Everything is a remix

Dette er et historisk innlegg. Altså på den måten at hoveddelen av det er nesten ett år gammelt. Av en eller annen grunn har jeg ikke fått det ferdig og det har blitt liggende som en kladd. Plutselig fant jeg det og syntes det var relevant både på den ene og den andre måten. Kanskje spesielt på den andre, og derfor måtte jeg skrive en ekstra slutt.

Musikkmysteriet

En eller annen gang i barndommen begynte jeg å fundere på et spørsmål som jeg egentlig ikke føler at jeg har fått ordentlig svar på enda. Det var sikkert på den tiden jeg gikk rundt i rød t-skjorte og  båthatt i skolekorpset, men uten instrument, og var endel av det som het «notekurset». Merkelig konsept,  og i dag synes jeg det er rart at vi ikke satte oss ned midt i 17. mai-toget og protesterte mot ett års teoretisk fritidsaktivitet.

band
Typisk mellomfornøyd musiker på aller, aller laveste nivå.

Uansett – jeg hadde en gryende forståelse for konseptet musikk og det at det var satt sammen av toner i forskjellig rekkefølge og med varierende rytme. Det jeg ikke skjønte var dette: hvis vi har et begrenset antall toner og et begrenset antall rytmer, hvorfor vil vi ikke en dag ha brukt opp alle kombinasjoner?
«Sorry, mister komponist. Nå er all musikk laget, det finnes ikke flere muligheter. Kun cover-låter på deg, dessverre.»

Selv om jeg aldri tok statistikk på Universitetet, skjønner jeg jo at antall muligheter er tilnærmet uendelig (noen får gjerne ta det regnestykket for meg). Men likevel, med all den musikken som lages, lurer jeg fortsatt litt.

Men så ligger kanskje noe av forklaringen i overskriften, som også er tittelen på en serie med korte filmer som ligger på Youtube, Everything is a remix. Han som har laget disse filmene, Kirby Ferguson, fant jeg selvsagt på TED, som jeg igjen hørte om på en podcast. Sånn går nå dagene for oss lett-inspirerte…..
Men neida, jeg har ikke bare kastet bort tiden på vas, for dette er skikkelig relevant. Bare vær litt tålmodig.

Copycat-Bob og Sinna-Steve

Remiks består, i følge Ferguson, av tre ulike teknikker: kopiere, transformere og kombinere. I tillegg til musikkens verden, tar han for seg film og til slutt innovasjon og nye oppdagelser.
Det sies at to tredjedeler av Bob Dylans tidlige produksjon besto av låter han hadde hørt, endret litt på og puttet på ny tekst. Det  var relativt vanlig blant musikere på sekstitallet, og en av hans samtidige, Woody Guthrie sa til og med:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Høres veldig greit ut.

Jeg hopper over kapittelet om film, men jeg kan kort fortelle at her stjeles/lånes det over en lav sko, og det er en grunn til at vi ofte har en temmelig god anelse om hvordan filmen kommer til å ende. Vi har stort sett sett det før.

Tredje del av Fergusons serie handler om innovasjon og retten til å eie nye idéer. Patenter og lovreguleringer tar oss bort fra idéen om at all utvikling bygger på andres verker, og innfører begrepet «eiendom» i forbindelse med innovasjon.
Jeg har vært med på en del diskusjoner og samtaler blant gründere om hva man kan kopiere og i hvor stor grad man kan se på andre, for så å forbedre produktet og gjøre det til sitt eget. Som regel er rådet fra mentorer, forretningsutviklere og guruer av ymse slag at selvsagt ser man på det andre har gjort før, noe annet ville være direkte dumt.
Og som Ferguson sier; idéen om at «everything is a remix» gir veldig god mening helt til det er en selv som blir «remikset». I 1996 var Steve Jobs fullstendig ærlig på at Apple kopierte gode idéer der det var mulig, mens han i 2010 skulle gå til «thermal nuclear war on Android» fordi de hadde stjålet Apple sin teknologi.

