Necessity is the mother of invention

necessity

Eventuelt «Nød lærer naken kvinne å spinne», men det var en litt mindre stilig tittel. Necessity, nødvendighet altså, er noe mange motivasjonstrenere og coacher setter høyt på listen over det som skal til for å nå sine mål. Når det føles absolutt nødvendig å nå et mål, enten det er på grunn av egne eller andres forventninger, helsemessige grunner, økonomi eller andre ting, er sjansen mye større for at vi lykkes.

Å skape en følelse av nødvendighet er faktisk mye av grunnen til at jeg begynte å blogge. Ved å fortelle «hele verden» at dette har jeg tenkt å få til, blir det mye vanskeligere å gi seg halvveis i oppvarmingen eller idet jeg når den første motbakken. Jeg har brukt Birken-analogien før, og den fungerer igjen, den. Å gi seg nå ville være som å sette seg ned og gråte idet de 15 cm tjukke snøkumpene begynte å legge seg under skia. Å slite videre derimot, med tresko-ski i halvmørket, men likevel ende opp på «taperbussen», det er en ærlig sak. Da har man i alle fall stått på, helt til noen andre sa at «Dette er ikke bra for helsa».

ski
Nei. Ikke helt sånn.

Blogge gjør jeg jo, «hele verden» er informert, så når det gjelder å skape nødvendighet i forhold til andres forventning, mener jeg å ha gjort en grei innsats.

Men de siste ukene, sånn greit plassert i oppladningen til jul, har det dukket opp en annen motivasjonsfaktor. Inntekt. Eller mangel på den. En absolutt nødvendighet som samtidig som at den kan lære kvinnen å spinne også kan stjele både nattesøvnen og kreativiteten hennes. Det er en hårfin balanse. Jeg er helt sikker på at altfor stor tilgang på kapital gjør oss late og lite oppfinnsomme, men altfor lite tilgang kan også føre til noe som ligner lammelse og desperasjon.

desperat
Yaiks…

Vi heldiggriser som bor i et land som Norge, med sikkerhetsnett i alle bauger og kanter, kan antagelig ende opp med å bli litt late. Vi er vant til at stat og kommune passer på oss, på godt og vondt. Mister vi jobben, så kommer NAV, og finner vi ut at vi ønsker å bli vår egen lykkes smed og sjef, stiller jammen meg NAV opp da også. Det gjør denne reisen mulig, også uten mulighet til å planlegge en glidende og sømløs overgang fra fast ansatt til eier av egen bedrift.

Og denne muligheten er jeg skikkelig glad for, bare for å understreke det. Men om noe skulle vært gjort annerledes for gründere som støttes av NAV i en startfase, ville det vært å gi dem en kortere tid til selve planleggingen og en lengre periode hvor de får lov til å tjene penger i bedriften sammen med støtten. For ja, det tar tid å komme opp på et nivå der man tjener nok til å få det til å gå rundt. Og når NAV stenger krana, ja da er det faktisk slutt, og realiteten  treffer hardt og brutalt.

brutalt
Boink

 

For min egen del føler jeg en blanding av lettelse og stress. Den faste summen gjør at man kan puste, men det kan også bli litt som respiratoren som gjør at hodet legges litt ned på puta og de mest vågale sprangene blir utsatt. Det siste året er preget av alt annet enn hodet på puta, men det finnes alltid et ekstra gir. Nå er det 100% opp til meg, og jeg går rundt og nynner på sånne «girl power»-låter mens skuldrene selvsagt beveger seg litt oppover og det blir mindre moro med bankutskrifter (det har vel ikke vært spesielt artig på en god stund, når jeg tenker meg om).

Men for å fokusere på det positive; det er fantastiske ting som skjer når gründere blir kreative som følge av absolutt nødvendighet. Flere jeg omgås har nådd «kniven-på-strupen»-stadiet nesten samtidig, og det er skikkelig imponerende å se hva dette får fram i folk. De fleste av oss sitter på variert og nyttig kompetanse fra tidligere arbeidsforhold og mange innser at det kan trekkes fram og benyttes for å få en «brød-og-smør»-inntekt som holder skuta flytende. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig å holde nok fokus på hovedgeskjeften og en god balanse, slik at det ene ikke går for mye på bekostning av det andre.

balanse
Balansekunst. Uten respirator.

