Det nærmer seg to år siden sist jeg snakket om kokosnøtter. Tiden går fort når man slenger inn et pandemiår eller tre. Mitt siste innlegg var en utfordring til prokrastinereren i meg; jeg lovte dyrt og hellig at jeg skulle starte en podcast og at bloggen ville få en auditiv følgesvenn. Tidsfristen jeg ga meg selv skled bare med et par måneder og podcasten ble et faktum! Stories for the future lever i beste velgående og jeg tror dette komfortsonehoppet er et av de jeg er mest fornøyd med noensinne. Jeg kommer tilbake til dette om litt.
Prinsesse hvem??
Men hva betyr tittelen på dette innlegget? Hvem er prinsesse Helge igjen? Og hvorfor er hun savnet?
Jeg stjeler en et avsnitt fra et tidligere innlegg der jeg forklarte hvordan jeg som student plutselig fikk realfagsoverload og flyktet et semester til Historisk-Fiolosofisk Fakultet for å studere litteraturvitenskap. Selv om jeg da altså skrev eventyr på fritiden. Kort forklaring på eventyret om prinsesse Helge:
* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går.
Prinsesse Helge var rett og slett en kjær følgesvenn mens jeg studerte i Bergen. Altså ikke som en fantasivenn, jeg hadde nok av hyggelige vestlendinger å henge med, men som en å bruke den andre hjernehalvdelen på når det ble for mye bergarter, formler og logikk.
Faren til prinsesse Helge er kong Kortbukse (navnet er skamløst stjålet fra en barnebok, fordi kong Kortbukse høres ut som en type som kan ha en datter som heter Helge) og når dronningen er i møter i Rotary, liker Helge og faren å spille sjakk sammen. Skjønner dere hvorfor jeg savner henne, eller?
Egoistisk moro
Dette var noe salig rør, tenker du kanskje, og det er nettopp det som er poenget: vi trenger noe i livet som bare er gøy og som ikke nødvendigvis skal deles på LinkedIn. For noen er dette strikking eller scrapbooking, for andre er det interiør, matlaging eller ping-pong (til gutta i familien: ja, jeg vet det heter bordtennis og er blodig alvor, men det er mye artigere med ping-pong).
Og det er ikke det at alt det andre jeg holder på med ikke er gøy, men det er nå likevel sånn at det helst skal bygge nettverk, skape inntjening eller på en eller annen måte redde verden.
Du kan si mye bra om prinsesse Helge, men redde verden gjør hun ikke. Eller – hva vet jeg? Hun har noen ganske imponerende talenter.
Jakten på gøy
Nylig la jeg ut en episode på podcasten som handlet om hvordan jeg bruker design thinking når jeg legger planer for det nye året. Kort fortalt så går det ut på prøve seg fram til hva som fungerer, tenke utenfor boksen og stille de riktige spørsmålene. Siden man i denne prosessen prøver ut mange ting, må man også være villig til å fremstå som en nybegynner, feile en hel del, for så å gå tilbake for å korrigere kursen. Jeg er antageligvis mer glad i denne metoden enn det bankkontoen har godt av, men det er en annen historie.
En ting er jo å planlegge for jobb og karriere, men virkelig interessant blir det når man anvender metoden på livet generelt. Det var midt oppi dette at jeg oppdaget følgende:
Jeg har kommet dit at jeg nesten uten unntak alltid gleder meg til mandager (du och jag, Petter Stordalen!) og jeg kan med hånden på hjertet si at nesten alt jeg driver med gjennom uka gir meg glede. (Jeg kaller det VG-testen: hvis jeg ikke har peiling på hva som skjer på clickbait-fronten av nyhetene, da har jeg det gøy på jobb).
Men – det er et men: Jeg mangler den tingen i livet som jeg gjør utelukkende for å ha det gøy. Gøy er kanskje feil ord, det er ikke «ha ha»-type gøy jeg snakker om. Men noe jeg gjør kun for min egen glede, ikke for at det skal bygge nettverk, redde verden eller kunne deles på LinkedIn. Jeg trener og er veldig glad i det. Men det er trening, ikke en hobby. Og hverken skiturer eller Monopol med familien når helt opp, selv om det er tidvis aldri så engasjerende.
Så nå har jeg altså startet jakten på gøy, og det er her savnet etter prinsesse Helge dukket opp. Jeg er kanskje tvilende til at Helge er hele svaret, men har lenge savnet å skrive mer, og i den anledning har jeg bestemt meg for å trekke henne ut av skuffen. Jeg tror hun kommer til å dukke opp oftere fremover.
Prototyping
I tillegg har jeg en plan om å teste andre former for gøy. Er det musikk som er svaret? Skal jeg tørke støv av kornetten og endelig gjøre familien kjent i nabolaget som de i det huset det alltid kommer rare lyder fra? Begynne å bruke pianoet til noe annet enn pynt? Er jeg innerst inne egentlig veldig interessert i interiør og sofaputer? Eller skal jeg melde meg på et tegnekurs? Skal jeg sjekke om jeg har tålmodighet til å strikke ferdig en hel genser?
I dag er det heldigvis forbausende lett å prototype dette. Jeg kan teste i småskala uten at det koster skjorta og faktisk nesten helt uten å bevege meg utenfor stuedøra. Det mest utfordrende blir å finne tiden, men erfaringsmessig gjelder regelen: Har du lyst, har du tid. Og hvis du fortsatt ikke har tid, er det stort sett alltid en time med Netflix å ta av.
Status podcast
Jeg nevnte i begynnelsen av innlegget at jeg skulle komme tilbake til hvordan podcasten lever i beste velgående. Det gjør den, og dette prosjektet er jeg virkelig glad for at jeg kastet meg ut i. Men det er alltid nyttig å ta en titt tilbake for å huske grunnen til at man egentlig begynte med noe. Og idet jeg bladde opp i denne bloggen og leste siste innlegg, ble jeg minnet på det. Og det interessante er jo at det i bunn og grunn handler om noe som ikke er så veldig langt unna gøy – nemlig begeistring. Nærmere bestemt begeistring for å gjøre verden til et bedre sted.
Krisebegeistring
Jeg startet podcasten for å snakke med de som er genuint begeistret for mulighetene som oppstår når livet slenger en liten krise i fanget ditt; om det er en oppsigelse, en pandemi eller en aldri så liten klimakrise.
Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk får endel forespørsler fra folk som ønsker å være gjest på podcasten, og ingenting gjør meg gladere enn det. Men det kan være lett å bli blendet av interessen og glemme i farten hva det egentlig var jeg forsøkte å oppnå. Da kan det være greit med en liten avsjekk mot «the big mission».
Sammenhengen mellom alt
Så da er det vel faktisk sånn at alt henger sammen med alt. Vi trenger hele liv – det vil si interessante jobber med mening, god helse, folk å være glade i, og sist men, men ikke minst: lek, moro og begeistring. Hvis ett av områdene lider, går det til syvende og sist utover helheten. Og hvis vi trekker det ekstra lagt, kan vi nesten si at prinsesse Helge kan være med på å redde verden bare ved å gi meg ekstra tilgang på gøy.
Summa summarum – Prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene er klare for nye eventyr, kongen skjelver i kortbuksene og Arve Tellefsen vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg. Kan hende akvarellmaling blir det som bringer Helge tilbake i skuffen, men jeg er temmelig sikker på at hun vil bli med på malekurs og viser seg å være best i det også.