Podkaster og gullfisk utenfor bollen

fish bowl

Jeg hører veldig mye på podkaster. I bilen, på løpetur, mens jeg pusser tennene, når jeg står i kø….. Besatt høres litt voldsomt ut, men vi er ikke så veldig langt unna. Men jeg sier det og jeg mener det – det er en gullgruve der ute bestående av opptak av folk som snakker. Enig, det høres ikke akkurat ut som hæla i taket. Det var nok derfor jeg brukte litt tid på å la meg overbevise, men nå er jeg altså hekta. Det finnes podkaster om absolutt ALT, og hvis du finner de virkelig gode har du underholdning og potensiale for å lære noe nytt herfra til evigheten.

Siden hverdagen min i stor grad er preget av  spørsmål som «Hvordan i alle dager gjør jeg dette?» og «Hva skulle jeg egentlig ha gjort nå?» med et og annet «HÆ?!» innimellom, hører jeg mest på podkaster som jeg tror kan gi meg noen av svarene. I tillegg leter jeg etter de som mellom linjene sier: «Jada, dette fikser du. Stå på! Det er absolutt ingen grunn til at dette ikke skal fungere.»
Siden jeg er relativt lett å inspirere, har jeg med vilje latt listen med programmer vokse av seg selv. Jeg tester de jeg får et tilfeldig tips om, og har ikke aktivt søkt etter nye.

podkaster

Men de jeg har på listen min er gode som gull, og det var her jeg hørte analogien om gullfiskbollen her om dagen:
Gjesten på podkasten, en skribent som tjente til livets opphold ved å skrive artikler for aviser og magasiner kom med påstanden om at folk flest tilbringer arbeidslivet i en gullfiskbolle. En tilværelse som er trygg og forutsigbar, med en jevn tilgang på mat (lønn og pensjon), tilgang på fine fasiliteter (kaffemaskin og heve/senkebord) og ufarlig underholdning (julebord og firmatur til Praha). Ingen store fisker som truer, god beskyttelse fra glassbollen og der eneste risiko er overfôring eller at ansvarlige matfar/-mor glemmer å mate. Begge deler har skjedd for både fisker og folk, men det hører ikke til normalen.

Den som står for en jevn strøm av mat er sjefen, om noen skulle lure. Han eller hun bestemmer hvor mye og når, passer på at bollebeboerne har det greit og ikke går/svømmer noe sted som ikke står i stillingsbeskrivelsen. Dette er kanskje å ta litt hardt i, men dere skjønner poenget. Utenfor bollen lokker og lurer det store havet. Det er helt ufattelig stort, nesten grenseløst, og det finnes bokstavelig talt et hav av farer og muligheter der ute.

deep sea

Det ville være dumt å skjære alle boller over en kam her. Det finnes boller som er så store, velfungerende og fleksible at de som holder til der aldri i verden kunne tenke seg å bytte med de stakkars forskremte fiskene på utsiden. Men for veldig mange er bollen det eneste alternativet rett og slett fordi de ikke vet at det finnes noe annet. De har ingen grunn til å relatere seg til raringene på utsiden, og livet i bollen er det eneste de kjenner.

Det er vel ikke overraskende at skribenten som kom med denne analogien ikke hadde så mye til overs for gullfiskbollen. Han trivdes så godt i det store, åpne havet at han aldri ville ofret denne friheten for den ekstra tryggheten som bollen ville gitt. Han hadde prøvd det én gang. Aldri mer.
Det kommer antagelig heller ikke som noen overraskelse at jeg var helt enig med ham. Jeg smilte over hele kroppen ved podkastens slutt og hvis inspirasjon kunne veksles inn i cash hadde jeg vært styrtrik i løpet av den timen programmet varte.

glad laks
Happy fish

Livet utenfor gullfiskbollen innebærer helt klart at tilgangen på mat (i overført betydning, stort sett) er mer sporadisk, og ingen kan påstå at ikke det er traurig. Og tidvis er havet så skummelt som i Disney-filmen om Nemo, når han befinner seg i den dypeste og mørkeste delen av havet, der fiskene ser ut som monster og har lange elektriske antenner.
For alt jeg vet skjer det noe revolusjonerende på fiskebollefronten i nær framtid, eller det er andre faktorer som endrer synet mitt. Men slik ståa er i dag har jeg overhodet ikke noe ønske om å gi slipp på det store, fantastiske, farefulle havet.

Noen vil kanskje påstå at livet for en gullfisk er helt strålende siden gullfisk som kjent har gullfiskhukommelse og dermed ikke husker så langt som en runde rundt i bollen. Dette er en myte, i følge forskning.no. Gullfisk husker minst en uke. Så vet vi det.
Dette var ikke endel av analogien, altså. Bare noe du kan imponere med i neste lunsjpause. Mennesker husker heldigvis stort sett lenger enn en uke, både i og utenfor bollen.

De aller fleste jeg kjenner befinner seg – i følge gjesten på podkasten – inne i gullfiskbollen. Og der hadde jeg vært selv også, om ikke noen hadde kommet til å skumpe borti bollen for et par år siden, slik at bollen knuste og jeg ble liggende gispende på stengulvet helt til jeg fant veien (via et utrivelig sluk) til havet.
Heldigvis er det sånn at vi ofte trives ganske godt akkurat der vi befinner oss. Og det er helt greit. Jeg er ganske sikker på at en liten tvist på gullfiskanalogien vil kunne gjøre det veldig mye mer attraktivt å forbli i bollen og unngå havet av alle krefter.

Men – og her kommer jeg tilbake til podkastene – ingen har noengang dødd av nye perspektiver, ny lærdom og å høre andre menneskers løsning på kjente utfordringer. For min del har audio-himmelen gitt innsikt og lærdom, underholdning og vitamininnsprøytninger av godt humør, nye idéer og helt konkrete tips, og ikke minst bøttevis med inspirasjon. Mange påstår at video er fremtiden, i sosiale medier og alle andre kanaler. Jeg er ikke så sikker. Lyd på øret er mye mer praktisk (og lovlig!) når du kjører bil, og det ser bedre ut når du står i passkø.
(Jeg mener faktisk at vi ikke skal vinke farvel til det skrevne ord heller, samme hvor travle folk påstår at de er. Men det er en annen post.)

Å pushe på folk «gode tips» og inspirasjon som de ikke har bedt om føler jeg er litt som å servere fermentert te istedenfor julebrus i juleselskapet, bare fordi du har oppdaget hvor bra det er. Så det er jeg litt forsiktig med. Men siden jeg er så begeistret for podkastlisten min og gjerne vil at andre skal få oppdage gullgruven, skal jeg lage en link til listen for spesielt interesserte. Den kommer snart. Sånn omtrent i tide med eventuelle nyttårsplaner og ønske om ny input…..
Nytt år og blanke ark lokker ofte fram noen behov for endring som ellers er skviset av tidsklemma og begravet av en følelse av «helt greit» gjennom året. Jeg lover å vente med å fortelle inngående om de skrekkelige monsterfiskene med elektriske antenner til du er godt hekta på podkaster og nedsyltet i inspirasjon.

scary fish
Ikke skummel, bare litt annerledes.

