Savnet etter Prinsesse Helge og jakten på gøy

Det nærmer seg to år siden sist jeg snakket om kokosnøtter. Tiden går fort når man slenger inn et pandemiår eller tre. Mitt siste innlegg var en utfordring til prokrastinereren i meg; jeg lovte dyrt og hellig at jeg skulle starte en podcast og at bloggen ville få en auditiv følgesvenn. Tidsfristen jeg ga meg selv skled bare med et par måneder og podcasten ble et faktum! Stories for the future lever i beste velgående og jeg tror dette komfortsonehoppet er et av de jeg er mest fornøyd med noensinne. Jeg kommer tilbake til dette om litt.

Prinsesse hvem??

Men hva betyr tittelen på dette innlegget? Hvem er prinsesse Helge igjen? Og hvorfor er hun savnet?
Jeg stjeler en et avsnitt fra et tidligere innlegg der jeg forklarte hvordan jeg som student plutselig fikk realfagsoverload og flyktet et semester til Historisk-Fiolosofisk Fakultet for å studere litteraturvitenskap. Selv om jeg da altså skrev eventyr på fritiden. Kort forklaring på eventyret om prinsesse Helge:

* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går. 

Prinsesse Helge var rett og slett en kjær følgesvenn mens jeg studerte i Bergen. Altså ikke som en fantasivenn, jeg hadde nok av hyggelige vestlendinger å henge med, men som en å bruke den andre hjernehalvdelen på når det ble for mye bergarter, formler og logikk.

Faren til prinsesse Helge er kong Kortbukse (navnet er skamløst stjålet fra en barnebok, fordi kong Kortbukse høres ut som en type som kan ha en datter som heter Helge) og når dronningen er i møter i Rotary, liker Helge og faren å spille sjakk sammen. Skjønner dere hvorfor jeg savner henne, eller?

Egoistisk moro


Dette var noe salig rør, tenker du kanskje, og det er nettopp det som er poenget: vi trenger noe i livet som bare er gøy og som ikke nødvendigvis skal deles på LinkedIn. For noen er dette strikking eller scrapbooking, for andre er det interiør, matlaging eller ping-pong (til gutta i familien: ja, jeg vet det heter bordtennis og er blodig alvor, men det er mye artigere med ping-pong).
Og det er ikke det at alt det andre jeg holder på med ikke er gøy, men det er nå likevel sånn at det helst skal bygge nettverk, skape inntjening eller på en eller annen måte redde verden.
Du kan si mye bra om prinsesse Helge, men redde verden gjør hun ikke. Eller – hva vet jeg? Hun har noen ganske imponerende talenter.

Jakten på gøy

Nylig la jeg ut en episode på podcasten som handlet om hvordan jeg bruker design thinking når jeg legger planer for det nye året. Kort fortalt så går det ut på prøve seg fram til hva som fungerer, tenke utenfor boksen og stille de riktige spørsmålene. Siden man i denne prosessen prøver ut mange ting, må man også være villig til å fremstå som en nybegynner, feile en hel del, for så å gå tilbake for å korrigere kursen. Jeg er antageligvis mer glad i denne metoden enn det bankkontoen har godt av, men det er en annen historie.

Ingen støttehjul og en god del tryning.

En ting er jo å planlegge for jobb og karriere, men virkelig interessant blir det når man anvender metoden på livet generelt. Det var midt oppi dette at jeg oppdaget følgende:
Jeg har kommet dit at jeg nesten uten unntak alltid gleder meg til mandager (du och jag, Petter Stordalen!) og jeg kan med hånden på hjertet si at nesten alt jeg driver med gjennom uka gir meg glede. (Jeg kaller det VG-testen: hvis jeg ikke har peiling på hva som skjer på clickbait-fronten av nyhetene, da har jeg det gøy på jobb).
Men – det er et men: Jeg mangler den tingen i livet som jeg gjør utelukkende for å ha det gøy. Gøy er kanskje feil ord, det er ikke «ha ha»-type gøy jeg snakker om. Men noe jeg gjør kun for min egen glede, ikke for at det skal bygge nettverk, redde verden eller kunne deles på LinkedIn. Jeg trener og er veldig glad i det. Men det er trening, ikke en hobby. Og hverken skiturer eller Monopol med familien når helt opp, selv om det er tidvis aldri så engasjerende.

Så nå har jeg altså startet jakten på gøy, og det er her savnet etter prinsesse Helge dukket opp. Jeg er kanskje tvilende til at Helge er hele svaret, men har lenge savnet å skrive mer, og i den anledning har jeg bestemt meg for å trekke henne ut av skuffen. Jeg tror hun kommer til å dukke opp oftere fremover.

God, gammeldags, meningsløs gøy.

Prototyping

I tillegg har jeg en plan om å teste andre former for gøy. Er det musikk som er svaret? Skal jeg tørke støv av kornetten og endelig gjøre familien kjent i nabolaget som de i det huset det alltid kommer rare lyder fra? Begynne å bruke pianoet til noe annet enn pynt? Er jeg innerst inne egentlig veldig interessert i interiør og sofaputer? Eller skal jeg melde meg på et tegnekurs? Skal jeg sjekke om jeg har tålmodighet til å strikke ferdig en hel genser?

I dag er det heldigvis forbausende lett å prototype dette. Jeg kan teste i småskala uten at det koster skjorta og faktisk nesten helt uten å bevege meg utenfor stuedøra. Det mest utfordrende blir å finne tiden, men erfaringsmessig gjelder regelen: Har du lyst, har du tid. Og hvis du fortsatt ikke har tid, er det stort sett alltid en time med Netflix å ta av.

Prototyping neste!

Status podcast

Jeg nevnte i begynnelsen av innlegget at jeg skulle komme tilbake til hvordan podcasten lever i beste velgående. Det gjør den, og dette prosjektet er jeg virkelig glad for at jeg kastet meg ut i. Men det er alltid nyttig å ta en titt tilbake for å huske grunnen til at man egentlig begynte med noe. Og idet jeg bladde opp i denne bloggen og leste siste innlegg, ble jeg minnet på det. Og det interessante er jo at det i bunn og grunn handler om noe som ikke er så veldig langt unna gøy – nemlig begeistring. Nærmere bestemt begeistring for å gjøre verden til et bedre sted.

Krisebegeistring

Jeg startet podcasten for å snakke med de som er genuint begeistret for mulighetene som oppstår når livet slenger en liten krise i fanget ditt; om det er en oppsigelse, en pandemi eller en aldri så liten klimakrise.
Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk får endel forespørsler fra folk som ønsker å være gjest på podcasten, og ingenting gjør meg gladere enn det. Men det kan være lett å bli blendet av interessen og glemme i farten hva det egentlig var jeg forsøkte å oppnå. Da kan det være greit med en liten avsjekk mot «the big mission».

Sammenhengen mellom alt

Så da er det vel faktisk sånn at alt henger sammen med alt. Vi trenger hele liv – det vil si interessante jobber med mening, god helse, folk å være glade i, og sist men, men ikke minst: lek, moro og begeistring. Hvis ett av områdene lider, går det til syvende og sist utover helheten. Og hvis vi trekker det ekstra lagt, kan vi nesten si at prinsesse Helge kan være med på å redde verden bare ved å gi meg ekstra tilgang på gøy.

