Everything is a remix

Dette er et historisk innlegg. Altså på den måten at hoveddelen av det er nesten ett år gammelt. Av en eller annen grunn har jeg ikke fått det ferdig og det har blitt liggende som en kladd. Plutselig fant jeg det og syntes det var relevant både på den ene og den andre måten. Kanskje spesielt på den andre, og derfor måtte jeg skrive en ekstra slutt.

Musikkmysteriet

En eller annen gang i barndommen begynte jeg å fundere på et spørsmål som jeg egentlig ikke føler at jeg har fått ordentlig svar på enda. Det var sikkert på den tiden jeg gikk rundt i rød t-skjorte og  båthatt i skolekorpset, men uten instrument, og var endel av det som het «notekurset». Merkelig konsept,  og i dag synes jeg det er rart at vi ikke satte oss ned midt i 17. mai-toget og protesterte mot ett års teoretisk fritidsaktivitet.

band
Typisk mellomfornøyd musiker på aller, aller laveste nivå.

Uansett – jeg hadde en gryende forståelse for konseptet musikk og det at det var satt sammen av toner i forskjellig rekkefølge og med varierende rytme. Det jeg ikke skjønte var dette: hvis vi har et begrenset antall toner og et begrenset antall rytmer, hvorfor vil vi ikke en dag ha brukt opp alle kombinasjoner?
«Sorry, mister komponist. Nå er all musikk laget, det finnes ikke flere muligheter. Kun cover-låter på deg, dessverre.»

Selv om jeg aldri tok statistikk på Universitetet, skjønner jeg jo at antall muligheter er tilnærmet uendelig (noen får gjerne ta det regnestykket for meg). Men likevel, med all den musikken som lages, lurer jeg fortsatt litt.

Men så ligger kanskje noe av forklaringen i overskriften, som også er tittelen på en serie med korte filmer som ligger på Youtube, Everything is a remix. Han som har laget disse filmene, Kirby Ferguson, fant jeg selvsagt på TED, som jeg igjen hørte om på en podcast. Sånn går nå dagene for oss lett-inspirerte…..
Men neida, jeg har ikke bare kastet bort tiden på vas, for dette er skikkelig relevant. Bare vær litt tålmodig.

Copycat-Bob og Sinna-Steve

Remiks består, i følge Ferguson, av tre ulike teknikker: kopiere, transformere og kombinere. I tillegg til musikkens verden, tar han for seg film og til slutt innovasjon og nye oppdagelser.
Det sies at to tredjedeler av Bob Dylans tidlige produksjon besto av låter han hadde hørt, endret litt på og puttet på ny tekst. Det  var relativt vanlig blant musikere på sekstitallet, og en av hans samtidige, Woody Guthrie sa til og med:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Høres veldig greit ut.

Jeg hopper over kapittelet om film, men jeg kan kort fortelle at her stjeles/lånes det over en lav sko, og det er en grunn til at vi ofte har en temmelig god anelse om hvordan filmen kommer til å ende. Vi har stort sett sett det før.

Tredje del av Fergusons serie handler om innovasjon og retten til å eie nye idéer. Patenter og lovreguleringer tar oss bort fra idéen om at all utvikling bygger på andres verker, og innfører begrepet «eiendom» i forbindelse med innovasjon.
Jeg har vært med på en del diskusjoner og samtaler blant gründere om hva man kan kopiere og i hvor stor grad man kan se på andre, for så å forbedre produktet og gjøre det til sitt eget. Som regel er rådet fra mentorer, forretningsutviklere og guruer av ymse slag at selvsagt ser man på det andre har gjort før, noe annet ville være direkte dumt.
Og som Ferguson sier; idéen om at «everything is a remix» gir veldig god mening helt til det er en selv som blir «remikset». I 1996 var Steve Jobs fullstendig ærlig på at Apple kopierte gode idéer der det var mulig, mens han i 2010 skulle gå til «thermal nuclear war on Android» fordi de hadde stjålet Apple sin teknologi.

Oslo Innovation Week

Forrige uke tilbrakte jeg tre hele dager på Oslo Innovation Week, og jeg befinner meg fortsatt i en tilstand der kommoden for ny inspirasjon faktisk er helt full. Jeg har ikke flere skuffer.

Men for en uke! Jeg har truffet nye venner og gamle kjente, fått kontakter fra India, Equador, Estland, Sverige, Ghana og Sri Lanka (for å nevne noen), sett og hørt utallige nervøse gründere presentere idéene sine og vært glad det ikke var meg denne gangen. Jeg har hilst på en ambassadør med skikkelig fint hus og god mat, møtt mange menn og noen få damer med store lommebøker som snakker et språk som jeg fortsatt smiler og nikker av, før jeg går for meg selv og googler «VC», «angel investor» og «equity».

Og jeg har tenkt for meg selv: Everything is a remix.

Det siste arrangementet jeg deltok på fant sted hos DNB i Bjørvika, bydelen som faktisk ligner en strekkode (barcode) og som er en anelse mer fancy enn den er sjarmerende. Som bonde i byen lot jeg meg både imponere og skremme av profesjonaliteten og sikkerhetssystemet der jeg ble scannet og logget overalt hvor jeg beveget meg, når og hva jeg spiste og antagelig når jeg gikk på do.
Men siden jeg føler at jeg har alt mitt på det tørre, må DNB gjerne sitte på et sett data over mine spisevaner, og jeg hadde en topp dag der jeg vandret rundt med data-chip’en rundt halsen og visittkortene løst i lomma.

overvåkning
You are being watched. By DNB.

Nok en dag fikk jeg høre oppstartsbedrifter presentere idéene og forretningsmodellene sine på de tilmålte tre minuttene, og siden jeg stort sett er positiv og lett å imponere, satt jeg igjen full av beundring over alle de smarte folkene med brilliante idéer.
Men så skjer det som er litt interessant: Idet jeg skal gjenfortelle til noen andre hva disse smarte folkene har funnet på, hører jeg at det jeg forteller høres merkelig kjent ut og faktisk representerer et produkt eller en tjeneste som finnes der ute fra før. Selvsagt er det alltid en liten detalj jeg har glemt å ta med i historien som gjør at denne idéen likevel er ny, innovativ og gir en forbedring. Men på en eller annet måte er det alltid en eller flere varianter av kopi, transformasjon eller kombinasjon involvert.

Everything is a remix….

Ett år senere – Klimalinken

Som sagt, dette innlegget var egentlig gammelt nytt og har ligget upublisert i nesten ett år. Da jeg fant det var det veldig fristende å fullføre det for så å vise omverdenen at jeg innimellom faktisk er opptatt av andre ting enn klima og bærekraft. Men den delen av meg som liker å trekke tråder mellom saker som tilsynelatende ikke har noe som helst  med hverandre å gjøre, protesterte høylydt.

Jeg vet ikke om jeg skal beklage eller ikke, men her kommer klimalinken.

Hastverk i Arendal

Forrige uke tilbrakte jeg tre dager på Arendalsuka. Nydelig by, stort sett nydelig vær, stappfullt og travelt. Travelt, fordi man stort sett skulle vært minst tre steder samtidig hele tiden. Men også travelt på grunn av en gjennomgående stemning av hastverk i de nær 1300 arrangementene gjennom uka, hvor den absolutte majoritet hadde et element av klima, miljø, natur eller bærekraft i seg.

Arendal
Nydelig by, fantastisk arrangement! Veldig travelt.

Bortsett fra hos noen ytterst få, virket det som at det var en gjengs oppfatning om at vi har noen seriøse utfordringer foran oss, det er vi mennesker som har skylden, og vi har ekstremt mye å rekke på veldig kort tid.
Det jeg virkelig syntes var bra, der jeg jogget mellom arrangementene, var at fokus på løsninger, muligheter og en «Game on!» – mentalitet virket sterkere enn noen gang. Og hvis vi ser bort fra noen ganske puslete detaljer, som vindmøller eller ikke, tidspunktet for den siste dråpen med olje og om det i det hele tatt finnes et sånt tidspunkt, og om vi skal fortelle folk hva de skal gjøre eller bare skamme dem til fornuft, så er de fleste såvidt jeg kan se ganske enige om både problemet og målet: Kloden koker og naturen dør, noen må fikse det og vi er antageligvis endel av «noen».

Det som er litt artig er dette: Det sitter vel kanskje litt i blodet til både politikere, næringslivsledere, organisasjonstopper og andre som har noe de skulle ha sagt, at for å få fram sin vei til målet, så må de helst være litt uenige med de andre som snakker høyt. Det gjelder å finne den unike løsningen og den spesielle måten å framstille den på, hvis ikke forsvinner man bare i mengden.

Flere av debattene jeg var innom var egentlig en serie med monologer, hvor en snakket mens de andre nikket, før de som nikket plutselig kom på at de jo egentlig var grunnleggende uenige med den som snakket, og dermed ble veldig opptatt av å finne en vindmølle, oljedråpe eller alternativ fremgangsmåte å slå i bordet med.
Og dette mener jeg ikke som kritikk, for jeg blir skikkelig glad når folk er enige! Det er jo faktisk det beste utgangspunktet. Og hvis de kanskje av og til fokuserte litt mer på det de er enige om, så ville ikke den vindmøllen eller oljedråpen bli sånne bremseklosser, eller i verste fall showstoppere.