Oslo Innovation Week

Forrige uke tilbrakte jeg tre hele dager på Oslo Innovation Week, og jeg befinner meg fortsatt i en tilstand der kommoden for ny inspirasjon faktisk er helt full. Jeg har ikke flere skuffer.

Men for en uke! Jeg har truffet nye venner og gamle kjente, fått kontakter fra India, Equador, Estland, Sverige, Ghana og Sri Lanka (for å nevne noen), sett og hørt utallige nervøse gründere presentere idéene sine og vært glad det ikke var meg denne gangen. Jeg har hilst på en ambassadør med skikkelig fint hus og god mat, møtt mange menn og noen få damer med store lommebøker som snakker et språk som jeg fortsatt smiler og nikker av, før jeg går for meg selv og googler «VC», «angel investor» og «equity».

Og jeg har tenkt for meg selv: Everything is a remix.

Det siste arrangementet jeg deltok på fant sted hos DNB i Bjørvika, bydelen som faktisk ligner en strekkode (barcode) og som er en anelse mer fancy enn den er sjarmerende. Som bonde i byen lot jeg meg både imponere og skremme av profesjonaliteten og sikkerhetssystemet der jeg ble scannet og logget overalt hvor jeg beveget meg, når og hva jeg spiste og antagelig når jeg gikk på do.
Men siden jeg føler at jeg har alt mitt på det tørre, må DNB gjerne sitte på et sett data over mine spisevaner, og jeg hadde en topp dag der jeg vandret rundt med data-chip’en rundt halsen og visittkortene løst i lomma.

overvåkning
You are being watched. By DNB.

Nok en dag fikk jeg høre oppstartsbedrifter presentere idéene og forretningsmodellene sine på de tilmålte tre minuttene, og siden jeg stort sett er positiv og lett å imponere, satt jeg igjen full av beundring over alle de smarte folkene med brilliante idéer.
Men så skjer det som er litt interessant: Idet jeg skal gjenfortelle til noen andre hva disse smarte folkene har funnet på, hører jeg at det jeg forteller høres merkelig kjent ut og faktisk representerer et produkt eller en tjeneste som finnes der ute fra før. Selvsagt er det alltid en liten detalj jeg har glemt å ta med i historien som gjør at denne idéen likevel er ny, innovativ og gir en forbedring. Men på en eller annet måte er det alltid en eller flere varianter av kopi, transformasjon eller kombinasjon involvert.

Everything is a remix….

Ett år senere – Klimalinken

Som sagt, dette innlegget var egentlig gammelt nytt og har ligget upublisert i nesten ett år. Da jeg fant det var det veldig fristende å fullføre det for så å vise omverdenen at jeg innimellom faktisk er opptatt av andre ting enn klima og bærekraft. Men den delen av meg som liker å trekke tråder mellom saker som tilsynelatende ikke har noe som helst  med hverandre å gjøre, protesterte høylydt.

Jeg vet ikke om jeg skal beklage eller ikke, men her kommer klimalinken.

Hastverk i Arendal

Forrige uke tilbrakte jeg tre dager på Arendalsuka. Nydelig by, stort sett nydelig vær, stappfullt og travelt. Travelt, fordi man stort sett skulle vært minst tre steder samtidig hele tiden. Men også travelt på grunn av en gjennomgående stemning av hastverk i de nær 1300 arrangementene gjennom uka, hvor den absolutte majoritet hadde et element av klima, miljø, natur eller bærekraft i seg.

Arendal
Nydelig by, fantastisk arrangement! Veldig travelt.

