Om Prinsesse Helge, samarbeid og jakten på to streker under svaret

tannhjul

Høsten før jeg skulle ta fatt på masteroppgaven (eller hovedfag som vi kalte det tilbake i bronsealderen) i petroleumsgeofysikk, fikk jeg et akutt anfall av realfagsoverload. Kanskje var det den grå sementklossen, også kalt Realfagbygget som ga meg klaustrofobi, kanskje var jeg mer enn forsynt av realistene med sokker i sandalene som var skeptiske til alt som ikke kunne beskrives med en ligning. Eller kanskje det rett og slett var jeg som merket angsten ved å grave meg ned i et ultrasnevert felt og bli der de neste par årene.

realfagbygget
Sjarmerende bygg…

Uansett; jeg var glad i å lese, skrev eventyr* på fritiden og hadde alltid tenkte at litteraturvitenskap var noe jeg faktisk burde ha på CV’en, så jeg meldte meg opp i grunnfag og gikk ut og kjøpte bøker.

bøker

* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går. 

På Historisk-Fiolosofisk Fakultet hadde folk langt hår og var ikke skeptiske til noe som helst. Jeg leste Illiaden, Don Quijote og endel andre bøker jeg antagelig ikke ville valgt selv, lærte om litterære virkemidler, analyse og tolkning og tilbrakte det neste halvåret i sjokk over at det ikke fantes et eneste klart svar på noe som helst! 

sjokkert
Ikke mer synsing, vær så snill!

Da sommeren kom rømte jeg tilbake til Realfagbygget og pustet lettet ut over å kunne sette to streker under svaret. Aldri har jeg vel vært gladere over å se kalkulatoren, og konklusjonen var at jeg hadde oppnådd akkurat det jeg trengte: en pause fra de skeptiske realistene og visshet om at jeg befant meg i riktig del av Universitetet, tross alt. Siden jeg ikke fullførte mer enn ett semester i litteraturvitenskap, fikk jeg dessverre ikke noen papirer på all synsingen og tolkingen min, men jeg fikk i alle fall lest noen bøker jeg kan trekke fram hvis jeg vil kultursnobbe litt.

lese
Akkurat sånn var det!

De siste par årene har det vært få streker under svarene. Samfunnsansvar, sosialt entreprenørskap, bærekraft og generell «redding av verden» er områder hvor det ville være både dumt og helt umulig å påstå at det finnes ett enkeltstående riktig svar.  Verden famler, de fleste er enige om at vi har dårlig tid på å snu endel kjipe tendenser, og som det er med oss mennesker; vi er ikke alltid skapt for friksjonsfrie samarbeid. Og her kommer jeg til dagens tema: Samarbeid.

De fleste kjenner til at FN i 2015 kom fram til 17 bærekraftsmål.

«FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.»
www.fn.no

SDGs
Bærekraftsmålene

Bærekraftsmål nummer 17 burde kanskje kommet først og lyder som følger:

«Samarbeid for å nå målene. … For å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling….»

Dette burde politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten printe ut og henge på innsiden av dodøra. Hvis vi ikke samarbeider, men på død og liv skal ha rett alle sammen, så kommer 2030 til å komme kjappere enn vi ønsker. For ikke å snakke om hvis vi legger bena på bordet og venter på at «noen voksne» skal ordne opp. Det viser seg gang på gang at «de voksne» ikke vet hva de driver med.

Trump
En av «De voksne»

Det er heldigvis flere og flere som ser alle mulighetene som ligger i bærekraftige løsninger, nye teknologier og forretningsmodeller som gjør verden til et bedre sted. Men med alle som kommer opp med nye idéer, smarte løsninger og fantastiske visjoner, kommer også ønsket om å holde kortene tett til brystet og verne om og kjempe for sin løsning. 

Det er så mange ord med like mange gode hensikter: samfunnsansvar, bærekraft, shared value, impact business, filantropi, frivillighet, sosialt entreprenørskap…. og alle har sine dedikerte ambassadører og tilhengere.
(Ja, jeg er klar over den salige blandingen av engelsk og norsk, men av og til må man bare bite i det sure språkeplet og innse at et godt norsk ord for impact ikke eksisterer. Tusen poeng til den som kommer på noe som ikke høres ut som det kommer fra en Hellbillies-låt.)

Om jeg stoppet på riktig tidspunkt under min lille fakultet-til-fakultet-runde den gangen rundt tusenårskiftet, kan jo diskuteres, men jeg var ganske fornøyd der og da. Selv om det ble mye tolking (ironisk nok er det mye av det geofysikere driver med) de neste årene, kunne det meste forsvares med en beregning, og fantasien kunne jeg spare til Prinsesse Helge.

