Savnet etter Prinsesse Helge og jakten på gøy

Det nærmer seg to år siden sist jeg snakket om kokosnøtter. Tiden går fort når man slenger inn et pandemiår eller tre. Mitt siste innlegg var en utfordring til prokrastinereren i meg; jeg lovte dyrt og hellig at jeg skulle starte en podcast og at bloggen ville få en auditiv følgesvenn. Tidsfristen jeg ga meg selv skled bare med et par måneder og podcasten ble et faktum! Stories for the future lever i beste velgående og jeg tror dette komfortsonehoppet er et av de jeg er mest fornøyd med noensinne. Jeg kommer tilbake til dette om litt.

Prinsesse hvem??

Men hva betyr tittelen på dette innlegget? Hvem er prinsesse Helge igjen? Og hvorfor er hun savnet?
Jeg stjeler en et avsnitt fra et tidligere innlegg der jeg forklarte hvordan jeg som student plutselig fikk realfagsoverload og flyktet et semester til Historisk-Fiolosofisk Fakultet for å studere litteraturvitenskap. Selv om jeg da altså skrev eventyr på fritiden. Kort forklaring på eventyret om prinsesse Helge:

* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går. 

Prinsesse Helge var rett og slett en kjær følgesvenn mens jeg studerte i Bergen. Altså ikke som en fantasivenn, jeg hadde nok av hyggelige vestlendinger å henge med, men som en å bruke den andre hjernehalvdelen på når det ble for mye bergarter, formler og logikk.

Faren til prinsesse Helge er kong Kortbukse (navnet er skamløst stjålet fra en barnebok, fordi kong Kortbukse høres ut som en type som kan ha en datter som heter Helge) og når dronningen er i møter i Rotary, liker Helge og faren å spille sjakk sammen. Skjønner dere hvorfor jeg savner henne, eller?

Egoistisk moro


Dette var noe salig rør, tenker du kanskje, og det er nettopp det som er poenget: vi trenger noe i livet som bare er gøy og som ikke nødvendigvis skal deles på LinkedIn. For noen er dette strikking eller scrapbooking, for andre er det interiør, matlaging eller ping-pong (til gutta i familien: ja, jeg vet det heter bordtennis og er blodig alvor, men det er mye artigere med ping-pong).
Og det er ikke det at alt det andre jeg holder på med ikke er gøy, men det er nå likevel sånn at det helst skal bygge nettverk, skape inntjening eller på en eller annen måte redde verden.
Du kan si mye bra om prinsesse Helge, men redde verden gjør hun ikke. Eller – hva vet jeg? Hun har noen ganske imponerende talenter.

Jakten på gøy

Nylig la jeg ut en episode på podcasten som handlet om hvordan jeg bruker design thinking når jeg legger planer for det nye året. Kort fortalt så går det ut på prøve seg fram til hva som fungerer, tenke utenfor boksen og stille de riktige spørsmålene. Siden man i denne prosessen prøver ut mange ting, må man også være villig til å fremstå som en nybegynner, feile en hel del, for så å gå tilbake for å korrigere kursen. Jeg er antageligvis mer glad i denne metoden enn det bankkontoen har godt av, men det er en annen historie.

Ingen støttehjul og en god del tryning.

En ting er jo å planlegge for jobb og karriere, men virkelig interessant blir det når man anvender metoden på livet generelt. Det var midt oppi dette at jeg oppdaget følgende:
Jeg har kommet dit at jeg nesten uten unntak alltid gleder meg til mandager (du och jag, Petter Stordalen!) og jeg kan med hånden på hjertet si at nesten alt jeg driver med gjennom uka gir meg glede. (Jeg kaller det VG-testen: hvis jeg ikke har peiling på hva som skjer på clickbait-fronten av nyhetene, da har jeg det gøy på jobb).
Men – det er et men: Jeg mangler den tingen i livet som jeg gjør utelukkende for å ha det gøy. Gøy er kanskje feil ord, det er ikke «ha ha»-type gøy jeg snakker om. Men noe jeg gjør kun for min egen glede, ikke for at det skal bygge nettverk, redde verden eller kunne deles på LinkedIn. Jeg trener og er veldig glad i det. Men det er trening, ikke en hobby. Og hverken skiturer eller Monopol med familien når helt opp, selv om det er tidvis aldri så engasjerende.

Så nå har jeg altså startet jakten på gøy, og det er her savnet etter prinsesse Helge dukket opp. Jeg er kanskje tvilende til at Helge er hele svaret, men har lenge savnet å skrive mer, og i den anledning har jeg bestemt meg for å trekke henne ut av skuffen. Jeg tror hun kommer til å dukke opp oftere fremover.

God, gammeldags, meningsløs gøy.

Prototyping

I tillegg har jeg en plan om å teste andre former for gøy. Er det musikk som er svaret? Skal jeg tørke støv av kornetten og endelig gjøre familien kjent i nabolaget som de i det huset det alltid kommer rare lyder fra? Begynne å bruke pianoet til noe annet enn pynt? Er jeg innerst inne egentlig veldig interessert i interiør og sofaputer? Eller skal jeg melde meg på et tegnekurs? Skal jeg sjekke om jeg har tålmodighet til å strikke ferdig en hel genser?

I dag er det heldigvis forbausende lett å prototype dette. Jeg kan teste i småskala uten at det koster skjorta og faktisk nesten helt uten å bevege meg utenfor stuedøra. Det mest utfordrende blir å finne tiden, men erfaringsmessig gjelder regelen: Har du lyst, har du tid. Og hvis du fortsatt ikke har tid, er det stort sett alltid en time med Netflix å ta av.

Prototyping neste!

Status podcast

Jeg nevnte i begynnelsen av innlegget at jeg skulle komme tilbake til hvordan podcasten lever i beste velgående. Det gjør den, og dette prosjektet er jeg virkelig glad for at jeg kastet meg ut i. Men det er alltid nyttig å ta en titt tilbake for å huske grunnen til at man egentlig begynte med noe. Og idet jeg bladde opp i denne bloggen og leste siste innlegg, ble jeg minnet på det. Og det interessante er jo at det i bunn og grunn handler om noe som ikke er så veldig langt unna gøy – nemlig begeistring. Nærmere bestemt begeistring for å gjøre verden til et bedre sted.

Krisebegeistring

Jeg startet podcasten for å snakke med de som er genuint begeistret for mulighetene som oppstår når livet slenger en liten krise i fanget ditt; om det er en oppsigelse, en pandemi eller en aldri så liten klimakrise.
Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk får endel forespørsler fra folk som ønsker å være gjest på podcasten, og ingenting gjør meg gladere enn det. Men det kan være lett å bli blendet av interessen og glemme i farten hva det egentlig var jeg forsøkte å oppnå. Da kan det være greit med en liten avsjekk mot «the big mission».

Sammenhengen mellom alt

Så da er det vel faktisk sånn at alt henger sammen med alt. Vi trenger hele liv – det vil si interessante jobber med mening, god helse, folk å være glade i, og sist men, men ikke minst: lek, moro og begeistring. Hvis ett av områdene lider, går det til syvende og sist utover helheten. Og hvis vi trekker det ekstra lagt, kan vi nesten si at prinsesse Helge kan være med på å redde verden bare ved å gi meg ekstra tilgang på gøy.

Summa summarum – Prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene er klare for nye eventyr, kongen skjelver i kortbuksene og Arve Tellefsen vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg. Kan hende akvarellmaling blir det som bringer Helge tilbake i skuffen, men jeg er temmelig sikker på at hun vil bli med på malekurs og viser seg å være best i det også.


Blogg + pod = plogg?

(Hvis du ikke orker å lese hele denne posten, så se i alle fall videoen på slutten. Jeg tror nesten jeg kan garantere at du blir i bedre humør. Eventuelt kan du sette på videoen nå, så har du et veldig passende soundtrack mens du leser.)

Prokrastinering

En av flere grunner til at jeg startet denne bloggen tilbake i 2017, var for å legge et visst press på meg selv. For å få ting gjort, rett og slett. Og her må jeg bruke et ord som jeg verken liker å skrive eller å si; prokrastinere. Ja, det er altså det det hjelper på, prokrastineringen.

Dette ordet er det virkelig nesten helt umulig å både stave og å uttale, så kanskje vi heller skal kalle det å utsette ting til siste sekund.

Men altså, om man spør Wikipedia, så svares det: «Prokrastinering ses gjerne ved arbeidsoppgaver med lang tidsfrist der personen har stor frihet til selv å styre sin egen tid.»
Ja, nettopp. Eksamen, rapporter, selvangivelsen, stryking av bunadsskjorter til 17.mai, juleforberedelser, klimakriser….alle disse tingene som du vet kommer, men som virker så innmari langt unna i tid.
Og hvis du nå har lyst til å prokrastinere enda litt til før vi kommer til poenget, så kan du se denne veldig morsomme TED-talk’en om temaet.

Undervurdert studieteknikk

På skolen lærte vi at det ikke var lurt å lese de siste timene før en prøve eller eksamen, og i alle fall ikke samme morgen. Visstnok ville man ikke huske noe av det man leste helt mot slutten. Dette syntes jeg at jeg motbeviste gang på gang, og jeg følte ofte det var nettopp det jeg leste i siste sekund som satt best (er ikke det egentlig logisk?). Om det satt en måned senere, var noe helt annet.
(Denne typen studieteknikk kommer jeg altså ikke til å dele med barna, men heller la dem finne ut av det selv…)

Ingen grunn til panikk….


Men nettopp fordi kombinasjonen av tidspress og høye forventninger virket så bra, har heller aldri motivasjonen for å slutte med å utsette ting til siste sekund vært særlig stor, og på ett eller annet tidspunkt kan det jo komme og bite deg i halen.

Og det er derfor jeg dokumenterer dette, planen om å la bloggen få en podcast-følgesvenn. La oss si vi plasserer lansering (= eksamen, julaften eller 17. mai) uti juni en gang. Antageligvis er det langt nok unna til at jeg ikke innser alvoret før om omtrent en måned.

Sånn! Sagt er sagt, spist er spist. Mikrofon er kjøpt inn og stemmen er varmet opp. Så da er det bare å utføre.

We can do it

Mening og nødvendighet

I tillegg til at forventninger og tidspress hjelper godt på framdriften, er det ikke til å stikke under en stol at en følelse av nødvendighet og mening er vesentlig når man skal til å ta et godt byks utenfor komfortsonen. Så hva er nødvendigheten og meningen bak podcastplanen min?

En av de hardeste og minst diskrete kokosnøttene jeg har dokumentert i denne bloggen, er den såkalte klimanøtten som kom dalende sommeren og høsten 2018.