Summa summarum – Prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene er klare for nye eventyr, kongen skjelver i kortbuksene og Arve Tellefsen vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg. Kan hende akvarellmaling blir det som bringer Helge tilbake i skuffen, men jeg er temmelig sikker på at hun vil bli med på malekurs og viser seg å være best i det også.


Podkaster og gullfisk utenfor bollen

fish bowl

Jeg hører veldig mye på podkaster. I bilen, på løpetur, mens jeg pusser tennene, når jeg står i kø….. Besatt høres litt voldsomt ut, men vi er ikke så veldig langt unna. Men jeg sier det og jeg mener det – det er en gullgruve der ute bestående av opptak av folk som snakker. Enig, det høres ikke akkurat ut som hæla i taket. Det var nok derfor jeg brukte litt tid på å la meg overbevise, men nå er jeg altså hekta. Det finnes podkaster om absolutt ALT, og hvis du finner de virkelig gode har du underholdning og potensiale for å lære noe nytt herfra til evigheten.

Siden hverdagen min i stor grad er preget av  spørsmål som «Hvordan i alle dager gjør jeg dette?» og «Hva skulle jeg egentlig ha gjort nå?» med et og annet «HÆ?!» innimellom, hører jeg mest på podkaster som jeg tror kan gi meg noen av svarene. I tillegg leter jeg etter de som mellom linjene sier: «Jada, dette fikser du. Stå på! Det er absolutt ingen grunn til at dette ikke skal fungere.»
Siden jeg er relativt lett å inspirere, har jeg med vilje latt listen med programmer vokse av seg selv. Jeg tester de jeg får et tilfeldig tips om, og har ikke aktivt søkt etter nye.

podkaster

Men de jeg har på listen min er gode som gull, og det var her jeg hørte analogien om gullfiskbollen her om dagen:
Gjesten på podkasten, en skribent som tjente til livets opphold ved å skrive artikler for aviser og magasiner kom med påstanden om at folk flest tilbringer arbeidslivet i en gullfiskbolle. En tilværelse som er trygg og forutsigbar, med en jevn tilgang på mat (lønn og pensjon), tilgang på fine fasiliteter (kaffemaskin og heve/senkebord) og ufarlig underholdning (julebord og firmatur til Praha). Ingen store fisker som truer, god beskyttelse fra glassbollen og der eneste risiko er overfôring eller at ansvarlige matfar/-mor glemmer å mate. Begge deler har skjedd for både fisker og folk, men det hører ikke til normalen.

Den som står for en jevn strøm av mat er sjefen, om noen skulle lure. Han eller hun bestemmer hvor mye og når, passer på at bollebeboerne har det greit og ikke går/svømmer noe sted som ikke står i stillingsbeskrivelsen. Dette er kanskje å ta litt hardt i, men dere skjønner poenget. Utenfor bollen lokker og lurer det store havet. Det er helt ufattelig stort, nesten grenseløst, og det finnes bokstavelig talt et hav av farer og muligheter der ute.

deep sea

Det ville være dumt å skjære alle boller over en kam her. Det finnes boller som er så store, velfungerende og fleksible at de som holder til der aldri i verden kunne tenke seg å bytte med de stakkars forskremte fiskene på utsiden. Men for veldig mange er bollen det eneste alternativet rett og slett fordi de ikke vet at det finnes noe annet. De har ingen grunn til å relatere seg til raringene på utsiden, og livet i bollen er det eneste de kjenner.

Det er vel ikke overraskende at skribenten som kom med denne analogien ikke hadde så mye til overs for gullfiskbollen. Han trivdes så godt i det store, åpne havet at han aldri ville ofret denne friheten for den ekstra tryggheten som bollen ville gitt. Han hadde prøvd det én gang. Aldri mer.
Det kommer antagelig heller ikke som noen overraskelse at jeg var helt enig med ham. Jeg smilte over hele kroppen ved podkastens slutt og hvis inspirasjon kunne veksles inn i cash hadde jeg vært styrtrik i løpet av den timen programmet varte.

glad laks
Happy fish

Livet utenfor gullfiskbollen innebærer helt klart at tilgangen på mat (i overført betydning, stort sett) er mer sporadisk, og ingen kan påstå at ikke det er traurig. Og tidvis er havet så skummelt som i Disney-filmen om Nemo, når han befinner seg i den dypeste og mørkeste delen av havet, der fiskene ser ut som monster og har lange elektriske antenner.
For alt jeg vet skjer det noe revolusjonerende på fiskebollefronten i nær framtid, eller det er andre faktorer som endrer synet mitt. Men slik ståa er i dag har jeg overhodet ikke noe ønske om å gi slipp på det store, fantastiske, farefulle havet.

Noen vil kanskje påstå at livet for en gullfisk er helt strålende siden gullfisk som kjent har gullfiskhukommelse og dermed ikke husker så langt som en runde rundt i bollen. Dette er en myte, i følge forskning.no. Gullfisk husker minst en uke. Så vet vi det.
Dette var ikke endel av analogien, altså. Bare noe du kan imponere med i neste lunsjpause. Mennesker husker heldigvis stort sett lenger enn en uke, både i og utenfor bollen.

De aller fleste jeg kjenner befinner seg – i følge gjesten på podkasten – inne i gullfiskbollen. Og der hadde jeg vært selv også, om ikke noen hadde kommet til å skumpe borti bollen for et par år siden, slik at bollen knuste og jeg ble liggende gispende på stengulvet helt til jeg fant veien (via et utrivelig sluk) til havet.
Heldigvis er det sånn at vi ofte trives ganske godt akkurat der vi befinner oss. Og det er helt greit. Jeg er ganske sikker på at en liten tvist på gullfiskanalogien vil kunne gjøre det veldig mye mer attraktivt å forbli i bollen og unngå havet av alle krefter.

Men – og her kommer jeg tilbake til podkastene – ingen har noengang dødd av nye perspektiver, ny lærdom og å høre andre menneskers løsning på kjente utfordringer. For min del har audio-himmelen gitt innsikt og lærdom, underholdning og vitamininnsprøytninger av godt humør, nye idéer og helt konkrete tips, og ikke minst bøttevis med inspirasjon. Mange påstår at video er fremtiden, i sosiale medier og alle andre kanaler. Jeg er ikke så sikker. Lyd på øret er mye mer praktisk (og lovlig!) når du kjører bil, og det ser bedre ut når du står i passkø.
(Jeg mener faktisk at vi ikke skal vinke farvel til det skrevne ord heller, samme hvor travle folk påstår at de er. Men det er en annen post.)

Å pushe på folk «gode tips» og inspirasjon som de ikke har bedt om føler jeg er litt som å servere fermentert te istedenfor julebrus i juleselskapet, bare fordi du har oppdaget hvor bra det er. Så det er jeg litt forsiktig med. Men siden jeg er så begeistret for podkastlisten min og gjerne vil at andre skal få oppdage gullgruven, skal jeg lage en link til listen for spesielt interesserte. Den kommer snart. Sånn omtrent i tide med eventuelle nyttårsplaner og ønske om ny input…..
Nytt år og blanke ark lokker ofte fram noen behov for endring som ellers er skviset av tidsklemma og begravet av en følelse av «helt greit» gjennom året. Jeg lover å vente med å fortelle inngående om de skrekkelige monsterfiskene med elektriske antenner til du er godt hekta på podkaster og nedsyltet i inspirasjon.

scary fish
Ikke skummel, bare litt annerledes.

