Blodbad og kvinnekamp

kvinnekamp

Blodbad og kvinnekamp – en sånn overskrift kan vel slå begge veier, antar jeg. Jeg lover at det ikke er så ille som det høres ut – jeg bruker bare røde strømper til bunaden og har stort sett like mye til overs for menn som damer. Og når det gjelder bildet….nei, jeg har ikke tenkt å slå noen. Jeg er faktisk ikke veldig sint engang. Bare litt undrende.

All kunnskap man kanskje kunne komme til å trenge

For ikke så lenge siden var jeg på et tretimers kurs kalt «Hvordan rigge deg for investorkapital». Jeg gikk av nysgjerrighet og min evige redsel for å gå glipp av noe viktig. Det hadde jo vært så irriterende om jeg plutselig skulle komme på at «Nå hadde det jammen vært greit med en investor!», og så var jeg ikke ferdig rigget.

Med min fortid fra arbeidsplasser fulle av mannlige ingeniører med sokker i sandalene (poenget her er at de var menn, ikke at de hadde sokker i sandalene), tok det litt tid, men plutselig ble jeg oppmerksom på hvor få damer vi var der. Det er noe med ordene fisjon og emisjon som får tankene til å vandre til helt andre ting enn fisjon og emisjon og heller at dette kan jeg da google senere om det skulle bli aktuelt.

bored
Jeg er ikke fullt så lett å lese., håper jeg…

 

Forsamlingen talte 6 damer og 18 menn. Da var alle foredragsholderne, som var menn, medregnet.

«Jaja», tenkte jeg. Det sier vel noe om hvor tiltrekkende overskriften «Hvordan rigge deg for investorkapital» er på mine medgründersøstre.  Ellers så har de andre ting å finne på. Som å starte og drive bedrift, for eksempel.

Og så tenkte jeg egentlig ikke mer på det før senere samme natt da jeg ble vekket av en åtteåring på nattevandring, ikke fikk sove igjen og begynte å tenke på hvor utrolig lite fristende det var å noengang få en investor.

Og nå skal jeg fortelle hvorfor. Det er her blodbad kommer inn i bildet.

Å blø for drakta

Jeg skjønner veldig godt at de som putter penger på folk for at de skal få til noe, ønsker full innsatsvilje og mere til, men at det skulle være snakk om så mye blod, det var jeg ikke klar over. Vi snakker om å «blø for drakta». I bøtter og spann. 24/7. Og når du står der blodfattig og søvnløs, skal du være villig til å pantsette huset, bilen og kona (det var ingen som sa noe om å pantsette mannen). Og når du har pantsatt kona, så bør du klone deg selv slik at dere blir flere som skal blø for drakta sammen, og sånn i tilfelle du skulle brekke benet eller bli ekstra blodfattig.

Så jeg antar at følgende ikke ville slått veldig godt an som investorpitch:

«Jeg har en ukependlende mann og to barn i hente-bringe-hjelpe-med-lekser-alder. Jeg har effektiv arbeidstid mellom halv ni og tre fordi jeg skal hente på skole og i barnehagen, rekke middag og lekser før fotballtrening, svømming og og ett og annet FAU-møte. Jeg er ikke mulig å nå etter klokken åtte på grunn av leggetid og er støtt og stadig hjemme fordi lærerne skal planlegge eller fordi det er et nytt virus vi skal stifte bekjentskap med. Jeg har absolutt ingenting jeg er villig til å pantsette og drakta for familielaget ville blitt prioritert om det var noen drakt jeg skulle ønske å blø for.»

Dette er på ingen måte ment som klaging, tvert i mot. Jeg synes jo beskrivelsen over ligner veldig på det som ofte, og for mange i lengre perioder er definisjonen på selve livet. Men jeg ser likevel at det er fullstendig krasj i forhold til det som mister Investormann ser etter i sin drømmegründer.

multitasking
Rolige dager….

Ulike verdisyn

Jeg fant nettopp en veldig stereotypisk artikkel der to suksessfulle gründere, en dame og en mann, beskrev hva de mente skulle til for å nå målet.
Hun: Genuin interesse og lidenskap, mental styrke og pågangsmot, fysisk aktivitet og meditasjon, lagånd og ydmykhet.
Han: Et sterkt behov for å skape noe og en evne til å jobbe mye, lenge og for veldig lite penger (og muligens en som drar lasset på hjemmebane, men det var mine ord, og jeg hører at jeg kan oppfattes som en litt sur feminist).

Statistikk viser at kun 3-4 % av all investeringskapital går til kvinnelige entreprenører. En av teoriene som forsøker å forklare dette er at det er flest menn som investerer, og at de investerer i det som er kjent: sine likemenn. De investerer i de som blør for drakta, pantsetter hus og kone og antageligvis ikke sitter og tripper i møtet fordi rushtrafikken gjør det vrient å rekke både stengetid i barnehagen og pølsene som må kjøpes på veien for morgendagens turdag på skolen.

Jeg mener faktisk ikke at dette trenger å være tegn på hverken diskriminering eller sjåvinisme. Jeg tror ofte det er ubevisst, og rett og slett et resultat av at  menn bruker det språket de er vant til og referanser som de kjenner til. Og da blir det gjerne mye blod, lagdrakter og pantsetting av koner…. Ikke vet jeg.

1 – (en!) – prosent kvinnelige teknoligigründere

Tall fra 2015 viser at bare 20 % av norske selskaper og stakkarslige én prosent av teknologiselskaper startes av kvinner (enten kvinnelig leder, styreleder eller oppfinner). Tallene er antagelig ikke så veldig mye bedre i dag. Og siden teknologi er det som er mest håndfast og skalerbart og fint, så er det kanskje ikke så rart at tallene for investering i kvinnelige gründere blir som de blir.
Så hadde vi bare hatt flere kvinnelige investorer….. Men når også bare 20% av landets aksjeverdier eies av kvinner, og det meste av dette er arv(!), ja, da begynner det å balle på seg.

Det er gap i alle bauger og kanter her, og det skal godt gjøres at ikke årsakene til den bittelille kvinneprosenten er veldig sammensatt.

Flere jenter kan redde både verden og realfagene.

Dette var det ikke jeg som sa, men jeg er helt ubeskjedent enig! En artikkel fra Universitetet i Bergen fra i fjor tar for seg årsaker til at jenter er så underrepresentert i teknologi- og realfag, og hva som skal til for å bedre balansen. Teknologi handler like mye om omsorg for verden og andre mennesker som det gjør om duppeditter og kretskort. Jeg tror at jenter har en annen innfallsvinkel til teknologi og at de kan bringe med seg elementer som guttene ikke er like opptatt av. Og det er nettopp disse elementene som blir viktige i fremtiden.

En spørreundersøkelse som er nevnt i artikkelen viser at jenter har en mer idealistisk tilnærming til studievalg og legger større vekt på å hjelpe andre, bærekraftig utvikling, rettferdighet, samfunnsnytte og egne verdier. Så da gjelder det å gjøre den direkte koblingen mellom altruisme og samfunnsnytte, og realfag og teknologi så synlig som mulig.

Rollemodeller og utypiske realister

Jeg må si at det irriterer meg litt at rådene som blir gitt til jenter som ønsker å kunne konkurrere på lik linje med gutta støtt og stadig går ut på å gjøre oss likere menn: Stikk deg frem, snakk høyere, vær mer skråsikker, utnytt nettverk og ha litt spissere albuer. Bli litt mer som gutta.
I verden er det flest menn i ledende posisjoner, både i politikk og næringsliv, og vel….jeg vet ikke jeg….det er vel ikke alt som går på skinner, eller?

Jeg tror mer på gode rollemodeller enn å presse jenter inn i samme form som guttene. Kjernefysiker og blogger Sunniva Rose er et godt eksempel. Ikke alle jenter vil identifisere seg med henne, men hun utvider i høyeste grad bildet av den klassiske realisten. Andre som er med på å skape gode forbilder er nettverket Girl Geek Dinners som skaper arenaer der jenter samles rundt temaer innenfor realfag og teknologi i alle former.
Og selvfølgelig SHE, som jobber for «å inspirere, motivere og engasjere kvinner til å ta det neste steget, enten på karrierestigen eller ut i egen virksomhet. She ønsker å få kvinner til å tenke stort, tenke nettverk og muligheter.»

Tilbake til investorriggingen. Jeg fikk noen nyttige tips og ble i høyeste grad klar over noen utfordringer. Antageligvis hadde jeg strøket hvis jeg skulle gå opp til eksamen i investorklarhet, så jeg får håpe på en oppfølger lenger nedi løypa når tidspunktet er riktig.

Og om jeg skulle komme med et jente-beskjedent ønske til innhold neste gang, måtte det være innslag av litt Girl Power. Jeg vet de finnes der ute, både de kvinnelige investorene og de kvinnelige gründerne med stor suksess. Og jeg tror faktisk at det er godt mulig at de både mediterer, henter i barnehagen og har både hus og mann intakt.

mediterer

 

Om Prinsesse Helge, samarbeid og jakten på to streker under svaret

tannhjul

Høsten før jeg skulle ta fatt på masteroppgaven (eller hovedfag som vi kalte det tilbake i bronsealderen) i petroleumsgeofysikk, fikk jeg et akutt anfall av realfagsoverload. Kanskje var det den grå sementklossen, også kalt Realfagbygget som ga meg klaustrofobi, kanskje var jeg mer enn forsynt av realistene med sokker i sandalene som var skeptiske til alt som ikke kunne beskrives med en ligning. Eller kanskje det rett og slett var jeg som merket angsten ved å grave meg ned i et ultrasnevert felt og bli der de neste par årene.

realfagbygget
Sjarmerende bygg…

Uansett; jeg var glad i å lese, skrev eventyr* på fritiden og hadde alltid tenkte at litteraturvitenskap var noe jeg faktisk burde ha på CV’en, så jeg meldte meg opp i grunnfag og gikk ut og kjøpte bøker.

bøker

* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går. 

