Jeg husker en gang jeg så et intervju med Petter Stordalen der han snakket om hvor mye han alltid gledet seg til mandag. Jeg forsto ikke hva han mente. Jeg tror faktisk at jeg ble litt irritert.
Jeg har heldigvis aldri gruet meg til ukestart, men jeg forstår hva han mente, hvem det nå var som sa: «I hate Sunday because it’s too close to Monday». Søndagen har liksom alltid hatt et snev av panikk over seg, fordi den betyr slutten på helgen. Jeg tenker ofte i farger, og mens fredag er knall gul og lørdagen er rød, er søndagen litt sånn ubestemmelig gusjegrønn. Man skulle jo tro at det har en slags betydning…
Man treffer folk innimellom som påstår at de har verdens beste jobb. Noen sier det på en sånn måte at man faktisk tror på dem. Tidligere har jeg da tenkt at de har trukket gullbilletten, vunnet det store «jobb-lotteriet» eller har vært ekstremt treffsikre i valg av utdannelse.
Men i tillegg til de som faktisk gjør det, kan jeg tenke meg flere mer indirekte årsaker til at folk sier at de elsker jobben sin:
- Høy lønn og prestisje hjelper definitivt for endel, men holder antageligvis ikke i lengden.
- Veldig godt miljø og gode kollegaer kan gjøre arbeidsdagen til en fest selv om oppgavene ikke er de mest spennende.
- Dopamin! Det avhengighetsskapende stoffet som er endel av hjernens belønningssystem er i sving når vi når mål, oppnår forfremmelser eller bonuser, får en ny kunde og så videre, og det er ingen tvil om at det får oss til å føle oss bra.
- At jobben krever lite nok, men samtidig gir høy nok avkastning til å finansiere en veldig gøyal fritid.
- At arbeidshverdagen inneholder nok innslag av en aktivitet som du synes er ekstremt artig, selv om denne egentlig ikke har noe med selve jobben å gjøre.
Fram til bråstoppen i det «normale arbeidslivet» for to år siden, var den første jobben jeg fikk etter endt utdannelse, den jeg satt høyest. Mine fem år som systemingeniør i Nera Satcom ser jeg fremdeles på som en lang opptur. Nesten synd at det var den første, for jeg hadde ikke vett til å sette pris på det.
Men grunnen til at jeg elsket denne jobben, var ikke at jeg brant så inderlig for data, elektronikk og satellittkommunikasjon, selv om det var spennende nok i seg selv. Nei, det var noen få elementer som gjorde denne jobben så bra; et veldig godt miljø, masse reising og mye nytt å lære. Nesten ingen arbeidsdager var like, og jeg fikk reise til alle verdenshjørner sammen med veldig hyggelige mennesker. Det tror jeg de fleste 27-åringer uten barn og familie ville likt. Dessuten begynte jeg helt på bunn sånn faglig sett og måtte lære meg alt. Det har gått opp for meg etterhvert at det å lære nye ting er noe av det morsomste jeg vet.
Så altså: reising, gode kollegaer og mye læring gjorde at jeg syntes jeg hadde verdens beste jobb i fem år. Men jeg er usikker på om det hadde vært nok i lengden.
Simon Sinek som jeg snakket om i forrige post sier:
We don’t necessarily find happiness in our jobs every day, but we can feel fulfilled by our work every day if it makes us feel part of something bigger than ourselves. Fulfillment comes when our job connects directly to our WHY.
Satt i en annen sammenheng – vi elsker barna våre, men det er ikke nødvendigvis slik at vi liker dem hvert sekund av døgnet.
Der var dette «hvorfor’et» igjen. Jeg er ganske sikker på at det ligger noe helt vesentlig der.
Når jeg nå prøver å skape meg en jobb som tilfredsstiller det jeg per i dag tror er mitt «hvorfor», er det temmelig skummelt å si rett ut hva dette «hvorfor’et» er. Tenk om det ikke fungerer. Hva om jeg blir sittende med skjegget i postkassa og et ubrukelig «hvorfor» som ikke er økonomisk bærekraftig? Hva da?
