Aldri undervurder en god krise

Den 4. mai 2016 mistet jeg jobben. Krise. Det var nesten på dagen to år etter at jeg fikk den, våren 2014. De gode tidene. Kontor på bryggekanten, fin tittel, god lønn og fin-fine utsikter. Ikke lenger pendle til Oslo, kun en halvtime i bil og supert i kombinasjon med to små barn. Det virket nesten for godt til å være sant, og fire måneder senere begynte det å vise seg at det i alle fall var for godt til å vare. Det ble en langdryg nedtur der vi klamret oss fast og bedriften gjorde sitt beste for å finne løsninger, men nedgangen ga seg ikke og arbeidsoppgavene forsvant. Jeg ble ikke akkurat båret ut hylende, det var heller sånn at det føltes som en lettelse etter halvannet år med en snikende frykt for hvordan dette skulle ende, en evigvarende permittering, og fremfor alt omfattende dårlig stemning.

Men på tross av at jeg faktisk pustet litt lettere etter å ha tatt min hatt, var mine første dager under NAVs vinger preget av panikk og angst for hullet i CV’en. Yaiks, her må man ha en ny jobb, så lik som mulig, fort som fy!
Jeg har lest at det å miste jobben kan sammenlignes med andre kriser i livet når det gjelder hvilke faser man skal gjennom, og for min del stemte dette veldig bra.

• Sjokkfasen – Noen blir apatiske, andre blir sinte og paniske. Finne syndebukker. Isolasjon. For meg var det ikke apati som gjaldt, for å si det sånn. Det var ikke mange i ledelsen i min gamle jobb som fikk gå fri fra mine raseriutbrudd (syndebukker). Heldigvis foregikk alle disse utbruddene med kun en person tilstede; meg selv, gjerne i bilen alene (isolasjon), snakkende høyt og rasende til den stakkaren som heldigvis ikke var der.

• Reaksjonsfasen – smerte, gråt, fortvilelse, angst, søvnforstyrrelser og mareritt. Ja, jeg kan vel krysse av på alle sammen, hvis jeg skal være ubehagelig ærlig. Heldigvis skulle det ekstremt lite til for at jeg ble rammet av blaff av optimisme i denne perioden, og en medfødt tro på at «det ordner seg til slutt» tok ganske raskt over.

• Reparasjons- og bearbeidingsfasen – man avfinner seg med situasjonen og bruker mindre tid på grubling. Denne fasen var preget av å svinge i takt med antall stillinger på Finn.no som var perifert aktuelle for sånne som meg. Fremdeles hang jeg igjen i tanken om at jeg skulle bli ved min lest, eller i alle fall så nær den som mulig.

• Nyorienteringsfasen – kjennetegnes ved begynnende overskudd til å engasjere seg i gamle interesser og nye utfordringer. Og det er her det begynner å bli interessant!

Det er denne siste fasen jeg har lyst til å fortelle om, og derfor er ikke dette en blogg om en stakkars arbeidsledig geofysiker som holder på å gå til grunne ett år etter at hun så sin siste seismikk. De siste ti månedene er de artigste jeg kan huske å ha hatt på veldig lenge, og jeg vil faktisk si det så sterkt som at jeg i dag er glad for at jeg mistet jobben….Åh, skummelt å si det høyt!

Unnskyld, gamle sjef, tidligere kollegaer, olja i Nordsjøen, og alle dere (inkludert meg selv) jeg prøvde å overbevise om at jeg hadde en jobb jeg brant for. (De kjappeste av dere skjønte det sikkert for lenge siden…) Jeg tror virkelig ikke jeg var på rett hylle lenger. Jeg er et klassisk eksempel på at «det bare ble sånn»… Det er ikke det at noe av det jeg har gjort er bortkastet, langt i fra. Men det er lenge siden jeg har tenkt at «Jeg har en fantastisk jobb og jeg kunne ikke tenke meg å gjøre noe annet.»

Det snakkes mye om det i dagens Norge, men det å omstille seg er ikke enkelt. Man skal helst ha overskudd av både tid og penger for å få det til. Tid og penger har jeg ikke mye av, men det jeg har i rikt monn er motivasjon til å nå de målene jeg har satt meg. Motivasjon alene holder kanskje ikke, men håpet er at jeg i tillegg har opparbeidet meg såpass med generell kompetanse og evne til å tilegne meg ny kunnskap, at jeg kan klare å styre skuta i en annen retning.

Jeg håper å kunne bevise at skomakeren med hell kan kaste lesten sin og heller bli frisør. Og at samfunnet faktisk har alt å vinne på at folk jobber med noe som virkelig betyr noe for dem, i alle fall noe i nærheten. Sist jeg skulle bevise noe av denne størrelsen var da jeg mente man kunne gå Birken uten å være spesielt flink til å gå på ski. Jeg ble stoppet halvveis og endte på «taperbussen», men ingen kan påstå at jeg ikke lærte masse om ski og kladder underveis!

Dette med å aldri undervurdere en god krise…Jeg er forsiktig med å si det, siden ikke alle kriser er gode. Folk blir syke, folk dør, ulykker og katastrofer inntreffer… De aller fleste kriser gjør skikkelig vondt, og ikke alle fører til noe bra. Men for min del ble det å miste jobben en skikkelig øyeåpner, og om det ikke hadde skjedd er jeg helt sikker på at jeg aldri hadde kommet på at «Ja visst, i dag skal jeg si opp for å gå ut for å finne ut hva jeg virkelig brenner for!» Jeg trengte i høyeste grad det sparket bak og alle de påfølgende fasene med sjokk, sorg og panikk, for å klare å tenke nytt.

​

Og nå har jeg altså en plan og et mål. En plan om hva jeg ønsker å bruke tid, talenter, energi og kreativitet på, et mål om hva jeg ønsker å oppnå og om hvilke spor jeg håper å sette etter meg. Mer om det senere!

På veien til målet vil jeg gjerne dokumentere reisen. Både for meg selv, for eventuelt nysgjerrige venner og familie som klør seg i hodet og lurer på når jeg skal begynne å søke «ordentlige» jobber igjen, og ikke minst for andre i en likende situasjon som jeg befant meg i og delvis fortsatt befinner meg i. Jeg vil gjerne skrive for dem som desperat saumfarer finn.no og prøver å passe til «ønskede kvalifikasjoner», og jeg håper at jeg kan vise at det finnes flere muligheter.

I neste post skal jeg gå tilbake til september 2016. Fordelen med å blogge i historisk tid, er at jeg jeg vet hvordan det går, i alle fall fram til i dag. Og fra september og fram til i dag er det (nesten) pur glede!
Og om du skulle lure på hva i alle dager kokosnøtter har å gjøre med det å miste jobben, så kommer forklaringen i neste post!

 

Email address:

La dette feltet stå tomt om du er en person: