Filterbobler og verdens lengste flyttesjau

filterbobler

Nei, jeg har ikke flyttet. Bloggen har flyttet. Ingen flyttekasser og bæring av tungt dilldall, men nesten like slitsomt. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg hvor vanskelig det skulle være å fungere som budbringer mellom to parter som vet hva de snakker om, mens jeg selv ikke hang med i diskusjonen. Kort fortalt, den typen kommunikasjon tar tid og krefter og er ikke spesielt bra for selvtilliten når det gjelder hverken DNS, SSL eller andre artige forkortelser. Mitt «growth mindset» innenfor dette feltet er for tiden på spa.

Nå er endelig kokosnøttene vel installert på nytt hotell, og jeg kan dele en ny TED-favoritt! Simone Giertz lager ubrukelige roboter. Det er hennes nisje, så smal at det nesten er umulig å ikke utmerke seg. Hun har en kort, men veldig morsom TED-talk hvor hun viser fram noen av de totalt ubrukelige oppfinnelsene sine. Snakk om å fjerne presset! Å feile er hele poenget, men likevel lykkes hun og holder nå blant annet foredrag om nettopp det å tørre å feile. Noe å ta med seg både for Generasjon Prestasjon og gründere med angst for å tape ansikt.

Jeg kom over Simone Giertz nettopp på et tidspunkt hvor det kunne vært utrolig fristende å holde munnen lukket og ikke åpnet den før jeg hadde noe skikkelig imponerende å vise til. Men det ville tatt bort hele poenget med denne bloggen, nemlig å vise at dette ikke er noen enkel, ensformig autostrada, men en veldig interessant, lærerik og skummel kjerrevei med fryktelig mange svinger. Og humper.

For endel uker siden (tiden flyr når man er opptatt med flytting….tiden flyr generelt veldig fort i mai, siden vi er så opptatt av å ha fri) snakket jeg om tilfeldigheter som fører til positive oppdagelser, og om hvordan man best kan legge til rette for den typen flaks. Jeg fortalte også om en forestående snubleflakstur til London.
Snubleflaksen (jeg er på grensen til å like det ordet) oppsto som en følge av endeløs research på det store internettet fra min side, et stort déjà vu idet jeg oppdaget noen med samme visjoner og idéer som jeg har, veldig nærgående snusing på deres løsning og tilslutt et vennlig tilbud om en prat fra deres side. Jeg har stor tro på samarbeid framfor konkurranse, så jeg dro til London.

Reiser i seg selv er det jo morsomt å fortelle om, men jeg skal styre meg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og i listeform ser det sånn ut:

  • Jeg liker fremdeles engelskmenn skikkelig godt.
  • Man blir fort lei av toast til frokost.
  • Har man klaustrofobi, så blir den ikke bedre av å ta «tube’n» i rushtiden.
  • Tror man det er en god idé å ta drosje fra A til B i rushtiden fordi man har klaustrofobi, så kommer man antagelig for sent til noe.
  • Det er skikkelig mange mennesker i London.
  • Vi har fryktelig god plass i Norge.
Underground
Well, hello there Klaus….

Resultatet av turen, bortsett fra forsterket klaustrofobi, er at jeg nå har inngått et samarbeid med noen som har kommet dit jeg hadde sett for meg å være om et par års tid. Fra å være på stadiet for å teste idéene mine på «naboen», befinner jeg meg nå der hvor jeg kan gå ut til store kunder med en, om jeg skal si det selv, veldig god løsning for å styrke effekten av samfunnsengasjement i bedrifter.
La meg presentere KindLink.  Jeg skal spare salgstalen til møterommene, men kort fortalt: KindLink er en plattform for bedrifter som ønsker at ansatte skal få bidra direkte til samfunnsnyttige prosjekter som bedriften støtter. Og for frivillige organisasjoner og andre som mottar støtte er den både gratis og revolusjonerende.

Som sagt, det kunne vært veldig fristende å la være å fortelle om dette til den dagen dere leste om KindLink sitt nordiske gjennombrudd i Dagens Næringsliv, men inspirert av Simones TED-talk, velger jeg det motsatte. Målet er selvsagt ikke å få til noe ubrukelig, men å fjerne prestasjonsangsten. Dessuten, når jeg kan gå inn for dette med 100% entusiasme og overbevisning, finnes det ikke noe annet alternativ enn å ta sjansen.

Announcement
Nå skal dere høre her….

