Høsten før jeg skulle ta fatt på masteroppgaven (eller hovedfag som vi kalte det tilbake i bronsealderen) i petroleumsgeofysikk, fikk jeg et akutt anfall av realfagsoverload. Kanskje var det den grå sementklossen, også kalt Realfagbygget som ga meg klaustrofobi, kanskje var jeg mer enn forsynt av realistene med sokker i sandalene som var skeptiske til alt som ikke kunne beskrives med en ligning. Eller kanskje det rett og slett var jeg som merket angsten ved å grave meg ned i et ultrasnevert felt og bli der de neste par årene.
Uansett; jeg var glad i å lese, skrev eventyr* på fritiden og hadde alltid tenkte at litteraturvitenskap var noe jeg faktisk burde ha på CV’en, så jeg meldte meg opp i grunnfag og gikk ut og kjøpte bøker.
* Eventyret om prinsesse Helge og de tre-fire små dvergene i den digre Fleslandsskogen ligger fortsatt i en mental skuff, og bør kanskje forbli der. Men når resten av hodet fylles av tall, stein, teorier og skeptiske særinger, kan det av og til føles helt nødvendig å putte tøys og tull inn i de ledige hjernecellene. Prinsesse Helge var en kløpper på fiolin siden hun øvde dagen lang mens dvergene var på jobb på flyplassen. Det siste kapitlet jeg skrev var der hun traff Arve Tellefsen, spilte skjorta av ham og ledet ham inn i en lengre depresjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går.
På Historisk-Fiolosofisk Fakultet hadde folk langt hår og var ikke skeptiske til noe som helst. Jeg leste Illiaden, Don Quijote og endel andre bøker jeg antagelig ikke ville valgt selv, lærte om litterære virkemidler, analyse og tolkning og tilbrakte det neste halvåret i sjokk over at det ikke fantes et eneste klart svar på noe som helst!
Da sommeren kom rømte jeg tilbake til Realfagbygget og pustet lettet ut over å kunne sette to streker under svaret. Aldri har jeg vel vært gladere over å se kalkulatoren, og konklusjonen var at jeg hadde oppnådd akkurat det jeg trengte: en pause fra de skeptiske realistene og visshet om at jeg befant meg i riktig del av Universitetet, tross alt. Siden jeg ikke fullførte mer enn ett semester i litteraturvitenskap, fikk jeg dessverre ikke noen papirer på all synsingen og tolkingen min, men jeg fikk i alle fall lest noen bøker jeg kan trekke fram hvis jeg vil kultursnobbe litt.
De siste par årene har det vært få streker under svarene. Samfunnsansvar, sosialt entreprenørskap, bærekraft og generell «redding av verden» er områder hvor det ville være både dumt og helt umulig å påstå at det finnes ett enkeltstående riktig svar. Verden famler, de fleste er enige om at vi har dårlig tid på å snu endel kjipe tendenser, og som det er med oss mennesker; vi er ikke alltid skapt for friksjonsfrie samarbeid. Og her kommer jeg til dagens tema: Samarbeid.
De fleste kjenner til at FN i 2015 kom fram til 17 bærekraftsmål.
«FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.»
www.fn.no
Bærekraftsmål nummer 17 burde kanskje kommet først og lyder som følger:
«Samarbeid for å nå målene. … For å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling….»
Dette burde politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten printe ut og henge på innsiden av dodøra. Hvis vi ikke samarbeider, men på død og liv skal ha rett alle sammen, så kommer 2030 til å komme kjappere enn vi ønsker. For ikke å snakke om hvis vi legger bena på bordet og venter på at «noen voksne» skal ordne opp. Det viser seg gang på gang at «de voksne» ikke vet hva de driver med.
Det er heldigvis flere og flere som ser alle mulighetene som ligger i bærekraftige løsninger, nye teknologier og forretningsmodeller som gjør verden til et bedre sted. Men med alle som kommer opp med nye idéer, smarte løsninger og fantastiske visjoner, kommer også ønsket om å holde kortene tett til brystet og verne om og kjempe for sin løsning.
Det er så mange ord med like mange gode hensikter: samfunnsansvar, bærekraft, shared value, impact business, filantropi, frivillighet, sosialt entreprenørskap…. og alle har sine dedikerte ambassadører og tilhengere.