På Historisk-Fiolosofisk Fakultet hadde folk langt hår og var ikke skeptiske til noe som helst. Jeg leste Illiaden, Don Quijote og endel andre bøker jeg antagelig ikke ville valgt selv, lærte om litterære virkemidler, analyse og tolkning og tilbrakte det neste halvåret i sjokk over at det ikke fantes et eneste klart svar på noe som helst! 

sjokkert
Ikke mer synsing, vær så snill!

Da sommeren kom rømte jeg tilbake til Realfagbygget og pustet lettet ut over å kunne sette to streker under svaret. Aldri har jeg vel vært gladere over å se kalkulatoren, og konklusjonen var at jeg hadde oppnådd akkurat det jeg trengte: en pause fra de skeptiske realistene og visshet om at jeg befant meg i riktig del av Universitetet, tross alt. Siden jeg ikke fullførte mer enn ett semester i litteraturvitenskap, fikk jeg dessverre ikke noen papirer på all synsingen og tolkingen min, men jeg fikk i alle fall lest noen bøker jeg kan trekke fram hvis jeg vil kultursnobbe litt.

lese
Akkurat sånn var det!

De siste par årene har det vært få streker under svarene. Samfunnsansvar, sosialt entreprenørskap, bærekraft og generell «redding av verden» er områder hvor det ville være både dumt og helt umulig å påstå at det finnes ett enkeltstående riktig svar.  Verden famler, de fleste er enige om at vi har dårlig tid på å snu endel kjipe tendenser, og som det er med oss mennesker; vi er ikke alltid skapt for friksjonsfrie samarbeid. Og her kommer jeg til dagens tema: Samarbeid.

De fleste kjenner til at FN i 2015 kom fram til 17 bærekraftsmål.

«FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.»
www.fn.no

SDGs
Bærekraftsmålene

Bærekraftsmål nummer 17 burde kanskje kommet først og lyder som følger:

«Samarbeid for å nå målene. … For å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling….»

Dette burde politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten printe ut og henge på innsiden av dodøra. Hvis vi ikke samarbeider, men på død og liv skal ha rett alle sammen, så kommer 2030 til å komme kjappere enn vi ønsker. For ikke å snakke om hvis vi legger bena på bordet og venter på at «noen voksne» skal ordne opp. Det viser seg gang på gang at «de voksne» ikke vet hva de driver med.

Trump
En av «De voksne»

Det er heldigvis flere og flere som ser alle mulighetene som ligger i bærekraftige løsninger, nye teknologier og forretningsmodeller som gjør verden til et bedre sted. Men med alle som kommer opp med nye idéer, smarte løsninger og fantastiske visjoner, kommer også ønsket om å holde kortene tett til brystet og verne om og kjempe for sin løsning. 

Det er så mange ord med like mange gode hensikter: samfunnsansvar, bærekraft, shared value, impact business, filantropi, frivillighet, sosialt entreprenørskap…. og alle har sine dedikerte ambassadører og tilhengere.
(Ja, jeg er klar over den salige blandingen av engelsk og norsk, men av og til må man bare bite i det sure språkeplet og innse at et godt norsk ord for impact ikke eksisterer. Tusen poeng til den som kommer på noe som ikke høres ut som det kommer fra en Hellbillies-låt.)

Om jeg stoppet på riktig tidspunkt under min lille fakultet-til-fakultet-runde den gangen rundt tusenårskiftet, kan jo diskuteres, men jeg var ganske fornøyd der og da. Selv om det ble mye tolking (ironisk nok er det mye av det geofysikere driver med) de neste årene, kunne det meste forsvares med en beregning, og fantasien kunne jeg spare til Prinsesse Helge.

Nå viste det seg jo rimelig kjapt at om det er noen som er glade i synsing og snedige kalkuleringer som ligner litt på bingo eller rulett, så er det folk som drar ut for å finne olje og gass. Måten de gjør det på er likevel temmelig gjennomtenkt (tro det eller ei), og jeg har en følelse av at endel av dem kunne gitt et godt råd eller fem til de som driver og redder verden.

rulett
Rødt, så borer vi. Sort, så tar vi en studietur til Grand Canyon.

I oljebransjen er det å komme fram til riktig svar ofte ensbetydende med et funn, som igjen betyr penger og prestisje. Det er kanskje derfor oljefolk blir så gode problemløsere. Målet er å minimere risikoen for å ta feil, og for å få til det blir mange metoder og datakilder tatt i bruk. Noen vil alltid være eksperter på og forkjemper for «sin» metode, men brønndata-Jon vil aldri påstå at seismikk-Kjell er avleggs eller at geologi-Gro er overflødig. Noen metoder vil kanskje veie tyngre og bety mer, men det er totalen av bidrag som betyr noe for det endelige resultatet. Det er alle enige om, og alle snakker sammen og deler erfaringer og kunnskap for å komme fram til best mulig resultat. Partnerskap vil innebære en eller annen transaksjon, men poenget er respekten for andres innfallsvinkel og ønsket om å nå et mål der alle vinner.

Kommunikasjon, respekt og åpenhet er gode stikkord. Det er lett for «shared value»-gjengen å påstå at filantropien er død og bare gjør vondt verre, men jeg er temmelig sikker på at alle de barna som har sluppet å dø av malaria på grunn av Bill & Melinda Gates Foundation sin innsats er helt uenige. Samtidig er det fort gjort at de sosiale entreprenørene stusser på motivasjonen til de som tjener en formue på sin nye «impact business», og at frivillighetsgjengen føler at de faktisk vet mest om hvordan man bistår under en sultkatastrofe. Og det kan hende de har litt rett alle sammen. Men kanskje det likevel er summen av dem, i passe størrelse, i riktig posisjon, med riktige tannhjul å jobbe sammen med, som er det riktige svaret for at 2030-målet skal være innen rekkevidde.

samarbeid

Samarbeid altså. Alle må med. Som nevnt; politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten. Og de løsningsorienterte oljeleterne, når de omsider finner ut at de har funnet sin siste oljedråpe.

For ikke å snakke om barna.
Jeg leste nettopp om Danica og Jason Russel i Rank & File, et digitalt magasin som du ikke kan bli annet enn inspirert av å lese. De er aktivister, fredsforkjempere, foreldre og forfattere. Blant annet. De har skrevet barneboken «A little radical», en ABC for aktivisme. Bokstaven N står for «Now» og sier noe om at det er opp til hver enkelt og at det er lite vits i å vente på en invitasjon. Siste del av sitatet er fra Steve Jobs, og han hadde definitivt endel å komme med, han også:

“N is for Now. Where you are. Where you start. There’s no invitation for you to take part. Every idea, and great new breakthrough, was made up by someone no smarter than you…”

now
N is for Now. 12 år igjen til 2030….

Hvis noen skulle lure på hvordan det går med Prinsesse Helge, så lover jeg å fortelle hvis jeg hører noe. Antageligvis har hun hevet seg på bærekraftsbølgen og er på full fart inn i FN med dvergene på slep.

Filterbobler og verdens lengste flyttesjau

filterbobler

Nei, jeg har ikke flyttet. Bloggen har flyttet. Ingen flyttekasser og bæring av tungt dilldall, men nesten like slitsomt. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg hvor vanskelig det skulle være å fungere som budbringer mellom to parter som vet hva de snakker om, mens jeg selv ikke hang med i diskusjonen. Kort fortalt, den typen kommunikasjon tar tid og krefter og er ikke spesielt bra for selvtilliten når det gjelder hverken DNS, SSL eller andre artige forkortelser. Mitt «growth mindset» innenfor dette feltet er for tiden på spa.

Nå er endelig kokosnøttene vel installert på nytt hotell, og jeg kan dele en ny TED-favoritt! Simone Giertz lager ubrukelige roboter. Det er hennes nisje, så smal at det nesten er umulig å ikke utmerke seg. Hun har en kort, men veldig morsom TED-talk hvor hun viser fram noen av de totalt ubrukelige oppfinnelsene sine. Snakk om å fjerne presset! Å feile er hele poenget, men likevel lykkes hun og holder nå blant annet foredrag om nettopp det å tørre å feile. Noe å ta med seg både for Generasjon Prestasjon og gründere med angst for å tape ansikt.

Jeg kom over Simone Giertz nettopp på et tidspunkt hvor det kunne vært utrolig fristende å holde munnen lukket og ikke åpnet den før jeg hadde noe skikkelig imponerende å vise til. Men det ville tatt bort hele poenget med denne bloggen, nemlig å vise at dette ikke er noen enkel, ensformig autostrada, men en veldig interessant, lærerik og skummel kjerrevei med fryktelig mange svinger. Og humper.

