Folk er folk

En gang tilbake i oljetiden, da kursen og sigarføringen var høy, ble jeg sendt avgårde av arbeidsgiveren min dengang, et oljeselskap i Oslo, for å lære noen nye triks i faget. Jeg dro alene til en liten forstad utenfor London, og som det alltid er, så endte jeg opp med å henge sammen med den andre som kom fra Norge. Merkelig det der. Han var ikke engang norsk, men nederlandsk. Siden han jobbet for Statoil hadde vi selvsagt felles kjente og endel å snakke om.

ugle

Sven, som jeg velger å kalle ham (siden Sven Kramer er den eneste nederlenderen jeg kommer på) og jeg dro hjem på samme fly etter tre dager nedgravd i seismiske data. Han på business class, jeg bak gardinen. Ulike selskaper, ulike budsjett. Da vi var kommet opp i luften ønsket kapteinen velkommen ombord: «Deres Majestet, mine damer og herrer…..»

flytur

Resten av turen satt jeg og funderte på hvordan det var med disse titlene og hvem av de kongelige som gikk under navnet «Deres Majestet». Dette var før trådløst internett og google-mulighet på fly, så jeg fikk ikke svaret før vi landet og jeg så Kong Harald reise seg fra første rad og bli geleidet ut av store menn i dress. Til min store overraskelse reiste kompisen min Sven seg fra setet ved siden av! Hva? Statoil og business class, altså, men det får da være måte på!

På utsiden av flyet tok jeg igjen Sven.
«Snakket du med sidemannen», spurte jeg. «Jada, masse. Han var veldig hyggelig.» Jeg skjønte veldig fort at nederlenderen Sven ikke fulgte nøye med på Det Norske Kongehus, for han ante ikke hvem reisefølget var. Jeg husker ikke lenger hva det var de hadde snakket om, men det var noe hverdagslig som jobb, reise, jakt eller barnebarn. Jeg er ganske sikker på at Kong Harald hadde en usedvanlig trivelig tur.

krone
Vanskelig å få gjennom sikkerhetskontrollen, så da blir noen og enhver litt anonym.

Hvorfor kom jeg på denne historien nå, og hva har det med bloggens tema å gjøre? Jo, det siste året, som ny i en helt fremmed sandkasse, har jeg veldig mange ganger følt meg slik som nederlenderen Sven må ha gjort i møte med en kongelig han ikke visste hvem var.

Ikke det at det er så mange kongelige som henger rundt på Silicia Technology Incubator eller de andre stedene jeg oppholder meg (Erna har vært i området, uten at det er helt det samme).
Men ved å være helt ny i et miljø, både den lokale, nasjonale og internasjonale versjonen av det, går man folk i møte uten de sperrene som oppstår når folk får en form for rang.
Absolutt alle miljøer får noen «helter», noen autoriteter som er ekstra erfarne eller flinke innenfor sitt område, men også, som alle oss andre, helt middels innenfor andre områder. Ofte blir det slik at disse blir hevet opp på en slags pidestall som gjør enhver samtale kunstig og gir oss skikkelig kink i nakken. Noen er skikkelig gode på tuba, andre er genier innenfor seismikk, mens noen få helter faktisk bare er født eller gift, og det i seg selv kan føre til kink i nakken (ref reisefølget til Sven).

kink i nakken

Fordi jeg ikke har visst så mye om hvem som er hvem og hva de har utrettet bortsett fra det som umiddelbart er synlig, har det vært utrolig mye enklere å kontakte folk, spørre om hjelp eller råd og helt åpent og ærlig vise meg fra det ståstedet jeg har hatt.
Nylig spurte jeg en av landets mest kjente industridesignere om han var arkitekt. Der burde jeg kanskje gjort noen innledende undersøkelser, men jeg forsto ikke tabben, så jeg ble heller ikke flau. Det var antagelig på linje med å spørre tubahelten om hjelp til å tolke seismikk, så ganske sikkert ikke helt bra.