Jeg overdriver ganske kraftig her. Det var mange fruktbare diskusjoner også hvor deltakerne absolutt var uenige. Men poenget er likevel dette: målet er stort sett det samme, veien dit er litt varierende, og så pakkes det hele inn i vårt menneskelige behov for å vite best (og vinne neste valg) og det faktum at vi lever i litt forskjellige bobler og ikke alltid er like flinke til å sette oss inn i andres virkelighet.

Og da blir det litt som den godeste Woody Guthrie sa:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Everything is a remix…..

diskusjon
Vi er egentlig helt enige, jeg vil bare ta en liten runde rundt her og så møtes vi der borte et sted….

Filterbobler og verdens lengste flyttesjau

filterbobler

Nei, jeg har ikke flyttet. Bloggen har flyttet. Ingen flyttekasser og bæring av tungt dilldall, men nesten like slitsomt. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg hvor vanskelig det skulle være å fungere som budbringer mellom to parter som vet hva de snakker om, mens jeg selv ikke hang med i diskusjonen. Kort fortalt, den typen kommunikasjon tar tid og krefter og er ikke spesielt bra for selvtilliten når det gjelder hverken DNS, SSL eller andre artige forkortelser. Mitt «growth mindset» innenfor dette feltet er for tiden på spa.

Nå er endelig kokosnøttene vel installert på nytt hotell, og jeg kan dele en ny TED-favoritt! Simone Giertz lager ubrukelige roboter. Det er hennes nisje, så smal at det nesten er umulig å ikke utmerke seg. Hun har en kort, men veldig morsom TED-talk hvor hun viser fram noen av de totalt ubrukelige oppfinnelsene sine. Snakk om å fjerne presset! Å feile er hele poenget, men likevel lykkes hun og holder nå blant annet foredrag om nettopp det å tørre å feile. Noe å ta med seg både for Generasjon Prestasjon og gründere med angst for å tape ansikt.

Jeg kom over Simone Giertz nettopp på et tidspunkt hvor det kunne vært utrolig fristende å holde munnen lukket og ikke åpnet den før jeg hadde noe skikkelig imponerende å vise til. Men det ville tatt bort hele poenget med denne bloggen, nemlig å vise at dette ikke er noen enkel, ensformig autostrada, men en veldig interessant, lærerik og skummel kjerrevei med fryktelig mange svinger. Og humper.

For endel uker siden (tiden flyr når man er opptatt med flytting….tiden flyr generelt veldig fort i mai, siden vi er så opptatt av å ha fri) snakket jeg om tilfeldigheter som fører til positive oppdagelser, og om hvordan man best kan legge til rette for den typen flaks. Jeg fortalte også om en forestående snubleflakstur til London.
Snubleflaksen (jeg er på grensen til å like det ordet) oppsto som en følge av endeløs research på det store internettet fra min side, et stort déjà vu idet jeg oppdaget noen med samme visjoner og idéer som jeg har, veldig nærgående snusing på deres løsning og tilslutt et vennlig tilbud om en prat fra deres side. Jeg har stor tro på samarbeid framfor konkurranse, så jeg dro til London.

Reiser i seg selv er det jo morsomt å fortelle om, men jeg skal styre meg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og i listeform ser det sånn ut:

  • Jeg liker fremdeles engelskmenn skikkelig godt.
  • Man blir fort lei av toast til frokost.
  • Har man klaustrofobi, så blir den ikke bedre av å ta «tube’n» i rushtiden.
  • Tror man det er en god idé å ta drosje fra A til B i rushtiden fordi man har klaustrofobi, så kommer man antagelig for sent til noe.
  • Det er skikkelig mange mennesker i London.
  • Vi har fryktelig god plass i Norge.
Underground
Well, hello there Klaus….

Resultatet av turen, bortsett fra forsterket klaustrofobi, er at jeg nå har inngått et samarbeid med noen som har kommet dit jeg hadde sett for meg å være om et par års tid. Fra å være på stadiet for å teste idéene mine på «naboen», befinner jeg meg nå der hvor jeg kan gå ut til store kunder med en, om jeg skal si det selv, veldig god løsning for å styrke effekten av samfunnsengasjement i bedrifter.
La meg presentere KindLink.  Jeg skal spare salgstalen til møterommene, men kort fortalt: KindLink er en plattform for bedrifter som ønsker at ansatte skal få bidra direkte til samfunnsnyttige prosjekter som bedriften støtter. Og for frivillige organisasjoner og andre som mottar støtte er den både gratis og revolusjonerende.

Som sagt, det kunne vært veldig fristende å la være å fortelle om dette til den dagen dere leste om KindLink sitt nordiske gjennombrudd i Dagens Næringsliv, men inspirert av Simones TED-talk, velger jeg det motsatte. Målet er selvsagt ikke å få til noe ubrukelig, men å fjerne prestasjonsangsten. Dessuten, når jeg kan gå inn for dette med 100% entusiasme og overbevisning, finnes det ikke noe annet alternativ enn å ta sjansen.

Announcement
Nå skal dere høre her….

En annen grunn til at jeg faktisk hopper aldri så lite i taket av denne muligheten, er at jeg har klokketro på gode samarbeid på tvers av landegrenser. Jeg kunne tviholdt på drømmen om et rotnorsk gründereventyr og idéen om at dette løser jeg best på egenhånd og ved hjelp av kun norske ressurser, men det skal bare et snev av selvinnsikt til for å innse at det er helt feil. Pluss en god dose tro på at resten av verden også har litt å fare med.

internasjonalt

I Norge har vi mange gode verdier og verdifull kunnskap vi kan bringe ut i verden, det er det ingen tvil om. Men sånn i den store sammenhengen er det vel like greit å innse at majoriteten av verdens befolkning ikke aner hva vi driver med her oppe i nord. Eller bryr seg nevneverdig, for den sakens skyld. Ignorante amerikanere/franskmenn/kinesere (fyll inn det som passer), kan vi si. Men det går så absolutt begge veier. Nylig hørte jeg om en by i Kina for aller første gang. Ikke noe spesielt med det, kanskje? Det er bare det at denne byen har over tolv millioner innbyggere, og det er vel nærliggende å tro at det har skjedd noe der en eller annen gang som er verdt å høre om? Er det da meg som ikke følger med? Eller er det fordi jeg følger min egen flokk og flokken generelt ikke er spesielt interessert i millionbyer i Kina?

Første del av overskriften på dette innlegget, filterbobler eller originalt «filter bubbles», er et begrep som ble introdusert av Eli Pariser i 2011. Jeg har nok en TED å by på! Her kan du lære om filterbobler på under ti minutter.

Kort sagt går det ut på at internett, som var ment å skulle åpne verden for oss og gi tilgang på informasjon fra alle hjørner av kloden, nå fungerer litt på motsatt vis. Basert på hvor vi bor, og hva vi klikker og søker på, velger algoritmer ut hva slags informasjon som havner øverst i søkelisten vår og hva som blir synlig i feed’en vår på sosiale medier.  Dette er noe de fleste av oss er klar over i dag, men jeg tror ikke så mange tenker mye over hva det har å si for vår oppfatning av verden.

Om du nå virkelig ble interessert i «filter bubbles», så vil jeg anbefale denne også: Andreas Ekström snakker om at det alltid er en person med en personlig oppfatning bak enhver algoritme. Dette er rett – dette er galt, du tar feil – han har rett, vi liker deg – vi misliker ham. Google (og andre) har enormt stor makt, og han gir et eksempel som blant annet inkluderer Anders Behring Breivik og hundebæsj.

Så hvordan unngår vi å bare få høre om det som finnes i vår egen boble mens millionbyer i Kina går oss hus forbi?
Duckduckgo er en søkemotor som legger vekt på å unngå filterbobler og personavhengige søkeresultater, så det er jo et sted å starte.

Et sted å fortsett er kanskje Global Voices, et internasjonalt samfunn av bloggere, journalister, akademikere og aktivister som rapporterer og oversetter det som snakkes om i ulike deler av verden. Ethan Zuckerman er en av grunnleggerne, og tro det eller ei, jeg fant ham også på TED. Som han sier: «De virkelige problemene i verden er globale, og de krever globale samarbeid for å løse».

Jeg gleder meg til samarbeidet med den multikulturelle gjengen jeg har funnet i London. Om Norge er moden for KindLink gjenstår å se, men jeg er sikker på at forsøket bringer meg nærmere målet.

Å henge med saueflokken kan være trivelig nok, men også ekstremt begrensende. Livet blir mye mer interessant om vi klarer å sprekke noen av boblene. Jeg tør vedde på at du ikke trenger dra helt til Guangzhou.

saueflokk
Ja, her var det artig, gitt. Tror jeg stikker til Kina.

For å veie litt opp for alt det globale pratet, avslutter jeg med det som antageligvis er verdens beste fotballsang, fra Slagen IF. Noen bobler må vi få lov til å ha.

 

 

 

 

I gode og onde dager

i gode og onde dager

Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.

Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.

Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.

Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun  snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.

Brené Brown
Brené Brown, June 2010, TEDx Houston. The power of vulnerability.

Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:

I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke,  jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.

Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.

optimist
Er universet på min side?

Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?

Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi».  Det kan jo bli en trøst.

Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….

strategi
Penger eller ny strategi?