Stikkord: gründer

Lokket har jeg fortalt om før. Jeg har fortsatt tomatsuppe på veggene, så problemet finnes, men jeg klarte ikke å mane fram den helt store følelsen av nødvendighet. Derfor la jeg lokket på hylla. Senest i går tenkte jeg at et lokk kanskje ikke hadde vært så dumt å pusle med likevel. Eventuelt vaffelrøreproduksjon. Eller en hudpleiesalong. Noe skikkelig ufarlig  som ingen kunne la være å like.

Da jeg startet denne bloggen, var det av tre grunner:

• For det første hadde jeg  fryktelig mye jeg ønsket å si om hvordan det er å miste jobben og prosessen for å finne en ny. Jeg begynte å bli lei av å høre min egen monolog i bilen, og jeg trengte et større publikum.
• For det andre hadde jeg grenseløst lyst til å fortelle om alle de inspirerende, kreative og positive menneskene jeg møtte blant gründere og hjelperne rundt dem. Disse skal jeg snart fortelle mer om!
• Og for det tredje, og ikke minst, ønsket jeg å gjøre omverdenen kjent med idéen min som er innenfor et område der mange mener mye, og troverdighet og tillit er avgjørende for at jeg ikke blir kastet til løvene. Eller blir hengt ut i Tønsberg Blad.

  

I helga hadde en ung SP-politiker en spalte i TB der hun uttrykte skrekk og gru over at noen kan finne på å selge kaffe fra rosa kopper, ta fem kroner ekstra, for så å donere disse fem kronene til Kreftforeningen. Eller at noen klistrer rosa sløyfer på negllakkflasker, selger dem litt dyrere og donerer overskuddet samme sted. Hun mener det eneste handelsstanden gjør i disse kampanjene er å velte seg i profitt, samtidig som at de minner folk som har mistet noen i kreft om tapene de har lidd.

Gulp. Det hun snakker ned i gjørma er «cause marketing». Å koble en merkevare til en god sak. Dette er min hete potet. Men jeg skal forsvare poteten min med nebb og klør.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med å si at jeg er dypt uenig.

Jeg mener vi har et ødeleggende forhold til hva det betyr å hjelpe andre. Det skal aller helst gjøres ut av ren idealisme, gratis og på egen fritid. Gode handlinger må ikke assosieres til penger, og vi bør gjøre det i det stille uten å fortelle noen om det. Lager du et lokk eller en ny duppedings til kjøkkenet, eventuelt et aldri så lite voldelig dataspill er det «fritt fram, bli millionær!», men ønsker du å bidra til at noen som ikke har det bra får det litt bedre, er det best for deg at det ikke gagner deg samtidig. Bortsett fra at du får skikkelig god samvittighet, selvsagt.

Det er veldig mange områder som berøres av denne holdningen. Det er sosiale entreprenører som risikerer å bli kalt velferdsprofittører. Det er store organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna som med jevne mellomrom blir utsatt for kritikk for at de bruker for mye penger på administrasjon og ikke nok der giveren mener det er best at de blir brukt. For giveren vet selvsagt dette best. Og det er bedrifter som bidrar til gode saker, tjener på det samtidig og blir kjeftet på av unge SP-politikere.

For omtrent et halvt år siden, etter at jeg hadde funnet ut at jeg ville bevege meg ut i dette minefeltet der jeg skulle tjene penger på å være et mellomledd mellom de som vil hjelpe og de som skal hjelpes (høres jo kritikkverdig ut), kom jeg over Dan Pallotta. Ja, det begynner å bli merkbart mange amerikanske helter hos meg. Jeg vet ikke hva det er, men de er jo fryktelig mange over der, og gjør stort sett mye ut av seg… Dan Pallotta har et foredrag på TED og han har startet Charity Defense Council.

For de som ikke gidder å se foredraget (anbefales, han forklarer bedre enn meg, og du kan risikere å bli overbevist), her er et kort sammendrag:

Han hevder vi bruker to ulike regelbøker, en for ideell sektor og en for vanlig forretningsvirksomhet. Av og til er engelsk enklere, så jeg velger å bruke non-profit og for-profit.  Dette berører:

1. Kompensasjon: den inngrodde idéen om at det er umoralsk å tjene penger på å hjelpe andre fører til at verdifulle og høyst tiltrengte talenter velger å tjene mye penger på duppedingser og dataspill framfor å jobbe for non-profit sektor, hvor lønna skal være så lav som mulig.
2. Markedsføring: det er vanskelig å gjøre en sak kjent når man ikke kan bruke penger(som er donert) på å markedsføre den.
3. Risiko og innovasjon: uten rom for å prøve nye idéer (som kan innebære å feile), kan man ikke vokse. Mindre vekst gir dårligere resultat.
4. Tid: det er mindre villighet til å vente på at de gode resultatene vises innen non-profit sektor.
5. Kapital: siden non-profit sektor ikke kan utbetale utbytte er det umulig å tiltrekke seg kapital som ville muliggjort mye større prosjekter.

   

 

 

Pallotta mener at vi blander moral og nøysomhet, noe som fører til at vi måler effektiviteten til ideelle organisasjoner utifra hvor lite kakestykke de setter av til administrasjon. Jo mindre kakestykke, desto mer går til den gode saken. Og dette mener jo de fleste er bra. Men ved å la administrasjon inkludere de fem puktene over og øke denne andelen ved f.eks å reklamere høylydt for saken det jobbes for, kan hele kaka bli mye større selv om prosentandelen som går til saken blir mindre relativt sett.

Så hva har dette med rosa kaffekopper og Kreftsaken å gjøre? Jo, det har med holdningen å gjøre, som sier at alt som knyttes til  bistand, frivillighet og veldedighet  må holdes strengt adskildt fra alle de reglene vi bruker i annen forretningsvirksomhet. Dermed går vi glipp av alle de gode mulighetene til vekst og stor endring for de aller viktigste utfordringene vi har i verden.

«What should we pay the non-profit CEO that figures out how to stop 30,000 kids a day from dying from preventable causes? Whatever they want.»
Trevor Neilson, Global Philantropy Group, innlegg i Huffington post

Jeg behøver vel ikke si det, men jeg er enig med Dan Pallotta. Og det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal gi fra hjertet og være skikkelig involvert i den saken man støtter. Det betyr bare at jeg mener at det er lov til å bruke hodet også. Om bedriften man jobber for får flere lojale, engasjerte og opplyste kunder som blir minnet om den gode saken samtidig som at de kjøper en litt dyrere kaffekopp, så ser jeg virkelig ikke hvem som taper på det.

Jeg er den første til å snakke ivrig om at vi alle burde gjøre flere gode handlinger uten å forvente noe tilbake. Det er denne hjernekjemien som jeg har snakket om før, som har så mange gode effekter på oss at vi kan slutte å dra på spa. Men vi trenger kanskje et lite dult for å komme i gang. Og når det gjelder næringslivet, kan vi ikke være så naive at vi tror at de ikke uansett har et ønske om å tjene penger på det de gjør, om det er ved å få gladere og mer arbeidssomme ansatte eller flere kunder.

Som sagt; dette er en het potet jeg er villig til å kjempe for. Det blir en spennende reise, for poteten og meg. Det er et mangfoldig felt, med mange potensielle hull å snuble i, og det vil helt sikkert være noen som står klar med frityrgryta om vi tråkker feil.

Litt av hensikten med denne bloggen er å vise veien fram til en mulig bærekraftig bedrift, så jeg håper ikke det oppfattes som ren markedsføring. På bycause.no jobbes det iherdig i bakgrunnen. Foreløpig er det ikke så mye å hente, men for de som er interessert og som gjerne drikker kaffen sin fra en litt dyrere rosa kopp, er det bare å følge med!