 

Necessity is the mother of invention

necessity

Eventuelt «Nød lærer naken kvinne å spinne», men det var en litt mindre stilig tittel. Necessity, nødvendighet altså, er noe mange motivasjonstrenere og coacher setter høyt på listen over det som skal til for å nå sine mål. Når det føles absolutt nødvendig å nå et mål, enten det er på grunn av egne eller andres forventninger, helsemessige grunner, økonomi eller andre ting, er sjansen mye større for at vi lykkes.

Å skape en følelse av nødvendighet er faktisk mye av grunnen til at jeg begynte å blogge. Ved å fortelle «hele verden» at dette har jeg tenkt å få til, blir det mye vanskeligere å gi seg halvveis i oppvarmingen eller idet jeg når den første motbakken. Jeg har brukt Birken-analogien før, og den fungerer igjen, den. Å gi seg nå ville være som å sette seg ned og gråte idet de 15 cm tjukke snøkumpene begynte å legge seg under skia. Å slite videre derimot, med tresko-ski i halvmørket, men likevel ende opp på «taperbussen», det er en ærlig sak. Da har man i alle fall stått på, helt til noen andre sa at «Dette er ikke bra for helsa».

ski
Nei. Ikke helt sånn.

Blogge gjør jeg jo, «hele verden» er informert, så når det gjelder å skape nødvendighet i forhold til andres forventning, mener jeg å ha gjort en grei innsats.

Men de siste ukene, sånn greit plassert i oppladningen til jul, har det dukket opp en annen motivasjonsfaktor. Inntekt. Eller mangel på den. En absolutt nødvendighet som samtidig som at den kan lære kvinnen å spinne også kan stjele både nattesøvnen og kreativiteten hennes. Det er en hårfin balanse. Jeg er helt sikker på at altfor stor tilgang på kapital gjør oss late og lite oppfinnsomme, men altfor lite tilgang kan også føre til noe som ligner lammelse og desperasjon.

desperat
Yaiks…

Vi heldiggriser som bor i et land som Norge, med sikkerhetsnett i alle bauger og kanter, kan antagelig ende opp med å bli litt late. Vi er vant til at stat og kommune passer på oss, på godt og vondt. Mister vi jobben, så kommer NAV, og finner vi ut at vi ønsker å bli vår egen lykkes smed og sjef, stiller jammen meg NAV opp da også. Det gjør denne reisen mulig, også uten mulighet til å planlegge en glidende og sømløs overgang fra fast ansatt til eier av egen bedrift.

Og denne muligheten er jeg skikkelig glad for, bare for å understreke det. Men om noe skulle vært gjort annerledes for gründere som støttes av NAV i en startfase, ville det vært å gi dem en kortere tid til selve planleggingen og en lengre periode hvor de får lov til å tjene penger i bedriften sammen med støtten. For ja, det tar tid å komme opp på et nivå der man tjener nok til å få det til å gå rundt. Og når NAV stenger krana, ja da er det faktisk slutt, og realiteten  treffer hardt og brutalt.

brutalt
Boink

 

For min egen del føler jeg en blanding av lettelse og stress. Den faste summen gjør at man kan puste, men det kan også bli litt som respiratoren som gjør at hodet legges litt ned på puta og de mest vågale sprangene blir utsatt. Det siste året er preget av alt annet enn hodet på puta, men det finnes alltid et ekstra gir. Nå er det 100% opp til meg, og jeg går rundt og nynner på sånne «girl power»-låter mens skuldrene selvsagt beveger seg litt oppover og det blir mindre moro med bankutskrifter (det har vel ikke vært spesielt artig på en god stund, når jeg tenker meg om).

Men for å fokusere på det positive; det er fantastiske ting som skjer når gründere blir kreative som følge av absolutt nødvendighet. Flere jeg omgås har nådd «kniven-på-strupen»-stadiet nesten samtidig, og det er skikkelig imponerende å se hva dette får fram i folk. De fleste av oss sitter på variert og nyttig kompetanse fra tidligere arbeidsforhold og mange innser at det kan trekkes fram og benyttes for å få en «brød-og-smør»-inntekt som holder skuta flytende. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig å holde nok fokus på hovedgeskjeften og en god balanse, slik at det ene ikke går for mye på bekostning av det andre.

balanse
Balansekunst. Uten respirator.

Rett før helga drev jeg balansekunst på høyt nivå. Jeg har tidligere fortalt om min bi-geskjeft innen oversetting. Kvelden før jeg skulle hjem fra nettverking og læring i Edinburgh dukket det opp to oversettingsjobber med kort tidsfrist som jeg absolutt ikke ville si nei til. Å satse på at Bjørn Kjos hadde satt inn ett av de tre WiFi-flyene sine på min strekning var vel i overkant optimistisk, innser jeg i etterkant. Men takket være en times forsinkelse fikk jeg ferdig en norsk tekst til reklame for øyebrynssakser (der lærte jeg også noe nytt) og fikk levert i siste sekund.

Det kan skje morsomme og uventede ting når man fokuserer på «brød-og-smør» , og man kan komme borti ting som ellers ville forblitt en raritet. Øyebrynssakser og italienske gulvbelegg er nå noe jeg vet litt om, om noen skulle være interessert. Og hvem vet når slikt kan komme til nytte.

Sitatet fra overskriften var det Platon som sto bak. John Ashcroft utbroderte litt:
«If necessity is the mother of invention, it’s the father of cooperation. And we’re cooperating like never before.»

La oss håpe det. Ikke bare for gündere som trenger smør på brødet, men for verden generelt. For det er jo et visst snev av nødvendighet både her og der.

Folk er folk

En gang tilbake i oljetiden, da kursen og sigarføringen var høy, ble jeg sendt avgårde av arbeidsgiveren min dengang, et oljeselskap i Oslo, for å lære noen nye triks i faget. Jeg dro alene til en liten forstad utenfor London, og som det alltid er, så endte jeg opp med å henge sammen med den andre som kom fra Norge. Merkelig det der. Han var ikke engang norsk, men nederlandsk. Siden han jobbet for Statoil hadde vi selvsagt felles kjente og endel å snakke om.

ugle

Sven, som jeg velger å kalle ham (siden Sven Kramer er den eneste nederlenderen jeg kommer på) og jeg dro hjem på samme fly etter tre dager nedgravd i seismiske data. Han på business class, jeg bak gardinen. Ulike selskaper, ulike budsjett. Da vi var kommet opp i luften ønsket kapteinen velkommen ombord: «Deres Majestet, mine damer og herrer…..»

flytur

Resten av turen satt jeg og funderte på hvordan det var med disse titlene og hvem av de kongelige som gikk under navnet «Deres Majestet». Dette var før trådløst internett og google-mulighet på fly, så jeg fikk ikke svaret før vi landet og jeg så Kong Harald reise seg fra første rad og bli geleidet ut av store menn i dress. Til min store overraskelse reiste kompisen min Sven seg fra setet ved siden av! Hva? Statoil og business class, altså, men det får da være måte på!