Bortsett fra hos noen ytterst få, virket det som at det var en gjengs oppfatning om at vi har noen seriøse utfordringer foran oss, det er vi mennesker som har skylden, og vi har ekstremt mye å rekke på veldig kort tid.
Det jeg virkelig syntes var bra, der jeg jogget mellom arrangementene, var at fokus på løsninger, muligheter og en «Game on!» – mentalitet virket sterkere enn noen gang. Og hvis vi ser bort fra noen ganske puslete detaljer, som vindmøller eller ikke, tidspunktet for den siste dråpen med olje og om det i det hele tatt finnes et sånt tidspunkt, og om vi skal fortelle folk hva de skal gjøre eller bare skamme dem til fornuft, så er de fleste såvidt jeg kan se ganske enige om både problemet og målet: Kloden koker og naturen dør, noen må fikse det og vi er antageligvis endel av «noen».

Det som er litt artig er dette: Det sitter vel kanskje litt i blodet til både politikere, næringslivsledere, organisasjonstopper og andre som har noe de skulle ha sagt, at for å få fram sin vei til målet, så må de helst være litt uenige med de andre som snakker høyt. Det gjelder å finne den unike løsningen og den spesielle måten å framstille den på, hvis ikke forsvinner man bare i mengden.

Flere av debattene jeg var innom var egentlig en serie med monologer, hvor en snakket mens de andre nikket, før de som nikket plutselig kom på at de jo egentlig var grunnleggende uenige med den som snakket, og dermed ble veldig opptatt av å finne en vindmølle, oljedråpe eller alternativ fremgangsmåte å slå i bordet med.
Og dette mener jeg ikke som kritikk, for jeg blir skikkelig glad når folk er enige! Det er jo faktisk det beste utgangspunktet. Og hvis de kanskje av og til fokuserte litt mer på det de er enige om, så ville ikke den vindmøllen eller oljedråpen bli sånne bremseklosser, eller i verste fall showstoppere.

Jeg overdriver ganske kraftig her. Det var mange fruktbare diskusjoner også hvor deltakerne absolutt var uenige. Men poenget er likevel dette: målet er stort sett det samme, veien dit er litt varierende, og så pakkes det hele inn i vårt menneskelige behov for å vite best (og vinne neste valg) og det faktum at vi lever i litt forskjellige bobler og ikke alltid er like flinke til å sette oss inn i andres virkelighet.

Og da blir det litt som den godeste Woody Guthrie sa:

«Don’t worry about tunes. Take a tune, sing high when they sing low, sing fast when they sing slow, and you’ve got a new tune.»

Everything is a remix…..

diskusjon
Vi er egentlig helt enige, jeg vil bare ta en liten runde rundt her og så møtes vi der borte et sted….

Klimanøtten

I innledningen til denne bloggen definerer jeg et «coconut moment» som «det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet». Jeg har hatt en drøss slike øyeblikk de siste årene, og takk og lov for det, at jeg ikke vandrer rundt her i 2015-versjonen av meg selv. Det skulle tatt seg ut….

Alle kokosnøttøyeblikkene har vært viktige for hva jeg driver med i dag, men noen har absolutt definert retningen mer enn andre. Jeg vil si at det siste virkelig store smellet kom i fjor sommer. Og nå skal jeg fortelle historien om tidenes kokosnøtt og hvorfor skrivingen har kommet litt i bakgrunnen de siste månedene.

Hetesommer

I fjor sommer var det varmt. Skikkelig varmt. Forutsigbar og langvarig varme som gjorde at vi nordmenn kunne legge av oss vanen med «hei, solen skinner og det er over 20 grader – ut med oss og krampenyt sola!». Vi kunne faktisk koste på oss å sitte inne noen timer selv om det var en fin dag, de fine dagene tok nemlig ikke slutt. Drømmesommer for mange. Mareritt for andre. Bøndene slet. Gresset ble brunt. Noen svettet mer enn vanlig.

varmt

Jeg inngår absolutt i gruppen av de som nøt varmen. Samtidig – på den tiden satt jeg og leste meg opp på FNs bærekraftsmål, og mål nummer 13: «Stoppe klimaendringene» ble høyst aktuelt å henge seg opp i ettersom sommeren skred fram.
Jeg skal innrømme at dette er noe jeg har utsatt å sette meg grundig inn i. Og da mener jeg å forstå årsaker, risiko og mulige konsekvenser. Det har vært litt på samme måte som den føflekken du har på ryggen som ser akkurat ut som en av de skrekkflekkene Dagbladet skremmer oss med en gang hver sommer. Du vet at dette bør sjekkes, men hverdagen er full av «skal bare», tanken på legen er ubehagelig, og dessuten føler du deg jo helt fin.

Men nå kunne jeg jo ikke akkurat hoppe over mål nr. 13, og dermed var det egentlig gjort. Enten var det veldig mange andre som også tok tyren ved hornene akkurat da, eller så var det RAS som var på ferde igjen. RAS – Reticular Activating System – den lille dingsen i hjernen som gjør at det vi fokuserer på, det ser vi mye av. Altså, har du nettopp blitt (eventuelt ikke blitt) gravid, så er verden full av vandrende mager. Har du nettopp kjøpt en rød Tesla (eller bare har fryktelig lyst på en), så ser du fryktelig mange røde Teslaer.

Antageligvis var det en kombinasjon, men jeg syntes plutselig at jeg leste og hørte om klimaendringer i absolutt alle kanaler. Jeg leste. Og leste litt mer. Og jo mer jeg leste og studerte, desto mer underlig syntes jeg det var at ikke enda flere, ja absolutt alle i hele verden var opptatt av klimaendringer.

For jeg innså temmelig raskt at «alle» de som var opptatt av klimaendringer befant seg inne i de samme filterboblene som meg; de fulgte de samme nyhetskildene på Twitter, Facebook og LinkedIn og vi fikk antageligvis de samme bokanbefalingene fra Amazon. Men i det virkelige livet var det annerledes. Utenfor internett, bøkene og rapportene føltes det som at jeg hadde opplevd noe ekstremt dramatisk som snudde opp ned på alt, men idet jeg gikk måpende og sjokkert ut i verden – ja, da oppførte folk seg som at ingenting hadde skjedd. 

Strategibommert

Jeg følte et enormt behov for å snakke om CO2-konsentrasjon, tiltakende hetebølger og smeltende Grønlands-is non stop. I grunnen helt uavhengig av situasjon. Det er grenser for hvor lenge den taktikken er vellykket. Både i privatlivet og i jobbsammenheng.

«Hallooo! Skjønner dere ikke? Jorden koker og isen smelter! Og dere går rundt her og…..planlegger høstferien??! Irriterer deg over fotballandslaget? Lurer på hva du skal ha til middag? Om oljeprisen er på vei ned?!»

panikk
Eksempel på dårlig taktikk. Fungerer like dårlig på FAU-møte som i juleselskap.

Ja, dere skjønner. Sånt kan man både bli venneløs og sliten av. 

«Bærekraft og klima er viktig, men ikke hele tiden», fikk jeg høre. «Jo, hele tiden!», hadde jeg lyst til å svare. 
Og det har jeg fortsatt lyst til å svare innimellom. 

Redningen ble filterboblene og folkene inni. Heldigvis blir disse boblene stadig større, og antall mennesker som føler de har opplevd noe, lest og hørt noe som snur opp ned på alt, og som vandrer måpende ut på gaten – ja, de blir stadig flere. Det er mye bedre å måpe i fellesskap enn mutters alene, og heldigvis foregår det mer enn bare måping blant de som har skjønt alvoret.

Al & co

Et stykke utpå høsten i fjor, etter at FNs klimapanel hadde kommet med sin siste dramatiske rapport og jeg hadde innsett at alt jeg hadde lest om og lært meg ikke kunne avlæres og fokuseres bort fra, fikk jeg årets beste tips. Jeg er tipseren evig takknemlig for at jeg ble styrt i retning av Al Gore og hans Climate Reality Project. Jeg hadde vagt hørt om kursene han kjørte, men hadde aldri vurdert det som noe jeg hadde mulighet til å delta på. Etter ca et kvarters tenkepause, en veldig entusiastisk søknad og et par ukers venting, viste det seg at de faktisk hadde rom for en klimaoppvåknet, litt oljetilgriset geofysiker fra Norge.

