Dette er et historisk innlegg. Altså på den måten at hoveddelen av det er nesten ett år gammelt. Av en eller annen grunn har jeg ikke fått det ferdig og det har blitt liggende som en kladd. Plutselig fant jeg det og syntes det var relevant både på den ene og den andre måten. Kanskje spesielt på den andre, og derfor måtte jeg skrive en ekstra slutt.
Musikkmysteriet
En eller annen gang i barndommen begynte jeg å fundere på et spørsmål som jeg egentlig ikke føler at jeg har fått ordentlig svar på enda. Det var sikkert på den tiden jeg gikk rundt i rød t-skjorte og båthatt i skolekorpset, men uten instrument, og var endel av det som het «notekurset». Merkelig konsept, og i dag synes jeg det er rart at vi ikke satte oss ned midt i 17. mai-toget og protesterte mot ett års teoretisk fritidsaktivitet.
Uansett – jeg hadde en gryende forståelse for konseptet musikk og det at det var satt sammen av toner i forskjellig rekkefølge og med varierende rytme. Det jeg ikke skjønte var dette: hvis vi har et begrenset antall toner og et begrenset antall rytmer, hvorfor vil vi ikke en dag ha brukt opp alle kombinasjoner?
«Sorry, mister komponist. Nå er all musikk laget, det finnes ikke flere muligheter. Kun cover-låter på deg, dessverre.»
Selv om jeg aldri tok statistikk på Universitetet, skjønner jeg jo at antall muligheter er tilnærmet uendelig (noen får gjerne ta det regnestykket for meg). Men likevel, med all den musikken som lages, lurer jeg fortsatt litt.
Men så ligger kanskje noe av forklaringen i overskriften, som også er tittelen på en serie med korte filmer som ligger på Youtube, Everything is a remix. Han som har laget disse filmene, Kirby Ferguson, fant jeg selvsagt på TED, som jeg igjen hørte om på en podcast. Sånn går nå dagene for oss lett-inspirerte…..
Men neida, jeg har ikke bare kastet bort tiden på vas, for dette er skikkelig relevant. Bare vær litt tålmodig.
Copycat-Bob og Sinna-Steve
Remiks består, i følge Ferguson, av tre ulike teknikker: kopiere, transformere og kombinere. I tillegg til musikkens verden, tar han for seg film og til slutt innovasjon og nye oppdagelser.
Det sies at to tredjedeler av Bob Dylans tidlige produksjon besto av låter han hadde hørt, endret litt på og puttet på ny tekst. Det var relativt vanlig blant musikere på sekstitallet, og en av hans samtidige, Woody Guthrie sa til og med:
«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»
Høres veldig greit ut.
Jeg hopper over kapittelet om film, men jeg kan kort fortelle at her stjeles/lånes det over en lav sko, og det er en grunn til at vi ofte har en temmelig god anelse om hvordan filmen kommer til å ende. Vi har stort sett sett det før.
Tredje del av Fergusons serie handler om innovasjon og retten til å eie nye idéer. Patenter og lovreguleringer tar oss bort fra idéen om at all utvikling bygger på andres verker, og innfører begrepet «eiendom» i forbindelse med innovasjon.
Jeg har vært med på en del diskusjoner og samtaler blant gründere om hva man kan kopiere og i hvor stor grad man kan se på andre, for så å forbedre produktet og gjøre det til sitt eget. Som regel er rådet fra mentorer, forretningsutviklere og guruer av ymse slag at selvsagt ser man på det andre har gjort før, noe annet ville være direkte dumt.
Og som Ferguson sier; idéen om at «everything is a remix» gir veldig god mening helt til det er en selv som blir «remikset». I 1996 var Steve Jobs fullstendig ærlig på at Apple kopierte gode idéer der det var mulig, mens han i 2010 skulle gå til «thermal nuclear war on Android» fordi de hadde stjålet Apple sin teknologi.
Oslo Innovation Week
Forrige uke tilbrakte jeg tre hele dager på Oslo Innovation Week, og jeg befinner meg fortsatt i en tilstand der kommoden for ny inspirasjon faktisk er helt full. Jeg har ikke flere skuffer.
Men for en uke! Jeg har truffet nye venner og gamle kjente, fått kontakter fra India, Equador, Estland, Sverige, Ghana og Sri Lanka (for å nevne noen), sett og hørt utallige nervøse gründere presentere idéene sine og vært glad det ikke var meg denne gangen. Jeg har hilst på en ambassadør med skikkelig fint hus og god mat, møtt mange menn og noen få damer med store lommebøker som snakker et språk som jeg fortsatt smiler og nikker av, før jeg går for meg selv og googler «VC», «angel investor» og «equity».
Og jeg har tenkt for meg selv: Everything is a remix.
Det siste arrangementet jeg deltok på fant sted hos DNB i Bjørvika, bydelen som faktisk ligner en strekkode (barcode) og som er en anelse mer fancy enn den er sjarmerende. Som bonde i byen lot jeg meg både imponere og skremme av profesjonaliteten og sikkerhetssystemet der jeg ble scannet og logget overalt hvor jeg beveget meg, når og hva jeg spiste og antagelig når jeg gikk på do.
Men siden jeg føler at jeg har alt mitt på det tørre, må DNB gjerne sitte på et sett data over mine spisevaner, og jeg hadde en topp dag der jeg vandret rundt med data-chip’en rundt halsen og visittkortene løst i lomma.
Nok en dag fikk jeg høre oppstartsbedrifter presentere idéene og forretningsmodellene sine på de tilmålte tre minuttene, og siden jeg stort sett er positiv og lett å imponere, satt jeg igjen full av beundring over alle de smarte folkene med brilliante idéer.
Men så skjer det som er litt interessant: Idet jeg skal gjenfortelle til noen andre hva disse smarte folkene har funnet på, hører jeg at det jeg forteller høres merkelig kjent ut og faktisk representerer et produkt eller en tjeneste som finnes der ute fra før. Selvsagt er det alltid en liten detalj jeg har glemt å ta med i historien som gjør at denne idéen likevel er ny, innovativ og gir en forbedring. Men på en eller annet måte er det alltid en eller flere varianter av kopi, transformasjon eller kombinasjon involvert.
Everything is a remix….
Ett år senere – Klimalinken
Som sagt, dette innlegget var egentlig gammelt nytt og har ligget upublisert i nesten ett år. Da jeg fant det var det veldig fristende å fullføre det for så å vise omverdenen at jeg innimellom faktisk er opptatt av andre ting enn klima og bærekraft. Men den delen av meg som liker å trekke tråder mellom saker som tilsynelatende ikke har noe som helst med hverandre å gjøre, protesterte høylydt.
Jeg vet ikke om jeg skal beklage eller ikke, men her kommer klimalinken.
Hastverk i Arendal
Forrige uke tilbrakte jeg tre dager på Arendalsuka. Nydelig by, stort sett nydelig vær, stappfullt og travelt. Travelt, fordi man stort sett skulle vært minst tre steder samtidig hele tiden. Men også travelt på grunn av en gjennomgående stemning av hastverk i de nær 1300 arrangementene gjennom uka, hvor den absolutte majoritet hadde et element av klima, miljø, natur eller bærekraft i seg.
Bortsett fra hos noen ytterst få, virket det som at det var en gjengs oppfatning om at vi har noen seriøse utfordringer foran oss, det er vi mennesker som har skylden, og vi har ekstremt mye å rekke på veldig kort tid.
Det jeg virkelig syntes var bra, der jeg jogget mellom arrangementene, var at fokus på løsninger, muligheter og en «Game on!» – mentalitet virket sterkere enn noen gang. Og hvis vi ser bort fra noen ganske puslete detaljer, som vindmøller eller ikke, tidspunktet for den siste dråpen med olje og om det i det hele tatt finnes et sånt tidspunkt, og om vi skal fortelle folk hva de skal gjøre eller bare skamme dem til fornuft, så er de fleste såvidt jeg kan se ganske enige om både problemet og målet: Kloden koker og naturen dør, noen må fikse det og vi er antageligvis endel av «noen».
Det som er litt artig er dette: Det sitter vel kanskje litt i blodet til både politikere, næringslivsledere, organisasjonstopper og andre som har noe de skulle ha sagt, at for å få fram sin vei til målet, så må de helst være litt uenige med de andre som snakker høyt. Det gjelder å finne den unike løsningen og den spesielle måten å framstille den på, hvis ikke forsvinner man bare i mengden.
Flere av debattene jeg var innom var egentlig en serie med monologer, hvor en snakket mens de andre nikket, før de som nikket plutselig kom på at de jo egentlig var grunnleggende uenige med den som snakket, og dermed ble veldig opptatt av å finne en vindmølle, oljedråpe eller alternativ fremgangsmåte å slå i bordet med.
Og dette mener jeg ikke som kritikk, for jeg blir skikkelig glad når folk er enige! Det er jo faktisk det beste utgangspunktet. Og hvis de kanskje av og til fokuserte litt mer på det de er enige om, så ville ikke den vindmøllen eller oljedråpen bli sånne bremseklosser, eller i verste fall showstoppere.
Jeg overdriver ganske kraftig her. Det var mange fruktbare diskusjoner også hvor deltakerne absolutt var uenige. Men poenget er likevel dette: målet er stort sett det samme, veien dit er litt varierende, og så pakkes det hele inn i vårt menneskelige behov for å vite best (og vinne neste valg) og det faktum at vi lever i litt forskjellige bobler og ikke alltid er like flinke til å sette oss inn i andres virkelighet.
Og da blir det litt som den godeste Woody Guthrie sa:
«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»
Everything is a remix…..