En annen grunn til at jeg faktisk hopper aldri så lite i taket av denne muligheten, er at jeg har klokketro på gode samarbeid på tvers av landegrenser. Jeg kunne tviholdt på drømmen om et rotnorsk gründereventyr og idéen om at dette løser jeg best på egenhånd og ved hjelp av kun norske ressurser, men det skal bare et snev av selvinnsikt til for å innse at det er helt feil. Pluss en god dose tro på at resten av verden også har litt å fare med.

internasjonalt

I Norge har vi mange gode verdier og verdifull kunnskap vi kan bringe ut i verden, det er det ingen tvil om. Men sånn i den store sammenhengen er det vel like greit å innse at majoriteten av verdens befolkning ikke aner hva vi driver med her oppe i nord. Eller bryr seg nevneverdig, for den sakens skyld. Ignorante amerikanere/franskmenn/kinesere (fyll inn det som passer), kan vi si. Men det går så absolutt begge veier. Nylig hørte jeg om en by i Kina for aller første gang. Ikke noe spesielt med det, kanskje? Det er bare det at denne byen har over tolv millioner innbyggere, og det er vel nærliggende å tro at det har skjedd noe der en eller annen gang som er verdt å høre om? Er det da meg som ikke følger med? Eller er det fordi jeg følger min egen flokk og flokken generelt ikke er spesielt interessert i millionbyer i Kina?

Første del av overskriften på dette innlegget, filterbobler eller originalt «filter bubbles», er et begrep som ble introdusert av Eli Pariser i 2011. Jeg har nok en TED å by på! Her kan du lære om filterbobler på under ti minutter.

Kort sagt går det ut på at internett, som var ment å skulle åpne verden for oss og gi tilgang på informasjon fra alle hjørner av kloden, nå fungerer litt på motsatt vis. Basert på hvor vi bor, og hva vi klikker og søker på, velger algoritmer ut hva slags informasjon som havner øverst i søkelisten vår og hva som blir synlig i feed’en vår på sosiale medier.  Dette er noe de fleste av oss er klar over i dag, men jeg tror ikke så mange tenker mye over hva det har å si for vår oppfatning av verden.

Om du nå virkelig ble interessert i «filter bubbles», så vil jeg anbefale denne også: Andreas Ekström snakker om at det alltid er en person med en personlig oppfatning bak enhver algoritme. Dette er rett – dette er galt, du tar feil – han har rett, vi liker deg – vi misliker ham. Google (og andre) har enormt stor makt, og han gir et eksempel som blant annet inkluderer Anders Behring Breivik og hundebæsj.

Så hvordan unngår vi å bare få høre om det som finnes i vår egen boble mens millionbyer i Kina går oss hus forbi?
Duckduckgo er en søkemotor som legger vekt på å unngå filterbobler og personavhengige søkeresultater, så det er jo et sted å starte.

Et sted å fortsett er kanskje Global Voices, et internasjonalt samfunn av bloggere, journalister, akademikere og aktivister som rapporterer og oversetter det som snakkes om i ulike deler av verden. Ethan Zuckerman er en av grunnleggerne, og tro det eller ei, jeg fant ham også på TED. Som han sier: «De virkelige problemene i verden er globale, og de krever globale samarbeid for å løse».

Jeg gleder meg til samarbeidet med den multikulturelle gjengen jeg har funnet i London. Om Norge er moden for KindLink gjenstår å se, men jeg er sikker på at forsøket bringer meg nærmere målet.

Å henge med saueflokken kan være trivelig nok, men også ekstremt begrensende. Livet blir mye mer interessant om vi klarer å sprekke noen av boblene. Jeg tør vedde på at du ikke trenger dra helt til Guangzhou.

saueflokk
Ja, her var det artig, gitt. Tror jeg stikker til Kina.

For å veie litt opp for alt det globale pratet, avslutter jeg med det som antageligvis er verdens beste fotballsang, fra Slagen IF. Noen bobler må vi få lov til å ha.

 

 

 

 

Pine, panikk, PITCH!

Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke nervøs. Nei, jeg er faktisk ikke nervøs, men hvorfor i alle dager svikter fysikken?! Tørr hals, iskalde hender, kort pust, rask pust….eller vent, puster jeg i det hele tatt? Tre personer til før det er min tur. Oj, hun er nervøs, hun. Jeg ser skjelvende ben. Nestemann glemmer hva han skal si. Jeg føler så sterkt med ham at jeg faktisk blir litt nervøs selv. Nå husker jeg ingenting. Hva var det jeg skulle starte med igjen? Navnet mitt, ja. Hva var det, igjen?