Her er det kanskje på sin plass å gjenta hvorfor jeg til stadighet maser om kokosnøtter. Navnet på denne bloggen, Coconut Moments, peker på et slikt kokosnøttøyeblikk, som jeg definerer som det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet.

Når den verste hodepinen og angsten hadde viket plass for noe som mer lignet begeistring for alt vi har å gjøre de neste årene, gjorde jeg et valg om å ikke bruke mer tid på surr. Og surr er alt det som ikke på en eller annen måte bringer verden i riktig retning, sett fra kloden og menneskehetens ståsted.

Dette er en type «surr». Det finnes mange flere typer.

Denne klimanøtten, kombinert med en god del av de andre kokosnøttene, danner grunnlaget for nødvendigheten og meningen. Det at jeg selv er en skikkelig podcast-nerd gir i tillegg motivasjon i bøtter og spann.
Tidligere har jeg blant annet skrevet om hvordan man ikke skal undervurdere en god krise, om hvordan jeg oppdaget hvor herlig det var å finne veien ut av gullfiskbollen (A4-arbeislivet), om gründeren Jørn som tok en helomvending i karrieren etter å ha bodd et år på Sri Lanka, om feilskjær og oppturer og om hvorfor jeg begynte å glede meg til mandager. 
Dette var hendelser som gjorde at jeg endret kurs eller så ting med helt nye øyne, og de siste årene har jeg møtt mange som har beskrevet lignende opplevelser. Disse historiene og personene har jeg lyst til å få fram i lyset.

Kriser og begeistring

De siste månedene har snudd opp ned på fryktelig mye av det som tidligere var normalt. COVID19 har for noen ført til ingenting å gjøre og full panikk, for andre altfor mye å gjøre og like full panikk. Mange har mistet jobben og mange vil gjøre det i månedene som kommer. Hos oljenæringen rasler det i boreriggene på mer enn én måte, og mange av de som ikke har sansen for sånt benytter sjansen til å snakke om at «dette må da være en gylden anledning til å endre kurs…?»

Hvis noen hadde så mye som ymtet frampå om at «dette er en fin anledning til å begynne med noe helt nytt» (stort smilefjes) da jeg tok den første turen til NAV i 2015, hadde de antagelig endt opp med blått øye. Derfor har jeg ikke tenkt å holde på med sånn åpenlys ymting i podcasten min.
Men dette er fakta: Endringene kommer enten vi vil eller ikke. Verden blir ikke som den var, og det er ikke sikkert det er helt feil.
For min egen del brukte jeg altfor lang tid fra sjokket over at jeg plutselig hadde «feil» kompetanse til at jeg fant ut at verden var full av muligheter som jeg aldri hadde vurdert. Jeg fant helt nye sandkasser; miljøer og mennesker som jeg ikke ante at eksisterte, og ressurser, verktøy, kurs og veiledning som jeg brukte unødvendig lang tid på å finne fram til. Vi trenger nye arbeidsplasser og nye næringer, og de finner vi ikke hvis alle skal bli ved sin lest, for å si det sånn.

Jeg tror vi har et uoppdaget potensiale for begeistring for å løse utfordringene som står i kø i tiden som kommer; koronakrise, økonomisk krise, klimakrise, naturmangfoldskrise, dopapirkrise….bare å velge på øverste hylle.
Jeg vet at det er litt «out there» å snakke om begeistring for å redde verden. Men det er akkurat det jeg skal gjøre. For er det ikke faktisk det det handler om?

Mindre surr, mer redding av verden

Jeg vet om mange begeistrede menneskene som holder på å redde verden, og jeg vet det finnes mange, mange flere enn de jeg har truffet. De som har tatt uvanlige sprang, fått kokosnøtter i hodet, tatt på seg sko med mindre og grønnere fotavtrykk, og ikke minst – de som har begynt å glede seg til mandager! 

Er du en av dem – ta kontakt! Jeg vil veldig gjerne snakke med deg! 

Helt til slutt; jeg lovte godt humør. Her er en som har hoppet direkte til «nyorienteringsfasen» i det som for de fleste vil oppfattes som en rimelig kjip krise.

Aldri har vel utsagnet «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», passet bedre. Hurra for nytenking, sangsøknader og fine strender i Tønsberg. Og heia Odd Henry! Gi den mannen en jobb!

Everything is a remix

Dette er et historisk innlegg. Altså på den måten at hoveddelen av det er nesten ett år gammelt. Av en eller annen grunn har jeg ikke fått det ferdig og det har blitt liggende som en kladd. Plutselig fant jeg det og syntes det var relevant både på den ene og den andre måten. Kanskje spesielt på den andre, og derfor måtte jeg skrive en ekstra slutt.

Musikkmysteriet

En eller annen gang i barndommen begynte jeg å fundere på et spørsmål som jeg egentlig ikke føler at jeg har fått ordentlig svar på enda. Det var sikkert på den tiden jeg gikk rundt i rød t-skjorte og  båthatt i skolekorpset, men uten instrument, og var endel av det som het «notekurset». Merkelig konsept,  og i dag synes jeg det er rart at vi ikke satte oss ned midt i 17. mai-toget og protesterte mot ett års teoretisk fritidsaktivitet.

band
Typisk mellomfornøyd musiker på aller, aller laveste nivå.

Uansett – jeg hadde en gryende forståelse for konseptet musikk og det at det var satt sammen av toner i forskjellig rekkefølge og med varierende rytme. Det jeg ikke skjønte var dette: hvis vi har et begrenset antall toner og et begrenset antall rytmer, hvorfor vil vi ikke en dag ha brukt opp alle kombinasjoner?
«Sorry, mister komponist. Nå er all musikk laget, det finnes ikke flere muligheter. Kun cover-låter på deg, dessverre.»

Selv om jeg aldri tok statistikk på Universitetet, skjønner jeg jo at antall muligheter er tilnærmet uendelig (noen får gjerne ta det regnestykket for meg). Men likevel, med all den musikken som lages, lurer jeg fortsatt litt.

Men så ligger kanskje noe av forklaringen i overskriften, som også er tittelen på en serie med korte filmer som ligger på Youtube, Everything is a remix. Han som har laget disse filmene, Kirby Ferguson, fant jeg selvsagt på TED, som jeg igjen hørte om på en podcast. Sånn går nå dagene for oss lett-inspirerte…..
Men neida, jeg har ikke bare kastet bort tiden på vas, for dette er skikkelig relevant. Bare vær litt tålmodig.

Copycat-Bob og Sinna-Steve

Remiks består, i følge Ferguson, av tre ulike teknikker: kopiere, transformere og kombinere. I tillegg til musikkens verden, tar han for seg film og til slutt innovasjon og nye oppdagelser.
Det sies at to tredjedeler av Bob Dylans tidlige produksjon besto av låter han hadde hørt, endret litt på og puttet på ny tekst. Det  var relativt vanlig blant musikere på sekstitallet, og en av hans samtidige, Woody Guthrie sa til og med:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Høres veldig greit ut.

Jeg hopper over kapittelet om film, men jeg kan kort fortelle at her stjeles/lånes det over en lav sko, og det er en grunn til at vi ofte har en temmelig god anelse om hvordan filmen kommer til å ende. Vi har stort sett sett det før.

Tredje del av Fergusons serie handler om innovasjon og retten til å eie nye idéer. Patenter og lovreguleringer tar oss bort fra idéen om at all utvikling bygger på andres verker, og innfører begrepet «eiendom» i forbindelse med innovasjon.
Jeg har vært med på en del diskusjoner og samtaler blant gründere om hva man kan kopiere og i hvor stor grad man kan se på andre, for så å forbedre produktet og gjøre det til sitt eget. Som regel er rådet fra mentorer, forretningsutviklere og guruer av ymse slag at selvsagt ser man på det andre har gjort før, noe annet ville være direkte dumt.
Og som Ferguson sier; idéen om at «everything is a remix» gir veldig god mening helt til det er en selv som blir «remikset». I 1996 var Steve Jobs fullstendig ærlig på at Apple kopierte gode idéer der det var mulig, mens han i 2010 skulle gå til «thermal nuclear war on Android» fordi de hadde stjålet Apple sin teknologi.

Oslo Innovation Week

Forrige uke tilbrakte jeg tre hele dager på Oslo Innovation Week, og jeg befinner meg fortsatt i en tilstand der kommoden for ny inspirasjon faktisk er helt full. Jeg har ikke flere skuffer.

Men for en uke! Jeg har truffet nye venner og gamle kjente, fått kontakter fra India, Equador, Estland, Sverige, Ghana og Sri Lanka (for å nevne noen), sett og hørt utallige nervøse gründere presentere idéene sine og vært glad det ikke var meg denne gangen. Jeg har hilst på en ambassadør med skikkelig fint hus og god mat, møtt mange menn og noen få damer med store lommebøker som snakker et språk som jeg fortsatt smiler og nikker av, før jeg går for meg selv og googler «VC», «angel investor» og «equity».

Og jeg har tenkt for meg selv: Everything is a remix.

Det siste arrangementet jeg deltok på fant sted hos DNB i Bjørvika, bydelen som faktisk ligner en strekkode (barcode) og som er en anelse mer fancy enn den er sjarmerende. Som bonde i byen lot jeg meg både imponere og skremme av profesjonaliteten og sikkerhetssystemet der jeg ble scannet og logget overalt hvor jeg beveget meg, når og hva jeg spiste og antagelig når jeg gikk på do.
Men siden jeg føler at jeg har alt mitt på det tørre, må DNB gjerne sitte på et sett data over mine spisevaner, og jeg hadde en topp dag der jeg vandret rundt med data-chip’en rundt halsen og visittkortene løst i lomma.

overvåkning
You are being watched. By DNB.

Nok en dag fikk jeg høre oppstartsbedrifter presentere idéene og forretningsmodellene sine på de tilmålte tre minuttene, og siden jeg stort sett er positiv og lett å imponere, satt jeg igjen full av beundring over alle de smarte folkene med brilliante idéer.
Men så skjer det som er litt interessant: Idet jeg skal gjenfortelle til noen andre hva disse smarte folkene har funnet på, hører jeg at det jeg forteller høres merkelig kjent ut og faktisk representerer et produkt eller en tjeneste som finnes der ute fra før. Selvsagt er det alltid en liten detalj jeg har glemt å ta med i historien som gjør at denne idéen likevel er ny, innovativ og gir en forbedring. Men på en eller annet måte er det alltid en eller flere varianter av kopi, transformasjon eller kombinasjon involvert.

Everything is a remix….

