Nei, jeg har ikke flyttet. Bloggen har flyttet. Ingen flyttekasser og bæring av tungt dilldall, men nesten like slitsomt. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg hvor vanskelig det skulle være å fungere som budbringer mellom to parter som vet hva de snakker om, mens jeg selv ikke hang med i diskusjonen. Kort fortalt, den typen kommunikasjon tar tid og krefter og er ikke spesielt bra for selvtilliten når det gjelder hverken DNS, SSL eller andre artige forkortelser. Mitt «growth mindset» innenfor dette feltet er for tiden på spa.
Nå er endelig kokosnøttene vel installert på nytt hotell, og jeg kan dele en ny TED-favoritt! Simone Giertz lager ubrukelige roboter. Det er hennes nisje, så smal at det nesten er umulig å ikke utmerke seg. Hun har en kort, men veldig morsom TED-talk hvor hun viser fram noen av de totalt ubrukelige oppfinnelsene sine. Snakk om å fjerne presset! Å feile er hele poenget, men likevel lykkes hun og holder nå blant annet foredrag om nettopp det å tørre å feile. Noe å ta med seg både for Generasjon Prestasjon og gründere med angst for å tape ansikt.
Jeg kom over Simone Giertz nettopp på et tidspunkt hvor det kunne vært utrolig fristende å holde munnen lukket og ikke åpnet den før jeg hadde noe skikkelig imponerende å vise til. Men det ville tatt bort hele poenget med denne bloggen, nemlig å vise at dette ikke er noen enkel, ensformig autostrada, men en veldig interessant, lærerik og skummel kjerrevei med fryktelig mange svinger. Og humper.
For endel uker siden (tiden flyr når man er opptatt med flytting….tiden flyr generelt veldig fort i mai, siden vi er så opptatt av å ha fri) snakket jeg om tilfeldigheter som fører til positive oppdagelser, og om hvordan man best kan legge til rette for den typen flaks. Jeg fortalte også om en forestående snubleflakstur til London.
Snubleflaksen (jeg er på grensen til å like det ordet) oppsto som en følge av endeløs research på det store internettet fra min side, et stort déjà vu idet jeg oppdaget noen med samme visjoner og idéer som jeg har, veldig nærgående snusing på deres løsning og tilslutt et vennlig tilbud om en prat fra deres side. Jeg har stor tro på samarbeid framfor konkurranse, så jeg dro til London.
Reiser i seg selv er det jo morsomt å fortelle om, men jeg skal styre meg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og i listeform ser det sånn ut:
- Jeg liker fremdeles engelskmenn skikkelig godt.
- Man blir fort lei av toast til frokost.
- Har man klaustrofobi, så blir den ikke bedre av å ta «tube’n» i rushtiden.
- Tror man det er en god idé å ta drosje fra A til B i rushtiden fordi man har klaustrofobi, så kommer man antagelig for sent til noe.
- Det er skikkelig mange mennesker i London.
- Vi har fryktelig god plass i Norge.
Resultatet av turen, bortsett fra forsterket klaustrofobi, er at jeg nå har inngått et samarbeid med noen som har kommet dit jeg hadde sett for meg å være om et par års tid. Fra å være på stadiet for å teste idéene mine på «naboen», befinner jeg meg nå der hvor jeg kan gå ut til store kunder med en, om jeg skal si det selv, veldig god løsning for å styrke effekten av samfunnsengasjement i bedrifter.
La meg presentere KindLink. Jeg skal spare salgstalen til møterommene, men kort fortalt: KindLink er en plattform for bedrifter som ønsker at ansatte skal få bidra direkte til samfunnsnyttige prosjekter som bedriften støtter. Og for frivillige organisasjoner og andre som mottar støtte er den både gratis og revolusjonerende.
Som sagt, det kunne vært veldig fristende å la være å fortelle om dette til den dagen dere leste om KindLink sitt nordiske gjennombrudd i Dagens Næringsliv, men inspirert av Simones TED-talk, velger jeg det motsatte. Målet er selvsagt ikke å få til noe ubrukelig, men å fjerne prestasjonsangsten. Dessuten, når jeg kan gå inn for dette med 100% entusiasme og overbevisning, finnes det ikke noe annet alternativ enn å ta sjansen.