På utsiden av flyet tok jeg igjen Sven.
«Snakket du med sidemannen», spurte jeg. «Jada, masse. Han var veldig hyggelig.» Jeg skjønte veldig fort at nederlenderen Sven ikke fulgte nøye med på Det Norske Kongehus, for han ante ikke hvem reisefølget var. Jeg husker ikke lenger hva det var de hadde snakket om, men det var noe hverdagslig som jobb, reise, jakt eller barnebarn. Jeg er ganske sikker på at Kong Harald hadde en usedvanlig trivelig tur.

krone
Vanskelig å få gjennom sikkerhetskontrollen, så da blir noen og enhver litt anonym.

Hvorfor kom jeg på denne historien nå, og hva har det med bloggens tema å gjøre? Jo, det siste året, som ny i en helt fremmed sandkasse, har jeg veldig mange ganger følt meg slik som nederlenderen Sven må ha gjort i møte med en kongelig han ikke visste hvem var.

Ikke det at det er så mange kongelige som henger rundt på Silicia Technology Incubator eller de andre stedene jeg oppholder meg (Erna har vært i området, uten at det er helt det samme).
Men ved å være helt ny i et miljø, både den lokale, nasjonale og internasjonale versjonen av det, går man folk i møte uten de sperrene som oppstår når folk får en form for rang.
Absolutt alle miljøer får noen «helter», noen autoriteter som er ekstra erfarne eller flinke innenfor sitt område, men også, som alle oss andre, helt middels innenfor andre områder. Ofte blir det slik at disse blir hevet opp på en slags pidestall som gjør enhver samtale kunstig og gir oss skikkelig kink i nakken. Noen er skikkelig gode på tuba, andre er genier innenfor seismikk, mens noen få helter faktisk bare er født eller gift, og det i seg selv kan føre til kink i nakken (ref reisefølget til Sven).

kink i nakken

Fordi jeg ikke har visst så mye om hvem som er hvem og hva de har utrettet bortsett fra det som umiddelbart er synlig, har det vært utrolig mye enklere å kontakte folk, spørre om hjelp eller råd og helt åpent og ærlig vise meg fra det ståstedet jeg har hatt.
Nylig spurte jeg en av landets mest kjente industridesignere om han var arkitekt. Der burde jeg kanskje gjort noen innledende undersøkelser, men jeg forsto ikke tabben, så jeg ble heller ikke flau. Det var antagelig på linje med å spørre tubahelten om hjelp til å tolke seismikk, så ganske sikkert ikke helt bra.

Denne uka reiser jeg til Edinburgh for å bli med på en workshop innenfor de områdene som bycause kretser rundt. Dette skjer fordi jeg tok kontakt med en skotsk dame som jeg hørte på en podkast. Jeg hadde aldri hørt om henne før, men ble så engasjert i det hun sa at jeg følte jeg måtte fortelle henne det. Etter å ha sjekket litt mer rundt hvem hun var, og skjønt at hun var en autoritet innenfor området, med flere bøker bak seg og en TED-scene foran seg, forventet jeg egentlig ikke noe svar. Men folk er folk – hun ble glad for tilbakemeldingen, vi kommuniserte frem og tilbake, og tilslutt inviterte hun meg til Edinburgh for å bli med på en samling av folk som er opptatt av samme tema.

skottland

 

Det har selvsagt vært ekstra lett å droppe pidestallen de gangene jeg har ventet med å sjekke hvem folk er og hva de er kjent for til etter at jeg har tatt kontakt. Men jeg øver meg også på å tenke at folk er folk, og at vi egentlig alle er av samme ulla. Enhver skal absolutt respekteres for det de har gjort og den de er, men jeg tror nok de aller fleste bare vil behandles slik som Sven behandlet Kong Harald. Helt uten krone på hodet.

Folk er folk.

folk

 

 

 

Bulkete hoder

Jeg har et veldig bulkete hode. Det har frisøren min nylig fortalt meg. Jeg ble skikkelig imponert over den positive vinklingen hun klarte å lage, men jeg føler det kunne blitt litt vel interessant om jeg noen gang skulle komme til å miste håret.

Hatt
Best å dekke til….

Det hadde jo vært litt artig å relatert det bulkete hodet til de siste årenes regn av kokosnøtter, men det er vel mer sannsynlig at det er et av naturens spennende påfunn.

Om Jørn Hammelow-Berg har et bulkete hode, vet jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at han har stiftet bekjentskap med et visst antall kokosnøtter i løpet av de siste årene. Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker å skrive om noen av de fantastiske, kreative og spennende menneskene jeg har møtt etter at jeg tok en avstikker fra «livets E18», og Jørn Hammelow-Berg er førstemann ut.

Antar dere skjønner hvorfor denne mannen er den første jeg skriver om i bloggen Coconut Moments….

Første gang jeg møtte Jørn var på åpen dag hos Ferd Sosiale Entreprenører. Jeg husker at jeg la merke til etternavnet og funderte på om han var i slekt med den andre Hammelow-Berg, men det var ikke før etterpå at jeg fant ut av hva han drev med og at vi faktisk var fra samme fylke. Etterhvert havnet vi også i samme nettverksgruppe via Gründernettverket i Vestfold, og nå møtes vi jevnlig gjennom denne gruppen som er en verdifull kilde til deling av gode råd og erfaringer, utløp for gruff og inntak av mye god kake.

 

Mens jeg stadig lurer på hvem jeg er og hvordan jeg skal definere meg i jungelen av begreper, er Jørn det jeg vil kalle en ekte sosial entreprenør. Mer om det snart.

Jørn har bakgrunn fra rørleggerbransjen og har jobbet som leder for prosjektavdelingen i et større selskap. Et eller annet sted på veien fikk han en kokosnøtt i hodet. Det er mulig at det var en av de litt snikende kokosnøttene. En av de som lurer seg innpå og kommer med små kakk i hodet mellom møter, tøffe avgjørelser, krav og en arbeidshverdag som stadig mister litt av gløden.

En dag i bilen, på vei hjem fra hytta, tok Jørn og familien en avgjørelse.  De hadde lenge tenkt på å reise ut et år, gjøre noe helt annet og gi barna både gode verdier og nye perspektiver. På veldig mange måter var tidspunktet riktig.  De hadde allerede bestilt en ferietur til Sri Lanka, så etter endel vurderinger og noen tilfeldigheter falt valget på dette landet.  Permisjoner ble innvilget, kontakter ble opprettet, og familien dro av sted på eventyr.

tuk-tuk
Skoleskyss i tuk-tuk. Kokosnøtter både her og der…

På Sri Lanka opprettet de hjelpeorganisasjonen NewUse. De drev med gjenbruk, hadde systue og verksted for reparasjon og redesign. Med arbeidstrening av lokalbefolkningen og hjelp til bygging av hus til barnefamilier, bidro de virkelig til utviklig av ormådet de bodde i.

rydding av tomt
Denne damen og sønnen på fire bodde i et skur. Jørn og NewUse fikk bygget et hus til dem.