For endel uker siden (tiden flyr når man er opptatt med flytting….tiden flyr generelt veldig fort i mai, siden vi er så opptatt av å ha fri) snakket jeg om tilfeldigheter som fører til positive oppdagelser, og om hvordan man best kan legge til rette for den typen flaks. Jeg fortalte også om en forestående snubleflakstur til London.
Snubleflaksen (jeg er på grensen til å like det ordet) oppsto som en følge av endeløs research på det store internettet fra min side, et stort déjà vu idet jeg oppdaget noen med samme visjoner og idéer som jeg har, veldig nærgående snusing på deres løsning og tilslutt et vennlig tilbud om en prat fra deres side. Jeg har stor tro på samarbeid framfor konkurranse, så jeg dro til London.

Reiser i seg selv er det jo morsomt å fortelle om, men jeg skal styre meg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og i listeform ser det sånn ut:

  • Jeg liker fremdeles engelskmenn skikkelig godt.
  • Man blir fort lei av toast til frokost.
  • Har man klaustrofobi, så blir den ikke bedre av å ta «tube’n» i rushtiden.
  • Tror man det er en god idé å ta drosje fra A til B i rushtiden fordi man har klaustrofobi, så kommer man antagelig for sent til noe.
  • Det er skikkelig mange mennesker i London.
  • Vi har fryktelig god plass i Norge.
Underground
Well, hello there Klaus….

Resultatet av turen, bortsett fra forsterket klaustrofobi, er at jeg nå har inngått et samarbeid med noen som har kommet dit jeg hadde sett for meg å være om et par års tid. Fra å være på stadiet for å teste idéene mine på «naboen», befinner jeg meg nå der hvor jeg kan gå ut til store kunder med en, om jeg skal si det selv, veldig god løsning for å styrke effekten av samfunnsengasjement i bedrifter.
La meg presentere KindLink.  Jeg skal spare salgstalen til møterommene, men kort fortalt: KindLink er en plattform for bedrifter som ønsker at ansatte skal få bidra direkte til samfunnsnyttige prosjekter som bedriften støtter. Og for frivillige organisasjoner og andre som mottar støtte er den både gratis og revolusjonerende.

Som sagt, det kunne vært veldig fristende å la være å fortelle om dette til den dagen dere leste om KindLink sitt nordiske gjennombrudd i Dagens Næringsliv, men inspirert av Simones TED-talk, velger jeg det motsatte. Målet er selvsagt ikke å få til noe ubrukelig, men å fjerne prestasjonsangsten. Dessuten, når jeg kan gå inn for dette med 100% entusiasme og overbevisning, finnes det ikke noe annet alternativ enn å ta sjansen.

Announcement
Nå skal dere høre her….

En annen grunn til at jeg faktisk hopper aldri så lite i taket av denne muligheten, er at jeg har klokketro på gode samarbeid på tvers av landegrenser. Jeg kunne tviholdt på drømmen om et rotnorsk gründereventyr og idéen om at dette løser jeg best på egenhånd og ved hjelp av kun norske ressurser, men det skal bare et snev av selvinnsikt til for å innse at det er helt feil. Pluss en god dose tro på at resten av verden også har litt å fare med.

internasjonalt

I Norge har vi mange gode verdier og verdifull kunnskap vi kan bringe ut i verden, det er det ingen tvil om. Men sånn i den store sammenhengen er det vel like greit å innse at majoriteten av verdens befolkning ikke aner hva vi driver med her oppe i nord. Eller bryr seg nevneverdig, for den sakens skyld. Ignorante amerikanere/franskmenn/kinesere (fyll inn det som passer), kan vi si. Men det går så absolutt begge veier. Nylig hørte jeg om en by i Kina for aller første gang. Ikke noe spesielt med det, kanskje? Det er bare det at denne byen har over tolv millioner innbyggere, og det er vel nærliggende å tro at det har skjedd noe der en eller annen gang som er verdt å høre om? Er det da meg som ikke følger med? Eller er det fordi jeg følger min egen flokk og flokken generelt ikke er spesielt interessert i millionbyer i Kina?

Første del av overskriften på dette innlegget, filterbobler eller originalt «filter bubbles», er et begrep som ble introdusert av Eli Pariser i 2011. Jeg har nok en TED å by på! Her kan du lære om filterbobler på under ti minutter.

Kort sagt går det ut på at internett, som var ment å skulle åpne verden for oss og gi tilgang på informasjon fra alle hjørner av kloden, nå fungerer litt på motsatt vis. Basert på hvor vi bor, og hva vi klikker og søker på, velger algoritmer ut hva slags informasjon som havner øverst i søkelisten vår og hva som blir synlig i feed’en vår på sosiale medier.  Dette er noe de fleste av oss er klar over i dag, men jeg tror ikke så mange tenker mye over hva det har å si for vår oppfatning av verden.

Om du nå virkelig ble interessert i «filter bubbles», så vil jeg anbefale denne også: Andreas Ekström snakker om at det alltid er en person med en personlig oppfatning bak enhver algoritme. Dette er rett – dette er galt, du tar feil – han har rett, vi liker deg – vi misliker ham. Google (og andre) har enormt stor makt, og han gir et eksempel som blant annet inkluderer Anders Behring Breivik og hundebæsj.

Så hvordan unngår vi å bare få høre om det som finnes i vår egen boble mens millionbyer i Kina går oss hus forbi?
Duckduckgo er en søkemotor som legger vekt på å unngå filterbobler og personavhengige søkeresultater, så det er jo et sted å starte.

Et sted å fortsett er kanskje Global Voices, et internasjonalt samfunn av bloggere, journalister, akademikere og aktivister som rapporterer og oversetter det som snakkes om i ulike deler av verden. Ethan Zuckerman er en av grunnleggerne, og tro det eller ei, jeg fant ham også på TED. Som han sier: «De virkelige problemene i verden er globale, og de krever globale samarbeid for å løse».

Jeg gleder meg til samarbeidet med den multikulturelle gjengen jeg har funnet i London. Om Norge er moden for KindLink gjenstår å se, men jeg er sikker på at forsøket bringer meg nærmere målet.

Å henge med saueflokken kan være trivelig nok, men også ekstremt begrensende. Livet blir mye mer interessant om vi klarer å sprekke noen av boblene. Jeg tør vedde på at du ikke trenger dra helt til Guangzhou.

saueflokk
Ja, her var det artig, gitt. Tror jeg stikker til Kina.

For å veie litt opp for alt det globale pratet, avslutter jeg med det som antageligvis er verdens beste fotballsang, fra Slagen IF. Noen bobler må vi få lov til å ha.

 

 

 

 

Snubleflaks og valgets kvaler

Da jeg var student i Bergen en gang på slutten av forrige årtusen, førte en helt spesiell hendelse til at jeg nesten hoppet av realfagstudiet og ble en grublende filosof. Hendelsen involverer meg selv, en kaffetrakter og en uoppmerksom bilist.

En tidlig morgen forlot jeg leiligheten som jeg delte med to venninner, for å ta bussen til Universitetet. Jeg måtte gå opp en trapp og krysse veien som går forbi Haukeland Sykehus for å komme til busstoppet. På toppen av trappen kom jeg på at jeg hadde vært sistemann ut av leiligheten, og jeg ble usikker på om jeg hadde skrudd av kaffetrakteren. Siden jeg ikke ville ha på meg å ha brent ned hele kvartalet, inkludert Brann Stadion, snudde jeg for å sjekke.
Alt var i skjønneste orden, ingen fare for hverken brann eller Brann, så jeg gikk tilbake opp trappen for å krysse veien.

Jeg skulle gå over en fotgjengerovergang, så jeg sjekket at bilene stoppet og gikk deretter ut i veien. Den første bilen stoppet. Den neste gjorde ikke det.

bang

Det ble en brå start på dagen for noen og enhver. Veldig mye lyd, airbager i fleng, en dame med vondt i nakken og ett stykk fysisk uskadet, men dypt rystet student. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde snudd for å sjekke kaffetrakteren? Hvilke tilfeldige valg og rekkefølger av hendelser var det som førte til hva? Hva om jeg hadde vært brøkdelen av et sekund senere ute, og bil nummer to hadde blitt bil nummer en? Hadde jeg egentlig hatt flaks, ikke uflaks?

Plutselig handlet ikke dette bare om kaffetraktere og airbager. Hva med alle andre valg, bevisste og ubevisste? Hva om jeg hadde gått for plan A i forhold til studier og valgt Trondheim på grunn av den artige vanntanken de hadde på studier for Marin Teknikk? Hvem hadde jeg truffet på min vei og hvem hadde jeg ikke truffet? Hvilke konsekvenser ville dette valget ha for resten av livet mitt, og ikke minst for livene til alle de menneskene jeg ville treffe eller ikke treffe på veien? Ville damen i bilen unngått whiplash om jeg hadde studert i Trondheim?

forvirret
Jeg begynte å skjønne at valg som jeg hadde tatt og ville fortsette å ta på tidvis både tynne og overfladiske grunnlag, hadde konsekvenser som jeg ikke kunne ane rekkevidden av. Dette var en mildt sagt overveldende tanke som ga grunnlag for både grubling og potensiell beslutningsvegring. I noen uker. Jeg var tross alt tjue år og hadde andre ting å tenke på.

Det finnes flere typer tilfeldige hendelser med store konsekvenser, og noen er definitivt hyggeligere enn andre.

La meg presentere: Serendipity

Engelskmenn kan det med gøyale ord. Serendipity blir et par hakk mindre snasent når man prøver å oversette det til norsk: «Tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse», var en forklaring jeg fant. «Snubleflaks», var en annen.

