Podkaster og gullfisk utenfor bollen

Jeg hører veldig mye på podkaster. I bilen, på løpetur, mens jeg pusser tennene, når jeg står i kø….. Besatt høres litt voldsomt ut, men vi er ikke så veldig langt unna. Men jeg sier det og jeg mener det – det er en gullgruve der ute bestående av opptak av folk som snakker. Enig, det høres ikke akkurat ut som hæla i taket. Det var nok derfor jeg brukte litt tid på å la meg overbevise, men nå er jeg altså hekta. Det finnes podkaster om absolutt ALT, og hvis du finner de virkelig gode har du underholdning og potensiale for å lære noe nytt herfra til evigheten.

Siden hverdagen min i stor grad er preget av  spørsmål som «Hvordan i alle dager gjør jeg dette?» og «Hva skulle jeg egentlig ha gjort nå?» med et og annet «HÆ?!» innimellom, hører jeg mest på podkaster som jeg tror kan gi meg noen av svarene. I tillegg leter jeg etter de som mellom linjene sier: «Jada, dette fikser du. Stå på! Det er absolutt ingen grunn til at dette ikke skal fungere.»
Siden jeg er relativt lett å inspirere, har jeg med vilje latt listen med programmer vokse av seg selv. Jeg tester de jeg får et tilfeldig tips om, og har ikke aktivt søkt etter nye.

Men de jeg har på listen min er gode som gull, og det var her jeg hørte analogien om gullfiskbollen her om dagen:
Gjesten på podkasten, en skribent som tjente til livets opphold ved å skrive artikler for aviser og magasiner kom med påstanden om at folk flest tilbringer arbeidslivet i en gullfiskbolle. En tilværelse som er trygg og forutsigbar, med en jevn tilgang på mat (lønn og pensjon), tilgang på fine fasiliteter (kaffemaskin og heve/senkebord) og ufarlig underholdning (julebord og firmatur til Praha). Ingen store fisker som truer, god beskyttelse fra glassbollen og der eneste risiko er overfôring eller at ansvarlige matfar/-mor glemmer å mate. Begge deler har skjedd for både fisker og folk, men det hører ikke til normalen.

Den som står for en jevn strøm av mat er sjefen, om noen skulle lure. Han eller hun bestemmer hvor mye og når, passer på at bollebeboerne har det greit og ikke går/svømmer noe sted som ikke står i stillingsbeskrivelsen. Dette er kanskje å ta litt hardt i, men dere skjønner poenget. Utenfor bollen lokker og lurer det store havet. Det er helt ufattelig stort, nesten grenseløst, og det finnes bokstavelig talt et hav av farer og muligheter der ute.

Det ville være dumt å skjære alle boller over en kam her. Det finnes boller som er så store, velfungerende og fleksible at de som holder til der aldri i verden kunne tenke seg å bytte med de stakkars forskremte fiskene på utsiden. Men for veldig mange er bollen det eneste alternativet rett og slett fordi de ikke vet at det finnes noe annet. De har ingen grunn til å relatere seg til raringene på utsiden, og livet i bollen er det eneste de kjenner.

Det er vel ikke overraskende at skribenten som kom med denne analogien ikke hadde så mye til overs for gullfiskbollen. Han trivdes så godt i det store, åpne havet at han aldri ville ofret denne friheten for den ekstra tryggheten som bollen ville gitt. Han hadde prøvd det én gang. Aldri mer.
Det kommer antagelig heller ikke som noen overraskelse at jeg var helt enig med ham. Jeg smilte over hele kroppen ved podkastens slutt og hvis inspirasjon kunne veksles inn i cash hadde jeg vært styrtrik i løpet av den timen programmet varte.

Livet utenfor gullfiskbollen innebærer helt klart at tilgangen på mat (i overført betydning, stort sett) er mer sporadisk, og ingen kan påstå at ikke det er traurig. Og tidvis er havet så skummelt som i Disney-filmen om Nemo, når han befinner seg i den dypeste og mørkeste delen av havet, der fiskene ser ut som monster og har lange elektriske antenner.
For alt jeg vet skjer det noe revolusjonerende på fiskebollefronten i nær framtid, eller det er andre faktorer som endrer synet mitt. Men slik ståa er i dag har jeg overhodet ikke noe ønske om å gi slipp på det store, fantastiske, farefulle havet.

Noen vil kanskje påstå at livet for en gullfisk er helt strålende siden gullfisk som kjent har gullfiskhukommelse og dermed ikke husker så langt som en runde rundt i bollen. Dette er en myte, i følge forskning.no. Gullfisk husker minst en uke. Så vet vi det.
Dette var ikke endel av analogien, altså. Bare noe du kan imponere med i neste lunsjpause. Mennesker husker heldigvis stort sett lenger enn en uke, både i og utenfor bollen.

De aller fleste jeg kjenner befinner seg – i følge gjesten på podkasten – inne i gullfiskbollen. Og der hadde jeg vært selv også, om ikke noen hadde kommet til å skumpe borti bollen for et par år siden, slik at bollen knuste og jeg ble liggende gispende på stengulvet helt til jeg fant veien (via et utrivelig sluk) til havet.
Heldigvis er det sånn at vi ofte trives ganske godt akkurat der vi befinner oss. Og det er helt greit. Jeg er ganske sikker på at en liten tvist på gullfiskanalogien vil kunne gjøre det veldig mye mer attraktivt å forbli i bollen og unngå havet av alle krefter.

Men – og her kommer jeg tilbake til podkastene – ingen har noengang dødd av nye perspektiver, ny lærdom og å høre andre menneskers løsning på kjente utfordringer. For min del har audio-himmelen gitt innsikt og lærdom, underholdning og vitamininnsprøytninger av godt humør, nye idéer og helt konkrete tips, og ikke minst bøttevis med inspirasjon. Mange påstår at video er fremtiden, i sosiale medier og alle andre kanaler. Jeg er ikke så sikker. Lyd på øret er mye mer praktisk (og lovlig!) når du kjører bil, og det ser bedre ut når du står i passkø.
(Jeg mener faktisk at vi ikke skal vinke farvel til det skrevne ord heller, samme hvor travle folk påstår at de er. Men det er en annen post.)

Å pushe på folk «gode tips» og inspirasjon som de ikke har bedt om føler jeg er litt som å servere fermentert te istedenfor julebrus i juleselskapet, bare fordi du har oppdaget hvor bra det er. Så det er jeg litt forsiktig med. Men siden jeg er så begeistret for podkastlisten min og gjerne vil at andre skal få oppdage gullgruven, skal jeg lage en link til listen for spesielt interesserte. Den kommer snart. Sånn omtrent i tide med eventuelle nyttårsplaner og ønske om ny input…..
Nytt år og blanke ark lokker ofte fram noen behov for endring som ellers er skviset av tidsklemma og begravet av en følelse av «helt greit» gjennom året. Jeg lover å vente med å fortelle inngående om de skrekkelige monsterfiskene med elektriske antenner til du er godt hekta på podkaster og nedsyltet i inspirasjon.