Det er antagelig mye som skjer med egne verdier og perspektiver på en sånn reise. Våre hverdagsproblemer blir små sammenlignet med fattigdom som gjør at en mor må sende bort to av tre barn fordi hun ikke kan ta vare på dem.

familien
Jørn, kona Charlotte og barna utenfor NewUse på Sri Lanka.

Ett år senere, mange erfaringer, nye venner og flotte opplevelser rikere, dro de tilbake til Sandefjord. Planen til Jørn var hele tiden å gå tilbake til jobben han hadde før han reiste. Han prøvde en stund.

kokosnøtter
Er det rart noen av dem ender opp i hodet?

Kanskje var det spor av kokosnøtter, kanskje var det nye verdier som ikke lenger stemte med andres verdier. Jørn sa opp jobben, og da jeg traff ham for første gang på åpen dag hos Ferd, var han i gang med planleggingen av NewUse i Sandefjord.

 

Og på imponerende kort tid, så kort at det får mange av oss andre til å se ut som vi går baklengs, er han i full sving med verksted, gjenbruksbutikk og systue. For å nevne noe. I tillegg til å oppmuntre til gjenbruk og reparasjon i stedet for bruk og kast, er formålet å hjelpe innvandrermenn inn på arbeidsmarkedet. Mange av dem har med seg et fag fra hjemlandet og mangler bare språktreningen. Det får de hos Jørn, i tillegg til det de får på de ordinære språkkursene. Og de får et nettverk og et miljø, noe som er gull verdt i et nytt land med fremmede koder og nye måter å være på.

Nylig etterlyste Jørn gamle barnevogner. Han skulle arrangere et Olabil-kurs! Og etter hva jeg har hørt ble det en stor suksess. Det virker ikke som det er grenser for nye idéer og prosjekter som springer ut fra Jørn Hammelow-Berg og NewUse. At han er et friskt pust i Sandefjord er det i alle fall ingen tvil om, og det blir utrolig spennende å følge fortsettelsen.

Olabil
Konstruksjon av Olabil

Jeg vet at Jørn har ekstremt mye å gjøre. Sikkert mye mer enn da han ledet prosjektavdelingen i rørleggerfirmaet. Men jeg er også temmelig sikker på at han har mange flere morsomme og meningsfulle dager. Det ser i alle fall sånn ut, for han er skikkelig blid!

Ved siden av NewUse ligger Café Vintage. Der holder Camilla til. Nok en sosial entreprenør. Like imponerende og like inspirerende. Men det skal jeg fortelle om en annen gang.

Jeg kommer antageligvis aldri mer til å få sjansen til å få med så mange kokosnøtter, så jeg benytter sjansen en siste gang.

kokosnøtt-sykkel

 

Artige ord og gode råd

basketball

Noen ord er artigere enn andre. Vestlendinger står for mange av dem, og de kan føre til mange gøyale misforståelser. Selv etter syv år blant striler og bergensere (og faktisk «i gode og onde dager», når jeg tenker meg om) tror jeg ikke det ble noe  mindre festlig at mange av dem tok på seg hue før de gikk ut om vinteren. Hodet? Tok de det av da de gikk inn? Det forklarer…neida. Nei, de mener lue. Mulig at bergensere ikke sier hue, men jeg skjærer alle over en kam her.

Mitt nye favorittord er ikke spesielt morsomt, mer i retning av stilig, og jeg hadde brukt det hele tiden om jeg kunne. Pivotere. Første gang det ga skikkelig mening var da jeg var på Tekna sitt Excel-kurs og lærte om Pivot-tabeller. I den sammenhengen går det ut på å dreie og vri på rader og kolonner slik at man kan trekke ut ulik informasjon fra store datasett.

Stopp! Ikke løp, det blir ikke kjedeligere nå, jeg lover!

kjedelig
Pivot-tabeller, sa du?

Hvorfor er det bilde av en basketball på toppen av dette innlegget? Jo, basketballspillere pivoterer masse, faktisk. Det er vel artig? Se for deg en spiller som står med en fot plantet i bakken og roterer for å få oversikt. De snakker til og med om pivoteringsfot. Absolutt artig.

Da jeg fikk godkjent Fase 1 hos Innovasjon Norge fikk jeg et råd (fra en bergenser, ja, de er overalt). Hun tok det på engelsk, ikke bergensk: «Pivot or persevere». Og det betyr? Noe sånt som at: «Enten endrer du retning og strategi (pivoterer) eller så holder du ut og står på ditt.» Et veldig godt råd! Takk! Forrige uke pivoterte jeg.

Da bycause satte i gang med første kampanje for å skape en kobling mellom en bedrift og en god sak, var jeg sikker på at jeg visste hvordan publikum ville reagere. Jeg sa riktignok at dette var en test, men jeg var temmelig overbevist innerst inne. Så feil kan man ta….Folk gjør absolutt ikke det du tror de skal gjøre. Eller det du synes de bør gjøre. Det kan være temmelig irriterende, for å være helt ærlig.

frustrert

Denne uka gjorde vi en liten tvist og alt endret seg. Tallenes tale er klar og tydelig og plutselig reagerer publikum slik jeg hadde håpet i første omgang. Veldig gøy og veldig inspirerende!

Pivot or persevere. Denne gangen valgte jeg det første, og jeg skal være rask til å gjøre det på nytt. Samtidig har jeg et favorittutrykk fra Henry Ford som jeg liker å trekke fram når jeg synes markedets røst blir litt for overdøvende og litt for stivbeint:

“If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.” 

Nemlig. Ikke fortell det til «markedet», men jeg synes ikke alltid at folk skjønner sitt eget beste. Det gjelder ikke for forrige ukes tvist, men jeg vet at endel av tankene som danner grunnlaget for bycause kan komme til å utfordre enkelte, og det er absolutt noen fronter jeg ikke kommer til å vike på.