Serendipity — the faculty or phenomenon of finding valuable or agreeable things not sought for. (Merriam-Webster)

I 2004 havnet serendipity på listen over de ti vanskeligste engelske ordene å oversette. Med det som utgangspunkt synes jeg at serendipity burde stå like høyt på adopsjonslisten inn til det norske språk som smoothie. Problemet er bare at folk flest snakker mye mindre om snubleflaks enn de gjør om drikke laget av moset frukt, så det blir sikkert ikke noe hastesak ut av det.

Gründere med snubleflaks

Visste du at hvis du søker på ordene «serendipity + entrepreneurship» i Google så får du 603.000 treff? Det betyr kanskje at hvis noen er over gjennomsnittet opptatt av dette, så er det gründere eller oppfinnere. Eller kanskje heller de som prøver å forstå gründere eller oppfinnere.
«Entreprenørskap er en serie med tilfeldige kollisjoner», var det en som sa. «Du begynner med en plan og følger den systematisk, men selv om du starter opp innenfor alternativ energi, er det like sannsynlig at du ender opp innenfor eiendomsutvikling
Eller finner Amerika mens du leter etter India. Eller for å være helt personlig; begynner med et grytelokk og ender opp med «corporate social responsibility».
Poenget her er en tilbøyelighet til å snuble over noe lurt mens man leter etter noe annet.

Alexander Fleming oppdaget Penicillinen fordi en bit mugg ramlet ned i en av skålene med bakterier som han studerte. Flaks!
Men det hadde ikke blitt noe Nobelpris ut av det om ikke Alexander hadde vært våken nok til å forstå at dette var noe å rope hurra for. Så selv om det hjelper å være på rett sted til rett tid, eller å slurve med muggen over riktig skål, så krever serendipity at noen i nærheten følger med og er åpen for at uventede og nyttige hendelser kan oppstå.

Andre oppdagelser vi kan takke (eventuelt la være å takke) noen våkne og oppvakte sjeler for er røntgen, mikrobølgeovnen, sakkarin og radioaktivitet. De holdt på med noe, «snublet» på veien, og endte opp med noe helt annet.

indianer
Ikke India, sa du? Jaja, oppdagelse er oppdagelse. Kontinent er kontinent.

En nybegynners guide til serendipity

Etter at jeg sporet av fra arbeidslivets standardløp har serendipity spilt en stadig større rolle i tilværelsen. Noen av faktorene som spiller inn er helt innlysende, og basert på dem prøver jeg å følge mine egne råd til enda mer snubleflaks:

  • Møt opp! Å være på rett sted til rett tid krever minimum én ting; at man faktisk er et sted. Og det stedet er sannsynligvis ikke hjemme i sofaen. Det kan like gjerne være et tilfeldig møte på søndagsturen som på en fagkonferanse, så lenge man åpner opp for at tilfeldige møter kan lede til positive og uventede resultater. Det er begrenset hvor mye rikere hverdagen blir av å omgi seg med kloninger av seg selv, så det å oppsøke mennesker med ulik bakgrunn, yrker, kulturer og oppfatninger, gir definitivt serendipity en ekstra sjanse.
  • Varier! Hvis man gjør det samme hver dag, er det stor sannsynlighet for at både handlinger og tanker blir automatisert, og dermed minsker sjansen for både snubling og flaks. En ny vei til jobben, en ny vei hjem fra jobben eller rett og slett en ny jobb kan være noe å vurdere for de som ikke har prøvd.
  • Grip muligheter! Et åpent sinn øker sjansen for både å se muligheter og å tørre å gripe dem når de dukker opp og ved første øyekast ligner et hår i suppa. Eller – o’skrekk – en konkurrent med samme idé, men en bedre plan.
  • RAS. RAS hvafornoe?
    RAS står for Reticular Activating System og er en liten hjernestamme midt i knotten. Her blir informasjon prosessert, og siden vi blir bombardert med så store mengder data, vil RAS fungere som et filter som slipper gjennom det viktigste. Og hva er det viktigste? Jo, det vi fokuserer på. Og hvordan kan vi så bruke dette til å tiltrekke oss positive hendelser? Ganske enkelt ved å fokusere på hver eneste lille flik av flaks, med eller uten snubling. Ved å fokusere på det positive, vil vi se mer av det, rett og slett fordi hjernen slipper det gjennom. Og når vi ser at kaffetraktere,  skumle konkurrenter eller muggbiter på avveie faktisk er rene lykketreff, kan det lede til både ro i sjelen, nye muligheter og en og annen Nobelpris. Her er en fin liten film som forklarer RAS.
    Uansett om du mener at du er grunnleggende heldig eller grunnleggende uheldig, vil RAS gi deg rett. Og da vet jeg hva jeg velger.

Så hva er konklusjonen?

Hvis du ikke har brydd deg stort om serendipity før, er det på høy tid.
Om ikke annet fordi serendipity i år 2000 ble kåret til britenes favorittord, foran både «love», «peace» og «football». Og fordi enkelte av oss jobber hardt for at det snart følger etter smoothie inn i Norsk Ordbok.
Fokuser på alt som går bra, men for sikkerhets skyld: Sjekk kaffetrakteren en ekstra gang før du går hjemmefra.

Etter at jeg begynte på dette innlegget, har det skjedd ting som – om det går som jeg håper – blir tidenes eksempel på serendipity. Om det blir snubling med eller uten flaks bak, gjenstår å se. Om ikke annet får jeg meg en tur til London. Serendipity sitt hjemland. Forklaring følger om et par uker.

London
Snubleflakstur til London

 

 

 

 

 

Walk the talk. Om luesveis og eksempelets makt.

Walk the talk.  Ja visst. Kjempelett. Det vet alle foreldre som misliker luesveis, men som daglig holder en preken eller tre om hvor dumt det er å gå ut i minus ti uten noe på hodet. Nå er det faktisk en myte at det forsvinner så fryktelig masse varme fra hodet. Du blir mye kaldere av å gå uten bukse enn uten lue. I tillegg blir du antagelig hentet av lovens lange arm. Men jeg skal ikke knuse myten. Den kan være grei å ty til, og du kan jo faktisk få øreverk.

Forrige innlegg handlet om hjernen, og jeg lovet at jeg skulle forklare relevansen. Det har tatt litt tid rett og slett fordi jeg synes det er litt vanskelig å forklare og å ordlegge meg riktig. Men det begynte med en bok om barn og læring.

Smarte barn og inkonsekvente foreldre

Boken handler om hvordan barn på beste mulig måte kan oppleve mestring på skolen. Den heter «Ditt smarte barn» og er skrevet av Hanne Finstad,  grunnleggeren av Forskerfabrikken.  For noen uker siden kom jeg til kapittelet som handler om «growth mindset» vs. «fixed mindset». Ganske enkelt fortalt går det ut på at de med et «fixed mindset» tror at intelligens er medfødt og ikke kan forandres, mens de med et «growth mindset» tror at intelligens kan trenes opp. For barn på skolen gir det seg da utslag i at noen gir opp og føler seg dumme med en gang de møter motgang, mens for andre vil motgang føre til at de legger ned enda mer innsats for å bli bedre.

impossible
Gi opp eller prøve igjen?

Veldig interessant og temmelig relevant for barn som aller helst vil mestre ting før de har prøvd. Men jo mer jeg leste, jo mer kunne jeg relatere det til hu’ mor herself. Akkurat nå er det ekstremt relevant. Jeg har nemlig oppdaget at jeg innenfor noen felt er relativt fastgrodd og «fixed», og at jeg prøver å lære barna noe som jeg absolutt ikke praktiserer på meg selv.

Nei, dette skjønner jeg ikke.

For de fleste av oss byr ikke hverdagens oppgaver på de helt store overraskelsene, og i arbeidslivet driver vi stort sett med noe vi har valgt på ett eller annet tidspunkt, gjerne fordi vi mener vi har et visst talent for det. Men hva skjer når man skal omstille seg? Hva skjer når vi begynner på nytt, gjerne i en helt annen bransje?

vitnemål
Hva?! Virker ikke vitnemålet lenger?

Plutselig har du ikke selvtilliten og tryggheten som ligger i et vitnemål og kanskje mange års utdannelse. Du skal dessuten mestre veldig mange og vidt forskjellige oppgaver. Det som du tidligere med et lykkelig smil ville sendt videre til regnskapsavdelingen, IT-gjengen eller de på salg og markedsføring, havner nå på ditt skrivebord. Og det er sjokkerende nok ingen som får det bort derfra!

Hva gjør man da? Delegerer? Outsourcer? Til hvem i så fall? Følgende kommentarer kan komme til å falle. Jeg har hørt flere av dem, både inne i eget hode og blant andre nylig omstilte personer.

«Nei, dette, det får noen andre ta seg av. Ikke en av mine sterke sider. »

«Jeg er ikke teknisk! Dette får jeg ikke til.»

«Jeg hater å snakke høyt i forsamlinger. Det ligger ikke for meg.»

«Økonomi…..Tall som representerer penger! Det går rett og slett i svart for meg.»

Den siste er min, helt og holdent. Og selv om jeg vet med fornuften at ikke alle som har gått på Handelshøyskolen eller BI er genier eller oppfostret på en helt spesiell type vitaminbjørner, så er det noe merkelig som skjer idet jeg hører ordet «budsjett» eller «omsetning». Jeg drifter bort i en annen dimensjon og får et stirrende blikk. Jeg begynner å tenke på middag. Lager fine border og kruseduller.

Hva??
Ikke helt sånn, da. Jeg holder maska sånn nogenlunde.

