Velkommen!

Et «coconut moment» beskriver det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet.

Jeg tenker ikke småskala her, som at du endelig forstår en bruksanvisning eller at du forstår at butleren er morderen, igjen. Jeg snakker om de virkelig store aha-øyeblikkene som kanskje endrer veien videre og som gjør at du ser verden med litt andre øyne.

Denne bloggen handler om det å miste jobben, om å omstille seg, om å lete etter fast grunn under føttene og på veien dit finne ut at grunnen du sto på tidligere kanskje var behagelig, men ikke ga noen særlig større mening.
Den handler også om å finne den jobben man ikke kan la være å gjøre, om å definere seg som en gründer, følelsen av å være helt ny i sandkassa og store deler av tiden gjøre noe man aldri har gjort før.
Ikke minst handler den om å hoppe uten sikkerhetsnett, om å fortelle hele verden at «nå hopper jeg!»,  og om å leve greit med at sjansen for mageplask er tilstede.

 

Blogg

Klimanøtten

I fjor sommer var det varmt. Skikkelig varmt. Drømmesommer for mange. Mareritt for andre. Bøndene slet. Gresset ble brunt. Noen svettet mer enn vanlig. Jeg ble truffet av klimanøtten.

Om

De rene fakta:
Veslemøy Klavenes-Berge, gift med én og mor til to.
Utdannet geofysiker, ni år i oljebransjen og fem år innen tele- og satellittkommunikasjon.
Bosatt i Tønsberg, et godt stykke unna oljehovedstaden, men likevel med tydelige skrubbsår etter de siste årenes oljekrise.

Hadde noen fortalt meg for et år siden at jeg kom til å starte en blogg som handlet om å «finne meg selv» hadde jeg ledd høyt og hjertelig for deretter å bli sur for at noen kunne antyde at «meg selv» ikke allerede var funnet.

Da tidene ble bratte og det begynte å se mørkt ut i oljebransjen og for min egen arbeidsplass, ble en tilbakevendende spøk på kontoret: «Jaja, vi kan jo alltids starte en blogg.» Dette med en klar referanse til (og lite respekt for) diverse rosa/lilla/sinna/pappa/spis-den-rareste-maten-du-kan-finne-bloggene som stadig dukker opp.

Det jeg har innsett etterhvert er at å blogge er en veldig fin måte å få sagt det man ønsker å si foran et publikum som er større enn den nærmeste kjernefamilien. Og når det samler seg opp veldig mange ting man ønsker å si, renner det plutselig over. Med stadig hyppigere frekvens har jeg hatt lange monologer for meg selv (helst i bilen), der jeg snakker om alle disse tingene jeg ønsker å si på en måte som om jeg hadde et stort publikum foran meg. Og stadig oftere har jeg sagt til meg selv og andre at dette er jeg nødt til å begynne å blogge om.

Da  jeg mistet jobben i 2016 var det krise. Men når jeg ser tilbake på det i dag, er det nesten så jeg kan si at jeg er glad for at det skjedde. Å være arbeidsledig er absolutt ingen spøk og ikke å anbefale om man kan unngå det. Hvor bra jeg har taklet det har variert, men jeg ser nå at jeg har lært enormt mye og egentlig ikke ville vært det foruten.

Det er øyeblikkene jeg kaller «coconut moments», aha-øyeblikkene, jeg ønsker å fortelle om i denne bloggen. De er grunnen til at jeg har noe jeg ønsker å formidle, og uten dem hadde jeg ikke endt opp der jeg er i dag. De har ført meg bort fra hovedveien og inn på mer risikofylte, men utrolig spennende veier. Jeg har gått fra tradisjonell jobbsøker til famlende gründer, og arbeidshverdagen min har aldri vært morsommere.

På veien har jeg støtt på fantastiske, positive, kreative og flinke folk, og jeg har oppdaget et miljø og en gruppe mennesker som jeg ikke visste noe om. De kommer fra alle bakgrunner, med ulike mål og ambisjoner, men med en felles optimisme og et stort ønske om å skape noe.

Hvis du har lyst til å følge den svingete veien mot en bærekraftig og meningsfull arbeidshverdag, og også kanskje vite litt mer om denne verdenen av gründere og folk som hopper uten sikkerhetsnett, er det bare å legge igjen e-postadressen så skal jeg holde deg oppdatert!