Jeg tror mange eiere av idéer og nystartede bedrifter vil kjenne seg igjen. Og til en viss grad er det livsviktig å holde på «persevere»-delen av det gode rådet. Hvis vi ikke hadde hatt utholdende idé-eiere opp gjennom tidene, hadde det ikke vært mye utvikling å snakke om. Vi hadde antageligvis levd i en verden med skikkelig raske hester og veldig tjukke papiraviser (siden internett egentlig var en flopp).

raske hester
Utrolig raske hester

På veien mot et bycause som kan stå oppreist på egne ben møter jeg på mange mennesker som har meninger om det jeg vil gjøre, som uttaler seg som potensiell kunde og som mener jeg bør gjøre slik eller sånn, og for all del unngå ditt eller datt.  Det er jo mye av det en markedsundersøkelse går ut på, å finne ut hva folk mener og er villige til å betale for. Samtidig er det slett ikke sikkert at alle de jeg møter representerer de jeg faktisk ønsker å ha som kunder, og det er her det gjelder å holde tunga rett i munnen.  Ved å tiltrekke noen vil man antageligvis frastøte noen andre, og det kan være ganske utfordrende i kombinasjon med en personlighet som ønsker å gjøre alle til lags.

minions

Det er da den store visjonen kommer inn i bildet, «the big why» og hele grunnen til at alt begynte. Relativt ofte går jeg tilbake til den lille gutten på stranda i Tyrkia og den skikkelig vonde følelsen av å ikke kunne gjøre noe som helst for å hjelpe. Jeg vet jo at vi alle faktisk kan hjelpe, både flyktninger som fryser og de som faller utenfor velferdssamfunnet i Norge, så lenge vi tør å lete etter nye måter å gjøre det på og å utfordre noen inngrodde holdninger til veldedighet.

Den siste uka har vist meg at folk blir skikkelig glade og engasjerte når de får muligheten til å vise at de bryr seg. Veldig mange flere vet hva Gatefotballen i Tønsberg driver med og tre flotte bedrifter har fått masse positiv oppmerksomhet. Veldig gøy! For interesserte vil det komme flere oppdateringer og eksempler på hva vi har oppnådd på bycause etterhvert. For resultatene er selvsagt det aller viktigste.

resultater

Jeg fikk et annet og veldig godt råd forrige uke, og tror det eller ei, det kom fra en vestlending. De utgjør 26 % av landets befolkning, så de er ikke til å kimse av. Dette rådet gikk på at det er smart å ikke gjøre alt alene. Foreløpig er bycause  bare meg, men jeg har begynt å innse at det trengs en liten landsby for å få den lille spiren opp av jorda. Jeg skrev lenger opp at vi har gjort en liten tvist, og det var ikke bare noe jeg sa fordi jeg har begynt å snakke om meg selv i flertall (selv om det faktisk hjelper litt på selvtilliten).
Nesten fra dag én har jeg fått uvurderlig hjelp og støtte fra tre fantastiske karer i Færder Marketing. De kan alt det en på 40 + ikke har fått med seg rundt sosiale medier (siden de er omtrent halvparten så gamle), de er kreative og fulle av idéer og de er en utmerket substitutt der det helst burde vært en med-gründer. Og litt over 26 % av dem kommer fra Vestlandet…

I anledning dagen i dag, World Kindness Day (ja, faktisk!), oppfordrer jeg alle til å være litt ekstra snille. Det kan absolutt ikke skade. Kanskje en liten pivotering hadde gjort seg i en stri diskusjon rundt fjernkontrollen?
Når det er sagt:  pivotér i tide, men det er ingen skam å stå på sitt. 

esel
Sta? Nei, bare fokusert.

 

 

Tid: Hvordan få én uke til å føles som fire

Hvorfor er det sånn at en uke for barn kjennes som en liten evighet, mens den føles kortere og kortere  jo eldre vi blir? Og sommerferien før i tiden varte jo virkelig sånn omtrent halve året, mens det nå er såvidt jeg rekker å si «myggstikk» før det er på tide å bytte til vinterdekk.

sesongerDet er i alle fall et par gode forklaringer på hvorfor det er sånn. For en fireåring er ett år 25 % av livet, mens det for en på førti er 2,5 %. Vesentlig forskjell.
En annen og litt tristere forklaring er at vi får færre og færre minnerike opplevelser ettersom vi blir eldre. Første skoledag er unnagjort, den første flyturen, vi har lært å lese, vi har fått den første jobben, noen av oss har mistet den første jobben….. Vi begynner å gjenta oss ekstremt mye, og det blir stadig lengre mellom nye opplevelser.

Og når vi gjør ting rutinemessig og på autopilot, blir vi mindre fokusert, og det blir rett og slett færre hendelser som fester seg til hukommelsen. Når vi ser tilbake på en uke hvor det er få «førstegangshendelser» eller minnerike opplevelser, kan det føles som om tiden bare har forsvunnet.

rutiner

Det som kommer nå er ikke ment som et råd, men en konstatering av fakta. Å bli kastet ut fra det trygge, kjente og normale arbeidslivet og opp i den lille, men stadig voksende haugen av de som forsøker å bli sin egen sjef, kan definitivt gi deg tidsperspektivet til en fireåring. Å være ny i sandkassa byr på ekstremt mange førstegangsopplevelser, og ja, én uke kan faktisk føles som fire.

Forrige uke var helt ekstremt lang.

Jeg har ikke blitt fire år igjen, men uka var så full av hendelser og absolutt uten spor av rutine.

Jeg har:

  • Møtt en ordfører for første gang. Jeg vet ikke om folk flest har møtt mange ordførere, men jeg har ikke det.
  • Startet mitt første prosjekt støttet av Innovasjon Norge. Sett at noe virker bedre enn antatt, mens noe annet ikke virker i det hele tatt.
  • Stotret meg gjennom mitt første filmopptak til en 40 sekunders lang videosnutt. Jeg tror det ble skikkelig naturlig…
  • Hatt min første fotoshoot for bilder til hjemmeside. Takk til fotograf-kusine!
  • Vært på min første næringslivskonferanse. Næringslivsfolk deler ut like mange penner og reflekser som oljefolk. Stort sett det samme der altså.
  • Hoppet opp og ned på en scene sammen med en gjeng (sett utenfra) gale gründere. Og det var absolutt første gang. Jeg tror det var siste gang jeg ble med på hoppingen.

Den observante leser vil se at det var mange «førsteganger» her, og det hadde vært temmelig uansvarlig av meg å kjørt denne uka på autopilot. Jeg må  innrømme at det er helt greit hvis det blir noe mer autopilot innimellom, sånn at jeg kan slappe av litt inne i komfortsonen for å hente ny energi. Den introverte delen av meg trenger en pause. Det var en morsom og innholdsrik uke, men definitivt ikke noen ferie.

nettverking

Det siste punktet på listen må jeg nesten fortelle litt mer om fordi det sier litt om tid og tilfeldigheter. Årsaken til at jeg hoppet opp og ned på en scene nå i helgen var styrt av helt tilfeldige valg og til og med andres mangel på tid, og det virker jo helt uforståelig. Og til å bli litt sprø av å tenke på. Jeg skal forklare:

Tidligere i uka så jeg en konkurranse inne i en  Facebook-gruppe. Jeg pleier aldri å svare på sånne konkurranser, men denne gangen gjorde jeg det. Premien var deltakelse på et tre dagers markedsføringsevent, og siden jeg så på sjansen til å vinne som temmelig mikroskopisk valgte jeg å delta til tross for at tidspunktet passet temmelig dårlig inn i kalenderen.