Det er her plan B kommer inn. Sikkerhetsnettet.
Da jeg tok avgjørelsen om å hoppe i det rundt juletider i fjor, var det egentlig uten fnugg av tvil. Jeg følte ikke at jeg risikerte så veldig mye. Relevante stillingsannonser glimret med sitt fravær, og det å bli eksponert for nye miljøer og ny kunnskap kunne bare øke sjansene mine enten det ble slik eller sånn. Dagpenger under etablering fra NAV er fantastisk starthjelp, og jeg vurderte det slik at jeg ville få mer ut av å prøve enn å la være.
Men det er klart, dagpenger over en lengre periode er ingen gullgruve, og noe mer økonomisk fleksibilitet og trygghet hadde vært greit.
Annonser på sosiale medier kan være en pest og en plage, men av og til treffer de blink. Jeg var vel i målgruppen på en eller annen måte, for plutselig fikk jeg se en veldig forlokkende annonse for et webinar som handlet om hvordan man kunne bli frilans oversetter, jobbe fra hvor som helst og bestemme sin egen arbeidstid.
«Helt perfekt», tenkte jeg, meldte meg på, og tok det påfølgende kurset også. Jeg var et enkelt bytte. Og det var i grunnen helt perfekt. Jeg er glad i å skrive, håndterer engelsk rimelig greit, og kan dessuten henge det på en bransje som jeg har dypere kunnskap om. Og plutselig åpnet det seg en ny verden av folk som driver med noe som jeg ikke visste noe om fra før. Dette er en stor bransje, og folk lever helt fint av det. Og jeg likte det! Det var nesten som en liten kokosnøtt. La oss kalle det en hasselnøtt.
Foreløpig har jeg bare tatt noen få oppdrag, fordi dette er tidkrevende og forsinker de andre tingene jeg holder på med. Men jeg har fått bekreftet at dette er noe jeg kan fikse, og jeg er sikker på at jeg kan skalere det opp om nødvendig.
På den måten sover jeg bedre om natten, og det skal man absolutt ikke undervurdere.
Tilbake til det store «hvorfor». Jeg tenker stadig at jeg skal komme bare litt nærmere noe som beviselig har livets rett før jeg bretter ut planer og bakgrunn for alle og enhver. Bare være litt tryggere og sikrere slik at ikke fallet blir så innmari langt og hardt. Men samtidig; en av grunnene til at jeg startet denne bloggen var for å få en sterkere følelse av nødvendighet. Jo flere jeg forteller om planene mine, desto mer nødvendig blir det for meg å få det til. Det blir litt som han som skal slutte å røyke eller begynne å trene som deler det på sosiale medier for å legge et større press på seg selv.
Så grunnen til at jeg ikke går nærmere inn på «hvorfor» akkurat nå, er ikke fordi jeg ikke vil eller tør. Det er bare fordi et «hvorfor» krever en hel bloggpost helt for seg selv, og jeg innbiller meg at folk begynner å gjespe når man passerer 1000 ord.
Så jeg vil heller avslutte med å røpe hva jeg har til felles med den godeste Petter (ikke han jeg er gift med, men han andre).
Vi er begge fra Porsgrunn, men ikke nok med det…
Vi gleder oss begge til mandag!
Det er fantastisk å ikke alltid se fram til neste helg og å slippe følelsen av klaustrofobi når man tenker på de tilmålte fem ukene med ferie som langt i fra strekker til. Jeg vet at utkommet av hver eneste dag avhenger av min egen innsats, om jeg kontakter de rette personene og om jeg tar smarte avgjørelser, og den følelsen av kontroll og ansvar er i mitt hode helt uvurderlig. Jeg jobber antageligvis mer nå en noen gang tidligere, men jeg er herre over min egen tid, og hver dag blir nesten akkurat så god som jeg bestemmer at den skal bli.
Jeg liker ikke hver eneste aktivitet, men totalen er helt strålende!
Så hva er mitt «hvorfor»? For ikke å snakke om «hva» og «hvordan»? Det skal jeg fortelle om i neste post.