Denne uka reiser jeg til Edinburgh for å bli med på en workshop innenfor de områdene som bycause kretser rundt. Dette skjer fordi jeg tok kontakt med en skotsk dame som jeg hørte på en podkast. Jeg hadde aldri hørt om henne før, men ble så engasjert i det hun sa at jeg følte jeg måtte fortelle henne det. Etter å ha sjekket litt mer rundt hvem hun var, og skjønt at hun var en autoritet innenfor området, med flere bøker bak seg og en TED-scene foran seg, forventet jeg egentlig ikke noe svar. Men folk er folk – hun ble glad for tilbakemeldingen, vi kommuniserte frem og tilbake, og tilslutt inviterte hun meg til Edinburgh for å bli med på en samling av folk som er opptatt av samme tema.

skottland

 

Det har selvsagt vært ekstra lett å droppe pidestallen de gangene jeg har ventet med å sjekke hvem folk er og hva de er kjent for til etter at jeg har tatt kontakt. Men jeg øver meg også på å tenke at folk er folk, og at vi egentlig alle er av samme ulla. Enhver skal absolutt respekteres for det de har gjort og den de er, men jeg tror nok de aller fleste bare vil behandles slik som Sven behandlet Kong Harald. Helt uten krone på hodet.

Folk er folk.

folk

 

 

 

Bulkete hoder

Jeg har et veldig bulkete hode. Det har frisøren min nylig fortalt meg. Jeg ble skikkelig imponert over den positive vinklingen hun klarte å lage, men jeg føler det kunne blitt litt vel interessant om jeg noen gang skulle komme til å miste håret.

Hatt
Best å dekke til….

Det hadde jo vært litt artig å relatert det bulkete hodet til de siste årenes regn av kokosnøtter, men det er vel mer sannsynlig at det er et av naturens spennende påfunn.

Om Jørn Hammelow-Berg har et bulkete hode, vet jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at han har stiftet bekjentskap med et visst antall kokosnøtter i løpet av de siste årene. Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker å skrive om noen av de fantastiske, kreative og spennende menneskene jeg har møtt etter at jeg tok en avstikker fra «livets E18», og Jørn Hammelow-Berg er førstemann ut.

Antar dere skjønner hvorfor denne mannen er den første jeg skriver om i bloggen Coconut Moments….

Første gang jeg møtte Jørn var på åpen dag hos Ferd Sosiale Entreprenører. Jeg husker at jeg la merke til etternavnet og funderte på om han var i slekt med den andre Hammelow-Berg, men det var ikke før etterpå at jeg fant ut av hva han drev med og at vi faktisk var fra samme fylke. Etterhvert havnet vi også i samme nettverksgruppe via Gründernettverket i Vestfold, og nå møtes vi jevnlig gjennom denne gruppen som er en verdifull kilde til deling av gode råd og erfaringer, utløp for gruff og inntak av mye god kake.

 

Mens jeg stadig lurer på hvem jeg er og hvordan jeg skal definere meg i jungelen av begreper, er Jørn det jeg vil kalle en ekte sosial entreprenør. Mer om det snart.

Jørn har bakgrunn fra rørleggerbransjen og har jobbet som leder for prosjektavdelingen i et større selskap. Et eller annet sted på veien fikk han en kokosnøtt i hodet. Det er mulig at det var en av de litt snikende kokosnøttene. En av de som lurer seg innpå og kommer med små kakk i hodet mellom møter, tøffe avgjørelser, krav og en arbeidshverdag som stadig mister litt av gløden.

En dag i bilen, på vei hjem fra hytta, tok Jørn og familien en avgjørelse.  De hadde lenge tenkt på å reise ut et år, gjøre noe helt annet og gi barna både gode verdier og nye perspektiver. På veldig mange måter var tidspunktet riktig.  De hadde allerede bestilt en ferietur til Sri Lanka, så etter endel vurderinger og noen tilfeldigheter falt valget på dette landet.  Permisjoner ble innvilget, kontakter ble opprettet, og familien dro av sted på eventyr.

tuk-tuk
Skoleskyss i tuk-tuk. Kokosnøtter både her og der…

På Sri Lanka opprettet de hjelpeorganisasjonen NewUse. De drev med gjenbruk, hadde systue og verksted for reparasjon og redesign. Med arbeidstrening av lokalbefolkningen og hjelp til bygging av hus til barnefamilier, bidro de virkelig til utviklig av ormådet de bodde i.

rydding av tomt
Denne damen og sønnen på fire bodde i et skur. Jørn og NewUse fikk bygget et hus til dem.