I mars dro jeg til Atlanta for å kurses som Climate Reality Leader. Sammen med ca 2000 andre…. Ikke noen privatundervisning der, altså. Vi var seks stykker fra Norden, og jeg tror vi alle ble litt sjokkert over den innsikten vi fikk som vi ikke visste at vi manglet. I sørstatsbyen Atlanta, i hjembyen til Martin Luther King jr. og den amerikanske borgerrettsbevegelsen, var et av hovedtemaene hvordan klimaendringer rammer ekstremt urettferdig og hvordan marginaliserte grupper er ekstra sårbare og utsatt. 
Vi møtte et kobbel av dyktige klimaforskere og andre foredragsholdere, lærte om vitenskapen bak og hvordan kommunisere den best mulig, om hvor vi står i dag og om hva som er utfordringene. Men ikke minst lærte vi om løsningene som finnes i dag og alle kreftene verden over som heldigvis trekker i riktig retning. 

Noen nærmest skyter rygg når jeg nevner Al Gore. Beskyldninger for å overdramatisere klimakrisen, for ikke å «walk the talk» i forhold til eget forbruk, for å tjene seg rik på klimakrisen, for å ikke ha kunnskap nok osv. Noen virker nesten litt fornærmet fordi de mener det ikke har blitt så ille som han lenge har sagt at det skal bli. 

Jeg kan ikke annet enn å uttale meg utifra egen erfaring, så da gjør jeg det:
Han er like høy og amerikansk-visepresidentaktig som jeg hadde forestilt meg. Han har en enorm kunnskap om temaet og i tillegg omgir han seg med så mange eksperter og troverdige kilder at det gjør det umulig for meg å tvile på det han sier. Han sier heller ikke noe annet enn det som per i dag er vitenskapelig konsensus.
Han har utholdenhet til å snakke nonstop i over tre timer, på både inn- og utpust, og uten innlagt hverken drikke- eller dopause.
Han blir ikke rik av å utdanne Climate Reality Leaders. Kursene er helt gratis, går over tre hele dager og er stappfulle av innhold. I tillegg klimakompenseres det for reisene til alle deltakere som kommer langveisfra. 

Jeg reiste hjem, stolt over min nye grønne nål, mye klokere og flere nye venner og kontakter rikere. 

Verktøy og nettverk

Så hva har skjedd etterpå? 

Jo, hele poenget med Climate Reality Project er å gjøre både hvermannsen og viktigper’en fra alle deler av verden, fra alle yrkesgrupper og alle lag av samfunnet til katalysatorer for å få fram helt nødvendige endringer og for å få oss bort fra avhengigheten av fossile energikilder. Vi ble utstyrt med verktøyene, kunnskapen og midlene for å finne mer kunnskap – det er tross alt grenser for hva man klarer å absorbere i løpet av tre dager. Og vi lærte teknikker for kommunikasjon og hvorfor det å løpe ut i gatene mens man skriker «Hallooo – isen smelter!» antageligvis ikke er noen god idé.

Og noe av det viktigste – vi fikk et internasjonalt nettverk å spille på lag med, om lag 20 000 mennesker over hele verden som deler av sin kunnskap og sine erfaringer, samarbeider om prosjekter og kampanjer.

I etterkant av kurset har jeg snakket høyt så mye jeg kan, men uten å rope. For bedrifter, til politikere, for lærere, elever og alle som ønsker å høre enkle fakta, dagens alvorlige realiteter, men med hovedfokus på alt det positive som tross alt skjer og at dette er en gigantisk dugnad som vi faktisk bare bli med på, alle som en. Og jeg er redd for at i det lange løp så holder det ikke å betale boten (les: klimakvotene) for ikke å møte opp. Dessuten kommer dugnadsgjengen til å endre alle reglene i borettslaget uten at at unnasluntneren får et eneste ord med i laget. 

unnasluntrer
Nope. Orker ikke mer dugnad. Betaler heller den 200-lappen.

