Tekstmelding fra staten

-Hei, det er fra Innovasjon Norge, har du litt tid?

-Ja! Masse tid!

-Det er jeg som er saksbehandleren din, og jeg tenkte vi kunne gå gjennom søknaden du har sendt. Jeg kjenner jo denne saken, for vi har snakket sammen før.

-Å, det er deg ja, jeg håpte på det.

-Å? Syntes du jeg hørtes så snill ut?

-Ja, jeg syntes vi ble så gode venner.

Ja visst. Profesjonelt og fint, altså. Dette var begynnelsen på tre kvarters samtale tidligere denne uken, der det kom tydelig fram at det var helt avgjørende hva jeg svarte på alle spørsmålene jeg fikk. Det føltes verre enn muntlig eksamen i kjemi på videregående. Den gang ble jeg så sjokkerende nervøs at jeg ble gående med svarte flekker etter sølvnitrat på hendene i flere uker etterpå, og det var ikke så mye bedre denne gangen. Jeg var utslitt resten av kvelden.

For nysgjerrige:
flekker fra sølvnitrat
Hendene mine sommeren etter kjemieksamen.

«Sølvnitrat er giftig ved inntak eller inhalasjon. Ved kontakt med hud kan stoffet skape brune misfarginger, som gradvis blir svarte. Disse misfargningene kan ikke vaskes bort eller fjernes – har man først fått dem, må man vente på at huden slites bort, og ny flekkfri hud skapes innenfra.» Wikipedia

 

Vente. Ikke lett, altså. Når man bare har lyst til å ringe for å spørre: «Er du helt, helt sikker på at du har skjønt hva jeg mener?»

Den hyggelige saksbehandleren fikk faktisk ytterligere to lange e-poster utover kvelden, fordi jeg følte han behøvde enda mer overbevisende informasjon. Jeg så for meg at han tenkte på saken min mens han gikk tur med hunden, sto med oppvasken og mens han pusset tennene. Det gjorde han selvsagt ikke, men det er jo en litt artig tanke.

Han tenkte nok på meg hele neste dag også, for det var helt stille. Jeg holdt på å gå helt i frø og funderte mye på hvor mye enkelte personers avgjørelser har å si for andres humør.

Neste dag fikk jeg en tekstmelding. En tekstmelding altså! Temmelig overbevist om at en tekstmelding var likestilt med «Vi takker for interessen og ønsker lykke til videre» ved jobbsøking, mistet jeg litt av piffen.
Jeg klikket meg videre fra tekstmeldingen og så at beskjeden så litt annerledes ut enn avslaget i april. Jeg leste den sikkert tre ganger. «Innvilget.» Innvilget!
lettelse

En helt enorm lettelse! Det er sånn jeg vil beskrive følelsen. Jeg vil nok aldri bli typen som løper rundt og hyler av glede. Visst ble jeg glad, men det var lettelsen som var mest fremtredende. Lettelse over at jeg slipper å gå rundt å være småtrist i tre uker og slite for å bringe motivasjonen tilbake der den var. Og lettelse over at jeg endelig fikk et konkret bevis for at noen virkelig tror at jeg er inne på noe. Det siste er helt uvurderlig.

Jeg hadde i grunnen forberedt meg på å la dette innlegget handle om å komme seg raskest mulig over en skuffelse og fortsette å fokusere på målet. Jeg gruet meg til å skrive det, for jeg visste jeg kom til å være i et elendig humør. Nå kan jeg spare det innholdet til en hump lenger ned i løypa. Jeg er tvers gjennom optimist, men humpene kommer, før eller senere.

Hvordan oktober, november og desember kommer til å se ut, klarer jeg fremdeles ikke helt å se klart for meg. Selv om jeg har skissert det rimelig detaljert for Innovasjon Norge, er det vanskelig å se for seg en realitet som er helt avhengig av at noen sier «Kjør på!» før de virkelig sier det. Nå har jeg hatt fire dager på å la det synke inn, og de to-tre neste månedene begynner å ta form, også inne i mitt hode.

fremtiden
Myser inn i fremtiden

For mange av menneskene jeg omgås for tiden er «markedsavklaring» og «Fase 1» dagligdagse begreper, ofte forbundet med sterke følelser. For alle andre som måtte lure, sier Innovasjon Norge det slik: «Formålet med denne fasen er å redusere markedsrisiko. Forretningsidé og forslag til løsning testes i markedet i tett dialog med kundene. Målet, etter endt prosjekt, er å kunne dokumentere at du kommer til å tjene penger, og at forretningsidéen gir muligheter for vekst.»

Jeg har fått støtte til et helt konkret prosjekt, og alle penger skal gå til eksterne utgifter tilknyttet dette. Jeg har gitt meg selv beskjedent med tid, og idet vi vinker farvel til 2017 bør jeg ha brukt potten jeg har fått råde over på smartest mulig måte, slik at jeg kan si med sikkerhet at markedet er klart for å ta imot idéen min. Selv om jeg synes det er fantastisk å kunne styre skuta helt selv, er det litt overveldende å tenke på at hver minste avgjørelse er min, og at resultatet hviler på om jeg tar smarte valg.

Takk og pris for alle gode og erfarne rådgivere og hjelpere der ute! Selv om de utvilsomt flinke folka noen ganger gir helt motsatte råd av de andre utvilsomt flinke folka, setter jeg stor pris på dem. Jeg får heller ta med meg magefølelsen min på strategisamling innimellom og velge råd etter beste evne.

mineons
Strategisamling

3 kommentarer til «Tekstmelding fra staten»

Det er stengt for kommentarer.