Ett år senere – Klimalinken

Som sagt, dette innlegget var egentlig gammelt nytt og har ligget upublisert i nesten ett år. Da jeg fant det var det veldig fristende å fullføre det for så å vise omverdenen at jeg innimellom faktisk er opptatt av andre ting enn klima og bærekraft. Men den delen av meg som liker å trekke tråder mellom saker som tilsynelatende ikke har noe som helst  med hverandre å gjøre, protesterte høylydt.

Jeg vet ikke om jeg skal beklage eller ikke, men her kommer klimalinken.

Hastverk i Arendal

Forrige uke tilbrakte jeg tre dager på Arendalsuka. Nydelig by, stort sett nydelig vær, stappfullt og travelt. Travelt, fordi man stort sett skulle vært minst tre steder samtidig hele tiden. Men også travelt på grunn av en gjennomgående stemning av hastverk i de nær 1300 arrangementene gjennom uka, hvor den absolutte majoritet hadde et element av klima, miljø, natur eller bærekraft i seg.

Arendal
Nydelig by, fantastisk arrangement! Veldig travelt.

Bortsett fra hos noen ytterst få, virket det som at det var en gjengs oppfatning om at vi har noen seriøse utfordringer foran oss, det er vi mennesker som har skylden, og vi har ekstremt mye å rekke på veldig kort tid.
Det jeg virkelig syntes var bra, der jeg jogget mellom arrangementene, var at fokus på løsninger, muligheter og en «Game on!» – mentalitet virket sterkere enn noen gang. Og hvis vi ser bort fra noen ganske puslete detaljer, som vindmøller eller ikke, tidspunktet for den siste dråpen med olje og om det i det hele tatt finnes et sånt tidspunkt, og om vi skal fortelle folk hva de skal gjøre eller bare skamme dem til fornuft, så er de fleste såvidt jeg kan se ganske enige om både problemet og målet: Kloden koker og naturen dør, noen må fikse det og vi er antageligvis endel av «noen».

Det som er litt artig er dette: Det sitter vel kanskje litt i blodet til både politikere, næringslivsledere, organisasjonstopper og andre som har noe de skulle ha sagt, at for å få fram sin vei til målet, så må de helst være litt uenige med de andre som snakker høyt. Det gjelder å finne den unike løsningen og den spesielle måten å framstille den på, hvis ikke forsvinner man bare i mengden.

Flere av debattene jeg var innom var egentlig en serie med monologer, hvor en snakket mens de andre nikket, før de som nikket plutselig kom på at de jo egentlig var grunnleggende uenige med den som snakket, og dermed ble veldig opptatt av å finne en vindmølle, oljedråpe eller alternativ fremgangsmåte å slå i bordet med.
Og dette mener jeg ikke som kritikk, for jeg blir skikkelig glad når folk er enige! Det er jo faktisk det beste utgangspunktet. Og hvis de kanskje av og til fokuserte litt mer på det de er enige om, så ville ikke den vindmøllen eller oljedråpen bli sånne bremseklosser, eller i verste fall showstoppere.

Jeg overdriver ganske kraftig her. Det var mange fruktbare diskusjoner også hvor deltakerne absolutt var uenige. Men poenget er likevel dette: målet er stort sett det samme, veien dit er litt varierende, og så pakkes det hele inn i vårt menneskelige behov for å vite best (og vinne neste valg) og det faktum at vi lever i litt forskjellige bobler og ikke alltid er like flinke til å sette oss inn i andres virkelighet.

Og da blir det litt som den godeste Woody Guthrie sa:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Everything is a remix…..

diskusjon
Vi er egentlig helt enige, jeg vil bare ta en liten runde rundt her og så møtes vi der borte et sted….

Klimanøtten

I innledningen til denne bloggen definerer jeg et «coconut moment» som «det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet». Jeg har hatt en drøss slike øyeblikk de siste årene, og takk og lov for det, at jeg ikke vandrer rundt her i 2015-versjonen av meg selv. Det skulle tatt seg ut….

Alle kokosnøttøyeblikkene har vært viktige for hva jeg driver med i dag, men noen har absolutt definert retningen mer enn andre. Jeg vil si at det siste virkelig store smellet kom i fjor sommer. Og nå skal jeg fortelle historien om tidenes kokosnøtt og hvorfor skrivingen har kommet litt i bakgrunnen de siste månedene.

Hetesommer

I fjor sommer var det varmt. Skikkelig varmt. Forutsigbar og langvarig varme som gjorde at vi nordmenn kunne legge av oss vanen med «hei, solen skinner og det er over 20 grader – ut med oss og krampenyt sola!». Vi kunne faktisk koste på oss å sitte inne noen timer selv om det var en fin dag, de fine dagene tok nemlig ikke slutt. Drømmesommer for mange. Mareritt for andre. Bøndene slet. Gresset ble brunt. Noen svettet mer enn vanlig.

varmt

Jeg inngår absolutt i gruppen av de som nøt varmen. Samtidig – på den tiden satt jeg og leste meg opp på FNs bærekraftsmål, og mål nummer 13: «Stoppe klimaendringene» ble høyst aktuelt å henge seg opp i ettersom sommeren skred fram.
Jeg skal innrømme at dette er noe jeg har utsatt å sette meg grundig inn i. Og da mener jeg å forstå årsaker, risiko og mulige konsekvenser. Det har vært litt på samme måte som den føflekken du har på ryggen som ser akkurat ut som en av de skrekkflekkene Dagbladet skremmer oss med en gang hver sommer. Du vet at dette bør sjekkes, men hverdagen er full av «skal bare», tanken på legen er ubehagelig, og dessuten føler du deg jo helt fin.

Men nå kunne jeg jo ikke akkurat hoppe over mål nr. 13, og dermed var det egentlig gjort. Enten var det veldig mange andre som også tok tyren ved hornene akkurat da, eller så var det RAS som var på ferde igjen. RAS – Reticular Activating System – den lille dingsen i hjernen som gjør at det vi fokuserer på, det ser vi mye av. Altså, har du nettopp blitt (eventuelt ikke blitt) gravid, så er verden full av vandrende mager. Har du nettopp kjøpt en rød Tesla (eller bare har fryktelig lyst på en), så ser du fryktelig mange røde Teslaer.

Antageligvis var det en kombinasjon, men jeg syntes plutselig at jeg leste og hørte om klimaendringer i absolutt alle kanaler. Jeg leste. Og leste litt mer. Og jo mer jeg leste og studerte, desto mer underlig syntes jeg det var at ikke enda flere, ja absolutt alle i hele verden var opptatt av klimaendringer.

For jeg innså temmelig raskt at «alle» de som var opptatt av klimaendringer befant seg inne i de samme filterboblene som meg; de fulgte de samme nyhetskildene på Twitter, Facebook og LinkedIn og vi fikk antageligvis de samme bokanbefalingene fra Amazon. Men i det virkelige livet var det annerledes. Utenfor internett, bøkene og rapportene føltes det som at jeg hadde opplevd noe ekstremt dramatisk som snudde opp ned på alt, men idet jeg gikk måpende og sjokkert ut i verden – ja, da oppførte folk seg som at ingenting hadde skjedd. 

Strategibommert

Jeg følte et enormt behov for å snakke om CO2-konsentrasjon, tiltakende hetebølger og smeltende Grønlands-is non stop. I grunnen helt uavhengig av situasjon. Det er grenser for hvor lenge den taktikken er vellykket. Både i privatlivet og i jobbsammenheng.

«Hallooo! Skjønner dere ikke? Jorden koker og isen smelter! Og dere går rundt her og…..planlegger høstferien??! Irriterer deg over fotballandslaget? Lurer på hva du skal ha til middag? Om oljeprisen er på vei ned?!»

panikk
Eksempel på dårlig taktikk. Fungerer like dårlig på FAU-møte som i juleselskap.

Ja, dere skjønner. Sånt kan man både bli venneløs og sliten av. 

«Bærekraft og klima er viktig, men ikke hele tiden», fikk jeg høre. «Jo, hele tiden!», hadde jeg lyst til å svare. 
Og det har jeg fortsatt lyst til å svare innimellom. 

Redningen ble filterboblene og folkene inni. Heldigvis blir disse boblene stadig større, og antall mennesker som føler de har opplevd noe, lest og hørt noe som snur opp ned på alt, og som vandrer måpende ut på gaten – ja, de blir stadig flere. Det er mye bedre å måpe i fellesskap enn mutters alene, og heldigvis foregår det mer enn bare måping blant de som har skjønt alvoret.

Al & co

Et stykke utpå høsten i fjor, etter at FNs klimapanel hadde kommet med sin siste dramatiske rapport og jeg hadde innsett at alt jeg hadde lest om og lært meg ikke kunne avlæres og fokuseres bort fra, fikk jeg årets beste tips. Jeg er tipseren evig takknemlig for at jeg ble styrt i retning av Al Gore og hans Climate Reality Project. Jeg hadde vagt hørt om kursene han kjørte, men hadde aldri vurdert det som noe jeg hadde mulighet til å delta på. Etter ca et kvarters tenkepause, en veldig entusiastisk søknad og et par ukers venting, viste det seg at de faktisk hadde rom for en klimaoppvåknet, litt oljetilgriset geofysiker fra Norge.

I mars dro jeg til Atlanta for å kurses som Climate Reality Leader. Sammen med ca 2000 andre…. Ikke noen privatundervisning der, altså. Vi var seks stykker fra Norden, og jeg tror vi alle ble litt sjokkert over den innsikten vi fikk som vi ikke visste at vi manglet. I sørstatsbyen Atlanta, i hjembyen til Martin Luther King jr. og den amerikanske borgerrettsbevegelsen, var et av hovedtemaene hvordan klimaendringer rammer ekstremt urettferdig og hvordan marginaliserte grupper er ekstra sårbare og utsatt. 
Vi møtte et kobbel av dyktige klimaforskere og andre foredragsholdere, lærte om vitenskapen bak og hvordan kommunisere den best mulig, om hvor vi står i dag og om hva som er utfordringene. Men ikke minst lærte vi om løsningene som finnes i dag og alle kreftene verden over som heldigvis trekker i riktig retning. 

Noen nærmest skyter rygg når jeg nevner Al Gore. Beskyldninger for å overdramatisere klimakrisen, for ikke å «walk the talk» i forhold til eget forbruk, for å tjene seg rik på klimakrisen, for å ikke ha kunnskap nok osv. Noen virker nesten litt fornærmet fordi de mener det ikke har blitt så ille som han lenge har sagt at det skal bli. 

Jeg kan ikke annet enn å uttale meg utifra egen erfaring, så da gjør jeg det:
Han er like høy og amerikansk-visepresidentaktig som jeg hadde forestilt meg. Han har en enorm kunnskap om temaet og i tillegg omgir han seg med så mange eksperter og troverdige kilder at det gjør det umulig for meg å tvile på det han sier. Han sier heller ikke noe annet enn det som per i dag er vitenskapelig konsensus.
Han har utholdenhet til å snakke nonstop i over tre timer, på både inn- og utpust, og uten innlagt hverken drikke- eller dopause.
Han blir ikke rik av å utdanne Climate Reality Leaders. Kursene er helt gratis, går over tre hele dager og er stappfulle av innhold. I tillegg klimakompenseres det for reisene til alle deltakere som kommer langveisfra. 

Jeg reiste hjem, stolt over min nye grønne nål, mye klokere og flere nye venner og kontakter rikere. 

Verktøy og nettverk

Så hva har skjedd etterpå? 

Jo, hele poenget med Climate Reality Project er å gjøre både hvermannsen og viktigper’en fra alle deler av verden, fra alle yrkesgrupper og alle lag av samfunnet til katalysatorer for å få fram helt nødvendige endringer og for å få oss bort fra avhengigheten av fossile energikilder. Vi ble utstyrt med verktøyene, kunnskapen og midlene for å finne mer kunnskap – det er tross alt grenser for hva man klarer å absorbere i løpet av tre dager. Og vi lærte teknikker for kommunikasjon og hvorfor det å løpe ut i gatene mens man skriker «Hallooo – isen smelter!» antageligvis ikke er noen god idé.

Og noe av det viktigste – vi fikk et internasjonalt nettverk å spille på lag med, om lag 20 000 mennesker over hele verden som deler av sin kunnskap og sine erfaringer, samarbeider om prosjekter og kampanjer.

I etterkant av kurset har jeg snakket høyt så mye jeg kan, men uten å rope. For bedrifter, til politikere, for lærere, elever og alle som ønsker å høre enkle fakta, dagens alvorlige realiteter, men med hovedfokus på alt det positive som tross alt skjer og at dette er en gigantisk dugnad som vi faktisk bare bli med på, alle som en. Og jeg er redd for at i det lange løp så holder det ikke å betale boten (les: klimakvotene) for ikke å møte opp. Dessuten kommer dugnadsgjengen til å endre alle reglene i borettslaget uten at at unnasluntneren får et eneste ord med i laget. 

unnasluntrer
Nope. Orker ikke mer dugnad. Betaler heller den 200-lappen.

De som har fulgt bloggen min en stund, vet at noen av de første kokosnøttene hadde å gjøre med flyktningkrisen og en akutt bevissthet over hvor lite jeg hadde å klage på, selv om jeg var aldri så mye arbeidsledig på det tidspunktet. Denne bevisstheten er der i like stor grad som før, om mulig enda sterkere. Ekstremt mange mennesker på kloden har ikke noe sted å gjøre av seg, og for veldig mange er årsaken til syvende og sist endringer i klimaet der de kommer fra. 
De som har minst og sliter mest, er også de som blir rammet hardest av klimaendringene. Dette skjer i høyeste grad i dag, og FNs Flyktningeråd estimerer at innen 2050 vil opp til 250 millioner mennesker være på flukt på grunn av stigende havnivå, tørke, flom, orkaner, forørkning og matmangel.

Så altså, dette handler ikke bare om varmere sommerdager, dårligere avlinger og mer flom og skogbrann. Det handler om flere enn oss. Det handler om moral og om lojalitet overfor medmennesker verden over. Det handler om barna våre og deres barn.
Det handler om at vi i lille Norge har tjent oss grunnrike på olje og gass som tross alt er en av hovedkildene til global oppvarming. Og da holder det ikke å si at vi er for små til å gjøre en forskjell. Visste du forresten at de sier det samme i Canada? Verdens nest største land med en befolkning på 35 millioner.

Inn i historiebøkene, men på hvilken måte?

Når vi ser et drama om den franske revolusjonen eller en dokumentar om månelandingen på Netflix, leser i historiebøkene om da Newton fikk eplet i hodet eller at Cæsar ble banket av Asterix, kan vi tenke: «Åh, for en spennende tid å leve! Tenk hvor mye disse begivenhetene har hatt å si for ettertiden.» 
Jeg er helt overbevist om at vi lever i en slik tid nå. Det er månelanding, revolusjon, teknologiske sjumilssteg og romertid på en gang, og den som kjeder seg de neste ti årene følger antagelig ikke særlig godt med.
Det skal være sunt å kjede seg innimellom, sies det. Det styrker kreativiteten. Men akkurat i denne sammenhengen er det fullstendig unødvendig og bortkastet.

Aldri har det vært flere oppgaver å gyve løs på og sjelden flere muligheter enn akkurat nå. Aldri har det vært viktigere hva hver og en av oss tar av valg og bestemmer oss for å bruke dagene våre på. Fra hvordan vi stemmer til hvor vi velger å feriere. Fra hva vi bruker arbeidsdagen på til hva vi spiser til middag. 

Og for den som fortsatt skulle være i tvil, på den ene eller den andre måten:

Kommentar overflødig…

Blodbad og kvinnekamp

kvinnekamp

Blodbad og kvinnekamp – en sånn overskrift kan vel slå begge veier, antar jeg. Jeg lover at det ikke er så ille som det høres ut – jeg bruker bare røde strømper til bunaden og har stort sett like mye til overs for menn som damer. Og når det gjelder bildet….nei, jeg har ikke tenkt å slå noen. Jeg er faktisk ikke veldig sint engang. Bare litt undrende.

All kunnskap man kanskje kunne komme til å trenge

For ikke så lenge siden var jeg på et tretimers kurs kalt «Hvordan rigge deg for investorkapital». Jeg gikk av nysgjerrighet og min evige redsel for å gå glipp av noe viktig. Det hadde jo vært så irriterende om jeg plutselig skulle komme på at «Nå hadde det jammen vært greit med en investor!», og så var jeg ikke ferdig rigget.

Med min fortid fra arbeidsplasser fulle av mannlige ingeniører med sokker i sandalene (poenget her er at de var menn, ikke at de hadde sokker i sandalene), tok det litt tid, men plutselig ble jeg oppmerksom på hvor få damer vi var der. Det er noe med ordene fisjon og emisjon som får tankene til å vandre til helt andre ting enn fisjon og emisjon og heller at dette kan jeg da google senere om det skulle bli aktuelt.

bored
Jeg er ikke fullt så lett å lese., håper jeg…

 

Forsamlingen talte 6 damer og 18 menn. Da var alle foredragsholderne, som var menn, medregnet.

«Jaja», tenkte jeg. Det sier vel noe om hvor tiltrekkende overskriften «Hvordan rigge deg for investorkapital» er på mine medgründersøstre.  Ellers så har de andre ting å finne på. Som å starte og drive bedrift, for eksempel.

Og så tenkte jeg egentlig ikke mer på det før senere samme natt da jeg ble vekket av en åtteåring på nattevandring, ikke fikk sove igjen og begynte å tenke på hvor utrolig lite fristende det var å noengang få en investor.

Og nå skal jeg fortelle hvorfor. Det er her blodbad kommer inn i bildet.

Å blø for drakta

Jeg skjønner veldig godt at de som putter penger på folk for at de skal få til noe, ønsker full innsatsvilje og mere til, men at det skulle være snakk om så mye blod, det var jeg ikke klar over. Vi snakker om å «blø for drakta». I bøtter og spann. 24/7. Og når du står der blodfattig og søvnløs, skal du være villig til å pantsette huset, bilen og kona (det var ingen som sa noe om å pantsette mannen). Og når du har pantsatt kona, så bør du klone deg selv slik at dere blir flere som skal blø for drakta sammen, og sånn i tilfelle du skulle brekke benet eller bli ekstra blodfattig.

Så jeg antar at følgende ikke ville slått veldig godt an som investorpitch:

«Jeg har en ukependlende mann og to barn i hente-bringe-hjelpe-med-lekser-alder. Jeg har effektiv arbeidstid mellom halv ni og tre fordi jeg skal hente på skole og i barnehagen, rekke middag og lekser før fotballtrening, svømming og og ett og annet FAU-møte. Jeg er ikke mulig å nå etter klokken åtte på grunn av leggetid og er støtt og stadig hjemme fordi lærerne skal planlegge eller fordi det er et nytt virus vi skal stifte bekjentskap med. Jeg har absolutt ingenting jeg er villig til å pantsette og drakta for familielaget ville blitt prioritert om det var noen drakt jeg skulle ønske å blø for.»

Dette er på ingen måte ment som klaging, tvert i mot. Jeg synes jo beskrivelsen over ligner veldig på det som ofte, og for mange i lengre perioder er definisjonen på selve livet. Men jeg ser likevel at det er fullstendig krasj i forhold til det som mister Investormann ser etter i sin drømmegründer.

multitasking
Rolige dager….

Ulike verdisyn

Jeg fant nettopp en veldig stereotypisk artikkel der to suksessfulle gründere, en dame og en mann, beskrev hva de mente skulle til for å nå målet.
Hun: Genuin interesse og lidenskap, mental styrke og pågangsmot, fysisk aktivitet og meditasjon, lagånd og ydmykhet.
Han: Et sterkt behov for å skape noe og en evne til å jobbe mye, lenge og for veldig lite penger (og muligens en som drar lasset på hjemmebane, men det var mine ord, og jeg hører at jeg kan oppfattes som en litt sur feminist).

Statistikk viser at kun 3-4 % av all investeringskapital går til kvinnelige entreprenører. En av teoriene som forsøker å forklare dette er at det er flest menn som investerer, og at de investerer i det som er kjent: sine likemenn. De investerer i de som blør for drakta, pantsetter hus og kone og antageligvis ikke sitter og tripper i møtet fordi rushtrafikken gjør det vrient å rekke både stengetid i barnehagen og pølsene som må kjøpes på veien for morgendagens turdag på skolen.

Jeg mener faktisk ikke at dette trenger å være tegn på hverken diskriminering eller sjåvinisme. Jeg tror ofte det er ubevisst, og rett og slett et resultat av at  menn bruker det språket de er vant til og referanser som de kjenner til. Og da blir det gjerne mye blod, lagdrakter og pantsetting av koner…. Ikke vet jeg.

1 – (en!) – prosent kvinnelige teknoligigründere

Tall fra 2015 viser at bare 20 % av norske selskaper og stakkarslige én prosent av teknologiselskaper startes av kvinner (enten kvinnelig leder, styreleder eller oppfinner). Tallene er antagelig ikke så veldig mye bedre i dag. Og siden teknologi er det som er mest håndfast og skalerbart og fint, så er det kanskje ikke så rart at tallene for investering i kvinnelige gründere blir som de blir.
Så hadde vi bare hatt flere kvinnelige investorer….. Men når også bare 20% av landets aksjeverdier eies av kvinner, og det meste av dette er arv(!), ja, da begynner det å balle på seg.