For halvannet år siden, før jeg la ut på arbeidslivets kjerrevei (mye artigere enn E18, men noe mer svingete), hadde jeg overhodet ingen følelser knyttet til ordet «pitch». Nå derimot….her er det følelser, ja! En hel gjeng. Dette skal jeg utdype, men først litt ordforklaring.

Jeg mangler dessverre en god norsk oversettelse, men jeg tror ordet pitch er så godt innarbeidet at det er unødvendig å prøve. På engelsk brukes det i usedvanlig mange sammenhenger; i alt fra golf til musikk. Men den betydningen jeg snakker om her er den som defineres som «to promote, advertise or attempt to sell». På norsk er vel kanskje «kort presentasjon» det nærmeste vi kommer, og vi definerer det som «en kortfattet presentasjon av en idé som får den til å fremstå fordelaktig for mottakeren.»

Nok om det.

Se opp, Obama!

Et av målene mine for 2018 er å bli en bedre formidler. Både skriftlig og muntlig. Siden jeg helt klart føler meg mer hjemme bak et tastatur enn på en scene, er det ingen tvil om hvilken av disse formene som bli mest ukomfortabel å bli bedre på. Men det er ingen vei utenom.

For dette er fakta: Du kan ha den beste idéen i verden, men hvis du ikke klarer å kommunisere den til omverdenen på en overbevisende måte, kan du like gjerne putte idéen i en boks og sette den langt inn på hylla.

 

Siden jeg mer enn noen gang føler at jeg har noe viktig å formidle, kan jeg ikke la være å prøve å bli bedre på dette som jeg virkelig mener burde være en mye større del av pensum i grunnskolen. Jeg kan huske at jeg holdt foredrag om kjernekraftverk en eller annen gang, pluss en ganske artig sak om Olav Duun. Ellers er det temmelig skralt med kunnskap rundt muntlig framstilling.

foredrag

Men nå har jeg altså vært på kurs. Det adrenalinfylte avsnittet på toppen var en fri tolkning av opplevelsen min på Gründerhuset HI5 tidligere denne uka. Og det er fri fantasi, altså, ingen medelever må føle seg hengt ut! Topp instruktør, utrolig mye nyttig teori, og til slutt det som gjør at vi alle kjenner at vi lever denne dagen: to minutters pitch.

Jeg mener selv at jeg ikke er nervøs. Jeg sier til meg selv at dette er skikkelig spennende og morsomt, og oppi hodet mitt stemmer det. Det er bare det at kroppen svikter, til min store frustrasjon. Jeg får hverken den store skjelven eller begynner å stamme, men jeg glemmer fullstendig å puste. Jeg trekker antagelig ikke pusten lenger ned enn til adamseplet (om jeg hadde hatt det), og da sier det seg selv at innlevelse og engasjement må vike ganske raskt for fokuset på å overleve.
Dette er skikkelig irriterende, men som for alt annet er jeg temmelig sikker på at øvelse gjør mester. Derfor er målet å få trent mest mulig; 50 pitcher fram i tid, en liten dæsj teori og pusteøvelser, og scenen er min. Jeg gleder meg.

Tidspress

Jeg er ganske ambivalent i forhold til hva jeg mener om måten pitching blir brukt på.
Jeg har lært at jeg må ha en «elevator-pitch». Jeg må kunne fortelle om idéen min, eller hva jeg driver med på den tiden det tar å ta heisen opp eller ned i et sånt passelig høyt bygg. Jeg synes dette er et veldig unaturlig bilde. Altså: jeg møter en gammel kjenning i en heis, jeg begynner å fortelle, og idet vi er fremme og døren går opp, sier gamle kjenning: «App,app, app, stopp nå, tiden er ute. Hyggelig å treffe deg, men jeg skjønner ikke hva du driver med. Adios.»
Eller hvis jeg treffer noen på en konferanse, begynner å fortelle, og vedkommende begynner å gjespe etter femten sekunder…. Da velger jeg å skylde på en kjedelig konferanse eller for mye wining & dining, ikke mine fortellerevner. Men ok, det kan være nyttig å kunne presentere seg kjapt og greit, slik at motparten kan velge å bli stående eller plutselig måtte løpe på do.

timer
15 sekunder i heisen. Ikke et sekund mer.

