Hurra for kontrollsenteret!

Jeg står i stor fare for å gjenta meg selv. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Podkaster altså! Fascinasjonen stiger i takt med forbruket av øreplugger. Jeg har sluttet med å kjøpe de dyreste, for å si det sånn…. Jeg lærer så mye artig, og denne gangen er det hjernen, det fantastiske kontrollsenteret der på toppen, som er temaet.

Hvis du vil finne ut om du synes det er like interessant har du tre valg:

  1. Du kan høre på episoden jeg refererer til. Du finner den her.
  2. Du kan lese mitt faktakontrollerte utdrag med bonusfakta i denne bloggposten.
  3. Eller aller best; du kan gjøre begge deler.

Mannen bak podkasten er Jim Kwik, og den bestemte episoden er denne. Jim Kwik var utsatt for en ulykke som barn og vokste opp med store lærevansker og stempelet «the boy with the broken brain». Som ung utviklet han strategier og teknikker for å trene og utvikle hjernen, og det er dette han er kjent for i dag.

Så til episode nr 54 «How to L.O.V.E. your brain»

Alle amerikanere med respekt for sitt eget folks påfunn (som resten av verden adopterer med glede og uten noe som helst slags filter) må gjøre noe i anledning Valentine’s Day. Den godeste Jim Kwik har laget en episode om L.O.V.E. Men det er egentlig bare en pen innpakning av en episode med masse imponerende fakta om hjernen.

LOVE
L.O.V.E. your brain

Som enhver sunn nordmann har jeg en innebygget skepsis til glatte amerikanere som slenger ut imponerende fakta, så jeg har sjekket alt  sammen.

Her er fakta:

  • Hjernen vår består av rundt 100 milliarder hjerneceller. Min faktasjekk sier at vi blir født med ca 130 milliarder, men så dør dessverre endel etterhvert.  Hvor mange som dør avhenger ganske sikkert av hvor mye dumt vi finner på underveis.
  • Hver hjernecelle kommuniserer med ti tusen andre, og de lager 1000 synaptiske forbindelser per sekund. Bonusfakta: En moderne PC utfører ca en milliard operasjoner per sekund. Nå hopper jeg bukk over noen av utregningene, men det som er imponerende er at vi trenger en milliard PC’er for å etterligne hjernens kapasitet. Det er noe å fundere over når du klør deg i hodet over barnas mattelekse.
  • Blodårene som forer hjernen har en lengde tilsvarende halve avstanden til månen. Faktasjekk: Dette klarte jeg ikke å sjekke, men det høres ikke ut som noen man tar ut av lufta. Sikkert sant.
  • Informasjonen i hjernen kan bevege seg med en hastighet på 420 km/t. Min faktasjekk sier at han kanskje har forenklet det litt, men det er uansett mye kjappere enn Flytoget.
  • Hjernen genererer 12 – 25 Watt, og det er nok til å drive en lyspære. Helt riktig.
  • Vi tenker sånn ca 60.000 tanker hver dag. Riktig og ganske imponerende. Det som er litt nedslående er at ca 95% av dem er de samme som i går og ca 85% av dem er bekymringstanker. 
  • Hukommelsens kapasitet er nærmest ubegrenset. Faktasjekk: Dette gjelder langtidshukommelsen. Korttidshukommelsen derimot klarer bare mellom 5 og 9 enheter i 20 sekunder av gangen. Fyller du på med mer, så faller noe ut. Litt som «cache» på datamaskinen.

Fra artige og imponerende fakta til det Jim Kwik trekker frem som det viktigste vi kan gjøre for å vise at vi er glade i hjernen vår.

«L.O.V.E. your brain»

L for Lære

To veldig spennende fagfelt; neurogenese og neuroplastistitet gjør det klinkende klart: Hjernen elsker å lære nye ting. Det er en myte at vi ikke kan danne nye hjerneceller som voksne, og nå viser forskning på mus at vi kan danne 700 nye hver dag. Nye ferdigheter, både fysiske og mentale stimulerer til vekst av nye celler.

Råd: Lytt til en podkast, les en bok, hør på en TED-talk. Denne passer bra i sammenhengen.