Det er antagelig mye som skjer med egne verdier og perspektiver på en sånn reise. Våre hverdagsproblemer blir små sammenlignet med fattigdom som gjør at en mor må sende bort to av tre barn fordi hun ikke kan ta vare på dem.

familien
Jørn, kona Charlotte og barna utenfor NewUse på Sri Lanka.

Ett år senere, mange erfaringer, nye venner og flotte opplevelser rikere, dro de tilbake til Sandefjord. Planen til Jørn var hele tiden å gå tilbake til jobben han hadde før han reiste. Han prøvde en stund.

kokosnøtter
Er det rart noen av dem ender opp i hodet?

Kanskje var det spor av kokosnøtter, kanskje var det nye verdier som ikke lenger stemte med andres verdier. Jørn sa opp jobben, og da jeg traff ham for første gang på åpen dag hos Ferd, var han i gang med planleggingen av NewUse i Sandefjord.

 

Og på imponerende kort tid, så kort at det får mange av oss andre til å se ut som vi går baklengs, er han i full sving med verksted, gjenbruksbutikk og systue. For å nevne noe. I tillegg til å oppmuntre til gjenbruk og reparasjon i stedet for bruk og kast, er formålet å hjelpe innvandrermenn inn på arbeidsmarkedet. Mange av dem har med seg et fag fra hjemlandet og mangler bare språktreningen. Det får de hos Jørn, i tillegg til det de får på de ordinære språkkursene. Og de får et nettverk og et miljø, noe som er gull verdt i et nytt land med fremmede koder og nye måter å være på.

Nylig etterlyste Jørn gamle barnevogner. Han skulle arrangere et Olabil-kurs! Og etter hva jeg har hørt ble det en stor suksess. Det virker ikke som det er grenser for nye idéer og prosjekter som springer ut fra Jørn Hammelow-Berg og NewUse. At han er et friskt pust i Sandefjord er det i alle fall ingen tvil om, og det blir utrolig spennende å følge fortsettelsen.

Olabil
Konstruksjon av Olabil

Jeg vet at Jørn har ekstremt mye å gjøre. Sikkert mye mer enn da han ledet prosjektavdelingen i rørleggerfirmaet. Men jeg er også temmelig sikker på at han har mange flere morsomme og meningsfulle dager. Det ser i alle fall sånn ut, for han er skikkelig blid!

Ved siden av NewUse ligger Café Vintage. Der holder Camilla til. Nok en sosial entreprenør. Like imponerende og like inspirerende. Men det skal jeg fortelle om en annen gang.

Jeg kommer antageligvis aldri mer til å få sjansen til å få med så mange kokosnøtter, så jeg benytter sjansen en siste gang.

kokosnøtt-sykkel

 

Artige ord og gode råd

basketball

Noen ord er artigere enn andre. Vestlendinger står for mange av dem, og de kan føre til mange gøyale misforståelser. Selv etter syv år blant striler og bergensere (og faktisk «i gode og onde dager», når jeg tenker meg om) tror jeg ikke det ble noe  mindre festlig at mange av dem tok på seg hue før de gikk ut om vinteren. Hodet? Tok de det av da de gikk inn? Det forklarer…neida. Nei, de mener lue. Mulig at bergensere ikke sier hue, men jeg skjærer alle over en kam her.

Mitt nye favorittord er ikke spesielt morsomt, mer i retning av stilig, og jeg hadde brukt det hele tiden om jeg kunne. Pivotere. Første gang det ga skikkelig mening var da jeg var på Tekna sitt Excel-kurs og lærte om Pivot-tabeller. I den sammenhengen går det ut på å dreie og vri på rader og kolonner slik at man kan trekke ut ulik informasjon fra store datasett.

Stopp! Ikke løp, det blir ikke kjedeligere nå, jeg lover!

kjedelig
Pivot-tabeller, sa du?

Hvorfor er det bilde av en basketball på toppen av dette innlegget? Jo, basketballspillere pivoterer masse, faktisk. Det er vel artig? Se for deg en spiller som står med en fot plantet i bakken og roterer for å få oversikt. De snakker til og med om pivoteringsfot. Absolutt artig.

Da jeg fikk godkjent Fase 1 hos Innovasjon Norge fikk jeg et råd (fra en bergenser, ja, de er overalt). Hun tok det på engelsk, ikke bergensk: «Pivot or persevere». Og det betyr? Noe sånt som at: «Enten endrer du retning og strategi (pivoterer) eller så holder du ut og står på ditt.» Et veldig godt råd! Takk! Forrige uke pivoterte jeg.