En annen grunn til at jeg faktisk hopper aldri så lite i taket av denne muligheten, er at jeg har klokketro på gode samarbeid på tvers av landegrenser. Jeg kunne tviholdt på drømmen om et rotnorsk gründereventyr og idéen om at dette løser jeg best på egenhånd og ved hjelp av kun norske ressurser, men det skal bare et snev av selvinnsikt til for å innse at det er helt feil. Pluss en god dose tro på at resten av verden også har litt å fare med.
I Norge har vi mange gode verdier og verdifull kunnskap vi kan bringe ut i verden, det er det ingen tvil om. Men sånn i den store sammenhengen er det vel like greit å innse at majoriteten av verdens befolkning ikke aner hva vi driver med her oppe i nord. Eller bryr seg nevneverdig, for den sakens skyld. Ignorante amerikanere/franskmenn/kinesere (fyll inn det som passer), kan vi si. Men det går så absolutt begge veier. Nylig hørte jeg om en by i Kina for aller første gang. Ikke noe spesielt med det, kanskje? Det er bare det at denne byen har over tolv millioner innbyggere, og det er vel nærliggende å tro at det har skjedd noe der en eller annen gang som er verdt å høre om? Er det da meg som ikke følger med? Eller er det fordi jeg følger min egen flokk og flokken generelt ikke er spesielt interessert i millionbyer i Kina?
Første del av overskriften på dette innlegget, filterbobler eller originalt «filter bubbles», er et begrep som ble introdusert av Eli Pariser i 2011. Jeg har nok en TED å by på! Her kan du lære om filterbobler på under ti minutter.
Kort sagt går det ut på at internett, som var ment å skulle åpne verden for oss og gi tilgang på informasjon fra alle hjørner av kloden, nå fungerer litt på motsatt vis. Basert på hvor vi bor, og hva vi klikker og søker på, velger algoritmer ut hva slags informasjon som havner øverst i søkelisten vår og hva som blir synlig i feed’en vår på sosiale medier. Dette er noe de fleste av oss er klar over i dag, men jeg tror ikke så mange tenker mye over hva det har å si for vår oppfatning av verden.
Om du nå virkelig ble interessert i «filter bubbles», så vil jeg anbefale denne også: Andreas Ekström snakker om at det alltid er en person med en personlig oppfatning bak enhver algoritme. Dette er rett – dette er galt, du tar feil – han har rett, vi liker deg – vi misliker ham. Google (og andre) har enormt stor makt, og han gir et eksempel som blant annet inkluderer Anders Behring Breivik og hundebæsj.
Så hvordan unngår vi å bare få høre om det som finnes i vår egen boble mens millionbyer i Kina går oss hus forbi?
Duckduckgo er en søkemotor som legger vekt på å unngå filterbobler og personavhengige søkeresultater, så det er jo et sted å starte.
Et sted å fortsett er kanskje Global Voices, et internasjonalt samfunn av bloggere, journalister, akademikere og aktivister som rapporterer og oversetter det som snakkes om i ulike deler av verden. Ethan Zuckerman er en av grunnleggerne, og tro det eller ei, jeg fant ham også på TED. Som han sier: «De virkelige problemene i verden er globale, og de krever globale samarbeid for å løse».
Jeg gleder meg til samarbeidet med den multikulturelle gjengen jeg har funnet i London. Om Norge er moden for KindLink gjenstår å se, men jeg er sikker på at forsøket bringer meg nærmere målet.
Å henge med saueflokken kan være trivelig nok, men også ekstremt begrensende. Livet blir mye mer interessant om vi klarer å sprekke noen av boblene. Jeg tør vedde på at du ikke trenger dra helt til Guangzhou.
For å veie litt opp for alt det globale pratet, avslutter jeg med det som antageligvis er verdens beste fotballsang, fra Slagen IF. Noen bobler må vi få lov til å ha.
Verden er liten, verden er stor. Blir spennende å følge deg og KindLink. Har du funnet KindLink China? Det finnes nok mange. Bli med til Kina en gang så får du se.