Lære
Like viktig for 80-åringer som for 4-åringer.

O for Oksygen

Med «oksygen» menes her næring; i form av luften vi puster, vannet vi drikker og maten vi spiser. En gjennomsnittlig hjerne utgjør omtrent 2% av kroppsvekten, men bruker 20% av energien vi tilfører! Av mr. Kwik himself har jeg lært meg en teknikk for å huske ti av de viktigste matvarene vi kan spise for å holde hjernen i shipshape. Følg nøye med, memorer eller noter:
Avokado, brokkoli, kokosfett, blåbær, laks, egg, grønne bladgrønnsaker, valnøtter, gurkemeie og mørk sjokolade. Jeg føler jeg blir klok bare av å tenke på det. Og ja, jeg husker fremdeles alle, helt uten å jukse.

Råd: Sleng litt «brain food» i handlevogna. Det meste går i en smoothie, kanskje bortsett fra laks og gurkemeie, sånn rent smaksmessig.

valnøtt
Selvsagt er dette hjerneføde. Her har naturen gjort det enkelt for oss.

V for Vacation eller aVkobling

Dette behøver ikke nødvendigvis bety «all inclusive» på Mallorca, kanskje snarere tvert i mot. Men hjernen vår trenger pauser, ikke minst fra digitale duppedingser og vår konstante påloggede tilstand.
Søvn kommer også inn her. Forskning.no skriver om at hjernen «vaskes» når vi sover, og mangel på søvn kan føre til opphopning av stoffer som igjen kan forårsake Alzheimers.

Råd: Gi telefonen sin egen plass i gangen og gå og legg deg før Kveldsnytt.

ferie
Logg av!

E for Exercise eller trEning

«As your body moves your brain grooves», sier mr Kwik.
Når hjerterytmen øker, pumpes oksygen til hjernen og hormoner som er positive for vekst av nye hjerneceller frigjøres. Trening stimulerer neurogenese og neuroplastisitet og gjør det lettere for hjernen å skape nye forbindelser.
Dette kunne jeg gått i tog for! Den fastlegen i Åsgårdstrand som tar med pasientene på løpetur har forstått det. Jeg er ganske sikker på at mer fysisk aktivitet på skoler, arbeidsplasser, Storting og andre steder der store mennesker med mye makt samles, hadde gjort verden til et mer fornuftig sted.
Ikke bare blir man smartere av å bevege seg, man blir gladere også. Og mer vennligsinnet. Mer tålmodig. Dette har jeg bevist for meg selv (med familien som vitner) gang på gang……

Råd: Gå en tur, løp opp trappene eller bruk denne. Det behøver faktisk ikke koste en krone. 

bevegelse
As your body moves your brain grooves.

Relevans, takk!

Hvorfor har jeg blitt så opphengt i hjernen at jeg bruker opptil flere timer på podkaster, faktasjekker og skriving om temaet? Er det relevant i forhold til omstilling, karrierebytte og oppstart av firma?

Ja, i høyeste grad! Det kom som en åpenbaring, et aldri så lite kokosnøttøyeblikk. Jeg skal forklare det i neste innlegg, for hvis jeg fortsetter nå kommer du til å sovne.

Ta deg en avokado og gå og legg deg!

sovende gutt
Hjernevask

I gode og onde dager

i gode og onde dager

Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.

Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.

Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.

Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun  snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.

Brené Brown
Brené Brown, June 2010, TEDx Houston. The power of vulnerability.

Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:

I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke,  jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.

Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.

optimist
Er universet på min side?

Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?

Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi».  Det kan jo bli en trøst.

Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….

strategi
Penger eller ny strategi?

TED, Scott og Simon

Enkelte av landsmennene til steinansiktene på bildet her kan få oss til å måpe i skrekk og undring, men heldigvis er amerikanere et mangfoldig folk med mange positive innslag også. I fjor, midt i min oppdagelse av alt jeg kunne lære meg på internett, ble jeg bedre kjent med TED. TED er altså ikke en fyr, men en en mediaorganisasjon som er mest kjent for konferanser bestående av foredrag på 18 minutter eller mindre, om alt mellom himmel og jord. Og stort sett alt annet også.