Det er gap i alle bauger og kanter her, og det skal godt gjøres at ikke årsakene til den bittelille kvinneprosenten er veldig sammensatt.

Flere jenter kan redde både verden og realfagene.

Dette var det ikke jeg som sa, men jeg er helt ubeskjedent enig! En artikkel fra Universitetet i Bergen fra i fjor tar for seg årsaker til at jenter er så underrepresentert i teknologi- og realfag, og hva som skal til for å bedre balansen. Teknologi handler like mye om omsorg for verden og andre mennesker som det gjør om duppeditter og kretskort. Jeg tror at jenter har en annen innfallsvinkel til teknologi og at de kan bringe med seg elementer som guttene ikke er like opptatt av. Og det er nettopp disse elementene som blir viktige i fremtiden.

En spørreundersøkelse som er nevnt i artikkelen viser at jenter har en mer idealistisk tilnærming til studievalg og legger større vekt på å hjelpe andre, bærekraftig utvikling, rettferdighet, samfunnsnytte og egne verdier. Så da gjelder det å gjøre den direkte koblingen mellom altruisme og samfunnsnytte, og realfag og teknologi så synlig som mulig.

Rollemodeller og utypiske realister

Jeg må si at det irriterer meg litt at rådene som blir gitt til jenter som ønsker å kunne konkurrere på lik linje med gutta støtt og stadig går ut på å gjøre oss likere menn: Stikk deg frem, snakk høyere, vær mer skråsikker, utnytt nettverk og ha litt spissere albuer. Bli litt mer som gutta.
I verden er det flest menn i ledende posisjoner, både i politikk og næringsliv, og vel….jeg vet ikke jeg….det er vel ikke alt som går på skinner, eller?

Jeg tror mer på gode rollemodeller enn å presse jenter inn i samme form som guttene. Kjernefysiker og blogger Sunniva Rose er et godt eksempel. Ikke alle jenter vil identifisere seg med henne, men hun utvider i høyeste grad bildet av den klassiske realisten. Andre som er med på å skape gode forbilder er nettverket Girl Geek Dinners som skaper arenaer der jenter samles rundt temaer innenfor realfag og teknologi i alle former.
Og selvfølgelig SHE, som jobber for «å inspirere, motivere og engasjere kvinner til å ta det neste steget, enten på karrierestigen eller ut i egen virksomhet. She ønsker å få kvinner til å tenke stort, tenke nettverk og muligheter.»

Tilbake til investorriggingen. Jeg fikk noen nyttige tips og ble i høyeste grad klar over noen utfordringer. Antageligvis hadde jeg strøket hvis jeg skulle gå opp til eksamen i investorklarhet, så jeg får håpe på en oppfølger lenger nedi løypa når tidspunktet er riktig.

Og om jeg skulle komme med et jente-beskjedent ønske til innhold neste gang, måtte det være innslag av litt Girl Power. Jeg vet de finnes der ute, både de kvinnelige investorene og de kvinnelige gründerne med stor suksess. Og jeg tror faktisk at det er godt mulig at de både mediterer, henter i barnehagen og har både hus og mann intakt.

mediterer

 

Om Prinsesse Helge, samarbeid og jakten på to streker under svaret

tannhjul

Høsten før jeg skulle ta fatt på masteroppgaven (eller hovedfag som vi kalte det tilbake i bronsealderen) i petroleumsgeofysikk, fikk jeg et akutt anfall av realfagsoverload. Kanskje var det den grå sementklossen, også kalt Realfagbygget som ga meg klaustrofobi, kanskje var jeg mer enn forsynt av realistene med sokker i sandalene som var skeptiske til alt som ikke kunne beskrives med en ligning. Eller kanskje det rett og slett var jeg som merket angsten ved å grave meg ned i et ultrasnevert felt og bli der de neste par årene.

realfagbygget
Sjarmerende bygg…

Uansett; jeg var glad i å lese, skrev eventyr* på fritiden og hadde alltid tenkte at litteraturvitenskap var noe jeg faktisk burde ha på CV’en, så jeg meldte meg opp i grunnfag og gikk ut og kjøpte bøker.

bøker

* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går. 

På Historisk-Fiolosofisk Fakultet hadde folk langt hår og var ikke skeptiske til noe som helst. Jeg leste Illiaden, Don Quijote og endel andre bøker jeg antagelig ikke ville valgt selv, lærte om litterære virkemidler, analyse og tolkning og tilbrakte det neste halvåret i sjokk over at det ikke fantes et eneste klart svar på noe som helst! 

sjokkert
Ikke mer synsing, vær så snill!

Da sommeren kom rømte jeg tilbake til Realfagbygget og pustet lettet ut over å kunne sette to streker under svaret. Aldri har jeg vel vært gladere over å se kalkulatoren, og konklusjonen var at jeg hadde oppnådd akkurat det jeg trengte: en pause fra de skeptiske realistene og visshet om at jeg befant meg i riktig del av Universitetet, tross alt. Siden jeg ikke fullførte mer enn ett semester i litteraturvitenskap, fikk jeg dessverre ikke noen papirer på all synsingen og tolkingen min, men jeg fikk i alle fall lest noen bøker jeg kan trekke fram hvis jeg vil kultursnobbe litt.

lese
Akkurat sånn var det!

De siste par årene har det vært få streker under svarene. Samfunnsansvar, sosialt entreprenørskap, bærekraft og generell «redding av verden» er områder hvor det ville være både dumt og helt umulig å påstå at det finnes ett enkeltstående riktig svar.  Verden famler, de fleste er enige om at vi har dårlig tid på å snu endel kjipe tendenser, og som det er med oss mennesker; vi er ikke alltid skapt for friksjonsfrie samarbeid. Og her kommer jeg til dagens tema: Samarbeid.

De fleste kjenner til at FN i 2015 kom fram til 17 bærekraftsmål.

«FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.»
www.fn.no

SDGs
Bærekraftsmålene

Bærekraftsmål nummer 17 burde kanskje kommet først og lyder som følger:

«Samarbeid for å nå målene. … For å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling….»

Dette burde politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten printe ut og henge på innsiden av dodøra. Hvis vi ikke samarbeider, men på død og liv skal ha rett alle sammen, så kommer 2030 til å komme kjappere enn vi ønsker. For ikke å snakke om hvis vi legger bena på bordet og venter på at «noen voksne» skal ordne opp. Det viser seg gang på gang at «de voksne» ikke vet hva de driver med.

Trump
En av «De voksne»

Det er heldigvis flere og flere som ser alle mulighetene som ligger i bærekraftige løsninger, nye teknologier og forretningsmodeller som gjør verden til et bedre sted. Men med alle som kommer opp med nye idéer, smarte løsninger og fantastiske visjoner, kommer også ønsket om å holde kortene tett til brystet og verne om og kjempe for sin løsning. 

Det er så mange ord med like mange gode hensikter: samfunnsansvar, bærekraft, shared value, impact business, filantropi, frivillighet, sosialt entreprenørskap…. og alle har sine dedikerte ambassadører og tilhengere.
(Ja, jeg er klar over den salige blandingen av engelsk og norsk, men av og til må man bare bite i det sure språkeplet og innse at et godt norsk ord for impact ikke eksisterer. Tusen poeng til den som kommer på noe som ikke høres ut som det kommer fra en Hellbillies-låt.)

Om jeg stoppet på riktig tidspunkt under min lille fakultet-til-fakultet-runde den gangen rundt tusenårskiftet, kan jo diskuteres, men jeg var ganske fornøyd der og da. Selv om det ble mye tolking (ironisk nok er det mye av det geofysikere driver med) de neste årene, kunne det meste forsvares med en beregning, og fantasien kunne jeg spare til Prinsesse Helge.

Nå viste det seg jo rimelig kjapt at om det er noen som er glade i synsing og snedige kalkuleringer som ligner litt på bingo eller rulett, så er det folk som drar ut for å finne olje og gass. Måten de gjør det på er likevel temmelig gjennomtenkt (tro det eller ei), og jeg har en følelse av at endel av dem kunne gitt et godt råd eller fem til de som driver og redder verden.

rulett
Rødt, så borer vi. Sort, så tar vi en studietur til Grand Canyon.

I oljebransjen er det å komme fram til riktig svar ofte ensbetydende med et funn, som igjen betyr penger og prestisje. Det er kanskje derfor oljefolk blir så gode problemløsere. Målet er å minimere risikoen for å ta feil, og for å få til det blir mange metoder og datakilder tatt i bruk. Noen vil alltid være eksperter på og forkjemper for «sin» metode, men brønndata-Jon vil aldri påstå at seismikk-Kjell er avleggs eller at geologi-Gro er overflødig. Noen metoder vil kanskje veie tyngre og bety mer, men det er totalen av bidrag som betyr noe for det endelige resultatet. Det er alle enige om, og alle snakker sammen og deler erfaringer og kunnskap for å komme fram til best mulig resultat. Partnerskap vil innebære en eller annen transaksjon, men poenget er respekten for andres innfallsvinkel og ønsket om å nå et mål der alle vinner.

Kommunikasjon, respekt og åpenhet er gode stikkord. Det er lett for «shared value»-gjengen å påstå at filantropien er død og bare gjør vondt verre, men jeg er temmelig sikker på at alle de barna som har sluppet å dø av malaria på grunn av Bill & Melinda Gates Foundation sin innsats er helt uenige. Samtidig er det fort gjort at de sosiale entreprenørene stusser på motivasjonen til de som tjener en formue på sin nye «impact business», og at frivillighetsgjengen føler at de faktisk vet mest om hvordan man bistår under en sultkatastrofe. Og det kan hende de har litt rett alle sammen. Men kanskje det likevel er summen av dem, i passe størrelse, i riktig posisjon, med riktige tannhjul å jobbe sammen med, som er det riktige svaret for at 2030-målet skal være innen rekkevidde.

samarbeid

Samarbeid altså. Alle må med. Som nevnt; politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten. Og de løsningsorienterte oljeleterne, når de omsider finner ut at de har funnet sin siste oljedråpe.

For ikke å snakke om barna.
Jeg leste nettopp om Danica og Jason Russel i Rank & File, et digitalt magasin som du ikke kan bli annet enn inspirert av å lese. De er aktivister, fredsforkjempere, foreldre og forfattere. Blant annet. De har skrevet barneboken «A little radical», en ABC for aktivisme. Bokstaven N står for «Now» og sier noe om at det er opp til hver enkelt og at det er lite vits i å vente på en invitasjon. Siste del av sitatet er fra Steve Jobs, og han hadde definitivt endel å komme med, han også:

“N is for Now. Where you are. Where you start. There’s no invitation for you to take part. Every idea, and great new breakthrough, was made up by someone no smarter than you…”

now
N is for Now. 12 år igjen til 2030….

Hvis noen skulle lure på hvordan det går med Prinsesse Helge, så lover jeg å fortelle hvis jeg hører noe. Antageligvis har hun hevet seg på bærekraftsbølgen og er på full fart inn i FN med dvergene på slep.

Filterbobler og verdens lengste flyttesjau

filterbobler

Nei, jeg har ikke flyttet. Bloggen har flyttet. Ingen flyttekasser og bæring av tungt dilldall, men nesten like slitsomt. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg hvor vanskelig det skulle være å fungere som budbringer mellom to parter som vet hva de snakker om, mens jeg selv ikke hang med i diskusjonen. Kort fortalt, den typen kommunikasjon tar tid og krefter og er ikke spesielt bra for selvtilliten når det gjelder hverken DNS, SSL eller andre artige forkortelser. Mitt «growth mindset» innenfor dette feltet er for tiden på spa.

Nå er endelig kokosnøttene vel installert på nytt hotell, og jeg kan dele en ny TED-favoritt! Simone Giertz lager ubrukelige roboter. Det er hennes nisje, så smal at det nesten er umulig å ikke utmerke seg. Hun har en kort, men veldig morsom TED-talk hvor hun viser fram noen av de totalt ubrukelige oppfinnelsene sine. Snakk om å fjerne presset! Å feile er hele poenget, men likevel lykkes hun og holder nå blant annet foredrag om nettopp det å tørre å feile. Noe å ta med seg både for Generasjon Prestasjon og gründere med angst for å tape ansikt.

Jeg kom over Simone Giertz nettopp på et tidspunkt hvor det kunne vært utrolig fristende å holde munnen lukket og ikke åpnet den før jeg hadde noe skikkelig imponerende å vise til. Men det ville tatt bort hele poenget med denne bloggen, nemlig å vise at dette ikke er noen enkel, ensformig autostrada, men en veldig interessant, lærerik og skummel kjerrevei med fryktelig mange svinger. Og humper.

For endel uker siden (tiden flyr når man er opptatt med flytting….tiden flyr generelt veldig fort i mai, siden vi er så opptatt av å ha fri) snakket jeg om tilfeldigheter som fører til positive oppdagelser, og om hvordan man best kan legge til rette for den typen flaks. Jeg fortalte også om en forestående snubleflakstur til London.
Snubleflaksen (jeg er på grensen til å like det ordet) oppsto som en følge av endeløs research på det store internettet fra min side, et stort déjà vu idet jeg oppdaget noen med samme visjoner og idéer som jeg har, veldig nærgående snusing på deres løsning og tilslutt et vennlig tilbud om en prat fra deres side. Jeg har stor tro på samarbeid framfor konkurranse, så jeg dro til London.

Reiser i seg selv er det jo morsomt å fortelle om, men jeg skal styre meg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og i listeform ser det sånn ut:

  • Jeg liker fremdeles engelskmenn skikkelig godt.
  • Man blir fort lei av toast til frokost.
  • Har man klaustrofobi, så blir den ikke bedre av å ta «tube’n» i rushtiden.
  • Tror man det er en god idé å ta drosje fra A til B i rushtiden fordi man har klaustrofobi, så kommer man antagelig for sent til noe.
  • Det er skikkelig mange mennesker i London.
  • Vi har fryktelig god plass i Norge.

Underground
Well, hello there Klaus….

Resultatet av turen, bortsett fra forsterket klaustrofobi, er at jeg nå har inngått et samarbeid med noen som har kommet dit jeg hadde sett for meg å være om et par års tid. Fra å være på stadiet for å teste idéene mine på «naboen», befinner jeg meg nå der hvor jeg kan gå ut til store kunder med en, om jeg skal si det selv, veldig god løsning for å styrke effekten av samfunnsengasjement i bedrifter.
La meg presentere KindLink.  Jeg skal spare salgstalen til møterommene, men kort fortalt: KindLink er en plattform for bedrifter som ønsker at ansatte skal få bidra direkte til samfunnsnyttige prosjekter som bedriften støtter. Og for frivillige organisasjoner og andre som mottar støtte er den både gratis og revolusjonerende.

Som sagt, det kunne vært veldig fristende å la være å fortelle om dette til den dagen dere leste om KindLink sitt nordiske gjennombrudd i Dagens Næringsliv, men inspirert av Simones TED-talk, velger jeg det motsatte. Målet er selvsagt ikke å få til noe ubrukelig, men å fjerne prestasjonsangsten. Dessuten, når jeg kan gå inn for dette med 100% entusiasme og overbevisning, finnes det ikke noe annet alternativ enn å ta sjansen.

Announcement
Nå skal dere høre her….

En annen grunn til at jeg faktisk hopper aldri så lite i taket av denne muligheten, er at jeg har klokketro på gode samarbeid på tvers av landegrenser. Jeg kunne tviholdt på drømmen om et rotnorsk gründereventyr og idéen om at dette løser jeg best på egenhånd og ved hjelp av kun norske ressurser, men det skal bare et snev av selvinnsikt til for å innse at det er helt feil. Pluss en god dose tro på at resten av verden også har litt å fare med.

internasjonalt

I Norge har vi mange gode verdier og verdifull kunnskap vi kan bringe ut i verden, det er det ingen tvil om. Men sånn i den store sammenhengen er det vel like greit å innse at majoriteten av verdens befolkning ikke aner hva vi driver med her oppe i nord. Eller bryr seg nevneverdig, for den sakens skyld. Ignorante amerikanere/franskmenn/kinesere (fyll inn det som passer), kan vi si. Men det går så absolutt begge veier. Nylig hørte jeg om en by i Kina for aller første gang. Ikke noe spesielt med det, kanskje? Det er bare det at denne byen har over tolv millioner innbyggere, og det er vel nærliggende å tro at det har skjedd noe der en eller annen gang som er verdt å høre om? Er det da meg som ikke følger med? Eller er det fordi jeg følger min egen flokk og flokken generelt ikke er spesielt interessert i millionbyer i Kina?

Første del av overskriften på dette innlegget, filterbobler eller originalt «filter bubbles», er et begrep som ble introdusert av Eli Pariser i 2011. Jeg har nok en TED å by på! Her kan du lære om filterbobler på under ti minutter.

Kort sagt går det ut på at internett, som var ment å skulle åpne verden for oss og gi tilgang på informasjon fra alle hjørner av kloden, nå fungerer litt på motsatt vis. Basert på hvor vi bor, og hva vi klikker og søker på, velger algoritmer ut hva slags informasjon som havner øverst i søkelisten vår og hva som blir synlig i feed’en vår på sosiale medier.  Dette er noe de fleste av oss er klar over i dag, men jeg tror ikke så mange tenker mye over hva det har å si for vår oppfatning av verden.

Om du nå virkelig ble interessert i «filter bubbles», så vil jeg anbefale denne også: Andreas Ekström snakker om at det alltid er en person med en personlig oppfatning bak enhver algoritme. Dette er rett – dette er galt, du tar feil – han har rett, vi liker deg – vi misliker ham. Google (og andre) har enormt stor makt, og han gir et eksempel som blant annet inkluderer Anders Behring Breivik og hundebæsj.

Så hvordan unngår vi å bare få høre om det som finnes i vår egen boble mens millionbyer i Kina går oss hus forbi?
Duckduckgo er en søkemotor som legger vekt på å unngå filterbobler og personavhengige søkeresultater, så det er jo et sted å starte.

Et sted å fortsett er kanskje Global Voices, et internasjonalt samfunn av bloggere, journalister, akademikere og aktivister som rapporterer og oversetter det som snakkes om i ulike deler av verden. Ethan Zuckerman er en av grunnleggerne, og tro det eller ei, jeg fant ham også på TED. Som han sier: «De virkelige problemene i verden er globale, og de krever globale samarbeid for å løse».

Jeg gleder meg til samarbeidet med den multikulturelle gjengen jeg har funnet i London. Om Norge er moden for KindLink gjenstår å se, men jeg er sikker på at forsøket bringer meg nærmere målet.

Å henge med saueflokken kan være trivelig nok, men også ekstremt begrensende. Livet blir mye mer interessant om vi klarer å sprekke noen av boblene. Jeg tør vedde på at du ikke trenger dra helt til Guangzhou.

saueflokk
Ja, her var det artig, gitt. Tror jeg stikker til Kina.

For å veie litt opp for alt det globale pratet, avslutter jeg med det som antageligvis er verdens beste fotballsang, fra Slagen IF. Noen bobler må vi få lov til å ha.

 

 

 

 

Snubleflaks og valgets kvaler

Da jeg var student i Bergen en gang på slutten av forrige årtusen, førte en helt spesiell hendelse til at jeg nesten hoppet av realfagstudiet og ble en grublende filosof. Hendelsen involverer meg selv, en kaffetrakter og en uoppmerksom bilist.

En tidlig morgen forlot jeg leiligheten som jeg delte med to venninner, for å ta bussen til Universitetet. Jeg måtte gå opp en trapp og krysse veien som går forbi Haukeland Sykehus for å komme til busstoppet. På toppen av trappen kom jeg på at jeg hadde vært sistemann ut av leiligheten, og jeg ble usikker på om jeg hadde skrudd av kaffetrakteren. Siden jeg ikke ville ha på meg å ha brent ned hele kvartalet, inkludert Brann Stadion, snudde jeg for å sjekke.
Alt var i skjønneste orden, ingen fare for hverken brann eller Brann, så jeg gikk tilbake opp trappen for å krysse veien.

Jeg skulle gå over en fotgjengerovergang, så jeg sjekket at bilene stoppet og gikk deretter ut i veien. Den første bilen stoppet. Den neste gjorde ikke det.

bang

Det ble en brå start på dagen for noen og enhver. Veldig mye lyd, airbager i fleng, en dame med vondt i nakken og ett stykk fysisk uskadet, men dypt rystet student. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde snudd for å sjekke kaffetrakteren? Hvilke tilfeldige valg og rekkefølger av hendelser var det som førte til hva? Hva om jeg hadde vært brøkdelen av et sekund senere ute, og bil nummer to hadde blitt bil nummer en? Hadde jeg egentlig hatt flaks, ikke uflaks?