Jeg antar det er et slags valg jeg har tatt, utifra interesse og behov, om at den delen av bordet holder jeg meg unna.
At det representerer er fastlåst og «fixed mindset», er det vel ingen tvil om. Omtrent like dumt som velge et liv med borrelås om man ikke fikser skolisser de første fem gangene. Jeg sammenligner ikke fem år på NHH med skolisser altså…..

Da jeg leste om «growth mindset» vs. «fixed mindset» første gang var jeg inne i en litt oppgitt fase. Jeg var lei av å være avhengig av andre, lei av å vente på hjelp og svar og lei av å ikke ha nok kunnskap innen et felt til å føle at jeg kunne ta en fornuftig beslutning. Nå er det dessverre ikke sånn at jeg har  oppdaget en gjemt kilde til superhjernekraft som gjør meg uavhengig av all hjelp. Det er grenser for hva en stakkars avokado kan utrette. Men jeg har nok begynt å tenke litt annerledes.

Jeg innså nemlig noe vesentlig: Helt siden jeg begynte å gjøre ting jeg på papiret  ikke kan, har jeg ikke en eneste gang virkelig følt at hjernen har kokt. Med kokt hjerne mener jeg resultatet av en oppgave man er forventet å løse fordi det ligger innenfor stillingsbeskrivelsen, og fordi det på en eller annen vag måte berører fagfeltet man har papirer på at man kan. I tidigere tider har jeg i disse tilfellene lest, prøvd, feilet, vridd hjernen og øvd til jeg har følt at hjernen har kokt over. Som regel har kokingen resultert i en rimelig brukbar løsning. Og noen ganger bare i hodepine og en misfornøyd sjef.

Men poenget mitt er at jeg nå har begynt å se på kryptiske budsjetter, app-utvikling, forretningsplaner og markedsføring som utfordringer som absolutt ikke er verre enn de verste tilfellene av kryptisk geofysikk og andre forunderligheter fra x-bransjen min. Jeg har bestemt meg for at hjernen skal koke litt innimellom, i alle fall nok til at nivået blir såpass at jeg forstår hva ekspertene snakker om. En ting er at det faktisk er veldig artig å lære helt nye ting. En annen ting er at det blir lettere å avgjøre hvilken ekspert det er lurest å høre på. Eventuelt at man finner ut at det er best å høre på seg selv.

Ide
Akkurat sånn!

Jeg tror at innstillingen er mye viktigere enn avokado, gurkemeie og nok fysisk aktivitet (for å forstå denne referansen må du lese forrige innlegg). Men det skader jo ikke å legge til rette for et mest mulig velsmurt kontrollsenter. Så derav altså den store interessen for knotten på toppen og podkaster som Kwik Brain.

For de som frykter at jeg heretter skal prøve å gjøre alt selv, så kan jeg forsikre om at jeg har god nok selvinnsikt til å la være. Jeg har nylig opplevd hvilken utrolig forskjell den rette eksperten kan utgjøre, og jeg kommer til å fortsette med å «ringe en venn». Forskjellen er at jeg så langt jeg kan skal lære meg det grunnleggende slik at samtalen ikke går over hodet mitt.
I tillegg skal jeg slutte med å se en annen vei når noen begynner å snakke om balanse og avkastning. Det blir vel omtrent som å avfinne seg med luesveis….. Kjempelett.

Hurra for kontrollsenteret!

Jeg står i stor fare for å gjenta meg selv. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Podkaster altså! Fascinasjonen stiger i takt med forbruket av øreplugger. Jeg har sluttet med å kjøpe de dyreste, for å si det sånn…. Jeg lærer så mye artig, og denne gangen er det hjernen, det fantastiske kontrollsenteret der på toppen, som er temaet.

Hvis du vil finne ut om du synes det er like interessant har du tre valg:

  1. Du kan høre på episoden jeg refererer til. Du finner den her.
  2. Du kan lese mitt faktakontrollerte utdrag med bonusfakta i denne bloggposten.
  3. Eller aller best; du kan gjøre begge deler.

Mannen bak podkasten er Jim Kwik, og den bestemte episoden er denne. Jim Kwik var utsatt for en ulykke som barn og vokste opp med store lærevansker og stempelet «the boy with the broken brain». Som ung utviklet han strategier og teknikker for å trene og utvikle hjernen, og det er dette han er kjent for i dag.

Så til episode nr 54 «How to L.O.V.E. your brain»

Alle amerikanere med respekt for sitt eget folks påfunn (som resten av verden adopterer med glede og uten noe som helst slags filter) må gjøre noe i anledning Valentine’s Day. Den godeste Jim Kwik har laget en episode om L.O.V.E. Men det er egentlig bare en pen innpakning av en episode med masse imponerende fakta om hjernen.

LOVE
L.O.V.E. your brain

Som enhver sunn nordmann har jeg en innebygget skepsis til glatte amerikanere som slenger ut imponerende fakta, så jeg har sjekket alt  sammen.

Her er fakta:

  • Hjernen vår består av rundt 100 milliarder hjerneceller. Min faktasjekk sier at vi blir født med ca 130 milliarder, men så dør dessverre endel etterhvert.  Hvor mange som dør avhenger ganske sikkert av hvor mye dumt vi finner på underveis.
  • Hver hjernecelle kommuniserer med ti tusen andre, og de lager 1000 synaptiske forbindelser per sekund. Bonusfakta: En moderne PC utfører ca en milliard operasjoner per sekund. Nå hopper jeg bukk over noen av utregningene, men det som er imponerende er at vi trenger en milliard PC’er for å etterligne hjernens kapasitet. Det er noe å fundere over når du klør deg i hodet over barnas mattelekse.
  • Blodårene som forer hjernen har en lengde tilsvarende halve avstanden til månen. Faktasjekk: Dette klarte jeg ikke å sjekke, men det høres ikke ut som noen man tar ut av lufta. Sikkert sant.
  • Informasjonen i hjernen kan bevege seg med en hastighet på 420 km/t. Min faktasjekk sier at han kanskje har forenklet det litt, men det er uansett mye kjappere enn Flytoget.
  • Hjernen genererer 12 – 25 Watt, og det er nok til å drive en lyspære. Helt riktig.
  • Vi tenker sånn ca 60.000 tanker hver dag. Riktig og ganske imponerende. Det som er litt nedslående er at ca 95% av dem er de samme som i går og ca 85% av dem er bekymringstanker. 
  • Hukommelsens kapasitet er nærmest ubegrenset. Faktasjekk: Dette gjelder langtidshukommelsen. Korttidshukommelsen derimot klarer bare mellom 5 og 9 enheter i 20 sekunder av gangen. Fyller du på med mer, så faller noe ut. Litt som «cache» på datamaskinen.

Fra artige og imponerende fakta til det Jim Kwik trekker frem som det viktigste vi kan gjøre for å vise at vi er glade i hjernen vår.

«L.O.V.E. your brain»

L for Lære

To veldig spennende fagfelt; neurogenese og neuroplastistitet gjør det klinkende klart: Hjernen elsker å lære nye ting. Det er en myte at vi ikke kan danne nye hjerneceller som voksne, og nå viser forskning på mus at vi kan danne 700 nye hver dag. Nye ferdigheter, både fysiske og mentale stimulerer til vekst av nye celler.

Råd: Lytt til en podkast, les en bok, hør på en TED-talk. Denne passer bra i sammenhengen.

Lære
Like viktig for 80-åringer som for 4-åringer.

O for Oksygen

Med «oksygen» menes her næring; i form av luften vi puster, vannet vi drikker og maten vi spiser. En gjennomsnittlig hjerne utgjør omtrent 2% av kroppsvekten, men bruker 20% av energien vi tilfører! Av mr. Kwik himself har jeg lært meg en teknikk for å huske ti av de viktigste matvarene vi kan spise for å holde hjernen i shipshape. Følg nøye med, memorer eller noter:
Avokado, brokkoli, kokosfett, blåbær, laks, egg, grønne bladgrønnsaker, valnøtter, gurkemeie og mørk sjokolade. Jeg føler jeg blir klok bare av å tenke på det. Og ja, jeg husker fremdeles alle, helt uten å jukse.

Råd: Sleng litt «brain food» i handlevogna. Det meste går i en smoothie, kanskje bortsett fra laks og gurkemeie, sånn rent smaksmessig.

valnøtt
Selvsagt er dette hjerneføde. Her har naturen gjort det enkelt for oss.

V for Vacation eller aVkobling

Dette behøver ikke nødvendigvis bety «all inclusive» på Mallorca, kanskje snarere tvert i mot. Men hjernen vår trenger pauser, ikke minst fra digitale duppedingser og vår konstante påloggede tilstand.
Søvn kommer også inn her. Forskning.no skriver om at hjernen «vaskes» når vi sover, og mangel på søvn kan føre til opphopning av stoffer som igjen kan forårsake Alzheimers.

Råd: Gi telefonen sin egen plass i gangen og gå og legg deg før Kveldsnytt.

ferie
Logg av!

E for Exercise eller trEning

«As your body moves your brain grooves», sier mr Kwik.
Når hjerterytmen øker, pumpes oksygen til hjernen og hormoner som er positive for vekst av nye hjerneceller frigjøres. Trening stimulerer neurogenese og neuroplastisitet og gjør det lettere for hjernen å skape nye forbindelser.
Dette kunne jeg gått i tog for! Den fastlegen i Åsgårdstrand som tar med pasientene på løpetur har forstått det. Jeg er ganske sikker på at mer fysisk aktivitet på skoler, arbeidsplasser, Storting og andre steder der store mennesker med mye makt samles, hadde gjort verden til et mer fornuftig sted.
Ikke bare blir man smartere av å bevege seg, man blir gladere også. Og mer vennligsinnet. Mer tålmodig. Dette har jeg bevist for meg selv (med familien som vitner) gang på gang……

Råd: Gå en tur, løp opp trappene eller bruk denne. Det behøver faktisk ikke koste en krone. 

bevegelse
As your body moves your brain grooves.