Så har vi andre varianter; tretti sekunder, ett minutt, to minutter, atten minutter….. Ingen foredragsholder på TED-scenen får holde på i mer enn atten minutter. Dette lærte jeg på kurset, men jeg har faktisk funnet et unntak (kanskje fordi han var så morsom at de ikke ville stoppe ham, se den og le godt). De mener atten minutter er den tiden det tar før folk begynner å tenke på middagen eller neste sommerferie. Jeg synes det høres mye mer fornuftig ut enn både femten sekunder og to minutter. Bortsett fra at atten minutter er fryktelig lenge å holde pusten, så jeg får vel trene litt før jeg satser på TED.

Problemet med de korte pitchene er at det er ekstremt krevende å fatte seg i korthet om noe man ønsker så sterkt at folk skal forstå. Timer, dager, uker, kanskje år med undersøkelser, tankevirksomhet, testing og oppdagelser skal kortes ned i så få og så korte punkter som mulig uten at innholdet forsvinner. Veldig, veldig unaturlig, men kanskje helt nødvendig i endel sammenhenger. Antar jeg. Jeg er fremdeles litt usikker.

Prosjekt perfekt pitch

Tilbake til Gründerhuset HI5 og den berømte pitchen.
Jeg glemte å puste. Jeg brukte mye mindre enn to minutter og fikk ikke sagt alt jeg skulle, rett og slett fordi jeg holdt på å besvime av oksygenmangel. Men jeg kom gjennom, det var bedre enn forrige gang, og jeg er ganske sikker på at den neste blir enda bedre. For å få fart på løpet mot nivå à la Barack Obama har jeg også meldt meg på et kurs som går over en hel helg. Snakk om å styre unna alt som ligner på komfort og lave skuldre.

Obama
Forbered dere på å bli overbevist!

Kurset holdes av han som står bak appen Voiceable. Dette er ingen reklame, men for en artig app! Du snakker i et halvt minutt på din mest engasjerte og overbevisende måte, og så analyseres stemmen med tanke på volum, leie, hurtighet osv og du får vite hva du med fordel bør forbedre. Du får også vite hvilken kjent person du ligner mest på. Foreløpig ligner jeg 97.3% på Christine Lagarde, vel og merke hjemme i min egen stue. Jeg mener likevel det gir grunnlag for et visst håp.

lytte

Fra å snakke til å lytte: Det er viktig med balanse, så jeg hviler stemmen innimellom, setter proppene i ørene og lar meg inspirere. For et par innlegg siden snakket jeg om podkaster. Jeg lovet å dele listen min, og her er den. Enjoy!
Favoritter på øret

speaker

 

 

Å selge til selgere

Dette har gnagd lenge. Det er et tema jeg holder lange hjertesukk-monologer rundt mens jeg kjører bil. Det er sånn at selv favoritten blant podkaster må settes på pause for at jeg skal få ut gruffet uten å bli avbrutt. Og da er det rimelig ille. Å selge til selgere, altså. Ah, hvor skal jeg begynne? 

Jeg har jo visst fra dag én at hvis man starter sin egen bedrift, så er man avhengig av at noen kjøper. Og hvis noen skal kjøpe, må noen selge. Og siden bycause foreløpig består av «me, myself and I», må denne personen være meg. Jada, alt dette er greit, og jeg er da både serviceinnstilt og vennlig, så det har jeg tenkt at jeg skal fikse. Jeg har da opptil en ukes erfaring fra lampebutikk, må vite (det ble kun én uke, men det var ikke fordi jeg glemte å slå inn alle nullene i 1000, og solgte en lampe med tidenes beste rabatt…).

bycause skal i utgangspunktet selge til bedrifter. De bedriftene jeg har startet med har vært typiske salgssteder, slik som kaféer, frisører, små butikker og treningssentere. Dette trodde jeg var et enkelt sted å begynne, nemlig.
Jada. Man lærer så lenge man lever.

Jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg har veldig mye å lære når det gjelder det å selge. Det er et hav å ta av; tydelig budskap, selvtillit, timing  (å satse på å få en god samtale med en butikkeier i julerushet er ingen god idé), stemmebruk, lytte til kunden…… Og det at folk ikke jubler idet de skjønner at de har en selger på tråden, har jeg veldig stor forståelse for. Jeg skrur heller ikke på sjarmen når jeg blir oppringt av en som skal selge meg billigere strøm for tredje gang på en uke.

telefon
Selge, sa du? Til meg?? Nei, det skulle tatt seg ut!

Alt dette skjønner jeg, og jeg forstår derfor bedre og bedre hvorfor man ansetter egne selgere. Derfor har dette gnagd lenge uten at jeg har skrevet noe om det. Jeg vet nemlig ikke om jeg har noen rett til å gremme meg, siden jeg muligens oppfører meg på nøyaktig samme måte som de jeg gremmer meg over.
La oss bare si det er et veldig interessant fenomen.

Fenomenet er dette:

La oss kalle ham Finn. Finn jobber i en butikk som selger fuglekasser. Finn er svært serviceinnstilt og behandler aller kunder som kommer inn i butikken hans med respekt og interesse. Han er selvfølgelig interessert i å selge dem en fuglekasse eller tre, men siden han ikke aner noe om intensjonene til de som entrer butikken hans før han eventuelt har begynt å prate med dem, fokuserer han på at alle skal forlate butikken med et godt inntrykk av både butikken, fuglekassene og Finn som selger.

selger
Finn bak kassa. Trivelig fyr.

Når jeg er kunde og Finn er selger er alt fryd og glede og servicen og stemningen er på topp. Finn er selv en gründer, han har bygget opp Finns Fuglekasser i løpet av de siste årene og er skikkelig glad for alle kunder som kommer og viser interesse for produktene hans.
Så skjønner Finn at jeg ikke er der for å kjøpe. Han forstår at jeg er der for å fortelle om mitt eget produkt, at jeg har noe å tilby ham som jeg mener kunne passet hos Finns Fuglekasser. Jeg prøver ikke engang å selge, men han forstår at jeg ikke er der for å kjøpe.

O’ skrekk.

Det er som om det blir solformørkelse og fuglene slutter å synge.  Der han som lignet litt på Jens Petrus fra Skomakergata sto, står nå plutselig Gollum. Og Gollum er skummel.

Jeg kjenner at det blir iskaldt, og alt jeg hadde forberedt så fint fryser på vei ut av munnen og blir til merkelig babbel. Det spiller egentlig ingen rolle, for Finn hører ikke et ord av det jeg sier. Inne bak Gollum-masken leter han desperat fram alle argumentene han kan finne for at han ikke skal ha noe…..kaffe?
-«Var det kaffe du ville selge?»
-«Nei, det var ikke kaffe. Og jeg sa ikke selge. Jeg sa at jeg har gjort dette før på en kafé
-«Nei, men uansett, de som kjøper fuglekasser er mest interessert i fugler, og vi støtter dessuten allerede det lokale idrettslaget. Dette har jeg ikke noe tro på.»
-«Ja, men jeg har jo ikke fortalt…….» *sukk*

gollum
Ikke kaffe! Heller ikke krig eller fred eller noe annet som koster penger!

Nei, jeg overdriver ikke. Ja, jeg blandet kanskje sammen et par samtaler, men det er ikke så viktig. For det underligste ved dette fenomenet er endringen av personlighet. Fra solskinn til mørke. Fra Jens Petrus til Gollum. Jeg har mistet både munn og mæle og selvtillit og tenkt hver gang at «Aldri mer!».

Jeg har lært meg at noe av det viktigste i en salgsprosess er å bygge tillit. Lenge. Og lengre enn lengst. kan man tenke på selve salget. Det er bare det at i det sekundet Fuglekasse-Finn skjønner at jeg er av samme ulla som han selv, på feil side av kortautomaten, så er det drepen for enhver samtale som jeg hadde tenkt skulle bygge tillit. Jeg tror han tenker: «Å, jeg husker som jeg slet den gangen, neimen om hun her skal slippe noe billigere!»
Det er litt som da jeg selv ikke hadde barn og irriterte meg grenseløst over hensynsløse småbarnsforeldre som brukte hele fortauet. Jeg husker jeg hadde to tanker i hodet: 1) Argh! Bare vent til jeg får barn! Da skal jeg bruke hele fortauet! 2) Åh, sånn skal ikke jeg oppføre meg når jeg får barn. Da skal jeg ta hensyn.
Jeg er litt usikker på hvor jeg endte, men det er vel ikke noen tvil om hvilken av tankene som bringer verden framover.

confused
Hvor ble det av Jens Petrus?

Jeg er ganske sikker på at mange tenker at dette gjør du helt feil, du må rett og slett bli en flinkere selger, og jeg er helt enig. Jeg jobber med saken. Muligens jobber jeg med å finne en ny strategi.

Uansett, idet jeg rusler litt småsjokkert videre, har jeg bestemt meg for én ting; når jeg en gang i framtiden har fått det til å gå rundt og kundene danner en ørliten kø, da skal jeg være vennligheten selv mot de stakkarene som famler rundt og er nye i vinternatten.

Og det er nå engang sånn: Når man har opplevd at Jens Petrus plutselig oppfører seg som Gollum får man ikke så veldig lyst til å dra tilbake til Skomakergata. Hverken som selger eller kjøper. Det er sikkert ikke noe stort tap for Finns Fuglekasser, og jeg kan sikkert klare meg uten fuglekasser.
Men det er klart, sånn for min egen del og for at jeg ikke skal føle at hele handelsstanden består av Gollum’er, bør jeg vel fokusere hardt på å finne en annen strategi.

Finns Fuglekasser er fiktiv. Jeg kjenner ingen Finn som lager fuglekasser og hvis han finnes, beklager jeg. Jeg er sikker på at han er pur vennlighet og ikke ligner det minste på Gollum.

keep going
Jada. Men dropper muligens Fuglekasse-Finn for framtiden.

Podkaster og gullfisk utenfor bollen

fish bowl

Jeg hører veldig mye på podkaster. I bilen, på løpetur, mens jeg pusser tennene, når jeg står i kø….. Besatt høres litt voldsomt ut, men vi er ikke så veldig langt unna. Men jeg sier det og jeg mener det – det er en gullgruve der ute bestående av opptak av folk som snakker. Enig, det høres ikke akkurat ut som hæla i taket. Det var nok derfor jeg brukte litt tid på å la meg overbevise, men nå er jeg altså hekta. Det finnes podkaster om absolutt ALT, og hvis du finner de virkelig gode har du underholdning og potensiale for å lære noe nytt herfra til evigheten.

Siden hverdagen min i stor grad er preget av  spørsmål som «Hvordan i alle dager gjør jeg dette?» og «Hva skulle jeg egentlig ha gjort nå?» med et og annet «HÆ?!» innimellom, hører jeg mest på podkaster som jeg tror kan gi meg noen av svarene. I tillegg leter jeg etter de som mellom linjene sier: «Jada, dette fikser du. Stå på! Det er absolutt ingen grunn til at dette ikke skal fungere.»
Siden jeg er relativt lett å inspirere, har jeg med vilje latt listen med programmer vokse av seg selv. Jeg tester de jeg får et tilfeldig tips om, og har ikke aktivt søkt etter nye.

podkaster

Men de jeg har på listen min er gode som gull, og det var her jeg hørte analogien om gullfiskbollen her om dagen:
Gjesten på podkasten, en skribent som tjente til livets opphold ved å skrive artikler for aviser og magasiner kom med påstanden om at folk flest tilbringer arbeidslivet i en gullfiskbolle. En tilværelse som er trygg og forutsigbar, med en jevn tilgang på mat (lønn og pensjon), tilgang på fine fasiliteter (kaffemaskin og heve/senkebord) og ufarlig underholdning (julebord og firmatur til Praha). Ingen store fisker som truer, god beskyttelse fra glassbollen og der eneste risiko er overfôring eller at ansvarlige matfar/-mor glemmer å mate. Begge deler har skjedd for både fisker og folk, men det hører ikke til normalen.

Den som står for en jevn strøm av mat er sjefen, om noen skulle lure. Han eller hun bestemmer hvor mye og når, passer på at bollebeboerne har det greit og ikke går/svømmer noe sted som ikke står i stillingsbeskrivelsen. Dette er kanskje å ta litt hardt i, men dere skjønner poenget. Utenfor bollen lokker og lurer det store havet. Det er helt ufattelig stort, nesten grenseløst, og det finnes bokstavelig talt et hav av farer og muligheter der ute.

deep sea

Det ville være dumt å skjære alle boller over en kam her. Det finnes boller som er så store, velfungerende og fleksible at de som holder til der aldri i verden kunne tenke seg å bytte med de stakkars forskremte fiskene på utsiden. Men for veldig mange er bollen det eneste alternativet rett og slett fordi de ikke vet at det finnes noe annet. De har ingen grunn til å relatere seg til raringene på utsiden, og livet i bollen er det eneste de kjenner.

Det er vel ikke overraskende at skribenten som kom med denne analogien ikke hadde så mye til overs for gullfiskbollen. Han trivdes så godt i det store, åpne havet at han aldri ville ofret denne friheten for den ekstra tryggheten som bollen ville gitt. Han hadde prøvd det én gang. Aldri mer.
Det kommer antagelig heller ikke som noen overraskelse at jeg var helt enig med ham. Jeg smilte over hele kroppen ved podkastens slutt og hvis inspirasjon kunne veksles inn i cash hadde jeg vært styrtrik i løpet av den timen programmet varte.

glad laks
Happy fish

Livet utenfor gullfiskbollen innebærer helt klart at tilgangen på mat (i overført betydning, stort sett) er mer sporadisk, og ingen kan påstå at ikke det er traurig. Og tidvis er havet så skummelt som i Disney-filmen om Nemo, når han befinner seg i den dypeste og mørkeste delen av havet, der fiskene ser ut som monster og har lange elektriske antenner.
For alt jeg vet skjer det noe revolusjonerende på fiskebollefronten i nær framtid, eller det er andre faktorer som endrer synet mitt. Men slik ståa er i dag har jeg overhodet ikke noe ønske om å gi slipp på det store, fantastiske, farefulle havet.

Noen vil kanskje påstå at livet for en gullfisk er helt strålende siden gullfisk som kjent har gullfiskhukommelse og dermed ikke husker så langt som en runde rundt i bollen. Dette er en myte, i følge forskning.no. Gullfisk husker minst en uke. Så vet vi det.
Dette var ikke endel av analogien, altså. Bare noe du kan imponere med i neste lunsjpause. Mennesker husker heldigvis stort sett lenger enn en uke, både i og utenfor bollen.

De aller fleste jeg kjenner befinner seg – i følge gjesten på podkasten – inne i gullfiskbollen. Og der hadde jeg vært selv også, om ikke noen hadde kommet til å skumpe borti bollen for et par år siden, slik at bollen knuste og jeg ble liggende gispende på stengulvet helt til jeg fant veien (via et utrivelig sluk) til havet.
Heldigvis er det sånn at vi ofte trives ganske godt akkurat der vi befinner oss. Og det er helt greit. Jeg er ganske sikker på at en liten tvist på gullfiskanalogien vil kunne gjøre det veldig mye mer attraktivt å forbli i bollen og unngå havet av alle krefter.

Men – og her kommer jeg tilbake til podkastene – ingen har noengang dødd av nye perspektiver, ny lærdom og å høre andre menneskers løsning på kjente utfordringer. For min del har audio-himmelen gitt innsikt og lærdom, underholdning og vitamininnsprøytninger av godt humør, nye idéer og helt konkrete tips, og ikke minst bøttevis med inspirasjon. Mange påstår at video er fremtiden, i sosiale medier og alle andre kanaler. Jeg er ikke så sikker. Lyd på øret er mye mer praktisk (og lovlig!) når du kjører bil, og det ser bedre ut når du står i passkø.
(Jeg mener faktisk at vi ikke skal vinke farvel til det skrevne ord heller, samme hvor travle folk påstår at de er. Men det er en annen post.)

Å pushe på folk «gode tips» og inspirasjon som de ikke har bedt om føler jeg er litt som å servere fermentert te istedenfor julebrus i juleselskapet, bare fordi du har oppdaget hvor bra det er. Så det er jeg litt forsiktig med. Men siden jeg er så begeistret for podkastlisten min og gjerne vil at andre skal få oppdage gullgruven, skal jeg lage en link til listen for spesielt interesserte. Den kommer snart. Sånn omtrent i tide med eventuelle nyttårsplaner og ønske om ny input…..
Nytt år og blanke ark lokker ofte fram noen behov for endring som ellers er skviset av tidsklemma og begravet av en følelse av «helt greit» gjennom året. Jeg lover å vente med å fortelle inngående om de skrekkelige monsterfiskene med elektriske antenner til du er godt hekta på podkaster og nedsyltet i inspirasjon.

scary fish
Ikke skummel, bare litt annerledes.

 

Folk er folk

En gang tilbake i oljetiden, da kursen og sigarføringen var høy, ble jeg sendt avgårde av arbeidsgiveren min dengang, et oljeselskap i Oslo, for å lære noen nye triks i faget. Jeg dro alene til en liten forstad utenfor London, og som det alltid er, så endte jeg opp med å henge sammen med den andre som kom fra Norge. Merkelig det der. Han var ikke engang norsk, men nederlandsk. Siden han jobbet for Statoil hadde vi selvsagt felles kjente og endel å snakke om.

ugle

Sven, som jeg velger å kalle ham (siden Sven Kramer er den eneste nederlenderen jeg kommer på) og jeg dro hjem på samme fly etter tre dager nedgravd i seismiske data. Han på business class, jeg bak gardinen. Ulike selskaper, ulike budsjett. Da vi var kommet opp i luften ønsket kapteinen velkommen ombord: «Deres Majestet, mine damer og herrer…..»

flytur

Resten av turen satt jeg og funderte på hvordan det var med disse titlene og hvem av de kongelige som gikk under navnet «Deres Majestet». Dette var før trådløst internett og google-mulighet på fly, så jeg fikk ikke svaret før vi landet og jeg så Kong Harald reise seg fra første rad og bli geleidet ut av store menn i dress. Til min store overraskelse reiste kompisen min Sven seg fra setet ved siden av! Hva? Statoil og business class, altså, men det får da være måte på!