Nå viste det seg jo rimelig kjapt at om det er noen som er glade i synsing og snedige kalkuleringer som ligner litt på bingo eller rulett, så er det folk som drar ut for å finne olje og gass. Måten de gjør det på er likevel temmelig gjennomtenkt (tro det eller ei), og jeg har en følelse av at endel av dem kunne gitt et godt råd eller fem til de som driver og redder verden.

rulett
Rødt, så borer vi. Sort, så tar vi en studietur til Grand Canyon.

I oljebransjen er det å komme fram til riktig svar ofte ensbetydende med et funn, som igjen betyr penger og prestisje. Det er kanskje derfor oljefolk blir så gode problemløsere. Målet er å minimere risikoen for å ta feil, og for å få til det blir mange metoder og datakilder tatt i bruk. Noen vil alltid være eksperter på og forkjemper for «sin» metode, men brønndata-Jon vil aldri påstå at seismikk-Kjell er avleggs eller at geologi-Gro er overflødig. Noen metoder vil kanskje veie tyngre og bety mer, men det er totalen av bidrag som betyr noe for det endelige resultatet. Det er alle enige om, og alle snakker sammen og deler erfaringer og kunnskap for å komme fram til best mulig resultat. Partnerskap vil innebære en eller annen transaksjon, men poenget er respekten for andres innfallsvinkel og ønsket om å nå et mål der alle vinner.

Kommunikasjon, respekt og åpenhet er gode stikkord. Det er lett for «shared value»-gjengen å påstå at filantropien er død og bare gjør vondt verre, men jeg er temmelig sikker på at alle de barna som har sluppet å dø av malaria på grunn av Bill & Melinda Gates Foundation sin innsats er helt uenige. Samtidig er det fort gjort at de sosiale entreprenørene stusser på motivasjonen til de som tjener en formue på sin nye «impact business», og at frivillighetsgjengen føler at de faktisk vet mest om hvordan man bistår under en sultkatastrofe. Og det kan hende de har litt rett alle sammen. Men kanskje det likevel er summen av dem, i passe størrelse, i riktig posisjon, med riktige tannhjul å jobbe sammen med, som er det riktige svaret for at 2030-målet skal være innen rekkevidde.

samarbeid

Samarbeid altså. Alle må med. Som nevnt; politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten. Og de løsningsorienterte oljeleterne, når de omsider finner ut at de har funnet sin siste oljedråpe.

For ikke å snakke om barna.
Jeg leste nettopp om Danica og Jason Russel i Rank & File, et digitalt magasin som du ikke kan bli annet enn inspirert av å lese. De er aktivister, fredsforkjempere, foreldre og forfattere. Blant annet. De har skrevet barneboken «A little radical», en ABC for aktivisme. Bokstaven N står for «Now» og sier noe om at det er opp til hver enkelt og at det er lite vits i å vente på en invitasjon. Siste del av sitatet er fra Steve Jobs, og han hadde definitivt endel å komme med, han også:

“N is for Now. Where you are. Where you start. There’s no invitation for you to take part. Every idea, and great new breakthrough, was made up by someone no smarter than you…”

now
N is for Now. 12 år igjen til 2030….

Hvis noen skulle lure på hvordan det går med Prinsesse Helge, så lover jeg å fortelle hvis jeg hører noe. Antageligvis har hun hevet seg på bærekraftsbølgen og er på full fart inn i FN med dvergene på slep.

Bulkete hoder

Jeg har et veldig bulkete hode. Det har frisøren min nylig fortalt meg. Jeg ble skikkelig imponert over den positive vinklingen hun klarte å lage, men jeg føler det kunne blitt litt vel interessant om jeg noen gang skulle komme til å miste håret.

Hatt
Best å dekke til….

Det hadde jo vært litt artig å relatert det bulkete hodet til de siste årenes regn av kokosnøtter, men det er vel mer sannsynlig at det er et av naturens spennende påfunn.

Om Jørn Hammelow-Berg har et bulkete hode, vet jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at han har stiftet bekjentskap med et visst antall kokosnøtter i løpet av de siste årene. Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker å skrive om noen av de fantastiske, kreative og spennende menneskene jeg har møtt etter at jeg tok en avstikker fra «livets E18», og Jørn Hammelow-Berg er førstemann ut.

Antar dere skjønner hvorfor denne mannen er den første jeg skriver om i bloggen Coconut Moments….