 

Bulkete hoder

Jeg har et veldig bulkete hode. Det har frisøren min nylig fortalt meg. Jeg ble skikkelig imponert over den positive vinklingen hun klarte å lage, men jeg føler det kunne blitt litt vel interessant om jeg noen gang skulle komme til å miste håret.

Hatt
Best å dekke til….

Det hadde jo vært litt artig å relatert det bulkete hodet til de siste årenes regn av kokosnøtter, men det er vel mer sannsynlig at det er et av naturens spennende påfunn.

Om Jørn Hammelow-Berg har et bulkete hode, vet jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at han har stiftet bekjentskap med et visst antall kokosnøtter i løpet av de siste årene. Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker å skrive om noen av de fantastiske, kreative og spennende menneskene jeg har møtt etter at jeg tok en avstikker fra «livets E18», og Jørn Hammelow-Berg er førstemann ut.

Antar dere skjønner hvorfor denne mannen er den første jeg skriver om i bloggen Coconut Moments….

Første gang jeg møtte Jørn var på åpen dag hos Ferd Sosiale Entreprenører. Jeg husker at jeg la merke til etternavnet og funderte på om han var i slekt med den andre Hammelow-Berg, men det var ikke før etterpå at jeg fant ut av hva han drev med og at vi faktisk var fra samme fylke. Etterhvert havnet vi også i samme nettverksgruppe via Gründernettverket i Vestfold, og nå møtes vi jevnlig gjennom denne gruppen som er en verdifull kilde til deling av gode råd og erfaringer, utløp for gruff og inntak av mye god kake.

 

Mens jeg stadig lurer på hvem jeg er og hvordan jeg skal definere meg i jungelen av begreper, er Jørn det jeg vil kalle en ekte sosial entreprenør. Mer om det snart.

Jørn har bakgrunn fra rørleggerbransjen og har jobbet som leder for prosjektavdelingen i et større selskap. Et eller annet sted på veien fikk han en kokosnøtt i hodet. Det er mulig at det var en av de litt snikende kokosnøttene. En av de som lurer seg innpå og kommer med små kakk i hodet mellom møter, tøffe avgjørelser, krav og en arbeidshverdag som stadig mister litt av gløden.

En dag i bilen, på vei hjem fra hytta, tok Jørn og familien en avgjørelse.  De hadde lenge tenkt på å reise ut et år, gjøre noe helt annet og gi barna både gode verdier og nye perspektiver. På veldig mange måter var tidspunktet riktig.  De hadde allerede bestilt en ferietur til Sri Lanka, så etter endel vurderinger og noen tilfeldigheter falt valget på dette landet.  Permisjoner ble innvilget, kontakter ble opprettet, og familien dro av sted på eventyr.

tuk-tuk
Skoleskyss i tuk-tuk. Kokosnøtter både her og der…

På Sri Lanka opprettet de hjelpeorganisasjonen NewUse. De drev med gjenbruk, hadde systue og verksted for reparasjon og redesign. Med arbeidstrening av lokalbefolkningen og hjelp til bygging av hus til barnefamilier, bidro de virkelig til utviklig av ormådet de bodde i.

rydding av tomt
Denne damen og sønnen på fire bodde i et skur. Jørn og NewUse fikk bygget et hus til dem.

Det er antagelig mye som skjer med egne verdier og perspektiver på en sånn reise. Våre hverdagsproblemer blir små sammenlignet med fattigdom som gjør at en mor må sende bort to av tre barn fordi hun ikke kan ta vare på dem.

familien
Jørn, kona Charlotte og barna utenfor NewUse på Sri Lanka.

Ett år senere, mange erfaringer, nye venner og flotte opplevelser rikere, dro de tilbake til Sandefjord. Planen til Jørn var hele tiden å gå tilbake til jobben han hadde før han reiste. Han prøvde en stund.

kokosnøtter
Er det rart noen av dem ender opp i hodet?

Kanskje var det spor av kokosnøtter, kanskje var det nye verdier som ikke lenger stemte med andres verdier. Jørn sa opp jobben, og da jeg traff ham for første gang på åpen dag hos Ferd, var han i gang med planleggingen av NewUse i Sandefjord.

 

Og på imponerende kort tid, så kort at det får mange av oss andre til å se ut som vi går baklengs, er han i full sving med verksted, gjenbruksbutikk og systue. For å nevne noe. I tillegg til å oppmuntre til gjenbruk og reparasjon i stedet for bruk og kast, er formålet å hjelpe innvandrermenn inn på arbeidsmarkedet. Mange av dem har med seg et fag fra hjemlandet og mangler bare språktreningen. Det får de hos Jørn, i tillegg til det de får på de ordinære språkkursene. Og de får et nettverk og et miljø, noe som er gull verdt i et nytt land med fremmede koder og nye måter å være på.

Nylig etterlyste Jørn gamle barnevogner. Han skulle arrangere et Olabil-kurs! Og etter hva jeg har hørt ble det en stor suksess. Det virker ikke som det er grenser for nye idéer og prosjekter som springer ut fra Jørn Hammelow-Berg og NewUse. At han er et friskt pust i Sandefjord er det i alle fall ingen tvil om, og det blir utrolig spennende å følge fortsettelsen.

Olabil
Konstruksjon av Olabil

Jeg vet at Jørn har ekstremt mye å gjøre. Sikkert mye mer enn da han ledet prosjektavdelingen i rørleggerfirmaet. Men jeg er også temmelig sikker på at han har mange flere morsomme og meningsfulle dager. Det ser i alle fall sånn ut, for han er skikkelig blid!

Ved siden av NewUse ligger Café Vintage. Der holder Camilla til. Nok en sosial entreprenør. Like imponerende og like inspirerende. Men det skal jeg fortelle om en annen gang.

Jeg kommer antageligvis aldri mer til å få sjansen til å få med så mange kokosnøtter, så jeg benytter sjansen en siste gang.

kokosnøtt-sykkel

 

Tid: Hvordan få én uke til å føles som fire

Hvorfor er det sånn at en uke for barn kjennes som en liten evighet, mens den føles kortere og kortere  jo eldre vi blir? Og sommerferien før i tiden varte jo virkelig sånn omtrent halve året, mens det nå er såvidt jeg rekker å si «myggstikk» før det er på tide å bytte til vinterdekk.

sesongerDet er i alle fall et par gode forklaringer på hvorfor det er sånn. For en fireåring er ett år 25 % av livet, mens det for en på førti er 2,5 %. Vesentlig forskjell.
En annen og litt tristere forklaring er at vi får færre og færre minnerike opplevelser ettersom vi blir eldre. Første skoledag er unnagjort, den første flyturen, vi har lært å lese, vi har fått den første jobben, noen av oss har mistet den første jobben….. Vi begynner å gjenta oss ekstremt mye, og det blir stadig lengre mellom nye opplevelser.