Relevans, takk!

Hvorfor har jeg blitt så opphengt i hjernen at jeg bruker opptil flere timer på podkaster, faktasjekker og skriving om temaet? Er det relevant i forhold til omstilling, karrierebytte og oppstart av firma?

Ja, i høyeste grad! Det kom som en åpenbaring, et aldri så lite kokosnøttøyeblikk. Jeg skal forklare det i neste innlegg, for hvis jeg fortsetter nå kommer du til å sovne.

Ta deg en avokado og gå og legg deg!

sovende gutt
Hjernevask

Pine, panikk, PITCH!

Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke nervøs. Nei, jeg er faktisk ikke nervøs, men hvorfor i alle dager svikter fysikken?! Tørr hals, iskalde hender, kort pust, rask pust….eller vent, puster jeg i det hele tatt? Tre personer til før det er min tur. Oj, hun er nervøs, hun. Jeg ser skjelvende ben. Nestemann glemmer hva han skal si. Jeg føler så sterkt med ham at jeg faktisk blir litt nervøs selv. Nå husker jeg ingenting. Hva var det jeg skulle starte med igjen? Navnet mitt, ja. Hva var det, igjen?

For halvannet år siden, før jeg la ut på arbeidslivets kjerrevei (mye artigere enn E18, men noe mer svingete), hadde jeg overhodet ingen følelser knyttet til ordet «pitch». Nå derimot….her er det følelser, ja! En hel gjeng. Dette skal jeg utdype, men først litt ordforklaring.

Jeg mangler dessverre en god norsk oversettelse, men jeg tror ordet pitch er så godt innarbeidet at det er unødvendig å prøve. På engelsk brukes det i usedvanlig mange sammenhenger; i alt fra golf til musikk. Men den betydningen jeg snakker om her er den som defineres som «to promote, advertise or attempt to sell». På norsk er vel kanskje «kort presentasjon» det nærmeste vi kommer, og vi definerer det som «en kortfattet presentasjon av en idé som får den til å fremstå fordelaktig for mottakeren.»

Nok om det.

Se opp, Obama!

Et av målene mine for 2018 er å bli en bedre formidler. Både skriftlig og muntlig. Siden jeg helt klart føler meg mer hjemme bak et tastatur enn på en scene, er det ingen tvil om hvilken av disse formene som bli mest ukomfortabel å bli bedre på. Men det er ingen vei utenom.

For dette er fakta: Du kan ha den beste idéen i verden, men hvis du ikke klarer å kommunisere den til omverdenen på en overbevisende måte, kan du like gjerne putte idéen i en boks og sette den langt inn på hylla.

 

Siden jeg mer enn noen gang føler at jeg har noe viktig å formidle, kan jeg ikke la være å prøve å bli bedre på dette som jeg virkelig mener burde være en mye større del av pensum i grunnskolen. Jeg kan huske at jeg holdt foredrag om kjernekraftverk en eller annen gang, pluss en ganske artig sak om Olav Duun. Ellers er det temmelig skralt med kunnskap rundt muntlig framstilling.

foredrag

Men nå har jeg altså vært på kurs. Det adrenalinfylte avsnittet på toppen var en fri tolkning av opplevelsen min på Gründerhuset HI5 tidligere denne uka. Og det er fri fantasi, altså, ingen medelever må føle seg hengt ut! Topp instruktør, utrolig mye nyttig teori, og til slutt det som gjør at vi alle kjenner at vi lever denne dagen: to minutters pitch.

Jeg mener selv at jeg ikke er nervøs. Jeg sier til meg selv at dette er skikkelig spennende og morsomt, og oppi hodet mitt stemmer det. Det er bare det at kroppen svikter, til min store frustrasjon. Jeg får hverken den store skjelven eller begynner å stamme, men jeg glemmer fullstendig å puste. Jeg trekker antagelig ikke pusten lenger ned enn til adamseplet (om jeg hadde hatt det), og da sier det seg selv at innlevelse og engasjement må vike ganske raskt for fokuset på å overleve.
Dette er skikkelig irriterende, men som for alt annet er jeg temmelig sikker på at øvelse gjør mester. Derfor er målet å få trent mest mulig; 50 pitcher fram i tid, en liten dæsj teori og pusteøvelser, og scenen er min. Jeg gleder meg.

Tidspress

Jeg er ganske ambivalent i forhold til hva jeg mener om måten pitching blir brukt på.
Jeg har lært at jeg må ha en «elevator-pitch». Jeg må kunne fortelle om idéen min, eller hva jeg driver med på den tiden det tar å ta heisen opp eller ned i et sånt passelig høyt bygg. Jeg synes dette er et veldig unaturlig bilde. Altså: jeg møter en gammel kjenning i en heis, jeg begynner å fortelle, og idet vi er fremme og døren går opp, sier gamle kjenning: «App,app, app, stopp nå, tiden er ute. Hyggelig å treffe deg, men jeg skjønner ikke hva du driver med. Adios.»
Eller hvis jeg treffer noen på en konferanse, begynner å fortelle, og vedkommende begynner å gjespe etter femten sekunder…. Da velger jeg å skylde på en kjedelig konferanse eller for mye wining & dining, ikke mine fortellerevner. Men ok, det kan være nyttig å kunne presentere seg kjapt og greit, slik at motparten kan velge å bli stående eller plutselig måtte løpe på do.

timer
15 sekunder i heisen. Ikke et sekund mer.

Så har vi andre varianter; tretti sekunder, ett minutt, to minutter, atten minutter….. Ingen foredragsholder på TED-scenen får holde på i mer enn atten minutter. Dette lærte jeg på kurset, men jeg har faktisk funnet et unntak (kanskje fordi han var så morsom at de ikke ville stoppe ham, se den og le godt). De mener atten minutter er den tiden det tar før folk begynner å tenke på middagen eller neste sommerferie. Jeg synes det høres mye mer fornuftig ut enn både femten sekunder og to minutter. Bortsett fra at atten minutter er fryktelig lenge å holde pusten, så jeg får vel trene litt før jeg satser på TED.

Problemet med de korte pitchene er at det er ekstremt krevende å fatte seg i korthet om noe man ønsker så sterkt at folk skal forstå. Timer, dager, uker, kanskje år med undersøkelser, tankevirksomhet, testing og oppdagelser skal kortes ned i så få og så korte punkter som mulig uten at innholdet forsvinner. Veldig, veldig unaturlig, men kanskje helt nødvendig i endel sammenhenger. Antar jeg. Jeg er fremdeles litt usikker.

Prosjekt perfekt pitch

Tilbake til Gründerhuset HI5 og den berømte pitchen.
Jeg glemte å puste. Jeg brukte mye mindre enn to minutter og fikk ikke sagt alt jeg skulle, rett og slett fordi jeg holdt på å besvime av oksygenmangel. Men jeg kom gjennom, det var bedre enn forrige gang, og jeg er ganske sikker på at den neste blir enda bedre. For å få fart på løpet mot nivå à la Barack Obama har jeg også meldt meg på et kurs som går over en hel helg. Snakk om å styre unna alt som ligner på komfort og lave skuldre.

Obama
Forbered dere på å bli overbevist!

Kurset holdes av han som står bak appen Voiceable. Dette er ingen reklame, men for en artig app! Du snakker i et halvt minutt på din mest engasjerte og overbevisende måte, og så analyseres stemmen med tanke på volum, leie, hurtighet osv og du får vite hva du med fordel bør forbedre. Du får også vite hvilken kjent person du ligner mest på. Foreløpig ligner jeg 97.3% på Christine Lagarde, vel og merke hjemme i min egen stue. Jeg mener likevel det gir grunnlag for et visst håp.

lytte

Fra å snakke til å lytte: Det er viktig med balanse, så jeg hviler stemmen innimellom, setter proppene i ørene og lar meg inspirere. For et par innlegg siden snakket jeg om podkaster. Jeg lovet å dele listen min, og her er den. Enjoy!
Favoritter på øret

speaker

 

 

Å selge til selgere

Dette har gnagd lenge. Det er et tema jeg holder lange hjertesukk-monologer rundt mens jeg kjører bil. Det er sånn at selv favoritten blant podkaster må settes på pause for at jeg skal få ut gruffet uten å bli avbrutt. Og da er det rimelig ille. Å selge til selgere, altså. Ah, hvor skal jeg begynne? 

Jeg har jo visst fra dag én at hvis man starter sin egen bedrift, så er man avhengig av at noen kjøper. Og hvis noen skal kjøpe, må noen selge. Og siden bycause foreløpig består av «me, myself and I», må denne personen være meg. Jada, alt dette er greit, og jeg er da både serviceinnstilt og vennlig, så det har jeg tenkt at jeg skal fikse. Jeg har da opptil en ukes erfaring fra lampebutikk, må vite (det ble kun én uke, men det var ikke fordi jeg glemte å slå inn alle nullene i 1000, og solgte en lampe med tidenes beste rabatt…).

bycause skal i utgangspunktet selge til bedrifter. De bedriftene jeg har startet med har vært typiske salgssteder, slik som kaféer, frisører, små butikker og treningssentere. Dette trodde jeg var et enkelt sted å begynne, nemlig.
Jada. Man lærer så lenge man lever.

Jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg har veldig mye å lære når det gjelder det å selge. Det er et hav å ta av; tydelig budskap, selvtillit, timing  (å satse på å få en god samtale med en butikkeier i julerushet er ingen god idé), stemmebruk, lytte til kunden…… Og det at folk ikke jubler idet de skjønner at de har en selger på tråden, har jeg veldig stor forståelse for. Jeg skrur heller ikke på sjarmen når jeg blir oppringt av en som skal selge meg billigere strøm for tredje gang på en uke.

telefon
Selge, sa du? Til meg?? Nei, det skulle tatt seg ut!

Alt dette skjønner jeg, og jeg forstår derfor bedre og bedre hvorfor man ansetter egne selgere. Derfor har dette gnagd lenge uten at jeg har skrevet noe om det. Jeg vet nemlig ikke om jeg har noen rett til å gremme meg, siden jeg muligens oppfører meg på nøyaktig samme måte som de jeg gremmer meg over.
La oss bare si det er et veldig interessant fenomen.

Fenomenet er dette:

La oss kalle ham Finn. Finn jobber i en butikk som selger fuglekasser. Finn er svært serviceinnstilt og behandler aller kunder som kommer inn i butikken hans med respekt og interesse. Han er selvfølgelig interessert i å selge dem en fuglekasse eller tre, men siden han ikke aner noe om intensjonene til de som entrer butikken hans før han eventuelt har begynt å prate med dem, fokuserer han på at alle skal forlate butikken med et godt inntrykk av både butikken, fuglekassene og Finn som selger.

selger
Finn bak kassa. Trivelig fyr.

Når jeg er kunde og Finn er selger er alt fryd og glede og servicen og stemningen er på topp. Finn er selv en gründer, han har bygget opp Finns Fuglekasser i løpet av de siste årene og er skikkelig glad for alle kunder som kommer og viser interesse for produktene hans.
Så skjønner Finn at jeg ikke er der for å kjøpe. Han forstår at jeg er der for å fortelle om mitt eget produkt, at jeg har noe å tilby ham som jeg mener kunne passet hos Finns Fuglekasser. Jeg prøver ikke engang å selge, men han forstår at jeg ikke er der for å kjøpe.

O’ skrekk.

Det er som om det blir solformørkelse og fuglene slutter å synge.  Der han som lignet litt på Jens Petrus fra Skomakergata sto, står nå plutselig Gollum. Og Gollum er skummel.

Jeg kjenner at det blir iskaldt, og alt jeg hadde forberedt så fint fryser på vei ut av munnen og blir til merkelig babbel. Det spiller egentlig ingen rolle, for Finn hører ikke et ord av det jeg sier. Inne bak Gollum-masken leter han desperat fram alle argumentene han kan finne for at han ikke skal ha noe…..kaffe?
-«Var det kaffe du ville selge?»
-«Nei, det var ikke kaffe. Og jeg sa ikke selge. Jeg sa at jeg har gjort dette før på en kafé
-«Nei, men uansett, de som kjøper fuglekasser er mest interessert i fugler, og vi støtter dessuten allerede det lokale idrettslaget. Dette har jeg ikke noe tro på.»
-«Ja, men jeg har jo ikke fortalt…….» *sukk*

gollum
Ikke kaffe! Heller ikke krig eller fred eller noe annet som koster penger!

Nei, jeg overdriver ikke. Ja, jeg blandet kanskje sammen et par samtaler, men det er ikke så viktig. For det underligste ved dette fenomenet er endringen av personlighet. Fra solskinn til mørke. Fra Jens Petrus til Gollum. Jeg har mistet både munn og mæle og selvtillit og tenkt hver gang at «Aldri mer!».

Jeg har lært meg at noe av det viktigste i en salgsprosess er å bygge tillit. Lenge. Og lengre enn lengst. kan man tenke på selve salget. Det er bare det at i det sekundet Fuglekasse-Finn skjønner at jeg er av samme ulla som han selv, på feil side av kortautomaten, så er det drepen for enhver samtale som jeg hadde tenkt skulle bygge tillit. Jeg tror han tenker: «Å, jeg husker som jeg slet den gangen, neimen om hun her skal slippe noe billigere!»
Det er litt som da jeg selv ikke hadde barn og irriterte meg grenseløst over hensynsløse småbarnsforeldre som brukte hele fortauet. Jeg husker jeg hadde to tanker i hodet: 1) Argh! Bare vent til jeg får barn! Da skal jeg bruke hele fortauet! 2) Åh, sånn skal ikke jeg oppføre meg når jeg får barn. Da skal jeg ta hensyn.
Jeg er litt usikker på hvor jeg endte, men det er vel ikke noen tvil om hvilken av tankene som bringer verden framover.

confused
Hvor ble det av Jens Petrus?

Jeg er ganske sikker på at mange tenker at dette gjør du helt feil, du må rett og slett bli en flinkere selger, og jeg er helt enig. Jeg jobber med saken. Muligens jobber jeg med å finne en ny strategi.

Uansett, idet jeg rusler litt småsjokkert videre, har jeg bestemt meg for én ting; når jeg en gang i framtiden har fått det til å gå rundt og kundene danner en ørliten kø, da skal jeg være vennligheten selv mot de stakkarene som famler rundt og er nye i vinternatten.

Og det er nå engang sånn: Når man har opplevd at Jens Petrus plutselig oppfører seg som Gollum får man ikke så veldig lyst til å dra tilbake til Skomakergata. Hverken som selger eller kjøper. Det er sikkert ikke noe stort tap for Finns Fuglekasser, og jeg kan sikkert klare meg uten fuglekasser.
Men det er klart, sånn for min egen del og for at jeg ikke skal føle at hele handelsstanden består av Gollum’er, bør jeg vel fokusere hardt på å finne en annen strategi.

Finns Fuglekasser er fiktiv. Jeg kjenner ingen Finn som lager fuglekasser og hvis han finnes, beklager jeg. Jeg er sikker på at han er pur vennlighet og ikke ligner det minste på Gollum.

keep going
Jada. Men dropper muligens Fuglekasse-Finn for framtiden.

Podkaster og gullfisk utenfor bollen

fish bowl

Jeg hører veldig mye på podkaster. I bilen, på løpetur, mens jeg pusser tennene, når jeg står i kø….. Besatt høres litt voldsomt ut, men vi er ikke så veldig langt unna. Men jeg sier det og jeg mener det – det er en gullgruve der ute bestående av opptak av folk som snakker. Enig, det høres ikke akkurat ut som hæla i taket. Det var nok derfor jeg brukte litt tid på å la meg overbevise, men nå er jeg altså hekta. Det finnes podkaster om absolutt ALT, og hvis du finner de virkelig gode har du underholdning og potensiale for å lære noe nytt herfra til evigheten.

Siden hverdagen min i stor grad er preget av  spørsmål som «Hvordan i alle dager gjør jeg dette?» og «Hva skulle jeg egentlig ha gjort nå?» med et og annet «HÆ?!» innimellom, hører jeg mest på podkaster som jeg tror kan gi meg noen av svarene. I tillegg leter jeg etter de som mellom linjene sier: «Jada, dette fikser du. Stå på! Det er absolutt ingen grunn til at dette ikke skal fungere.»
Siden jeg er relativt lett å inspirere, har jeg med vilje latt listen med programmer vokse av seg selv. Jeg tester de jeg får et tilfeldig tips om, og har ikke aktivt søkt etter nye.

podkaster

Men de jeg har på listen min er gode som gull, og det var her jeg hørte analogien om gullfiskbollen her om dagen:
Gjesten på podkasten, en skribent som tjente til livets opphold ved å skrive artikler for aviser og magasiner kom med påstanden om at folk flest tilbringer arbeidslivet i en gullfiskbolle. En tilværelse som er trygg og forutsigbar, med en jevn tilgang på mat (lønn og pensjon), tilgang på fine fasiliteter (kaffemaskin og heve/senkebord) og ufarlig underholdning (julebord og firmatur til Praha). Ingen store fisker som truer, god beskyttelse fra glassbollen og der eneste risiko er overfôring eller at ansvarlige matfar/-mor glemmer å mate. Begge deler har skjedd for både fisker og folk, men det hører ikke til normalen.

Den som står for en jevn strøm av mat er sjefen, om noen skulle lure. Han eller hun bestemmer hvor mye og når, passer på at bollebeboerne har det greit og ikke går/svømmer noe sted som ikke står i stillingsbeskrivelsen. Dette er kanskje å ta litt hardt i, men dere skjønner poenget. Utenfor bollen lokker og lurer det store havet. Det er helt ufattelig stort, nesten grenseløst, og det finnes bokstavelig talt et hav av farer og muligheter der ute.

deep sea

Det ville være dumt å skjære alle boller over en kam her. Det finnes boller som er så store, velfungerende og fleksible at de som holder til der aldri i verden kunne tenke seg å bytte med de stakkars forskremte fiskene på utsiden. Men for veldig mange er bollen det eneste alternativet rett og slett fordi de ikke vet at det finnes noe annet. De har ingen grunn til å relatere seg til raringene på utsiden, og livet i bollen er det eneste de kjenner.