Første gang jeg møtte Jørn var på åpen dag hos Ferd Sosiale Entreprenører. Jeg husker at jeg la merke til etternavnet og funderte på om han var i slekt med den andre Hammelow-Berg, men det var ikke før etterpå at jeg fant ut av hva han drev med og at vi faktisk var fra samme fylke. Etterhvert havnet vi også i samme nettverksgruppe via Gründernettverket i Vestfold, og nå møtes vi jevnlig gjennom denne gruppen som er en verdifull kilde til deling av gode råd og erfaringer, utløp for gruff og inntak av mye god kake.

 

Mens jeg stadig lurer på hvem jeg er og hvordan jeg skal definere meg i jungelen av begreper, er Jørn det jeg vil kalle en ekte sosial entreprenør. Mer om det snart.

Jørn har bakgrunn fra rørleggerbransjen og har jobbet som leder for prosjektavdelingen i et større selskap. Et eller annet sted på veien fikk han en kokosnøtt i hodet. Det er mulig at det var en av de litt snikende kokosnøttene. En av de som lurer seg innpå og kommer med små kakk i hodet mellom møter, tøffe avgjørelser, krav og en arbeidshverdag som stadig mister litt av gløden.

En dag i bilen, på vei hjem fra hytta, tok Jørn og familien en avgjørelse.  De hadde lenge tenkt på å reise ut et år, gjøre noe helt annet og gi barna både gode verdier og nye perspektiver. På veldig mange måter var tidspunktet riktig.  De hadde allerede bestilt en ferietur til Sri Lanka, så etter endel vurderinger og noen tilfeldigheter falt valget på dette landet.  Permisjoner ble innvilget, kontakter ble opprettet, og familien dro av sted på eventyr.

tuk-tuk
Skoleskyss i tuk-tuk. Kokosnøtter både her og der…

På Sri Lanka opprettet de hjelpeorganisasjonen NewUse. De drev med gjenbruk, hadde systue og verksted for reparasjon og redesign. Med arbeidstrening av lokalbefolkningen og hjelp til bygging av hus til barnefamilier, bidro de virkelig til utviklig av ormådet de bodde i.

rydding av tomt
Denne damen og sønnen på fire bodde i et skur. Jørn og NewUse fikk bygget et hus til dem.

Det er antagelig mye som skjer med egne verdier og perspektiver på en sånn reise. Våre hverdagsproblemer blir små sammenlignet med fattigdom som gjør at en mor må sende bort to av tre barn fordi hun ikke kan ta vare på dem.

familien
Jørn, kona Charlotte og barna utenfor NewUse på Sri Lanka.

Ett år senere, mange erfaringer, nye venner og flotte opplevelser rikere, dro de tilbake til Sandefjord. Planen til Jørn var hele tiden å gå tilbake til jobben han hadde før han reiste. Han prøvde en stund.

kokosnøtter
Er det rart noen av dem ender opp i hodet?

Kanskje var det spor av kokosnøtter, kanskje var det nye verdier som ikke lenger stemte med andres verdier. Jørn sa opp jobben, og da jeg traff ham for første gang på åpen dag hos Ferd, var han i gang med planleggingen av NewUse i Sandefjord.

 

Og på imponerende kort tid, så kort at det får mange av oss andre til å se ut som vi går baklengs, er han i full sving med verksted, gjenbruksbutikk og systue. For å nevne noe. I tillegg til å oppmuntre til gjenbruk og reparasjon i stedet for bruk og kast, er formålet å hjelpe innvandrermenn inn på arbeidsmarkedet. Mange av dem har med seg et fag fra hjemlandet og mangler bare språktreningen. Det får de hos Jørn, i tillegg til det de får på de ordinære språkkursene. Og de får et nettverk og et miljø, noe som er gull verdt i et nytt land med fremmede koder og nye måter å være på.

Nylig etterlyste Jørn gamle barnevogner. Han skulle arrangere et Olabil-kurs! Og etter hva jeg har hørt ble det en stor suksess. Det virker ikke som det er grenser for nye idéer og prosjekter som springer ut fra Jørn Hammelow-Berg og NewUse. At han er et friskt pust i Sandefjord er det i alle fall ingen tvil om, og det blir utrolig spennende å følge fortsettelsen.

Olabil
Konstruksjon av Olabil

Jeg vet at Jørn har ekstremt mye å gjøre. Sikkert mye mer enn da han ledet prosjektavdelingen i rørleggerfirmaet. Men jeg er også temmelig sikker på at han har mange flere morsomme og meningsfulle dager. Det ser i alle fall sånn ut, for han er skikkelig blid!

Ved siden av NewUse ligger Café Vintage. Der holder Camilla til. Nok en sosial entreprenør. Like imponerende og like inspirerende. Men det skal jeg fortelle om en annen gang.

Jeg kommer antageligvis aldri mer til å få sjansen til å få med så mange kokosnøtter, så jeg benytter sjansen en siste gang.

kokosnøtt-sykkel