Jeg var helt sikker på at teksten i Pink Floyds «Comfortably Numb» handlet om det å være litt sånn lykkelig ignorant i forhold til resten av verden. Så feil kan man ta.
Ifølge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters, som skrev teksten, inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Jaja. Overskriften passer til temaet, så jeg velger å beholde den.
Det er første og kanskje siste gangen jeg bruker et privat bilde av mine egne private mennesker i denne bloggen. Men denne gangen passet det for bra til å la være, og det er i grunnen veggen bak som er fokuset.
Bildet er fra Preus Museum i Horten, der de åpnet en ny utstilling forrige helg. Det ser og høres ut som om dette er dagligdagse kulturelle begivenheter i familien, men det kan jeg avkrefte med en gang. Det fine er jo at Pokémon’er forviller seg til de merkeligste steder, også til Horten, og det er utrolig hva det kan gjøre med motivasjonen.
Det beste med hele utstillingen syntes jeg var denne veggen med ikoniske bilder fra historien. Mange vil dra kjensel på flere av bildene nettopp fordi de gjør inntrykk og ikke så lett forsvinner fra netthinnen.
Rosa Parks på bussen, World Trade Center 11. september, Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter massakren på Utøya, Alan Kurdi på stranda i Tyrkia, den brennende munken i Vietnam….
Dette høres kanskje voldsomt ut for en fireåring, men med gode og ikke altfor dyptgående forklaringer tror jeg at det kan være litt sunt å se at verden er større enn Tønsberg og at heltene fra Ninjago faktisk funker veldig dårlig når det blir skikkelig krise.
Tidligere denne uka hørte jeg på en podkast med en svært ivrig coach (det er sånt man begynner med når man skal finne seg selv) som anbefalte å lese mer historie for å kjenne seg mer takknemlig i hverdagen. Jeg synes han hadde et godt poeng. Det blir litt vanskeligere å klage over rush-trafikken og julebrus i oktober hvis man akkurat har lest om Holocaust. Vi trenger faktisk ikke engang å gå til historien. Om noen vil ta ikoniske bilder i dag av hendelser som ville gitt oss et videre perspektiv og mer takknemlighet i hverdagen, har de dessverre nok av muligheter hver eneste dag, rett utenfor stuedøra.
Men de har så lett for å glippe, alle disse sakene som vi jo gjerne skulle gjort noe med og brydd oss mer om. De forsvinner et sted mellom åtte-til-fire, fotballtreningen og foreldremøtet, og når vi til slutt er nødt til å bekymre oss litt for morgendagens rush-trafikk, har vi faktisk ikke mer tid til å tenke på krigen i Syria.
Men hjelper det at vi går rundt og tenker på krigen i Syria, blir det fred av den grunn? Nei, det gjør det ganske sikkert ikke. Men å engasjere seg i en sak, snakke om den og vise at man bryr seg er fryktelig mye bedre enn å la være.
«Det er ikke slik at synlighet løser alle problemer – men vi vet at stillhet dreper.»
Leger Uten Grenser
Prosjektet som jeg har fått støtte til fra Innovasjon Norge fokuserer nettopp på dette. De fleste er vel enige om at hvis alle var snillere mot hverandre og flinkere til å hjelpe dem som trenger det, så hadde verden blitt et bedre sted. Hos mange ligger det i ryggmargen at man er hakket snillere om man ikke forteller andre om det. Det er litt edlere og litt mer ekte om man holder det for seg selv. Dette er personlig, og jeg sier ikke at det er galt. Men jeg er fullstendig overbevist om at hvis engasjement og innsats for en sak vises fram, vil det inspirere flere og gjøre det mulig med en enda større positiv endring enn den man kan klare alene, i det stille.
Når jeg spør folk hva de vet om Frelsesarmeens Gatefotball, får jeg veldig sprikende svar. Noen ytterst få vet at det er en del av Frelsesarmeens rusomsorg mens andre tror at det rett og slett er fotballkamper som spilles i gata. I dag er det gatefotballag i Fredrikstad, Bergen, Oslo, Trondheim, Stavanger, Tønsberg, Kongsvinger, Larvik, Birkeland, Mandal, Stord og Vennesla. Og visste du at VM i gatefotball (Homeless World Cup) ble arrangert i Oslo i sommer? 50 land var representert av over 500 spillere. Et stort arrangement med stor betydning for veldig mange mennesker.
Siden det ikke er lovpålagt å ha et tilbud om å få spille fotball for å holde seg rusfri, er ikke daglig drift av dette noe Frelsesarmeen får statsstøtte til. Derfor er andre bidrag veldig velkomne. Jeg er skikkelig glad for å få sjansen til å teste konseptet mitt med Gatefotballen som den første saken jeg skal forsøke å skape engasjement rundt. En veldig positiv eier av en lokal bedrift blir med på pilotprosjektet og publikum som besøker denne bedriften får også sjansen til å delta på en måte som krever handling, ikke penger.
Hvis det går som jeg håper, vil flere bedrifter se at prosjektet gir gevinst, ikke bare for selve saken, men også for lokalmiljøet og for bedriftene som engasjerer seg.
Dessverre er det fryktelig vanskelig å forutse folks reaksjoner og handlinger, så jeg er temmelig spent.
Stay tuned! Og for de som ikke orker å vente på neste bloggpost, er Facebook stedet.