Rett før helga drev jeg balansekunst på høyt nivå. Jeg har tidligere fortalt om min bi-geskjeft innen oversetting. Kvelden før jeg skulle hjem fra nettverking og læring i Edinburgh dukket det opp to oversettingsjobber med kort tidsfrist som jeg absolutt ikke ville si nei til. Å satse på at Bjørn Kjos hadde satt inn ett av de tre WiFi-flyene sine på min strekning var vel i overkant optimistisk, innser jeg i etterkant. Men takket være en times forsinkelse fikk jeg ferdig en norsk tekst til reklame for øyebrynssakser (der lærte jeg også noe nytt) og fikk levert i siste sekund.

Det kan skje morsomme og uventede ting når man fokuserer på «brød-og-smør» , og man kan komme borti ting som ellers ville forblitt en raritet. Øyebrynssakser og italienske gulvbelegg er nå noe jeg vet litt om, om noen skulle være interessert. Og hvem vet når slikt kan komme til nytte.

Sitatet fra overskriften var det Platon som sto bak. John Ashcroft utbroderte litt:
«If necessity is the mother of invention, it’s the father of cooperation. And we’re cooperating like never before.»

La oss håpe det. Ikke bare for gündere som trenger smør på brødet, men for verden generelt. For det er jo et visst snev av nødvendighet både her og der.

Om kriser og kokosnøtter

Forrige post avsluttet jeg med å si at jeg nå skulle gå tilbake til september 2016, og at fra da av var alt bare fryd og glede. Jeg kom på etterpå at jeg hoppet over et år! Et helt år! Jeg glemte en kokosnøtt. Kanskje den viktigste. Jeg tror det at jeg glemte et helt år, sier litt om det året. Det var ikke mye fryd og glede, for å si det sånn… Dette er det året da permitteringen fremdeles bare var en permittering og det året da det var så veldig bratt. Så altså, om et lite øyeblikk skal vi helt tilbake til september 2015.

Tittelen på denne bloggen, Coconut Moments, dukket opp på hjemmesiden til en amerikansk «story coach»  (selvsagt har de egen coach for sånt i USA) som en beskrivelse av de øyeblikkene der du plutselig forstår noe, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet. Det har regnet kokosnøtter over meg de siste to årene. I alle fall tre stykker. Og siden det å få en kokosnøtt i hodet faktisk kan være ganske dramatisk (noen kverulanter vil påstå at du faktisk kan dø av det, men jeg snakker litt mer billedlig), anser jeg tre slike øyeblikk i løpet av såpass kort tid som temmelig mye å skrive hjem om. Og det er det jeg skal. Men først litt mer fra denne «story coachen».

Hun heter Jessica Mastors, og jeg har blitt skikkelig fascinert av alt hun har å si om historiefortelling. Det er et stort tema, og jeg har ikke tenkt å late som at jeg har fått med meg alt. Men to ting har festet seg og begge er høyst aktuelle, ikke bare for min egen del.

Det ene er at historier er en effektiv måte å fange interesse på. I det miljøet  jeg har beveget meg inn i det siste året, der de aller fleste etterhvert har noe de må selge, hører jeg det stadig vekk: «Bruk historier!» De som er best på dette er antageligvis reklamebransjen. Tenk for eksempel på hvordan det har blitt en greie med reklamefilmer med flere episoder: «Gulost er gulost». «Hund er hund» (de som ikke tok den ser altfor lite på tv).
Men hvis vi tenker etter bruker vi alle historiefortelling for å formidle og få tilhørerne interessert. Barn forteller historier hele tiden, ofte inngående og detaljert. Vi har en fire år gammel ekspert her i huset… Læreren forteller historier for å få stoffet til å feste seg hos elevene. Og ikke minst; følg med i neste lunsjpause, jeg er sikker på at det florerer med historier om gårsdagens treningsøkter eller morgenens trafikkaos. Og fortelleren selv har gjerne en fremtredende og interessant rolle.

Det andre tankevekkende aspektet ved historier er valget av hvilken versjon vi velger å fortelle oss selv og andre om det som skjer i livene våre. En historie er aldri en nøyaktig beskrivelse av hva som egentlig skjedde. Vi velger selv hvordan vi tolker og gjenforteller historien om oss selv. Det høres ikke like stilig ut som når coachen fra USA formulerer det, men på norsk vil vi vel si «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.»
Nettopp dette har vært helt avgjørende for meg den siste tiden. Det å velge å se det positive i situasjonen, eller i alle fall det potensielt positive. Og ikke minst det å sette mine egne utfordringer opp ved siden av andres store utfordringer, og da mener jeg de virkelig store utfordringene, for å sjekke ut: «Er dette et ordentlig slag i trynet eller bare en liten dult i siden?»