Det må ha passet temmelig dårlig for alle andre også, for vi var bare to deltagere da fristen gikk ut! Selv om dette absolutt var noe jeg hadde lyst til, skal jeg innrømme at jeg pustet litt lettet ut da trekningen skjedde («live» på Facebook), og jeg hørte «vinneren er…..Marcus!». Jeg så frem til en rolig helg uten kolliderende avtaler, helt til det viste seg at Marcus ikke hadde tid likevel og ga premien videre til meg.  Litt overveldet og helt uvitende om hva jeg gikk til, var det bare å pakke kofferten og forberede seg på tre fulle dager sammen med folk jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem var.

conferenceSå fordi jeg tok den uvanlige beslutningen om å være med i en konkurranse, og fordi den godeste Marcus hadde for mye å gjøre, har jeg møtt en hel haug med artige  gründere i alle aldre og kategorier, lært ting jeg ikke visste jeg behøvde å kunne, truffet og hørt fantastiske eksperter og foredragsholdere og fått mange nye innspill og idéer å jobbe videre med. En helt strålende helg takket være Marcus sin fulle kalender.

Tid og sted, tilfeldigheter og valg. Det er nesten til å bli litt rar av å tenke på. Og det er kanskje best å la være.

Foreløpig denne uka har det vært langt flere hekser og vampyrer enn ordførere i sikte, og dessuten mye mindre hopping, så da får vi se hvordan det innvirker på tidsperspektivet.

hekser

Comfortably numb

comfort

Jeg var helt sikker på at teksten i Pink Floyds «Comfortably Numb» handlet om det å være litt sånn lykkelig ignorant i forhold til resten av verden. Så feil kan man ta.
Ifølge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters, som skrev teksten, inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Jaja. Overskriften passer til temaet, så jeg velger å beholde den.

Det er første og kanskje siste gangen jeg bruker et privat bilde av mine egne private mennesker i denne bloggen. Men denne gangen passet det for bra til å la være, og det er i grunnen veggen bak som er fokuset.

Preus Museum
Nye perspektiver

Bildet er fra Preus Museum i Horten, der de åpnet en ny utstilling forrige helg. Det ser og høres ut som om dette er dagligdagse kulturelle begivenheter i familien, men det kan jeg avkrefte med en gang. Det fine er jo at Pokémon’er forviller seg til de merkeligste steder, også til Horten, og det er utrolig hva det kan gjøre med motivasjonen.

Det beste med hele utstillingen syntes jeg var denne veggen med ikoniske bilder fra historien. Mange vil dra kjensel på flere av bildene nettopp fordi de gjør inntrykk og ikke så lett forsvinner fra netthinnen.
Rosa Parks på bussen, World Trade Center 11. september, Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter massakren på Utøya, Alan Kurdi på stranda i Tyrkia, den brennende munken i Vietnam….
Dette høres kanskje voldsomt ut for en fireåring, men med gode og ikke altfor dyptgående forklaringer tror jeg at det kan være litt sunt å se at verden er større enn Tønsberg og at heltene fra Ninjago faktisk funker veldig dårlig når det blir skikkelig krise.

ninjago
Sorry, gutter…Dere er LEGO.

Tidligere denne uka hørte jeg på en podkast med en svært ivrig coach (det er sånt man begynner med når man skal finne seg selv) som anbefalte å lese mer historie for å kjenne seg mer takknemlig i hverdagen. Jeg synes han hadde et godt poeng. Det blir litt vanskeligere å klage over rush-trafikken og julebrus i oktober hvis man akkurat har lest om Holocaust. Vi trenger faktisk ikke engang å gå til historien. Om noen vil ta ikoniske bilder i dag av hendelser som ville gitt oss et videre perspektiv og mer takknemlighet i hverdagen, har de dessverre nok av muligheter hver eneste dag, rett utenfor stuedøra.

Men de har så lett for å glippe, alle disse sakene som vi jo gjerne skulle gjort noe med og brydd oss mer om. De forsvinner et sted mellom åtte-til-fire, fotballtreningen og foreldremøtet, og når vi til slutt er nødt til å bekymre oss litt for morgendagens rush-trafikk, har vi faktisk ikke mer tid til å tenke på krigen i Syria.
Men hjelper det at vi går rundt og tenker på krigen i Syria, blir det fred av den grunn? Nei, det gjør det ganske sikkert ikke. Men å engasjere seg i en sak, snakke om den og vise at man bryr seg er fryktelig mye bedre enn å la være.

«Det er ikke slik at synlighet løser alle problemer – men vi vet at stillhet dreper.»

Leger Uten Grenser

 

comfortably numb
Comfortably numb?

Prosjektet som jeg har fått støtte til fra Innovasjon Norge fokuserer nettopp på dette. De fleste er vel enige om at hvis alle var snillere mot hverandre og flinkere til å hjelpe dem som trenger det, så hadde verden blitt et bedre sted. Hos mange ligger det i ryggmargen at man er hakket snillere om man ikke forteller andre om det. Det er litt edlere og litt mer ekte om man holder det for seg selv. Dette er personlig, og jeg sier ikke at det er galt. Men jeg er fullstendig overbevist om at hvis engasjement og innsats for en sak vises fram, vil det inspirere flere og gjøre det mulig med en enda større positiv endring enn den man kan klare alene, i det stille.

snill i det stille
Er gode gjerninger bedre når de ikke deles?

 

Når jeg spør folk hva de vet om Frelsesarmeens Gatefotball, får jeg veldig sprikende svar. Noen ytterst få vet at det er en del av Frelsesarmeens rusomsorg mens andre tror at det rett og slett er fotballkamper som spilles i gata. I dag er det gatefotballag i Fredrikstad, Bergen, Oslo, Trondheim, Stavanger, Tønsberg, Kongsvinger, Larvik, Birkeland, Mandal, Stord og Vennesla. Og visste du at VM i gatefotball (Homeless World Cup) ble arrangert i Oslo i sommer? 50 land var representert av over 500 spillere. Et stort arrangement med stor betydning for veldig mange mennesker.

Siden det ikke er lovpålagt å ha et tilbud om å få spille fotball for å holde seg rusfri, er ikke daglig drift av dette noe Frelsesarmeen får statsstøtte til. Derfor er andre bidrag veldig velkomne.  Jeg er skikkelig glad for å få sjansen til å teste konseptet mitt med Gatefotballen som den første saken jeg skal forsøke å skape engasjement rundt. En veldig positiv eier av en lokal bedrift blir med på pilotprosjektet og publikum som besøker denne bedriften får også sjansen til å delta på en måte som krever handling, ikke penger.
Hvis det går som jeg håper, vil flere bedrifter se at prosjektet gir gevinst, ikke bare for selve saken, men også for lokalmiljøet og for bedriftene som engasjerer seg.

engasjement

Dessverre er det fryktelig vanskelig å forutse folks reaksjoner og handlinger, så jeg er temmelig spent.
Stay tuned! Og for de som ikke orker å vente på neste bloggpost, er Facebook stedet.

Tekstmelding fra staten

tekstmelding fra Innovasjon Norge

-Hei, det er fra Innovasjon Norge, har du litt tid?

-Ja! Masse tid!

-Det er jeg som er saksbehandleren din, og jeg tenkte vi kunne gå gjennom søknaden du har sendt. Jeg kjenner jo denne saken, for vi har snakket sammen før.

-Å, det er deg ja, jeg håpte på det.

-Å? Syntes du jeg hørtes så snill ut?

-Ja, jeg syntes vi ble så gode venner.

Ja visst. Profesjonelt og fint, altså. Dette var begynnelsen på tre kvarters samtale tidligere denne uken, der det kom tydelig fram at det var helt avgjørende hva jeg svarte på alle spørsmålene jeg fikk. Det føltes verre enn muntlig eksamen i kjemi på videregående. Den gang ble jeg så sjokkerende nervøs at jeg ble gående med svarte flekker etter sølvnitrat på hendene i flere uker etterpå, og det var ikke så mye bedre denne gangen. Jeg var utslitt resten av kvelden.

For nysgjerrige:
flekker fra sølvnitrat
Hendene mine sommeren etter kjemieksamen.

«Sølvnitrat er giftig ved inntak eller inhalasjon. Ved kontakt med hud kan stoffet skape brune misfarginger, som gradvis blir svarte. Disse misfargningene kan ikke vaskes bort eller fjernes – har man først fått dem, må man vente på at huden slites bort, og ny flekkfri hud skapes innenfra.» Wikipedia

 

Vente. Ikke lett, altså. Når man bare har lyst til å ringe for å spørre: «Er du helt, helt sikker på at du har skjønt hva jeg mener?»

Den hyggelige saksbehandleren fikk faktisk ytterligere to lange e-poster utover kvelden, fordi jeg følte han behøvde enda mer overbevisende informasjon. Jeg så for meg at han tenkte på saken min mens han gikk tur med hunden, sto med oppvasken og mens han pusset tennene. Det gjorde han selvsagt ikke, men det er jo en litt artig tanke.

Han tenkte nok på meg hele neste dag også, for det var helt stille. Jeg holdt på å gå helt i frø og funderte mye på hvor mye enkelte personers avgjørelser har å si for andres humør.

Neste dag fikk jeg en tekstmelding. En tekstmelding altså! Temmelig overbevist om at en tekstmelding var likestilt med «Vi takker for interessen og ønsker lykke til videre» ved jobbsøking, mistet jeg litt av piffen.
Jeg klikket meg videre fra tekstmeldingen og så at beskjeden så litt annerledes ut enn avslaget i april. Jeg leste den sikkert tre ganger. «Innvilget.» Innvilget!
lettelse

En helt enorm lettelse! Det er sånn jeg vil beskrive følelsen. Jeg vil nok aldri bli typen som løper rundt og hyler av glede. Visst ble jeg glad, men det var lettelsen som var mest fremtredende. Lettelse over at jeg slipper å gå rundt å være småtrist i tre uker og slite for å bringe motivasjonen tilbake der den var. Og lettelse over at jeg endelig fikk et konkret bevis for at noen virkelig tror at jeg er inne på noe. Det siste er helt uvurderlig.

Jeg hadde i grunnen forberedt meg på å la dette innlegget handle om å komme seg raskest mulig over en skuffelse og fortsette å fokusere på målet. Jeg gruet meg til å skrive det, for jeg visste jeg kom til å være i et elendig humør. Nå kan jeg spare det innholdet til en hump lenger ned i løypa. Jeg er tvers gjennom optimist, men humpene kommer, før eller senere.

Hvordan oktober, november og desember kommer til å se ut, klarer jeg fremdeles ikke helt å se klart for meg. Selv om jeg har skissert det rimelig detaljert for Innovasjon Norge, er det vanskelig å se for seg en realitet som er helt avhengig av at noen sier «Kjør på!» før de virkelig sier det. Nå har jeg hatt fire dager på å la det synke inn, og de to-tre neste månedene begynner å ta form, også inne i mitt hode.

fremtiden
Myser inn i fremtiden

For mange av menneskene jeg omgås for tiden er «markedsavklaring» og «Fase 1» dagligdagse begreper, ofte forbundet med sterke følelser. For alle andre som måtte lure, sier Innovasjon Norge det slik: «Formålet med denne fasen er å redusere markedsrisiko. Forretningsidé og forslag til løsning testes i markedet i tett dialog med kundene. Målet, etter endt prosjekt, er å kunne dokumentere at du kommer til å tjene penger, og at forretningsidéen gir muligheter for vekst.»

Jeg har fått støtte til et helt konkret prosjekt, og alle penger skal gå til eksterne utgifter tilknyttet dette. Jeg har gitt meg selv beskjedent med tid, og idet vi vinker farvel til 2017 bør jeg ha brukt potten jeg har fått råde over på smartest mulig måte, slik at jeg kan si med sikkerhet at markedet er klart for å ta imot idéen min. Selv om jeg synes det er fantastisk å kunne styre skuta helt selv, er det litt overveldende å tenke på at hver minste avgjørelse er min, og at resultatet hviler på om jeg tar smarte valg.

Takk og pris for alle gode og erfarne rådgivere og hjelpere der ute! Selv om de utvilsomt flinke folka noen ganger gir helt motsatte råd av de andre utvilsomt flinke folka, setter jeg stor pris på dem. Jeg får heller ta med meg magefølelsen min på strategisamling innimellom og velge råd etter beste evne.

mineons
Strategisamling

I gode og onde dager

i gode og onde dager

Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.

Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.

Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.

Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun  snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.

Brené Brown
Brené Brown, June 2010, TEDx Houston. The power of vulnerability.

Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:

I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke,  jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.

Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.

optimist
Er universet på min side?

Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?

Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi».  Det kan jo bli en trøst.

Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….

strategi
Penger eller ny strategi?

Nei, men vi skulle ikke bare lage et lokk da…?

Lokket har jeg fortalt om før. Jeg har fortsatt tomatsuppe på veggene, så problemet finnes, men jeg klarte ikke å mane fram den helt store følelsen av nødvendighet. Derfor la jeg lokket på hylla. Senest i går tenkte jeg at et lokk kanskje ikke hadde vært så dumt å pusle med likevel. Eventuelt vaffelrøreproduksjon. Eller en hudpleiesalong. Noe skikkelig ufarlig  som ingen kunne la være å like.

Da jeg startet denne bloggen, var det av tre grunner:

  • For det første hadde jeg  fryktelig mye jeg ønsket å si om hvordan det er å miste jobben og prosessen for å finne en ny. Jeg begynte å bli lei av å høre min egen monolog i bilen, og jeg trengte et større publikum.
  • For det andre hadde jeg grenseløst lyst til å fortelle om alle de inspirerende, kreative og positive menneskene jeg møtte blant gründere og hjelperne rundt dem. Disse skal jeg snart fortelle mer om!
  • Og for det tredje, og ikke minst, ønsket jeg å gjøre omverdenen kjent med idéen min som er innenfor et område der mange mener mye, og troverdighet og tillit er avgjørende for at jeg ikke blir kastet til løvene. Eller blir hengt ut i Tønsberg Blad.

