Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.
Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.
Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.
Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.
Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:
I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke, jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.
Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.
Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.
Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?
Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi». Det kan jo bli en trøst.
Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….