De som har fulgt bloggen min en stund, vet at noen av de første kokosnøttene hadde å gjøre med flyktningkrisen og en akutt bevissthet over hvor lite jeg hadde å klage på, selv om jeg var aldri så mye arbeidsledig på det tidspunktet. Denne bevisstheten er der i like stor grad som før, om mulig enda sterkere. Ekstremt mange mennesker på kloden har ikke noe sted å gjøre av seg, og for veldig mange er årsaken til syvende og sist endringer i klimaet der de kommer fra. 
De som har minst og sliter mest, er også de som blir rammet hardest av klimaendringene. Dette skjer i høyeste grad i dag, og FNs Flyktningeråd estimerer at innen 2050 vil opp til 250 millioner mennesker være på flukt på grunn av stigende havnivå, tørke, flom, orkaner, forørkning og matmangel.

Så altså, dette handler ikke bare om varmere sommerdager, dårligere avlinger og mer flom og skogbrann. Det handler om flere enn oss. Det handler om moral og om lojalitet overfor medmennesker verden over. Det handler om barna våre og deres barn.
Det handler om at vi i lille Norge har tjent oss grunnrike på olje og gass som tross alt er en av hovedkildene til global oppvarming. Og da holder det ikke å si at vi er for små til å gjøre en forskjell. Visste du forresten at de sier det samme i Canada? Verdens nest største land med en befolkning på 35 millioner.

Inn i historiebøkene, men på hvilken måte?

Når vi ser et drama om den franske revolusjonen eller en dokumentar om månelandingen på Netflix, leser i historiebøkene om da Newton fikk eplet i hodet eller at Cæsar ble banket av Asterix, kan vi tenke: «Åh, for en spennende tid å leve! Tenk hvor mye disse begivenhetene har hatt å si for ettertiden.» 
Jeg er helt overbevist om at vi lever i en slik tid nå. Det er månelanding, revolusjon, teknologiske sjumilssteg og romertid på en gang, og den som kjeder seg de neste ti årene følger antagelig ikke særlig godt med.
Det skal være sunt å kjede seg innimellom, sies det. Det styrker kreativiteten. Men akkurat i denne sammenhengen er det fullstendig unødvendig og bortkastet.

Aldri har det vært flere oppgaver å gyve løs på og sjelden flere muligheter enn akkurat nå. Aldri har det vært viktigere hva hver og en av oss tar av valg og bestemmer oss for å bruke dagene våre på. Fra hvordan vi stemmer til hvor vi velger å feriere. Fra hva vi bruker arbeidsdagen på til hva vi spiser til middag. 

Og for den som fortsatt skulle være i tvil, på den ene eller den andre måten:

Kommentar overflødig…

Blodbad og kvinnekamp

kvinnekamp

Blodbad og kvinnekamp – en sånn overskrift kan vel slå begge veier, antar jeg. Jeg lover at det ikke er så ille som det høres ut – jeg bruker bare røde strømper til bunaden og har stort sett like mye til overs for menn som damer. Og når det gjelder bildet….nei, jeg har ikke tenkt å slå noen. Jeg er faktisk ikke veldig sint engang. Bare litt undrende.

All kunnskap man kanskje kunne komme til å trenge

For ikke så lenge siden var jeg på et tretimers kurs kalt «Hvordan rigge deg for investorkapital». Jeg gikk av nysgjerrighet og min evige redsel for å gå glipp av noe viktig. Det hadde jo vært så irriterende om jeg plutselig skulle komme på at «Nå hadde det jammen vært greit med en investor!», og så var jeg ikke ferdig rigget.