Da bycause satte i gang med første kampanje for å skape en kobling mellom en bedrift og en god sak, var jeg sikker på at jeg visste hvordan publikum ville reagere. Jeg sa riktignok at dette var en test, men jeg var temmelig overbevist innerst inne. Så feil kan man ta….Folk gjør absolutt ikke det du tror de skal gjøre. Eller det du synes de bør gjøre. Det kan være temmelig irriterende, for å være helt ærlig.

frustrert

Denne uka gjorde vi en liten tvist og alt endret seg. Tallenes tale er klar og tydelig og plutselig reagerer publikum slik jeg hadde håpet i første omgang. Veldig gøy og veldig inspirerende!

Pivot or persevere. Denne gangen valgte jeg det første, og jeg skal være rask til å gjøre det på nytt. Samtidig har jeg et favorittutrykk fra Henry Ford som jeg liker å trekke fram når jeg synes markedets røst blir litt for overdøvende og litt for stivbeint:

“If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.” 

Nemlig. Ikke fortell det til «markedet», men jeg synes ikke alltid at folk skjønner sitt eget beste. Det gjelder ikke for forrige ukes tvist, men jeg vet at endel av tankene som danner grunnlaget for bycause kan komme til å utfordre enkelte, og det er absolutt noen fronter jeg ikke kommer til å vike på.

Jeg tror mange eiere av idéer og nystartede bedrifter vil kjenne seg igjen. Og til en viss grad er det livsviktig å holde på «persevere»-delen av det gode rådet. Hvis vi ikke hadde hatt utholdende idé-eiere opp gjennom tidene, hadde det ikke vært mye utvikling å snakke om. Vi hadde antageligvis levd i en verden med skikkelig raske hester og veldig tjukke papiraviser (siden internett egentlig var en flopp).

raske hester
Utrolig raske hester

På veien mot et bycause som kan stå oppreist på egne ben møter jeg på mange mennesker som har meninger om det jeg vil gjøre, som uttaler seg som potensiell kunde og som mener jeg bør gjøre slik eller sånn, og for all del unngå ditt eller datt.  Det er jo mye av det en markedsundersøkelse går ut på, å finne ut hva folk mener og er villige til å betale for. Samtidig er det slett ikke sikkert at alle de jeg møter representerer de jeg faktisk ønsker å ha som kunder, og det er her det gjelder å holde tunga rett i munnen.  Ved å tiltrekke noen vil man antageligvis frastøte noen andre, og det kan være ganske utfordrende i kombinasjon med en personlighet som ønsker å gjøre alle til lags.

minions

Det er da den store visjonen kommer inn i bildet, «the big why» og hele grunnen til at alt begynte. Relativt ofte går jeg tilbake til den lille gutten på stranda i Tyrkia og den skikkelig vonde følelsen av å ikke kunne gjøre noe som helst for å hjelpe. Jeg vet jo at vi alle faktisk kan hjelpe, både flyktninger som fryser og de som faller utenfor velferdssamfunnet i Norge, så lenge vi tør å lete etter nye måter å gjøre det på og å utfordre noen inngrodde holdninger til veldedighet.

Den siste uka har vist meg at folk blir skikkelig glade og engasjerte når de får muligheten til å vise at de bryr seg. Veldig mange flere vet hva Gatefotballen i Tønsberg driver med og tre flotte bedrifter har fått masse positiv oppmerksomhet. Veldig gøy! For interesserte vil det komme flere oppdateringer og eksempler på hva vi har oppnådd på bycause etterhvert. For resultatene er selvsagt det aller viktigste.

resultater

Jeg fikk et annet og veldig godt råd forrige uke, og tror det eller ei, det kom fra en vestlending. De utgjør 26 % av landets befolkning, så de er ikke til å kimse av. Dette rådet gikk på at det er smart å ikke gjøre alt alene. Foreløpig er bycause  bare meg, men jeg har begynt å innse at det trengs en liten landsby for å få den lille spiren opp av jorda. Jeg skrev lenger opp at vi har gjort en liten tvist, og det var ikke bare noe jeg sa fordi jeg har begynt å snakke om meg selv i flertall (selv om det faktisk hjelper litt på selvtilliten).
Nesten fra dag én har jeg fått uvurderlig hjelp og støtte fra tre fantastiske karer i Færder Marketing. De kan alt det en på 40 + ikke har fått med seg rundt sosiale medier (siden de er omtrent halvparten så gamle), de er kreative og fulle av idéer og de er en utmerket substitutt der det helst burde vært en med-gründer. Og litt over 26 % av dem kommer fra Vestlandet…