På utsiden av flyet tok jeg igjen Sven.
«Snakket du med sidemannen», spurte jeg. «Jada, masse. Han var veldig hyggelig.» Jeg skjønte veldig fort at nederlenderen Sven ikke fulgte nøye med på Det Norske Kongehus, for han ante ikke hvem reisefølget var. Jeg husker ikke lenger hva det var de hadde snakket om, men det var noe hverdagslig som jobb, reise, jakt eller barnebarn. Jeg er ganske sikker på at Kong Harald hadde en usedvanlig trivelig tur.

krone
Vanskelig å få gjennom sikkerhetskontrollen, så da blir noen og enhver litt anonym.

Hvorfor kom jeg på denne historien nå, og hva har det med bloggens tema å gjøre? Jo, det siste året, som ny i en helt fremmed sandkasse, har jeg veldig mange ganger følt meg slik som nederlenderen Sven må ha gjort i møte med en kongelig han ikke visste hvem var.

Ikke det at det er så mange kongelige som henger rundt på Silicia Technology Incubator eller de andre stedene jeg oppholder meg (Erna har vært i området, uten at det er helt det samme).
Men ved å være helt ny i et miljø, både den lokale, nasjonale og internasjonale versjonen av det, går man folk i møte uten de sperrene som oppstår når folk får en form for rang.
Absolutt alle miljøer får noen «helter», noen autoriteter som er ekstra erfarne eller flinke innenfor sitt område, men også, som alle oss andre, helt middels innenfor andre områder. Ofte blir det slik at disse blir hevet opp på en slags pidestall som gjør enhver samtale kunstig og gir oss skikkelig kink i nakken. Noen er skikkelig gode på tuba, andre er genier innenfor seismikk, mens noen få helter faktisk bare er født eller gift, og det i seg selv kan føre til kink i nakken (ref reisefølget til Sven).

kink i nakken

Fordi jeg ikke har visst så mye om hvem som er hvem og hva de har utrettet bortsett fra det som umiddelbart er synlig, har det vært utrolig mye enklere å kontakte folk, spørre om hjelp eller råd og helt åpent og ærlig vise meg fra det ståstedet jeg har hatt.
Nylig spurte jeg en av landets mest kjente industridesignere om han var arkitekt. Der burde jeg kanskje gjort noen innledende undersøkelser, men jeg forsto ikke tabben, så jeg ble heller ikke flau. Det var antagelig på linje med å spørre tubahelten om hjelp til å tolke seismikk, så ganske sikkert ikke helt bra.

Denne uka reiser jeg til Edinburgh for å bli med på en workshop innenfor de områdene som bycause kretser rundt. Dette skjer fordi jeg tok kontakt med en skotsk dame som jeg hørte på en podkast. Jeg hadde aldri hørt om henne før, men ble så engasjert i det hun sa at jeg følte jeg måtte fortelle henne det. Etter å ha sjekket litt mer rundt hvem hun var, og skjønt at hun var en autoritet innenfor området, med flere bøker bak seg og en TED-scene foran seg, forventet jeg egentlig ikke noe svar. Men folk er folk – hun ble glad for tilbakemeldingen, vi kommuniserte frem og tilbake, og tilslutt inviterte hun meg til Edinburgh for å bli med på en samling av folk som er opptatt av samme tema.

skottland

 

Det har selvsagt vært ekstra lett å droppe pidestallen de gangene jeg har ventet med å sjekke hvem folk er og hva de er kjent for til etter at jeg har tatt kontakt. Men jeg øver meg også på å tenke at folk er folk, og at vi egentlig alle er av samme ulla. Enhver skal absolutt respekteres for det de har gjort og den de er, men jeg tror nok de aller fleste bare vil behandles slik som Sven behandlet Kong Harald. Helt uten krone på hodet.

Folk er folk.

folk

 

 

 

I gode og onde dager

i gode og onde dager

Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.

Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.

Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.

Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun  snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.

Brené Brown
Brené Brown, June 2010, TEDx Houston. The power of vulnerability.

Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:

I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke,  jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.

Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.

optimist
Er universet på min side?

Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?

Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi».  Det kan jo bli en trøst.

Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….

strategi
Penger eller ny strategi?