Og når vi gjør ting rutinemessig og på autopilot, blir vi mindre fokusert, og det blir rett og slett færre hendelser som fester seg til hukommelsen. Når vi ser tilbake på en uke hvor det er få «førstegangshendelser» eller minnerike opplevelser, kan det føles som om tiden bare har forsvunnet.

rutiner

Det som kommer nå er ikke ment som et råd, men en konstatering av fakta. Å bli kastet ut fra det trygge, kjente og normale arbeidslivet og opp i den lille, men stadig voksende haugen av de som forsøker å bli sin egen sjef, kan definitivt gi deg tidsperspektivet til en fireåring. Å være ny i sandkassa byr på ekstremt mange førstegangsopplevelser, og ja, én uke kan faktisk føles som fire.

Forrige uke var helt ekstremt lang.

Jeg har ikke blitt fire år igjen, men uka var så full av hendelser og absolutt uten spor av rutine.

Jeg har:

  • Møtt en ordfører for første gang. Jeg vet ikke om folk flest har møtt mange ordførere, men jeg har ikke det.
  • Startet mitt første prosjekt støttet av Innovasjon Norge. Sett at noe virker bedre enn antatt, mens noe annet ikke virker i det hele tatt.
  • Stotret meg gjennom mitt første filmopptak til en 40 sekunders lang videosnutt. Jeg tror det ble skikkelig naturlig…
  • Hatt min første fotoshoot for bilder til hjemmeside. Takk til fotograf-kusine!
  • Vært på min første næringslivskonferanse. Næringslivsfolk deler ut like mange penner og reflekser som oljefolk. Stort sett det samme der altså.
  • Hoppet opp og ned på en scene sammen med en gjeng (sett utenfra) gale gründere. Og det var absolutt første gang. Jeg tror det var siste gang jeg ble med på hoppingen.

Den observante leser vil se at det var mange «førsteganger» her, og det hadde vært temmelig uansvarlig av meg å kjørt denne uka på autopilot. Jeg må  innrømme at det er helt greit hvis det blir noe mer autopilot innimellom, sånn at jeg kan slappe av litt inne i komfortsonen for å hente ny energi. Den introverte delen av meg trenger en pause. Det var en morsom og innholdsrik uke, men definitivt ikke noen ferie.

nettverking

Det siste punktet på listen må jeg nesten fortelle litt mer om fordi det sier litt om tid og tilfeldigheter. Årsaken til at jeg hoppet opp og ned på en scene nå i helgen var styrt av helt tilfeldige valg og til og med andres mangel på tid, og det virker jo helt uforståelig. Og til å bli litt sprø av å tenke på. Jeg skal forklare:

Tidligere i uka så jeg en konkurranse inne i en  Facebook-gruppe. Jeg pleier aldri å svare på sånne konkurranser, men denne gangen gjorde jeg det. Premien var deltakelse på et tre dagers markedsføringsevent, og siden jeg så på sjansen til å vinne som temmelig mikroskopisk valgte jeg å delta til tross for at tidspunktet passet temmelig dårlig inn i kalenderen.

Det må ha passet temmelig dårlig for alle andre også, for vi var bare to deltagere da fristen gikk ut! Selv om dette absolutt var noe jeg hadde lyst til, skal jeg innrømme at jeg pustet litt lettet ut da trekningen skjedde («live» på Facebook), og jeg hørte «vinneren er…..Marcus!». Jeg så frem til en rolig helg uten kolliderende avtaler, helt til det viste seg at Marcus ikke hadde tid likevel og ga premien videre til meg.  Litt overveldet og helt uvitende om hva jeg gikk til, var det bare å pakke kofferten og forberede seg på tre fulle dager sammen med folk jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem var.

conferenceSå fordi jeg tok den uvanlige beslutningen om å være med i en konkurranse, og fordi den godeste Marcus hadde for mye å gjøre, har jeg møtt en hel haug med artige  gründere i alle aldre og kategorier, lært ting jeg ikke visste jeg behøvde å kunne, truffet og hørt fantastiske eksperter og foredragsholdere og fått mange nye innspill og idéer å jobbe videre med. En helt strålende helg takket være Marcus sin fulle kalender.

Tid og sted, tilfeldigheter og valg. Det er nesten til å bli litt rar av å tenke på. Og det er kanskje best å la være.

Foreløpig denne uka har det vært langt flere hekser og vampyrer enn ordførere i sikte, og dessuten mye mindre hopping, så da får vi se hvordan det innvirker på tidsperspektivet.

hekser

Nei, men vi skulle ikke bare lage et lokk da…?

Lokket har jeg fortalt om før. Jeg har fortsatt tomatsuppe på veggene, så problemet finnes, men jeg klarte ikke å mane fram den helt store følelsen av nødvendighet. Derfor la jeg lokket på hylla. Senest i går tenkte jeg at et lokk kanskje ikke hadde vært så dumt å pusle med likevel. Eventuelt vaffelrøreproduksjon. Eller en hudpleiesalong. Noe skikkelig ufarlig  som ingen kunne la være å like.

Da jeg startet denne bloggen, var det av tre grunner:

  • For det første hadde jeg  fryktelig mye jeg ønsket å si om hvordan det er å miste jobben og prosessen for å finne en ny. Jeg begynte å bli lei av å høre min egen monolog i bilen, og jeg trengte et større publikum.
  • For det andre hadde jeg grenseløst lyst til å fortelle om alle de inspirerende, kreative og positive menneskene jeg møtte blant gründere og hjelperne rundt dem. Disse skal jeg snart fortelle mer om!
  • Og for det tredje, og ikke minst, ønsket jeg å gjøre omverdenen kjent med idéen min som er innenfor et område der mange mener mye, og troverdighet og tillit er avgjørende for at jeg ikke blir kastet til løvene. Eller blir hengt ut i Tønsberg Blad.

    Løvens hule
    Sinte løver eller sinte ungdomspolitikere? Tja…

I helga hadde en ung SP-politiker en spalte i TB der hun uttrykte skrekk og gru over at noen kan finne på å selge kaffe fra rosa kopper, ta fem kroner ekstra, for så å donere disse fem kronene til Kreftforeningen. Eller at noen klistrer rosa sløyfer på negllakkflasker, selger dem litt dyrere og donerer overskuddet samme sted. Hun mener det eneste handelsstanden gjør i disse kampanjene er å velte seg i profitt, samtidig som at de minner folk som har mistet noen i kreft om tapene de har lidd.

Gulp. Det hun snakker ned i gjørma er «cause marketing». Å koble en merkevare til en god sak. Dette er min hete potet. Men jeg skal forsvare poteten min med nebb og klør.konflikt

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med å si at jeg er dypt uenig.

Jeg mener vi har et ødeleggende forhold til hva det betyr å hjelpe andre. Det skal aller helst gjøres ut av ren idealisme, gratis og på egen fritid. Gode handlinger må ikke assosieres til penger, og vi bør gjøre det i det stille uten å fortelle noen om det. Lager du et lokk eller en ny duppedings til kjøkkenet, eventuelt et aldri så lite voldelig dataspill er det «fritt fram, bli millionær!», men ønsker du å bidra til at noen som ikke har det bra får det litt bedre, er det best for deg at det ikke gagner deg samtidig. Bortsett fra at du får skikkelig god samvittighet, selvsagt.