Det er vel ikke overraskende at skribenten som kom med denne analogien ikke hadde så mye til overs for gullfiskbollen. Han trivdes så godt i det store, åpne havet at han aldri ville ofret denne friheten for den ekstra tryggheten som bollen ville gitt. Han hadde prøvd det én gang. Aldri mer.
Det kommer antagelig heller ikke som noen overraskelse at jeg var helt enig med ham. Jeg smilte over hele kroppen ved podkastens slutt og hvis inspirasjon kunne veksles inn i cash hadde jeg vært styrtrik i løpet av den timen programmet varte.

glad laks
Happy fish

Livet utenfor gullfiskbollen innebærer helt klart at tilgangen på mat (i overført betydning, stort sett) er mer sporadisk, og ingen kan påstå at ikke det er traurig. Og tidvis er havet så skummelt som i Disney-filmen om Nemo, når han befinner seg i den dypeste og mørkeste delen av havet, der fiskene ser ut som monster og har lange elektriske antenner.
For alt jeg vet skjer det noe revolusjonerende på fiskebollefronten i nær framtid, eller det er andre faktorer som endrer synet mitt. Men slik ståa er i dag har jeg overhodet ikke noe ønske om å gi slipp på det store, fantastiske, farefulle havet.

Noen vil kanskje påstå at livet for en gullfisk er helt strålende siden gullfisk som kjent har gullfiskhukommelse og dermed ikke husker så langt som en runde rundt i bollen. Dette er en myte, i følge forskning.no. Gullfisk husker minst en uke. Så vet vi det.
Dette var ikke endel av analogien, altså. Bare noe du kan imponere med i neste lunsjpause. Mennesker husker heldigvis stort sett lenger enn en uke, både i og utenfor bollen.

De aller fleste jeg kjenner befinner seg – i følge gjesten på podkasten – inne i gullfiskbollen. Og der hadde jeg vært selv også, om ikke noen hadde kommet til å skumpe borti bollen for et par år siden, slik at bollen knuste og jeg ble liggende gispende på stengulvet helt til jeg fant veien (via et utrivelig sluk) til havet.
Heldigvis er det sånn at vi ofte trives ganske godt akkurat der vi befinner oss. Og det er helt greit. Jeg er ganske sikker på at en liten tvist på gullfiskanalogien vil kunne gjøre det veldig mye mer attraktivt å forbli i bollen og unngå havet av alle krefter.

Men – og her kommer jeg tilbake til podkastene – ingen har noengang dødd av nye perspektiver, ny lærdom og å høre andre menneskers løsning på kjente utfordringer. For min del har audio-himmelen gitt innsikt og lærdom, underholdning og vitamininnsprøytninger av godt humør, nye idéer og helt konkrete tips, og ikke minst bøttevis med inspirasjon. Mange påstår at video er fremtiden, i sosiale medier og alle andre kanaler. Jeg er ikke så sikker. Lyd på øret er mye mer praktisk (og lovlig!) når du kjører bil, og det ser bedre ut når du står i passkø.
(Jeg mener faktisk at vi ikke skal vinke farvel til det skrevne ord heller, samme hvor travle folk påstår at de er. Men det er en annen post.)

Å pushe på folk «gode tips» og inspirasjon som de ikke har bedt om føler jeg er litt som å servere fermentert te istedenfor julebrus i juleselskapet, bare fordi du har oppdaget hvor bra det er. Så det er jeg litt forsiktig med. Men siden jeg er så begeistret for podkastlisten min og gjerne vil at andre skal få oppdage gullgruven, skal jeg lage en link til listen for spesielt interesserte. Den kommer snart. Sånn omtrent i tide med eventuelle nyttårsplaner og ønske om ny input…..
Nytt år og blanke ark lokker ofte fram noen behov for endring som ellers er skviset av tidsklemma og begravet av en følelse av «helt greit» gjennom året. Jeg lover å vente med å fortelle inngående om de skrekkelige monsterfiskene med elektriske antenner til du er godt hekta på podkaster og nedsyltet i inspirasjon.

scary fish
Ikke skummel, bare litt annerledes.

 

Necessity is the mother of invention

necessity

Eventuelt «Nød lærer naken kvinne å spinne», men det var en litt mindre stilig tittel. Necessity, nødvendighet altså, er noe mange motivasjonstrenere og coacher setter høyt på listen over det som skal til for å nå sine mål. Når det føles absolutt nødvendig å nå et mål, enten det er på grunn av egne eller andres forventninger, helsemessige grunner, økonomi eller andre ting, er sjansen mye større for at vi lykkes.

Å skape en følelse av nødvendighet er faktisk mye av grunnen til at jeg begynte å blogge. Ved å fortelle «hele verden» at dette har jeg tenkt å få til, blir det mye vanskeligere å gi seg halvveis i oppvarmingen eller idet jeg når den første motbakken. Jeg har brukt Birken-analogien før, og den fungerer igjen, den. Å gi seg nå ville være som å sette seg ned og gråte idet de 15 cm tjukke snøkumpene begynte å legge seg under skia. Å slite videre derimot, med tresko-ski i halvmørket, men likevel ende opp på «taperbussen», det er en ærlig sak. Da har man i alle fall stått på, helt til noen andre sa at «Dette er ikke bra for helsa».

ski
Nei. Ikke helt sånn.

Blogge gjør jeg jo, «hele verden» er informert, så når det gjelder å skape nødvendighet i forhold til andres forventning, mener jeg å ha gjort en grei innsats.

Men de siste ukene, sånn greit plassert i oppladningen til jul, har det dukket opp en annen motivasjonsfaktor. Inntekt. Eller mangel på den. En absolutt nødvendighet som samtidig som at den kan lære kvinnen å spinne også kan stjele både nattesøvnen og kreativiteten hennes. Det er en hårfin balanse. Jeg er helt sikker på at altfor stor tilgang på kapital gjør oss late og lite oppfinnsomme, men altfor lite tilgang kan også føre til noe som ligner lammelse og desperasjon.

desperat
Yaiks…

Vi heldiggriser som bor i et land som Norge, med sikkerhetsnett i alle bauger og kanter, kan antagelig ende opp med å bli litt late. Vi er vant til at stat og kommune passer på oss, på godt og vondt. Mister vi jobben, så kommer NAV, og finner vi ut at vi ønsker å bli vår egen lykkes smed og sjef, stiller jammen meg NAV opp da også. Det gjør denne reisen mulig, også uten mulighet til å planlegge en glidende og sømløs overgang fra fast ansatt til eier av egen bedrift.

Og denne muligheten er jeg skikkelig glad for, bare for å understreke det. Men om noe skulle vært gjort annerledes for gründere som støttes av NAV i en startfase, ville det vært å gi dem en kortere tid til selve planleggingen og en lengre periode hvor de får lov til å tjene penger i bedriften sammen med støtten. For ja, det tar tid å komme opp på et nivå der man tjener nok til å få det til å gå rundt. Og når NAV stenger krana, ja da er det faktisk slutt, og realiteten  treffer hardt og brutalt.

brutalt
Boink

 

For min egen del føler jeg en blanding av lettelse og stress. Den faste summen gjør at man kan puste, men det kan også bli litt som respiratoren som gjør at hodet legges litt ned på puta og de mest vågale sprangene blir utsatt. Det siste året er preget av alt annet enn hodet på puta, men det finnes alltid et ekstra gir. Nå er det 100% opp til meg, og jeg går rundt og nynner på sånne «girl power»-låter mens skuldrene selvsagt beveger seg litt oppover og det blir mindre moro med bankutskrifter (det har vel ikke vært spesielt artig på en god stund, når jeg tenker meg om).

Men for å fokusere på det positive; det er fantastiske ting som skjer når gründere blir kreative som følge av absolutt nødvendighet. Flere jeg omgås har nådd «kniven-på-strupen»-stadiet nesten samtidig, og det er skikkelig imponerende å se hva dette får fram i folk. De fleste av oss sitter på variert og nyttig kompetanse fra tidligere arbeidsforhold og mange innser at det kan trekkes fram og benyttes for å få en «brød-og-smør»-inntekt som holder skuta flytende. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig å holde nok fokus på hovedgeskjeften og en god balanse, slik at det ene ikke går for mye på bekostning av det andre.

balanse
Balansekunst. Uten respirator.

Rett før helga drev jeg balansekunst på høyt nivå. Jeg har tidligere fortalt om min bi-geskjeft innen oversetting. Kvelden før jeg skulle hjem fra nettverking og læring i Edinburgh dukket det opp to oversettingsjobber med kort tidsfrist som jeg absolutt ikke ville si nei til. Å satse på at Bjørn Kjos hadde satt inn ett av de tre WiFi-flyene sine på min strekning var vel i overkant optimistisk, innser jeg i etterkant. Men takket være en times forsinkelse fikk jeg ferdig en norsk tekst til reklame for øyebrynssakser (der lærte jeg også noe nytt) og fikk levert i siste sekund.

Det kan skje morsomme og uventede ting når man fokuserer på «brød-og-smør» , og man kan komme borti ting som ellers ville forblitt en raritet. Øyebrynssakser og italienske gulvbelegg er nå noe jeg vet litt om, om noen skulle være interessert. Og hvem vet når slikt kan komme til nytte.

Sitatet fra overskriften var det Platon som sto bak. John Ashcroft utbroderte litt:
«If necessity is the mother of invention, it’s the father of cooperation. And we’re cooperating like never before.»

La oss håpe det. Ikke bare for gündere som trenger smør på brødet, men for verden generelt. For det er jo et visst snev av nødvendighet både her og der.