TED er temmelig delaktig i  Coconut Moment nr. 3

En dag satt jeg og søkte etter noe relatert til vann. Det var midt i «Water management» -kurset mitt, og TED har en hel drøss foredrag om vann. Det fine med TED er at takket være flinke og engasjerende foredragsholdere blir nesten alle temaer veldig spennende. Også vann.
Men internett er jo relativt skummelt sånn sett; plutselig ender man opp et helt annet sted enn det man hadde tenkt, og med ett satt jeg og så på en kar som het Scott Dinsmore som snakket om «How to find work you love».

Ouch! Den satt! Kokosnøtt så god som noen.

Jeg vil absolutt anbefale alle å spandere 18 minutter på å se dette foredraget, men kort oppsummert snakker godeste Scott om at mange (i USA 80%, sier han) har en jobb de ikke er spesielt glade i, hvordan det påvirker folk og samfunn og hva man kan gjøre for å komme nærmere noe man trives med. Selv sa han opp en god jobb og startet «Live Your Legend» (inspirert av boken Alkymisten til Paulo Coelho), der de baserer seg på tre grunnprinsipper:

  • Bli en ekspert på deg selv
  • Gjør det umulige
  • Omgi deg med folk som gjør det du ønsker å gjøre

Etter å ha sett dette foredraget og følt meg truffet midt i planeten og blitt aldri så lite rystet i min faglige identitet, gjorde jeg det naturlige: jeg googlet Scott Dinsmore. Den første siden som kom opp var «In memory of Scott Dinsmore». Det viste seg at han på sitt livs reise jorden rundt sammen med kona Chelsea skulle bestige Mount Kilimajaro. De ble truffet av steinsprang og Scott døde på stedet. Temmelig ironisk, vil noen sikkert si. Jeg velger å ikke se sånn på det.

Enda mer rystet fortsatte jeg å lese om Scott, Chelsea og Live Your Legend. Selv om jeg på den tiden hadde en innebygget skepsis til overskrifter som «Find your passion», føltes det ekstremt treffende der jeg satt og forsøkte å overbevise meg selv om at forvaltning av vann var noe av det artigste jeg visste.

Det viste seg at Live Your Legend var høyst oppegående, selv ett år etter grunnleggerens død, og senere den kvelden gjorde jeg noe veldig ulikt meg; jeg meldte meg på kurset deres «21 Days to Discover Your Passion».

Jeg kan høre et rungende «Himmel og hav!»
Å fortelle andre om selvutvikling, om det å finne sin lidenskap og forvente hurrarop er nesten like håpløst som å prøve å påvirke noen til å begynne å trene fordi man selv har oppdaget hvor godt det er med en liten løpetur. Man er fullstendig uimottakelig inntil man har funnet ut av det på egen hånd. Jeg har vært på begge sider av begge dørstokkene selv, så jeg har stor forståelse. Jeg har møtt endel par øyne det siste året som er temmelig nær det jeg vil kalle himlende (det er faktisk mulig å himle med stemmen også, har jeg oppdaget). Så jeg har sluttet å snakke så mye om det.

Det jeg faktisk vil snakke om er at dette kurset var fullstendig altoppslukende, utrolig gøy og ekstremt lærerikt. Jeg brukte kvelder, helger og hvert ledige øyeblikk (ikke dagene, for da var jeg jobbsøker og vannstudent, NAV), og mens jeg måtte slepe meg selv til PC’en for å lese om vannrørsystemer, var dette nesten overveldende morsomt og interessant.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene, men jeg lærte ekstremt mye om meg selv, og jeg tenker fortsatt at noe liknende dette kurset burde være obligatorisk for alle som skal inn på høyere utdanning eller skal ta valg som avgjør retningen i livet. Spørsmål og oppdagelser jeg satt igjen med var:

  • På skolen elsket jeg å skrive stil og norskeksamen var et høydepunkt, så hvorfor var det helt opplagt for meg at jeg skulle studere realfag?
  • Et valg du har tatt som tjueåring behøver ikke være bindende livet ut.
  • Hvis det finnes en aktivitet som får deg til å miste følelsen av tid og sted, og som du gjerne kan gjøre gratis, er det ofte en god pekepinn på hva du burde bruke tiden på.
  • De temaene som stadig dukker opp, og som du gladelig diskuterer, forsvarer og snakker med andre om, kan også være en god pekepinn.
  • Å prøve å avdekke de verdiene du setter høyest her i livet, gjør de fleste valg utrolig mye enklere.
    Og – kanskje viktigst av alt
  • «Du er gjennomsnittet av de fem menneskene du tilbringer mest tid sammen med». Ønsker du å løpe en maraton, så hjelper det å tilbringe tid med folk som løper en mil før frokost (for eksempel. Jeg har ingen maratonplaner).

Jeg tror jeg oppdaget Scott Dinsmore omtrent én uke etter at jeg hadde vært på frokostmøtet på Silicia, og det passet strålende siden jeg da allerede hadde funnet en kilde til folk som tenkte utenfor boksen. Et stykke uti «Discover your passion» hadde jeg imidlertid kommet nærmere hva som var mine styrker, verdier og interesser, og det var her kjøkkenutstyrsimperiet ikke helt innfridde.  Forrige post må leses for å forstå sammenhengen her.

Når jeg begynte å snuse på disse «passion»-temaene, åpnet det seg plutselig mange nye dører, eller linker, til andre «forståsegpåere» innenfor samme område. Og det var sånn jeg oppdaget Simon Sinek. Jeg har siden den tid lest og hørt alt jeg har kommet over fra ham, og han har nærmest blitt en slags helt.
Han har skrevet mange bøker, men den mest kjente er kanskje «Start with why». Han tegner det han kaller «The golden circle», der den ytterste ringen representerer «What», den midterste «How» og den innerste står for «Why». Han påstår:

Alle mennesker vet hva de gjør: tittel, funksjon eller hvilke produkter eller tjenester de selger.
Noen mennesker vet hvordan de gjør det: hva gjør de som skiller dem fra andre.
Få mennesker vet hvorfor de gjør det: hensikten eller overbevisningen bak det de gjør.

 

 

 

 

Og her har vi TED igjen, da: her er et av hans foredrag. Veldig god foredragsholder, og 6,5 millioner visninger er vel et bevis på at han har noe å komme med. 18 minutter folkens! Og kanskje dere får en ny helt…

Det har blitt litt trendy å snakke om det å finne sitt «Hvorfor» i det siste, og jeg er veldig klar over at det kan provosere i gang hissige debatter i et land der arbeidsledigheten har blitt høyere og maskineriet ikke lenger er like velsmurt. Skal de som mister jobben gripe muligheten (og støtten fra NAV) til å finne sitt «Hvorfor» og realisere seg selv, liksom?! Er det det som menes med omstilling?

Her er hva jeg har kommet fram til:
Jeg brukte godt og vel et år på intens jobbjakt, søkte vidt, søkte smalt, var høyt oppe, men oftere og oftere langt nede. Siden en i familien allerede hadde gått fra olje til fisk og begynt å ukependle til huttaheiti, hadde vi brukt opp den ekstra muligheten som ligger i det å være flyttbar. Radiusen min var bitteliten og det ble flere og flere om beinet.
Jeg var mer og mer intenst opptatt av å passe inn i boksen for «ønskede kvalifikasjoner» og innså etter måneder med ny læring at jeg fullstendig hadde mistet av syne egne ønsker og hva jeg faktisk var god til.
Jeg er helt overbevist om at samfunnet ikke er tjent med flere mennesker i feil yrker, så framfor å fortsette tvangslæringen av fag som jeg trodde ville kunne lede meg til en jobb, fokuserte jeg mer og mer på å finne mine egne unike styrker.

Og det forandret egentlig alt.

I neste post skal jeg fortelle om hva jeg nå har til felles med Petter Stordalen. Det var fristelsen sin, det, tenker jeg! Jeg kan røpe såpass som at det ikke er kontoutskriften.
Jeg skal også fortelle om hvordan jeg lagde meg en fallback-plan, en plan B, som faktisk gjør at jeg sover litt bedre om natten.