Det er veldig mange områder som berøres av denne holdningen. Det er sosiale entreprenører som risikerer å bli kalt velferdsprofittører. Det er store organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna som med jevne mellomrom blir utsatt for kritikk for at de bruker for mye penger på administrasjon og ikke nok der giveren mener det er best at de blir brukt. For giveren vet selvsagt dette best. Og det er bedrifter som bidrar til gode saker, tjener på det samtidig og blir kjeftet på av unge SP-politikere.

For omtrent et halvt år siden, etter at jeg hadde funnet ut at jeg ville bevege meg ut i dette minefeltet der jeg skulle tjene penger på å være et mellomledd mellom de som vil hjelpe og de som skal hjelpes (høres jo kritikkverdig ut), kom jeg over Dan Pallotta. Ja, det begynner å bli merkbart mange amerikanske helter hos meg. Jeg vet ikke hva det er, men de er jo fryktelig mange over der, og gjør stort sett mye ut av seg… Dan Pallotta har et foredrag på TED og han har startet Charity Defense Council.

Dan Pallotta
Dan Pallotta, charity defender, at TED2013, Long Beach, CA. Photo: James Duncan Davidson

For de som ikke gidder å se foredraget (anbefales, han forklarer bedre enn meg, og du kan risikere å bli overbevist), her er et kort sammendrag:

Han hevder vi bruker to ulike regelbøker, en for ideell sektor og en for vanlig forretningsvirksomhet. Av og til er engelsk enklere, så jeg velger å bruke non-profit og for-profit.  Dette berører:

  1. Kompensasjon: den inngrodde idéen om at det er umoralsk å tjene penger på å hjelpe andre fører til at verdifulle og høyst tiltrengte talenter velger å tjene mye penger på duppedingser og dataspill framfor å jobbe for non-profit sektor, hvor lønna skal være så lav som mulig.
  2. Markedsføring: det er vanskelig å gjøre en sak kjent når man ikke kan bruke penger(som er donert) på å markedsføre den.
  3. Risiko og innovasjon: uten rom for å prøve nye idéer (som kan innebære å feile), kan man ikke vokse. Mindre vekst gir dårligere resultat.
  4. Tid: det er mindre villighet til å vente på at de gode resultatene vises innen non-profit sektor.
  5. Kapital: siden non-profit sektor ikke kan utbetale utbytte er det umulig å tiltrekke seg kapital som ville muliggjort mye større prosjekter.

    To regelbøker
    To regelbøker: en for non-profit og en for for-profit

 

 

Pallotta mener at vi blander moral og nøysomhet, noe som fører til at vi måler effektiviteten til ideelle organisasjoner utifra hvor lite kakestykke de setter av til administrasjon. Jo mindre kakestykke, desto mer går til den gode saken. Og dette mener jo de fleste er bra. Men ved å la administrasjon inkludere de fem puktene over og øke denne andelen ved f.eks å reklamere høylydt for saken det jobbes for, kan hele kaka bli mye større selv om prosentandelen som går til saken blir mindre relativt sett.

Så hva har dette med rosa kaffekopper og Kreftsaken å gjøre? Jo, det har med holdningen å gjøre, som sier at alt som knyttes til  bistand, frivillighet og veldedighet  må holdes strengt adskildt fra alle de reglene vi bruker i annen forretningsvirksomhet. Dermed går vi glipp av alle de gode mulighetene til vekst og stor endring for de aller viktigste utfordringene vi har i verden.

«What should we pay the non-profit CEO that figures out how to stop 30,000 kids a day from dying from preventable causes? Whatever they want.»
Trevor Neilson, Global Philantropy Group, innlegg i Huffington post

Jeg behøver vel ikke si det, men jeg er enig med Dan Pallotta. Og det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal gi fra hjertet og være skikkelig involvert i den saken man støtter. Det betyr bare at jeg mener at det er lov til å bruke hodet også. Om bedriften man jobber for får flere lojale, engasjerte og opplyste kunder som blir minnet om den gode saken samtidig som at de kjøper en litt dyrere kaffekopp, så ser jeg virkelig ikke hvem som taper på det.

Jeg er den første til å snakke ivrig om at vi alle burde gjøre flere gode handlinger uten å forvente noe tilbake. Det er denne hjernekjemien som jeg har snakket om før, som har så mange gode effekter på oss at vi kan slutte å dra på spa. Men vi trenger kanskje et lite dult for å komme i gang. Og når det gjelder næringslivet, kan vi ikke være så naive at vi tror at de ikke uansett har et ønske om å tjene penger på det de gjør, om det er ved å få gladere og mer arbeidssomme ansatte eller flere kunder.

Som sagt; dette er en het potet jeg er villig til å kjempe for. Det blir en spennende reise, for poteten og meg. Det er et mangfoldig felt, med mange potensielle hull å snuble i, og det vil helt sikkert være noen som står klar med frityrgryta om vi tråkker feil.

Litt av hensikten med denne bloggen er å vise veien fram til en mulig bærekraftig bedrift, så jeg håper ikke det oppfattes som ren markedsføring. På bycause.no jobbes det iherdig i bakgrunnen. Foreløpig er det ikke så mye å hente, men for de som er interessert og som gjerne drikker kaffen sin fra en litt dyrere rosa kopp, er det bare å følge med!

 

 

 

Tenke det, ville det, tørre det

Jeg hadde tenkt å starte denne posten med et bilde av en struts med hodet i sanden som et symbol på mennesker som prøver å unngå oppmerksomhet. Nå ble det ingen struts fordi:

  1. Strutser med hodet i sanden symboliserer visstnok mer det å unngå å se virkeligheten i øynene, og det har ikke noe med saken å gjøre i det hele tatt.
  2. Det er en myte at strutser stikker hodet i sanden. Så om ikke annet har vi lært det i dag: Strutser stikker ikke hodet i sanden. Derimot kan de løpe i opptil 70 km/t, og de kan finne på å legge seg rett ned og spille død i håp om å ikke bli oppdaget.

Ingen struts altså, men en liten katt som prøver å gjemme seg. Og den symboliserer i alle fall ganske greit det jeg ønsker å få fram: Hvor utrolig behagelig det er å bli der under teppet, framfor å stikke nesa fram og si eller gjøre noe som kanskje «naboen» eller «de andre» vil synes er dumt eller rart. De kan være litt vanskelige å oppdage, alle de øyeblikkene der de fleste av oss tenker oss om en ekstra gang og vurderer risikoen for kritikk fra omgivelsene.  De er ikke umiddelbart innlysende, men for min egen del kan jeg komme på flere eksempler bare siste uka:

Det var på det møtet der jeg nesten lot være å si noe som jeg var ganske sikker på at alle de andre ville være uenige i (de var ikke uenige, viste det seg). Det var idet jeg tenkte å ta den telefonen, men fant en god grunn for å skyve  den til neste dag fordi jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst og måtte forberede meg litt til. Det var da jeg utsatte løpeturen fordi alt var til vask bortsett fra treningsbuksa fra 1998 eller deromkring. Det er idet jeg skriver dette innlegget. Og det er helt sikkert neste uke når jeg har tenkt meg på et møte hvor jeg vet jeg har noe jeg skulle ha sagt, men har en overdrevet respekt for gjengen med Dressmenn som kommer til å være der.
En veldig stor del av angsten for å si eller gjøre det man egentlig vil er fullstendig uberettiget og helt og holdent et resultat av redselen for ikke å være god nok. En liten del av den er mer basert på reelle grunner, som samfunnets forventning av hva man bør og ikke bør gjøre.
Til en viss grad er det jo greit at vi tenker oss om før vi handler på impuls og kun etter eget hode, sånn at ikke gatene blir oversvømt av folk i fillete treningsbukser fra 1998. Det skulle tatt seg ut. Men av og til, og for de fleste av oss oftere enn vi gjør i dag, kan det være greit å slenge opp et lite sitat eller to og prøve å leve litt etter det:

«Everything around you that you call life was made up by people that were no smarter than you».