Med min fortid fra arbeidsplasser fulle av mannlige ingeniører med sokker i sandalene (poenget her er at de var menn, ikke at de hadde sokker i sandalene), tok det litt tid, men plutselig ble jeg oppmerksom på hvor få damer vi var der. Det er noe med ordene fisjon og emisjon som får tankene til å vandre til helt andre ting enn fisjon og emisjon og heller at dette kan jeg da google senere om det skulle bli aktuelt.

bored
Jeg er ikke fullt så lett å lese., håper jeg…

 

Forsamlingen talte 6 damer og 18 menn. Da var alle foredragsholderne, som var menn, medregnet.

«Jaja», tenkte jeg. Det sier vel noe om hvor tiltrekkende overskriften «Hvordan rigge deg for investorkapital» er på mine medgründersøstre.  Ellers så har de andre ting å finne på. Som å starte og drive bedrift, for eksempel.

Og så tenkte jeg egentlig ikke mer på det før senere samme natt da jeg ble vekket av en åtteåring på nattevandring, ikke fikk sove igjen og begynte å tenke på hvor utrolig lite fristende det var å noengang få en investor.

Og nå skal jeg fortelle hvorfor. Det er her blodbad kommer inn i bildet.

Å blø for drakta

Jeg skjønner veldig godt at de som putter penger på folk for at de skal få til noe, ønsker full innsatsvilje og mere til, men at det skulle være snakk om så mye blod, det var jeg ikke klar over. Vi snakker om å «blø for drakta». I bøtter og spann. 24/7. Og når du står der blodfattig og søvnløs, skal du være villig til å pantsette huset, bilen og kona (det var ingen som sa noe om å pantsette mannen). Og når du har pantsatt kona, så bør du klone deg selv slik at dere blir flere som skal blø for drakta sammen, og sånn i tilfelle du skulle brekke benet eller bli ekstra blodfattig.

Så jeg antar at følgende ikke ville slått veldig godt an som investorpitch:

«Jeg har en ukependlende mann og to barn i hente-bringe-hjelpe-med-lekser-alder. Jeg har effektiv arbeidstid mellom halv ni og tre fordi jeg skal hente på skole og i barnehagen, rekke middag og lekser før fotballtrening, svømming og og ett og annet FAU-møte. Jeg er ikke mulig å nå etter klokken åtte på grunn av leggetid og er støtt og stadig hjemme fordi lærerne skal planlegge eller fordi det er et nytt virus vi skal stifte bekjentskap med. Jeg har absolutt ingenting jeg er villig til å pantsette og drakta for familielaget ville blitt prioritert om det var noen drakt jeg skulle ønske å blø for.»

Dette er på ingen måte ment som klaging, tvert i mot. Jeg synes jo beskrivelsen over ligner veldig på det som ofte, og for mange i lengre perioder er definisjonen på selve livet. Men jeg ser likevel at det er fullstendig krasj i forhold til det som mister Investormann ser etter i sin drømmegründer.

multitasking
Rolige dager….

Ulike verdisyn

Jeg fant nettopp en veldig stereotypisk artikkel der to suksessfulle gründere, en dame og en mann, beskrev hva de mente skulle til for å nå målet.
Hun: Genuin interesse og lidenskap, mental styrke og pågangsmot, fysisk aktivitet og meditasjon, lagånd og ydmykhet.
Han: Et sterkt behov for å skape noe og en evne til å jobbe mye, lenge og for veldig lite penger (og muligens en som drar lasset på hjemmebane, men det var mine ord, og jeg hører at jeg kan oppfattes som en litt sur feminist).

Statistikk viser at kun 3-4 % av all investeringskapital går til kvinnelige entreprenører. En av teoriene som forsøker å forklare dette er at det er flest menn som investerer, og at de investerer i det som er kjent: sine likemenn. De investerer i de som blør for drakta, pantsetter hus og kone og antageligvis ikke sitter og tripper i møtet fordi rushtrafikken gjør det vrient å rekke både stengetid i barnehagen og pølsene som må kjøpes på veien for morgendagens turdag på skolen.

Jeg mener faktisk ikke at dette trenger å være tegn på hverken diskriminering eller sjåvinisme. Jeg tror ofte det er ubevisst, og rett og slett et resultat av at  menn bruker det språket de er vant til og referanser som de kjenner til. Og da blir det gjerne mye blod, lagdrakter og pantsetting av koner…. Ikke vet jeg.