 

Dette leder meg direkte til

Coconut moment nr 1:

Det var i begynnelsen av september 2015. Jeg hadde vært permittert i fire måneder, og alvoret i situasjonen begynte å synke inn. Sommerens Italiaferie var unnagjort. Den som vi bestilte rett før både mannen og jeg fikk dårlige nyheter om framtiden på hver vår jobb (Jada, begge to! Not only in Stavanger). Vi begynte å innse at dette ikke kom til å bli så lett, og at risikoen for at vi måtte ty til, i mine øyne, ekstreme tiltak, var tilstede. Jeg begynte å synes temmelig synd på meg selv. Synd på oss, og på det jeg oppfattet som en fryktelig urettferdig situasjon. Bitter, er vel et dekkende ord. Det føltes som om ingen hadde det så ille som oss. Vi var et lite «oljebyen Stavanger» midt i et Vestfold tjukt av trygge stat- og kommuneansatte, og ingen skjønte hvor forferdelig dette var. Dette var altså hvordan jeg oppfattet situasjonen. Dette var historien jeg fortalte meg selv.

Så kom den kvelden TV2 viste to år gamle Alan Kurdi som lå druknet på en strand i Tyrkia. Et knyttneveslag i magen. Jeg er sikker på at flere som meg har dette bildet lagret i bevisstheten for alltid.
Han lå med ansiktet ned og hendene langs siden, på nesten akkurat samme måte som min da jevngamle minstemann pleide å sove i sengen sin. Men ansiktet til Alan lå ned i sanden, ikke ned i en myk pute, bølgene skylte over ham og han skulle aldri mer våkne. Jeg tror det er det vondeste bildet jeg noen gang har sett, og det ble en brutal vekker. Knallhard kokosnøtt.

Fremdeles sliter jeg med bildet av Alan Kurdi. Jeg har opptil flere ganger satt inn og fjernet en illustrasjon av bildet i denne posten, fordi jeg ønsker at de som leser skal føle det samme som meg. Men så orker jeg ikke likevel. Jeg vet fremdeles ikke hva som er riktigst.

Tilbake til september 2015: Her var jeg redd til langt inn i ryggmargen for å  nedgradere levestandarden og i verste fall måtte flytte. Disse menneskene reiste fra alt de hadde, de hadde kun hverandre, men i et desperat forsøk på å oppnå trygghet for familien mistet de det mest dyrebare; sitt eget liv eller livene til kjære familiemedlemmer.
Alan ble et symbol, men han var ikke alene. Broren og moren hans druknet også, og mange flere voksne og barn den dagen. Og ekstremt mange flere i tiden før dette og i månedene og årene som har fulgt. Det totale antallet mennesker som har druknet i forøket på å finne et bedre alternativ enn et liv i krig, er så høyt at det blir nesten umulig for oss å begripe. Hele familier har blitt utslettet, foreldre har mistet barn eller barn har mistet foreldre. Og de som sitter igjen skal forsøke å takle sorgen, traumet og krisen som de fortsatt lever i.

Dette er ikke noen historie som skal vris over i politikk. De fleste som kjenner meg litt vet vel hva jeg mener, men det er ikke poenget her. Det handler fremdeles om perspektiver og det å ta en liten titt utenfor sin egen boble. At toåringer på flukt drukner i det samme havet som vi plasker rundt i i høstferien, er det heldigvis ikke mange som synes er greit. At disse barna er veldig like våre egne barn, vekker nok noe ekstra hos oss, men så blir det likevel for vondt og vanskelig å tenke på, så vi kjaser videre i hverdagen og forsøker å glemme det fryktelige bildet.

Natten etter dette tv-innslaget sov jeg nesten ikke. Jeg antar det som traff meg var en blanding av skam over egen sutring og en gedigen følelse av hjelpeløshet og mangel på muligheter til å gjøre noe. På denne tiden begynte frivillige å reise ned til Hellas for å hjelpe dem som kom i båter. Jeg hadde tiden, men ikke pengene og ikke muligheten til å miste støtten fra NAV ved å reise ut av landet. Å veie familiens og egne barns ve og vel opp mot tragedier som dette, er nesten helt umulig. Jeg ble hjemme og beholdt dagpengene, men nye ideer og tanker begynte å gro.

Dessverre tok det nesten ett år før neste kokosnøtt kom dalende. Et år med omstilling, jobbsøking og et mikroskopisk håp om at permitteringen skulle gå over og jeg kunne fortsette som før.
Permitteringen gikk for såvidt over. Den ble til en oppsigelse, men ting har absolutt ikke blitt som før.
I neste post skal jeg fortelle om den svingete veien videre og om Coconut moment nr 2. Og som i de fleste dramaer; når vi synes vi har fått servert nok nedturer, kommer det gjerne en opptur.