(Ja, jeg er klar over den salige blandingen av engelsk og norsk, men av og til må man bare bite i det sure språkeplet og innse at et godt norsk ord for impact ikke eksisterer. Tusen poeng til den som kommer på noe som ikke høres ut som det kommer fra en Hellbillies-låt.)
Om jeg stoppet på riktig tidspunkt under min lille fakultet-til-fakultet-runde den gangen rundt tusenårskiftet, kan jo diskuteres, men jeg var ganske fornøyd der og da. Selv om det ble mye tolking (ironisk nok er det mye av det geofysikere driver med) de neste årene, kunne det meste forsvares med en beregning, og fantasien kunne jeg spare til Prinsesse Helge.
Nå viste det seg jo rimelig kjapt at om det er noen som er glade i synsing og snedige kalkuleringer som ligner litt på bingo eller rulett, så er det folk som drar ut for å finne olje og gass. Måten de gjør det på er likevel temmelig gjennomtenkt (tro det eller ei), og jeg har en følelse av at endel av dem kunne gitt et godt råd eller fem til de som driver og redder verden.
I oljebransjen er det å komme fram til riktig svar ofte ensbetydende med et funn, som igjen betyr penger og prestisje. Det er kanskje derfor oljefolk blir så gode problemløsere. Målet er å minimere risikoen for å ta feil, og for å få til det blir mange metoder og datakilder tatt i bruk. Noen vil alltid være eksperter på og forkjemper for «sin» metode, men brønndata-Jon vil aldri påstå at seismikk-Kjell er avleggs eller at geologi-Gro er overflødig. Noen metoder vil kanskje veie tyngre og bety mer, men det er totalen av bidrag som betyr noe for det endelige resultatet. Det er alle enige om, og alle snakker sammen og deler erfaringer og kunnskap for å komme fram til best mulig resultat. Partnerskap vil innebære en eller annen transaksjon, men poenget er respekten for andres innfallsvinkel og ønsket om å nå et mål der alle vinner.
Kommunikasjon, respekt og åpenhet er gode stikkord. Det er lett for «shared value»-gjengen å påstå at filantropien er død og bare gjør vondt verre, men jeg er temmelig sikker på at alle de barna som har sluppet å dø av malaria på grunn av Bill & Melinda Gates Foundation sin innsats er helt uenige. Samtidig er det fort gjort at de sosiale entreprenørene stusser på motivasjonen til de som tjener en formue på sin nye «impact business», og at frivillighetsgjengen føler at de faktisk vet mest om hvordan man bistår under en sultkatastrofe. Og det kan hende de har litt rett alle sammen. Men kanskje det likevel er summen av dem, i passe størrelse, i riktig posisjon, med riktige tannhjul å jobbe sammen med, som er det riktige svaret for at 2030-målet skal være innen rekkevidde.
Samarbeid altså. Alle må med. Som nevnt; politikere, næringslivsledere, offentlig- og privat ansatte, mannen og dama i gata, gründere som redder verden, frivillige og ansatte i frivillige organisasjoner, kongen, paven og presten. Og de løsningsorienterte oljeleterne, når de omsider finner ut at de har funnet sin siste oljedråpe.
For ikke å snakke om barna.
Jeg leste nettopp om Danica og Jason Russel i Rank & File, et digitalt magasin som du ikke kan bli annet enn inspirert av å lese. De er aktivister, fredsforkjempere, foreldre og forfattere. Blant annet. De har skrevet barneboken «A little radical», en ABC for aktivisme. Bokstaven N står for «Now» og sier noe om at det er opp til hver enkelt og at det er lite vits i å vente på en invitasjon. Siste del av sitatet er fra Steve Jobs, og han hadde definitivt endel å komme med, han også:
“N is for Now. Where you are. Where you start. There’s no invitation for you to take part. Every idea, and great new breakthrough, was made up by someone no smarter than you…”
Hvis noen skulle lure på hvordan det går med Prinsesse Helge, så lover jeg å fortelle hvis jeg hører noe. Antageligvis har hun hevet seg på bærekraftsbølgen og er på full fart inn i FN med dvergene på slep.