«Your time is limited, so don’t waste it living someone else’s life.»

Dette var det Steve Jobs som sa. Smart kar.

Vi ser jo at dette er noen år siden, men du verden, det er mange av oss som ikke har fulgt rådet hans.

Etter at jeg begynte å dele alt rundt dette med å miste jobben og finne nye veier, har jeg fått høre at jeg er modig og utfordrer meg selv. Ja, jeg er enig i det, men det blir stadig enklere, og jeg lyver stadig mindre når jeg sier at jeg ikke lenger bryr meg om hva folk måtte mene. Sa hun. Høy i hatten.

Men en ting er å dele at jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor, noe ganske annet er å dele hva jeg ønsker å bli. For det har jeg oppdaget i min korte, og egentlig knapt påbegynte gründerkarriere; absolutt ingenting er verre enn når omgivelsene ikke tror på idéen som er grunnlaget for alt.
Det som redder meg litt her og nå er at jeg nesten ikke kan be alle som leser dette om å signere en taushetsavtale, så alle detaljene får dere ikke. Og det er i detaljene at de virkelige godsakene ligger.

Here we go.
Jeg har nevnt tidligere at jeg i 2015, midt i min tjukkeste selvmedlidenhet over å ha blitt permittert, begynte å innse at uansett hvordan jeg snudde og vendte på det så satt jeg på en gyllen gren, hadde alle muligheter til å endre på situasjonen og måtte rett og slett slutte å klage. Det var barna som ikke kom seg levende over Middelhavet som satte i gang de første tankene, men det var først etter å ha endevendt meg selv og etter å ha kartlagt interesser, ferdigheter, verdier og styrker at jeg begynte å tenke at dette kanskje kunne kobles sammen på en måte.

Både i Norge og i verden forøvrig, har vi heldigvis en hel del idealister som reiser til Afrika for å bygge skoler, jobber frivillig for kreftsaken eller på andre måter starter ett eller annet fantastisk prosjekt som ender opp med å gjøre en stor forskjell for noen som trenger det. Men for de aller fleste av oss blir det med tanken om at vi så gjerne skulle gjort noe, før vi haster videre i hverdagen.

På samme måte som tomatsuppe oppover veggene var et problem jeg hadde førstehånds kjennskap til, var jeg selv i min egen målgruppe når det gjaldt å finne løsninger og metoder som kunne gjøre det litt enklere å bidra til konkrete saker, selv i en travel hverdag.

Jeg hadde begynt å jobbe som frivillig på Stella – Røde Kors Kvinnesenter for minoritetskvinner og virkelig kjent på kroppen og i hodet hvor bra det føltes å være til nytte for andre. Dette er jo noe vi får inn med morsmelka egentlig, vi vet at det føles godt å hjelpe andre, så sånn rent egoistisk; hvorfor gjør vi det ikke oftere? Det er ren hjernekjemi: oxytocin frigjøres når vi gjør noe for andre, ser andre gjøre en god gjerning eller når andre gjør noe for oss, og det beste av alt er at oxytocin leder til et behov for å gjøre enda flere gode gjerninger! På toppen av det hele motvirker det avhengighet. (Det er visstnok derfor Anonyme Akoholikeres siste steg i avvenningsprogrammet er å hjelpe en annen alkoholiker: det skal forhindre tilbakefall.)

Siden de fleste av oss, under normale omstendigheter, tilbringer mye tid på jobb, mener jeg at arbeidsplassen er et perfekt sted å nå folk, uten å måtte sloss mot den familiære tidsklemma. Det er stadig større fokus på at bedrifter skal vise samfunnsansvar, og selv om mange er godt i gang allerede, er jeg overbevist om at potensialet er stort særlig i små og mellomstore bedrifter.

Jeg synes egentlig at samfunnsansvar er et ord som ikke akkurat roper «hurra, nå skal vi bli glade av å hjelpe andre!», så jeg foretrekker å satse på samfunnsengasjement. Jeg er helt overbevist om at ved å fokusere på motivasjon, tydelige resultater og det at det faktisk ikke er noe galt i å tjene på å bidra til en god sak, er det mulig å nå mye lenger enn når det går et stille trekk fra lønna hver måned til en sak som stort sett bare ledelsen vet hva er.

Mer om dette senere! Jeg er fullstendig klar over at dette ikke var noen klokkeklar forretningsplan som hadde imponert Petter Stordalen, men det var heller ikke meningen. Jeg snakket mye om det store «hvorfor» i forrige post. Hvis jeg skal forsøke å formulere hvorfor jeg gjør det jeg gjør i dag, må det være omtrent slik: fordi vi har ekstremt mange utfordringer i verden i dag, må vi prøve å tenke nytt og annerledes i forhold til det å hjelpe, det å gi og det å akseptere at  penger i systemet er nødvendig for at vi skal nå lengst mulig.

Så altså; det dreier seg om engasjement på arbeidsplassen, å støtte en god sak, nye måter å gjøre det på og gode effekter for deg og meg, bedriften vi jobber for og de som mottar hjelpen vår.

Forhåpentligvis får jeg testet ut noen av metodene mine om ikke altfor lenge. Kanskje fungerer de, kanskje ikke. Jeg vet uansett hva som er det endelige målet, og om jeg må ta en omvei dit, er det helt greit.

Som en bonus blir jeg kanskje ekstremt modig på veien dit, og en vakker dag kaster jeg alle hemninger og tar løpeturen i treningsbuksa fra 1998.

Om mandager og sikkerhetsnett

Jeg husker en gang jeg så et intervju med Petter Stordalen der han snakket om hvor mye han alltid gledet seg til mandag. Jeg forsto ikke hva han mente. Jeg tror faktisk at jeg ble litt irritert.

Jeg har heldigvis aldri gruet meg til ukestart, men jeg forstår hva han mente, hvem det nå var som sa: «I hate Sunday because it’s too close to Monday». Søndagen har liksom alltid hatt et snev av panikk over seg, fordi den betyr slutten på helgen. Jeg tenker ofte i farger, og mens fredag er knall gul og lørdagen er rød, er søndagen litt sånn ubestemmelig gusjegrønn. Man skulle jo tro at det har en slags betydning…

 

Man treffer folk innimellom som påstår at de har verdens beste jobb. Noen sier det på en sånn måte at man faktisk tror på dem. Tidligere har jeg da tenkt at de har trukket gullbilletten, vunnet det store «jobb-lotteriet» eller har vært ekstremt treffsikre i valg av utdannelse.
Men i tillegg til de som faktisk gjør det, kan jeg tenke meg flere mer indirekte årsaker til at folk sier at de elsker jobben sin:

  • Høy lønn og prestisje hjelper definitivt for endel, men holder antageligvis ikke i lengden.
  • Veldig godt miljø og gode kollegaer kan gjøre arbeidsdagen til en fest selv om oppgavene ikke er de mest spennende.
  • Dopamin! Det avhengighetsskapende stoffet som er endel av hjernens belønningssystem er i sving når vi når mål, oppnår forfremmelser eller bonuser, får en ny kunde og så videre, og det er ingen tvil om at det får oss til å føle oss bra.
  • At jobben krever lite nok, men samtidig gir høy nok avkastning til å finansiere en veldig gøyal fritid.
  • At arbeidshverdagen inneholder nok innslag av en aktivitet som du synes er ekstremt artig, selv om denne egentlig ikke har noe med selve jobben å gjøre.