1 – (en!) – prosent kvinnelige teknoligigründere

Tall fra 2015 viser at bare 20 % av norske selskaper og stakkarslige én prosent av teknologiselskaper startes av kvinner (enten kvinnelig leder, styreleder eller oppfinner). Tallene er antagelig ikke så veldig mye bedre i dag. Og siden teknologi er det som er mest håndfast og skalerbart og fint, så er det kanskje ikke så rart at tallene for investering i kvinnelige gründere blir som de blir.
Så hadde vi bare hatt flere kvinnelige investorer….. Men når også bare 20% av landets aksjeverdier eies av kvinner, og det meste av dette er arv(!), ja, da begynner det å balle på seg.

Det er gap i alle bauger og kanter her, og det skal godt gjøres at ikke årsakene til den bittelille kvinneprosenten er veldig sammensatt.

Flere jenter kan redde både verden og realfagene.

Dette var det ikke jeg som sa, men jeg er helt ubeskjedent enig! En artikkel fra Universitetet i Bergen fra i fjor tar for seg årsaker til at jenter er så underrepresentert i teknologi- og realfag, og hva som skal til for å bedre balansen. Teknologi handler like mye om omsorg for verden og andre mennesker som det gjør om duppeditter og kretskort. Jeg tror at jenter har en annen innfallsvinkel til teknologi og at de kan bringe med seg elementer som guttene ikke er like opptatt av. Og det er nettopp disse elementene som blir viktige i fremtiden.

En spørreundersøkelse som er nevnt i artikkelen viser at jenter har en mer idealistisk tilnærming til studievalg og legger større vekt på å hjelpe andre, bærekraftig utvikling, rettferdighet, samfunnsnytte og egne verdier. Så da gjelder det å gjøre den direkte koblingen mellom altruisme og samfunnsnytte, og realfag og teknologi så synlig som mulig.

Rollemodeller og utypiske realister

Jeg må si at det irriterer meg litt at rådene som blir gitt til jenter som ønsker å kunne konkurrere på lik linje med gutta støtt og stadig går ut på å gjøre oss likere menn: Stikk deg frem, snakk høyere, vær mer skråsikker, utnytt nettverk og ha litt spissere albuer. Bli litt mer som gutta.
I verden er det flest menn i ledende posisjoner, både i politikk og næringsliv, og vel….jeg vet ikke jeg….det er vel ikke alt som går på skinner, eller?

Jeg tror mer på gode rollemodeller enn å presse jenter inn i samme form som guttene. Kjernefysiker og blogger Sunniva Rose er et godt eksempel. Ikke alle jenter vil identifisere seg med henne, men hun utvider i høyeste grad bildet av den klassiske realisten. Andre som er med på å skape gode forbilder er nettverket Girl Geek Dinners som skaper arenaer der jenter samles rundt temaer innenfor realfag og teknologi i alle former.
Og selvfølgelig SHE, som jobber for «å inspirere, motivere og engasjere kvinner til å ta det neste steget, enten på karrierestigen eller ut i egen virksomhet. She ønsker å få kvinner til å tenke stort, tenke nettverk og muligheter.»

Tilbake til investorriggingen. Jeg fikk noen nyttige tips og ble i høyeste grad klar over noen utfordringer. Antageligvis hadde jeg strøket hvis jeg skulle gå opp til eksamen i investorklarhet, så jeg får håpe på en oppfølger lenger nedi løypa når tidspunktet er riktig.

Og om jeg skulle komme med et jente-beskjedent ønske til innhold neste gang, måtte det være innslag av litt Girl Power. Jeg vet de finnes der ute, både de kvinnelige investorene og de kvinnelige gründerne med stor suksess. Og jeg tror faktisk at det er godt mulig at de både mediterer, henter i barnehagen og har både hus og mann intakt.

mediterer