    Løvens hule
    Sinte løver eller sinte ungdomspolitikere? Tja…

I helga hadde en ung SP-politiker en spalte i TB der hun uttrykte skrekk og gru over at noen kan finne på å selge kaffe fra rosa kopper, ta fem kroner ekstra, for så å donere disse fem kronene til Kreftforeningen. Eller at noen klistrer rosa sløyfer på negllakkflasker, selger dem litt dyrere og donerer overskuddet samme sted. Hun mener det eneste handelsstanden gjør i disse kampanjene er å velte seg i profitt, samtidig som at de minner folk som har mistet noen i kreft om tapene de har lidd.

Gulp. Det hun snakker ned i gjørma er «cause marketing». Å koble en merkevare til en god sak. Dette er min hete potet. Men jeg skal forsvare poteten min med nebb og klør.konflikt

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med å si at jeg er dypt uenig.

Jeg mener vi har et ødeleggende forhold til hva det betyr å hjelpe andre. Det skal aller helst gjøres ut av ren idealisme, gratis og på egen fritid. Gode handlinger må ikke assosieres til penger, og vi bør gjøre det i det stille uten å fortelle noen om det. Lager du et lokk eller en ny duppedings til kjøkkenet, eventuelt et aldri så lite voldelig dataspill er det «fritt fram, bli millionær!», men ønsker du å bidra til at noen som ikke har det bra får det litt bedre, er det best for deg at det ikke gagner deg samtidig. Bortsett fra at du får skikkelig god samvittighet, selvsagt.

Det er veldig mange områder som berøres av denne holdningen. Det er sosiale entreprenører som risikerer å bli kalt velferdsprofittører. Det er store organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna som med jevne mellomrom blir utsatt for kritikk for at de bruker for mye penger på administrasjon og ikke nok der giveren mener det er best at de blir brukt. For giveren vet selvsagt dette best. Og det er bedrifter som bidrar til gode saker, tjener på det samtidig og blir kjeftet på av unge SP-politikere.

For omtrent et halvt år siden, etter at jeg hadde funnet ut at jeg ville bevege meg ut i dette minefeltet der jeg skulle tjene penger på å være et mellomledd mellom de som vil hjelpe og de som skal hjelpes (høres jo kritikkverdig ut), kom jeg over Dan Pallotta. Ja, det begynner å bli merkbart mange amerikanske helter hos meg. Jeg vet ikke hva det er, men de er jo fryktelig mange over der, og gjør stort sett mye ut av seg… Dan Pallotta har et foredrag på TED og han har startet Charity Defense Council.

Dan Pallotta
Dan Pallotta, charity defender, at TED2013, Long Beach, CA. Photo: James Duncan Davidson

For de som ikke gidder å se foredraget (anbefales, han forklarer bedre enn meg, og du kan risikere å bli overbevist), her er et kort sammendrag:

Han hevder vi bruker to ulike regelbøker, en for ideell sektor og en for vanlig forretningsvirksomhet. Av og til er engelsk enklere, så jeg velger å bruke non-profit og for-profit.  Dette berører:

  1. Kompensasjon: den inngrodde idéen om at det er umoralsk å tjene penger på å hjelpe andre fører til at verdifulle og høyst tiltrengte talenter velger å tjene mye penger på duppedingser og dataspill framfor å jobbe for non-profit sektor, hvor lønna skal være så lav som mulig.
  2. Markedsføring: det er vanskelig å gjøre en sak kjent når man ikke kan bruke penger(som er donert) på å markedsføre den.
  3. Risiko og innovasjon: uten rom for å prøve nye idéer (som kan innebære å feile), kan man ikke vokse. Mindre vekst gir dårligere resultat.
  4. Tid: det er mindre villighet til å vente på at de gode resultatene vises innen non-profit sektor.
  5. Kapital: siden non-profit sektor ikke kan utbetale utbytte er det umulig å tiltrekke seg kapital som ville muliggjort mye større prosjekter.

    To regelbøker
    To regelbøker: en for non-profit og en for for-profit

 

 

Pallotta mener at vi blander moral og nøysomhet, noe som fører til at vi måler effektiviteten til ideelle organisasjoner utifra hvor lite kakestykke de setter av til administrasjon. Jo mindre kakestykke, desto mer går til den gode saken. Og dette mener jo de fleste er bra. Men ved å la administrasjon inkludere de fem puktene over og øke denne andelen ved f.eks å reklamere høylydt for saken det jobbes for, kan hele kaka bli mye større selv om prosentandelen som går til saken blir mindre relativt sett.

Så hva har dette med rosa kaffekopper og Kreftsaken å gjøre? Jo, det har med holdningen å gjøre, som sier at alt som knyttes til  bistand, frivillighet og veldedighet  må holdes strengt adskildt fra alle de reglene vi bruker i annen forretningsvirksomhet. Dermed går vi glipp av alle de gode mulighetene til vekst og stor endring for de aller viktigste utfordringene vi har i verden.

«What should we pay the non-profit CEO that figures out how to stop 30,000 kids a day from dying from preventable causes? Whatever they want.»
Trevor Neilson, Global Philantropy Group, innlegg i Huffington post

Jeg behøver vel ikke si det, men jeg er enig med Dan Pallotta. Og det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal gi fra hjertet og være skikkelig involvert i den saken man støtter. Det betyr bare at jeg mener at det er lov til å bruke hodet også. Om bedriften man jobber for får flere lojale, engasjerte og opplyste kunder som blir minnet om den gode saken samtidig som at de kjøper en litt dyrere kaffekopp, så ser jeg virkelig ikke hvem som taper på det.

Jeg er den første til å snakke ivrig om at vi alle burde gjøre flere gode handlinger uten å forvente noe tilbake. Det er denne hjernekjemien som jeg har snakket om før, som har så mange gode effekter på oss at vi kan slutte å dra på spa. Men vi trenger kanskje et lite dult for å komme i gang. Og når det gjelder næringslivet, kan vi ikke være så naive at vi tror at de ikke uansett har et ønske om å tjene penger på det de gjør, om det er ved å få gladere og mer arbeidssomme ansatte eller flere kunder.

Som sagt; dette er en het potet jeg er villig til å kjempe for. Det blir en spennende reise, for poteten og meg. Det er et mangfoldig felt, med mange potensielle hull å snuble i, og det vil helt sikkert være noen som står klar med frityrgryta om vi tråkker feil.

Litt av hensikten med denne bloggen er å vise veien fram til en mulig bærekraftig bedrift, så jeg håper ikke det oppfattes som ren markedsføring. På bycause.no jobbes det iherdig i bakgrunnen. Foreløpig er det ikke så mye å hente, men for de som er interessert og som gjerne drikker kaffen sin fra en litt dyrere rosa kopp, er det bare å følge med!