Fram til bråstoppen i det «normale arbeidslivet» for to år siden, var den første jobben jeg fikk etter endt utdannelse, den jeg satt høyest. Mine fem år som systemingeniør i Nera Satcom ser jeg fremdeles på som en lang opptur. Nesten synd at det var den første, for jeg hadde ikke vett til å sette pris på det.
Men grunnen til at jeg elsket denne jobben, var ikke at jeg brant så inderlig for data, elektronikk og satellittkommunikasjon, selv om det var spennende nok i seg selv. Nei, det var noen få elementer som gjorde denne jobben så bra; et veldig godt miljø, masse reising og mye nytt å lære. Nesten ingen arbeidsdager var like, og jeg fikk reise til alle verdenshjørner sammen med veldig hyggelige mennesker. Det tror jeg de fleste 27-åringer uten barn og familie ville likt. Dessuten begynte jeg helt på bunn sånn faglig sett og måtte lære meg alt. Det har gått opp for meg etterhvert at det å lære nye ting er noe av det morsomste jeg vet.

Så altså: reising, gode kollegaer og mye læring gjorde at jeg syntes jeg hadde verdens beste jobb i fem år. Men jeg er usikker på om det hadde vært nok i lengden.

Simon Sinek som jeg snakket om i forrige post sier:

We don’t necessarily find happiness in our jobs every day, but we can feel fulfilled by our work every day if it makes us feel part of something bigger than ourselves. Fulfillment comes when our job connects di­rectly to our WHY.

Satt i en annen sammenheng – vi elsker barna våre, men det er ikke nødvendigvis slik at vi liker dem hvert sekund av døgnet.

Der var dette «hvorfor’et» igjen. Jeg er ganske sikker på at det ligger noe helt vesentlig der.

Når jeg nå prøver å skape meg en jobb som tilfredsstiller det jeg per i dag tror er mitt «hvorfor», er det temmelig skummelt å si rett ut hva dette «hvorfor’et» er. Tenk om det ikke fungerer. Hva om jeg blir sittende med skjegget i postkassa og et ubrukelig «hvorfor» som ikke er økonomisk bærekraftig? Hva da?

Det er her plan B kommer inn. Sikkerhetsnettet.
Da jeg tok avgjørelsen om å hoppe i det rundt juletider i fjor, var det egentlig uten fnugg av tvil. Jeg følte ikke at jeg risikerte så veldig mye. Relevante stillingsannonser glimret med sitt fravær, og det å bli eksponert for nye miljøer og ny kunnskap kunne bare øke sjansene mine enten det ble slik eller sånn. Dagpenger under etablering fra NAV er fantastisk starthjelp, og jeg vurderte det slik at jeg ville få mer ut av å prøve enn å la være.
Men det er klart, dagpenger over en lengre periode er ingen gullgruve, og noe mer økonomisk fleksibilitet og trygghet hadde vært greit.

Annonser på sosiale medier kan være en pest og en plage, men av og til treffer de blink. Jeg var vel i målgruppen på en eller annen måte, for plutselig fikk jeg se en veldig forlokkende annonse for et webinar som handlet om hvordan man kunne bli frilans oversetter, jobbe fra hvor som helst og bestemme sin egen arbeidstid.

Jeg så sikkert for meg dette…

«Helt perfekt», tenkte jeg, meldte meg på, og tok det påfølgende kurset også. Jeg var et enkelt bytte. Og det var i grunnen helt perfekt. Jeg er glad i å skrive, håndterer engelsk rimelig greit, og kan dessuten henge det på en bransje som jeg har dypere kunnskap om. Og plutselig åpnet det seg en ny verden av folk som driver med noe som jeg ikke visste noe om fra før. Dette er en stor bransje, og folk lever helt fint av det. Og jeg likte det! Det var nesten som en liten kokosnøtt. La oss kalle det en hasselnøtt.
Foreløpig har jeg bare tatt noen få oppdrag, fordi dette er tidkrevende og forsinker de andre tingene jeg holder på med. Men jeg har fått bekreftet at dette er noe jeg kan fikse, og jeg er sikker på at jeg kan skalere det opp om nødvendig.
På den måten sover jeg bedre om natten, og det skal man absolutt ikke undervurdere.

Tilbake til det store «hvorfor». Jeg tenker stadig at jeg skal komme bare litt nærmere noe som beviselig har livets rett før jeg bretter ut planer og bakgrunn for alle og enhver. Bare være litt tryggere og sikrere slik at ikke fallet blir så innmari langt og hardt. Men samtidig; en av grunnene til at jeg startet denne bloggen var for å få en sterkere følelse av nødvendighet. Jo flere jeg forteller om planene mine, desto mer nødvendig blir det for meg å få det til. Det blir litt som han som skal slutte å røyke eller begynne å trene som deler det på sosiale medier for å legge et større press på seg selv.

Så grunnen til at jeg ikke går nærmere inn på «hvorfor» akkurat nå, er ikke fordi jeg ikke vil eller tør. Det er bare fordi et «hvorfor» krever en hel bloggpost helt for seg selv, og jeg innbiller meg at folk begynner å gjespe når man passerer 1000 ord.

Så jeg vil heller avslutte med å røpe hva jeg har til felles med den godeste Petter (ikke han jeg er gift med, men han andre).
Vi er begge fra Porsgrunn, men ikke nok med det…

Vi gleder oss begge til mandag!
Det er fantastisk å ikke alltid se fram til neste helg og å slippe følelsen av klaustrofobi når man tenker på de tilmålte fem ukene med ferie som langt i fra strekker til. Jeg vet at utkommet av hver eneste dag avhenger av min egen innsats, om jeg kontakter de rette personene og om jeg tar smarte avgjørelser, og den følelsen av kontroll og ansvar er i mitt hode helt uvurderlig. Jeg jobber antageligvis mer nå en noen gang tidligere, men jeg er herre over min egen tid, og hver dag blir nesten akkurat så god som jeg bestemmer at den skal bli.
Jeg liker ikke hver eneste aktivitet, men totalen er helt strålende!
Så hva er mitt «hvorfor»? For ikke å snakke om «hva» og «hvordan»? Det skal jeg fortelle om i neste post.

 

Fysikk og frokostmøter

Ikke bli skremt, men i dag skal jeg starte med litt fysikk. Sir Isaac Newton er jo en slags helt for meg, siden jeg engang i forrige århundre studerte jordens tyngdefelt. Jeg er ikke så fryktelig opptatt av tyngdefeltet for tiden (selv om det er greit å ha), men Newton hadde mer på lager, han. Bevegelseslovene, for eksempel.
Newton’s første lov: Et legeme vil forbli i ro eller ha konstant fart i en bestemt retning om summen av krefter som virker på det er lik null. Altså: ingen påvirkning utenfra, og legemet fortsetter i samme tralten som før. Stemmer nesten like godt på mennesker som på rullende kuler!