Plutselig handlet ikke dette bare om kaffetraktere og airbager. Hva med alle andre valg, bevisste og ubevisste? Hva om jeg hadde gått for plan A i forhold til studier og valgt Trondheim på grunn av den artige vanntanken de hadde på studier for Marin Teknikk? Hvem hadde jeg truffet på min vei og hvem hadde jeg ikke truffet? Hvilke konsekvenser ville dette valget ha for resten av livet mitt, og ikke minst for livene til alle de menneskene jeg ville treffe eller ikke treffe på veien? Ville damen i bilen unngått whiplash om jeg hadde studert i Trondheim?

forvirret
Jeg begynte å skjønne at valg som jeg hadde tatt og ville fortsette å ta på tidvis både tynne og overfladiske grunnlag, hadde konsekvenser som jeg ikke kunne ane rekkevidden av. Dette var en mildt sagt overveldende tanke som ga grunnlag for både grubling og potensiell beslutningsvegring. I noen uker. Jeg var tross alt tjue år og hadde andre ting å tenke på.

Det finnes flere typer tilfeldige hendelser med store konsekvenser, og noen er definitivt hyggeligere enn andre.

La meg presentere: Serendipity

Engelskmenn kan det med gøyale ord. Serendipity blir et par hakk mindre snasent når man prøver å oversette det til norsk: «Tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse», var en forklaring jeg fant. «Snubleflaks», var en annen.

Serendipity — the faculty or phenomenon of finding valuable or agreeable things not sought for. (Merriam-Webster)

I 2004 havnet serendipity på listen over de ti vanskeligste engelske ordene å oversette. Med det som utgangspunkt synes jeg at serendipity burde stå like høyt på adopsjonslisten inn til det norske språk som smoothie. Problemet er bare at folk flest snakker mye mindre om snubleflaks enn de gjør om drikke laget av moset frukt, så det blir sikkert ikke noe hastesak ut av det.

Gründere med snubleflaks

Visste du at hvis du søker på ordene «serendipity + entrepreneurship» i Google så får du 603.000 treff? Det betyr kanskje at hvis noen er over gjennomsnittet opptatt av dette, så er det gründere eller oppfinnere. Eller kanskje heller de som prøver å forstå gründere eller oppfinnere.
«Entreprenørskap er en serie med tilfeldige kollisjoner», var det en som sa. «Du begynner med en plan og følger den systematisk, men selv om du starter opp innenfor alternativ energi, er det like sannsynlig at du ender opp innenfor eiendomsutvikling
Eller finner Amerika mens du leter etter India. Eller for å være helt personlig; begynner med et grytelokk og ender opp med «corporate social responsibility».
Poenget her er en tilbøyelighet til å snuble over noe lurt mens man leter etter noe annet.

Alexander Fleming oppdaget Penicillinen fordi en bit mugg ramlet ned i en av skålene med bakterier som han studerte. Flaks!
Men det hadde ikke blitt noe Nobelpris ut av det om ikke Alexander hadde vært våken nok til å forstå at dette var noe å rope hurra for. Så selv om det hjelper å være på rett sted til rett tid, eller å slurve med muggen over riktig skål, så krever serendipity at noen i nærheten følger med og er åpen for at uventede og nyttige hendelser kan oppstå.

Andre oppdagelser vi kan takke (eventuelt la være å takke) noen våkne og oppvakte sjeler for er røntgen, mikrobølgeovnen, sakkarin og radioaktivitet. De holdt på med noe, «snublet» på veien, og endte opp med noe helt annet.

indianer
Ikke India, sa du? Jaja, oppdagelse er oppdagelse. Kontinent er kontinent.

En nybegynners guide til serendipity

Etter at jeg sporet av fra arbeidslivets standardløp har serendipity spilt en stadig større rolle i tilværelsen. Noen av faktorene som spiller inn er helt innlysende, og basert på dem prøver jeg å følge mine egne råd til enda mer snubleflaks:

  • Møt opp! Å være på rett sted til rett tid krever minimum én ting; at man faktisk er et sted. Og det stedet er sannsynligvis ikke hjemme i sofaen. Det kan like gjerne være et tilfeldig møte på søndagsturen som på en fagkonferanse, så lenge man åpner opp for at tilfeldige møter kan lede til positive og uventede resultater. Det er begrenset hvor mye rikere hverdagen blir av å omgi seg med kloninger av seg selv, så det å oppsøke mennesker med ulik bakgrunn, yrker, kulturer og oppfatninger, gir definitivt serendipity en ekstra sjanse.
  • Varier! Hvis man gjør det samme hver dag, er det stor sannsynlighet for at både handlinger og tanker blir automatisert, og dermed minsker sjansen for både snubling og flaks. En ny vei til jobben, en ny vei hjem fra jobben eller rett og slett en ny jobb kan være noe å vurdere for de som ikke har prøvd.
  • Grip muligheter! Et åpent sinn øker sjansen for både å se muligheter og å tørre å gripe dem når de dukker opp og ved første øyekast ligner et hår i suppa. Eller – o’skrekk – en konkurrent med samme idé, men en bedre plan.
  • RAS. RAS hvafornoe?
    RAS står for Reticular Activating System og er en liten hjernestamme midt i knotten. Her blir informasjon prosessert, og siden vi blir bombardert med så store mengder data, vil RAS fungere som et filter som slipper gjennom det viktigste. Og hva er det viktigste? Jo, det vi fokuserer på. Og hvordan kan vi så bruke dette til å tiltrekke oss positive hendelser? Ganske enkelt ved å fokusere på hver eneste lille flik av flaks, med eller uten snubling. Ved å fokusere på det positive, vil vi se mer av det, rett og slett fordi hjernen slipper det gjennom. Og når vi ser at kaffetraktere,  skumle konkurrenter eller muggbiter på avveie faktisk er rene lykketreff, kan det lede til både ro i sjelen, nye muligheter og en og annen Nobelpris. Her er en fin liten film som forklarer RAS.
    Uansett om du mener at du er grunnleggende heldig eller grunnleggende uheldig, vil RAS gi deg rett. Og da vet jeg hva jeg velger.

Så hva er konklusjonen?

Hvis du ikke har brydd deg stort om serendipity før, er det på høy tid.
Om ikke annet fordi serendipity i år 2000 ble kåret til britenes favorittord, foran både «love», «peace» og «football». Og fordi enkelte av oss jobber hardt for at det snart følger etter smoothie inn i Norsk Ordbok.
Fokuser på alt som går bra, men for sikkerhets skyld: Sjekk kaffetrakteren en ekstra gang før du går hjemmefra.

Etter at jeg begynte på dette innlegget, har det skjedd ting som – om det går som jeg håper – blir tidenes eksempel på serendipity. Om det blir snubling med eller uten flaks bak, gjenstår å se. Om ikke annet får jeg meg en tur til London. Serendipity sitt hjemland. Forklaring følger om et par uker.

London
Snubleflakstur til London

 

 

 

 

 

Walk the talk. Om luesveis og eksempelets makt.

Walk the talk.  Ja visst. Kjempelett. Det vet alle foreldre som misliker luesveis, men som daglig holder en preken eller tre om hvor dumt det er å gå ut i minus ti uten noe på hodet. Nå er det faktisk en myte at det forsvinner så fryktelig masse varme fra hodet. Du blir mye kaldere av å gå uten bukse enn uten lue. I tillegg blir du antagelig hentet av lovens lange arm. Men jeg skal ikke knuse myten. Den kan være grei å ty til, og du kan jo faktisk få øreverk.

Forrige innlegg handlet om hjernen, og jeg lovet at jeg skulle forklare relevansen. Det har tatt litt tid rett og slett fordi jeg synes det er litt vanskelig å forklare og å ordlegge meg riktig. Men det begynte med en bok om barn og læring.

Smarte barn og inkonsekvente foreldre

Boken handler om hvordan barn på beste mulig måte kan oppleve mestring på skolen. Den heter «Ditt smarte barn» og er skrevet av Hanne Finstad,  grunnleggeren av Forskerfabrikken.  For noen uker siden kom jeg til kapittelet som handler om «growth mindset» vs. «fixed mindset». Ganske enkelt fortalt går det ut på at de med et «fixed mindset» tror at intelligens er medfødt og ikke kan forandres, mens de med et «growth mindset» tror at intelligens kan trenes opp. For barn på skolen gir det seg da utslag i at noen gir opp og føler seg dumme med en gang de møter motgang, mens for andre vil motgang føre til at de legger ned enda mer innsats for å bli bedre.

impossible
Gi opp eller prøve igjen?

Veldig interessant og temmelig relevant for barn som aller helst vil mestre ting før de har prøvd. Men jo mer jeg leste, jo mer kunne jeg relatere det til hu’ mor herself. Akkurat nå er det ekstremt relevant. Jeg har nemlig oppdaget at jeg innenfor noen felt er relativt fastgrodd og «fixed», og at jeg prøver å lære barna noe som jeg absolutt ikke praktiserer på meg selv.

Nei, dette skjønner jeg ikke.

For de fleste av oss byr ikke hverdagens oppgaver på de helt store overraskelsene, og i arbeidslivet driver vi stort sett med noe vi har valgt på ett eller annet tidspunkt, gjerne fordi vi mener vi har et visst talent for det. Men hva skjer når man skal omstille seg? Hva skjer når vi begynner på nytt, gjerne i en helt annen bransje?

vitnemål
Hva?! Virker ikke vitnemålet lenger?

Plutselig har du ikke selvtilliten og tryggheten som ligger i et vitnemål og kanskje mange års utdannelse. Du skal dessuten mestre veldig mange og vidt forskjellige oppgaver. Det som du tidligere med et lykkelig smil ville sendt videre til regnskapsavdelingen, IT-gjengen eller de på salg og markedsføring, havner nå på ditt skrivebord. Og det er sjokkerende nok ingen som får det bort derfra!

Hva gjør man da? Delegerer? Outsourcer? Til hvem i så fall? Følgende kommentarer kan komme til å falle. Jeg har hørt flere av dem, både inne i eget hode og blant andre nylig omstilte personer.

«Nei, dette, det får noen andre ta seg av. Ikke en av mine sterke sider. »

«Jeg er ikke teknisk! Dette får jeg ikke til.»

«Jeg hater å snakke høyt i forsamlinger. Det ligger ikke for meg.»

«Økonomi…..Tall som representerer penger! Det går rett og slett i svart for meg.»

Den siste er min, helt og holdent. Og selv om jeg vet med fornuften at ikke alle som har gått på Handelshøyskolen eller BI er genier eller oppfostret på en helt spesiell type vitaminbjørner, så er det noe merkelig som skjer idet jeg hører ordet «budsjett» eller «omsetning». Jeg drifter bort i en annen dimensjon og får et stirrende blikk. Jeg begynner å tenke på middag. Lager fine border og kruseduller.

Hva??
Ikke helt sånn, da. Jeg holder maska sånn nogenlunde.

Jeg antar det er et slags valg jeg har tatt, utifra interesse og behov, om at den delen av bordet holder jeg meg unna.
At det representerer er fastlåst og «fixed mindset», er det vel ingen tvil om. Omtrent like dumt som velge et liv med borrelås om man ikke fikser skolisser de første fem gangene. Jeg sammenligner ikke fem år på NHH med skolisser altså…..

Da jeg leste om «growth mindset» vs. «fixed mindset» første gang var jeg inne i en litt oppgitt fase. Jeg var lei av å være avhengig av andre, lei av å vente på hjelp og svar og lei av å ikke ha nok kunnskap innen et felt til å føle at jeg kunne ta en fornuftig beslutning. Nå er det dessverre ikke sånn at jeg har  oppdaget en gjemt kilde til superhjernekraft som gjør meg uavhengig av all hjelp. Det er grenser for hva en stakkars avokado kan utrette. Men jeg har nok begynt å tenke litt annerledes.

Jeg innså nemlig noe vesentlig: Helt siden jeg begynte å gjøre ting jeg på papiret  ikke kan, har jeg ikke en eneste gang virkelig følt at hjernen har kokt. Med kokt hjerne mener jeg resultatet av en oppgave man er forventet å løse fordi det ligger innenfor stillingsbeskrivelsen, og fordi det på en eller annen vag måte berører fagfeltet man har papirer på at man kan. I tidigere tider har jeg i disse tilfellene lest, prøvd, feilet, vridd hjernen og øvd til jeg har følt at hjernen har kokt over. Som regel har kokingen resultert i en rimelig brukbar løsning. Og noen ganger bare i hodepine og en misfornøyd sjef.

Men poenget mitt er at jeg nå har begynt å se på kryptiske budsjetter, app-utvikling, forretningsplaner og markedsføring som utfordringer som absolutt ikke er verre enn de verste tilfellene av kryptisk geofysikk og andre forunderligheter fra x-bransjen min. Jeg har bestemt meg for at hjernen skal koke litt innimellom, i alle fall nok til at nivået blir såpass at jeg forstår hva ekspertene snakker om. En ting er at det faktisk er veldig artig å lære helt nye ting. En annen ting er at det blir lettere å avgjøre hvilken ekspert det er lurest å høre på. Eventuelt at man finner ut at det er best å høre på seg selv.

Ide
Akkurat sånn!

Jeg tror at innstillingen er mye viktigere enn avokado, gurkemeie og nok fysisk aktivitet (for å forstå denne referansen må du lese forrige innlegg). Men det skader jo ikke å legge til rette for et mest mulig velsmurt kontrollsenter. Så derav altså den store interessen for knotten på toppen og podkaster som Kwik Brain.

For de som frykter at jeg heretter skal prøve å gjøre alt selv, så kan jeg forsikre om at jeg har god nok selvinnsikt til å la være. Jeg har nylig opplevd hvilken utrolig forskjell den rette eksperten kan utgjøre, og jeg kommer til å fortsette med å «ringe en venn». Forskjellen er at jeg så langt jeg kan skal lære meg det grunnleggende slik at samtalen ikke går over hodet mitt.
I tillegg skal jeg slutte med å se en annen vei når noen begynner å snakke om balanse og avkastning. Det blir vel omtrent som å avfinne seg med luesveis….. Kjempelett.

Hurra for kontrollsenteret!

Jeg står i stor fare for å gjenta meg selv. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Podkaster altså! Fascinasjonen stiger i takt med forbruket av øreplugger. Jeg har sluttet med å kjøpe de dyreste, for å si det sånn…. Jeg lærer så mye artig, og denne gangen er det hjernen, det fantastiske kontrollsenteret der på toppen, som er temaet.

Hvis du vil finne ut om du synes det er like interessant har du tre valg:

  1. Du kan høre på episoden jeg refererer til. Du finner den her.
  2. Du kan lese mitt faktakontrollerte utdrag med bonusfakta i denne bloggposten.
  3. Eller aller best; du kan gjøre begge deler.

Mannen bak podkasten er Jim Kwik, og den bestemte episoden er denne. Jim Kwik var utsatt for en ulykke som barn og vokste opp med store lærevansker og stempelet «the boy with the broken brain». Som ung utviklet han strategier og teknikker for å trene og utvikle hjernen, og det er dette han er kjent for i dag.

Så til episode nr 54 «How to L.O.V.E. your brain»

Alle amerikanere med respekt for sitt eget folks påfunn (som resten av verden adopterer med glede og uten noe som helst slags filter) må gjøre noe i anledning Valentine’s Day. Den godeste Jim Kwik har laget en episode om L.O.V.E. Men det er egentlig bare en pen innpakning av en episode med masse imponerende fakta om hjernen.

LOVE
L.O.V.E. your brain

Som enhver sunn nordmann har jeg en innebygget skepsis til glatte amerikanere som slenger ut imponerende fakta, så jeg har sjekket alt  sammen.

Her er fakta:

  • Hjernen vår består av rundt 100 milliarder hjerneceller. Min faktasjekk sier at vi blir født med ca 130 milliarder, men så dør dessverre endel etterhvert.  Hvor mange som dør avhenger ganske sikkert av hvor mye dumt vi finner på underveis.
  • Hver hjernecelle kommuniserer med ti tusen andre, og de lager 1000 synaptiske forbindelser per sekund. Bonusfakta: En moderne PC utfører ca en milliard operasjoner per sekund. Nå hopper jeg bukk over noen av utregningene, men det som er imponerende er at vi trenger en milliard PC’er for å etterligne hjernens kapasitet. Det er noe å fundere over når du klør deg i hodet over barnas mattelekse.
  • Blodårene som forer hjernen har en lengde tilsvarende halve avstanden til månen. Faktasjekk: Dette klarte jeg ikke å sjekke, men det høres ikke ut som noen man tar ut av lufta. Sikkert sant.
  • Informasjonen i hjernen kan bevege seg med en hastighet på 420 km/t. Min faktasjekk sier at han kanskje har forenklet det litt, men det er uansett mye kjappere enn Flytoget.
  • Hjernen genererer 12 – 25 Watt, og det er nok til å drive en lyspære. Helt riktig.
  • Vi tenker sånn ca 60.000 tanker hver dag. Riktig og ganske imponerende. Det som er litt nedslående er at ca 95% av dem er de samme som i går og ca 85% av dem er bekymringstanker. 
  • Hukommelsens kapasitet er nærmest ubegrenset. Faktasjekk: Dette gjelder langtidshukommelsen. Korttidshukommelsen derimot klarer bare mellom 5 og 9 enheter i 20 sekunder av gangen. Fyller du på med mer, så faller noe ut. Litt som «cache» på datamaskinen.

Fra artige og imponerende fakta til det Jim Kwik trekker frem som det viktigste vi kan gjøre for å vise at vi er glade i hjernen vår.

«L.O.V.E. your brain»

L for Lære

To veldig spennende fagfelt; neurogenese og neuroplastistitet gjør det klinkende klart: Hjernen elsker å lære nye ting. Det er en myte at vi ikke kan danne nye hjerneceller som voksne, og nå viser forskning på mus at vi kan danne 700 nye hver dag. Nye ferdigheter, både fysiske og mentale stimulerer til vekst av nye celler.

Råd: Lytt til en podkast, les en bok, hør på en TED-talk. Denne passer bra i sammenhengen.

Lære
Like viktig for 80-åringer som for 4-åringer.

O for Oksygen

Med «oksygen» menes her næring; i form av luften vi puster, vannet vi drikker og maten vi spiser. En gjennomsnittlig hjerne utgjør omtrent 2% av kroppsvekten, men bruker 20% av energien vi tilfører! Av mr. Kwik himself har jeg lært meg en teknikk for å huske ti av de viktigste matvarene vi kan spise for å holde hjernen i shipshape. Følg nøye med, memorer eller noter:
Avokado, brokkoli, kokosfett, blåbær, laks, egg, grønne bladgrønnsaker, valnøtter, gurkemeie og mørk sjokolade. Jeg føler jeg blir klok bare av å tenke på det. Og ja, jeg husker fremdeles alle, helt uten å jukse.

Råd: Sleng litt «brain food» i handlevogna. Det meste går i en smoothie, kanskje bortsett fra laks og gurkemeie, sånn rent smaksmessig.

valnøtt
Selvsagt er dette hjerneføde. Her har naturen gjort det enkelt for oss.

V for Vacation eller aVkobling

Dette behøver ikke nødvendigvis bety «all inclusive» på Mallorca, kanskje snarere tvert i mot. Men hjernen vår trenger pauser, ikke minst fra digitale duppedingser og vår konstante påloggede tilstand.
Søvn kommer også inn her. Forskning.no skriver om at hjernen «vaskes» når vi sover, og mangel på søvn kan føre til opphopning av stoffer som igjen kan forårsake Alzheimers.

Råd: Gi telefonen sin egen plass i gangen og gå og legg deg før Kveldsnytt.

ferie
Logg av!

E for Exercise eller trEning

«As your body moves your brain grooves», sier mr Kwik.
Når hjerterytmen øker, pumpes oksygen til hjernen og hormoner som er positive for vekst av nye hjerneceller frigjøres. Trening stimulerer neurogenese og neuroplastisitet og gjør det lettere for hjernen å skape nye forbindelser.
Dette kunne jeg gått i tog for! Den fastlegen i Åsgårdstrand som tar med pasientene på løpetur har forstått det. Jeg er ganske sikker på at mer fysisk aktivitet på skoler, arbeidsplasser, Storting og andre steder der store mennesker med mye makt samles, hadde gjort verden til et mer fornuftig sted.
Ikke bare blir man smartere av å bevege seg, man blir gladere også. Og mer vennligsinnet. Mer tålmodig. Dette har jeg bevist for meg selv (med familien som vitner) gang på gang……

Råd: Gå en tur, løp opp trappene eller bruk denne. Det behøver faktisk ikke koste en krone. 

bevegelse
As your body moves your brain grooves.

Relevans, takk!

Hvorfor har jeg blitt så opphengt i hjernen at jeg bruker opptil flere timer på podkaster, faktasjekker og skriving om temaet? Er det relevant i forhold til omstilling, karrierebytte og oppstart av firma?

Ja, i høyeste grad! Det kom som en åpenbaring, et aldri så lite kokosnøttøyeblikk. Jeg skal forklare det i neste innlegg, for hvis jeg fortsetter nå kommer du til å sovne.

Ta deg en avokado og gå og legg deg!

sovende gutt
Hjernevask