De aller fleste stritter i mot endring. Det er skummelt, slitsomt og i mange tilfeller temmelig ubehagelig. Når livet er helt ok, synes vi det er fullstendig unødvendig å gjøre noen endringer. Det må en ytre kraft til, et lite jordskjelv eller en aldri så liten oppsigelse.

For at det ikke skal være noen tvil: å miste jobben er i utgangspunktet utelukkende negativt. Det er en stor belastning fysisk, psykisk og økonomisk,  og det påvirker omgivelsene og samfunnet på en dårlig måte.
At endringen i seg selv kan føre til noe som tilslutt blir bra og kanskje enda bedre, er noe helt annet, men det tok lang tid før dette ble åpenbart for min egen del.  Det lå der jo hele tiden, dette ørlille håpet om at pilen skulle snu slik at jeg kunne gå tilbake til jobb og alt ville være som før. Det hadde vært så behagelig og enkelt!

Det er mye å fortelle om året som var så bratt, mellom september 2015 og september 2016, men siden det var et ganske kjedelig år, tror jeg det også kan være drepen å lese om det. (Bare for å poengtere; alt var ikke kjedelig, men det var ganske traurig innenfor temaet jobb.)

Så for å unngå at eventuelle lesere sovner eller rømmer, gjør jeg det bloggere elsker: jeg lager en liste. 

Så her kommer Året det var så bratt, i listeform. (Og i presens, for da blir det mer spennende, har jeg hørt. Og her må vi ty til alle midler):

  • Å ha «geofysiker» i søket på finn.no genererer akkurat null treff. I hele Norge. Om det skulle dukke opp en slenger er det hundrevis av søkere fra helt øverste hylle på stillingen.
  • Jeg deltar på jobbsøkerkurs. Ut av komfortsonen. Kreativ og pågående jobbsøker.
  • Mange telefoner, mange møter, mange nye kontakter. Milevis utenfor komfortsonen. Ingen jobb.
  • Finner ut at det er kjipt å gå fra å ha en av de fineste badeballene på stranda til at det går hull på den og ingen vil leke med deg lenger (badeball = utdannelse).
  • Jeg kan feil ting. Vil lære noe nytt. NAV sier tja.
  • Oppdager den fantastiske ressursen internett. I dag kan man faktisk lære alt på internett.
  • NAV sier at jeg ikke kan bruke for lang tid på kurs. Kortest mulig, minst mulig krevende. Jeg skal jo være 100% jobbsøker.
  • Finner de korteste kursene som gir mest mulig uttelling.
  • Lærer meg akkurat lite nok om prosjektledelse, kartsystemer, naturforvaltning og forvaltning av vann.
  • Finner ut at kart, vann- og naturforvaltning er ganske spennende for de som liker sånt. Jeg liker det sånn passe.
  • Lærer at ingen vil ansette en prosjektleder med et tredagers kurs på CV’en.
  • Legger alt i jobbsøknadene, en søknad tar minst en dag. Små litterære verk.
  • Går på intervjuer, er alltid en outsider, men noen ganger «med en spennende bakgrunn».
  • Kommer langt i noen veldig lange prosesser, men det hjelper så lite å være en god nummer to.
  • Finner ut at det ikke er enkelt å komme seg inn i «det offentlige» hvis man ikke har erfaring fra «det offentlige».
  • Erfarer at ikke alle resepsjonister, HR-sjefer eller «rette vedkommende» er hyggelige når du kommer med en flat badeball.
  • Blir lei av å benekte at jeg kommer til å løpe tilbake til oljebransjen hvis krisen går over.
  • Blir også litt lei av å forklare folk at jeg ikke er snobbete og kravstor. Jeg får virkelig ikke den jobben i den klesbutikken når det er 500 søkere foran meg som faktisk ønsker å jobbe med klær.
  • Blir lei av at alle tror at hele oljekrisen bor på Vestlandet.

Da september kom i 2016, var jeg både lei og desillusjonert. Det skulle jo ikke ta så lang tid! Jeg begynte nesten å tro mer på et under enn på hardt arbeid. Men så kom det endelig en kokosnøtt.

Coconut Moment nr. 2

Jeg hadde sett en annonse fra Silicia Technology Incubator. «Fra idé til arbeidsplass. Teknolog på jakt etter nye muligheter? Er du villig til å gripe en mulighet til å satse for å skape din egen arbeidsplass?» Jeg bestemte meg for å gå, egentlig mest for å treffe noen mennesker som kanskje var i samme situasjon som meg, slik at vi kunne sammenligne triste skjebner.

Men det ble helt annerledes, og en aldri så liten åpenbaring.

Jeg traff mange «slike som meg», noen med gode idéer, noen uten gode idéer og noen uten idéer i det hele tatt. Jeg husker faktisk ikke så mye av foredragene eller hvem som snakket, men tanken jeg ble sittende igjen med var at «Jeg må finne på noe, samme hva, så lenge jeg får bli endel av dette miljøet!» Muligens litt feil ende å begynne i, men jeg var inspirert bortenfor enhver fornuft. Det var akkurat som at en hel verden av nye muligheter åpnet seg, og jeg var hektet fra første sekund.

Det er mye snakk om gründere og det å skape nye arbeidsplasser, særlig nå under valgkampen. Det er fantastisk at det er økt fokus på dette, samtidig er jeg overbevist om at det ikke passer for alle. Men den største verdien jeg tok med meg fra dette frokostmøtet var inspirasjon, og det var akkurat det jeg trengte. Å få praktisk informasjon, høre andres historier, inkludert opp- og nedturene, og å se konkrete eksempler på at det faktisk er mulig å tenke helt utenfor boksen, tror jeg kan redde mange desillusjonerte jobbsøkere fra å gå helt i kjelleren.

Jeg dro hjem og startet idéjakten. De fleste gode oppfinnelser oppstår vel ved at man selv har et behov, så jeg begynte å gå gjennom hverdagen min for å se om jeg kunne oppdage noe jeg savnet. Sikkert preget av noen år som småbarnsmor, endte jeg i kjøkkenavdelingen. Uten å gå i detaljer, handlet det om stavmiksing av tomatsuppe, sprut på kjøkkenveggen og et lokk.

Jeg gikk temmelig dedikert inn for oppgaven, undersøkte markedet og begynte å tenke på materialer. Det lurte vel en liten tanke i bakhodet, om det virkelig var utvikling av kjøkkenutstyr som var mitt kall her i livet, og til slutt var det denne følelsen (og det at noen hintet meg om at Clas Ohlson var på saken allerede) som begravde mitt potensielle kjøkkenutstyrsimperium. Men det var morsomt de ukene det varte, og prosjektet satte meg i et helt nytt modus der jeg begynte å tenke fullstendig nytt.

Det er merkelig hvordan både positive og negative hendelser ofte kommer flere i følge. Det var det som skjedde denne gangen. Midt oppi «prosjekt Lokk» kom neste kokosnøtt, og det var den som koblet det hele sammen.

Og hvis noen føler at dette begynner å lukte av selvrealisering og «å finne seg selv», så bare vent: The best is yet to come….