I anledning dagen i dag, World Kindness Day (ja, faktisk!), oppfordrer jeg alle til å være litt ekstra snille. Det kan absolutt ikke skade. Kanskje en liten pivotering hadde gjort seg i en stri diskusjon rundt fjernkontrollen?
Når det er sagt:  pivotér i tide, men det er ingen skam å stå på sitt. 

esel
Sta? Nei, bare fokusert.

 

 

Tid: Hvordan få én uke til å føles som fire

Hvorfor er det sånn at en uke for barn kjennes som en liten evighet, mens den føles kortere og kortere  jo eldre vi blir? Og sommerferien før i tiden varte jo virkelig sånn omtrent halve året, mens det nå er såvidt jeg rekker å si «myggstikk» før det er på tide å bytte til vinterdekk.

sesongerDet er i alle fall et par gode forklaringer på hvorfor det er sånn. For en fireåring er ett år 25 % av livet, mens det for en på førti er 2,5 %. Vesentlig forskjell.
En annen og litt tristere forklaring er at vi får færre og færre minnerike opplevelser ettersom vi blir eldre. Første skoledag er unnagjort, den første flyturen, vi har lært å lese, vi har fått den første jobben, noen av oss har mistet den første jobben….. Vi begynner å gjenta oss ekstremt mye, og det blir stadig lengre mellom nye opplevelser.

Og når vi gjør ting rutinemessig og på autopilot, blir vi mindre fokusert, og det blir rett og slett færre hendelser som fester seg til hukommelsen. Når vi ser tilbake på en uke hvor det er få «førstegangshendelser» eller minnerike opplevelser, kan det føles som om tiden bare har forsvunnet.

rutiner

Det som kommer nå er ikke ment som et råd, men en konstatering av fakta. Å bli kastet ut fra det trygge, kjente og normale arbeidslivet og opp i den lille, men stadig voksende haugen av de som forsøker å bli sin egen sjef, kan definitivt gi deg tidsperspektivet til en fireåring. Å være ny i sandkassa byr på ekstremt mange førstegangsopplevelser, og ja, én uke kan faktisk føles som fire.

Forrige uke var helt ekstremt lang.

Jeg har ikke blitt fire år igjen, men uka var så full av hendelser og absolutt uten spor av rutine.

Jeg har:

  • Møtt en ordfører for første gang. Jeg vet ikke om folk flest har møtt mange ordførere, men jeg har ikke det.
  • Startet mitt første prosjekt støttet av Innovasjon Norge. Sett at noe virker bedre enn antatt, mens noe annet ikke virker i det hele tatt.
  • Stotret meg gjennom mitt første filmopptak til en 40 sekunders lang videosnutt. Jeg tror det ble skikkelig naturlig…
  • Hatt min første fotoshoot for bilder til hjemmeside. Takk til fotograf-kusine!
  • Vært på min første næringslivskonferanse. Næringslivsfolk deler ut like mange penner og reflekser som oljefolk. Stort sett det samme der altså.
  • Hoppet opp og ned på en scene sammen med en gjeng (sett utenfra) gale gründere. Og det var absolutt første gang. Jeg tror det var siste gang jeg ble med på hoppingen.

Den observante leser vil se at det var mange «førsteganger» her, og det hadde vært temmelig uansvarlig av meg å kjørt denne uka på autopilot. Jeg må  innrømme at det er helt greit hvis det blir noe mer autopilot innimellom, sånn at jeg kan slappe av litt inne i komfortsonen for å hente ny energi. Den introverte delen av meg trenger en pause. Det var en morsom og innholdsrik uke, men definitivt ikke noen ferie.

nettverking

Det siste punktet på listen må jeg nesten fortelle litt mer om fordi det sier litt om tid og tilfeldigheter. Årsaken til at jeg hoppet opp og ned på en scene nå i helgen var styrt av helt tilfeldige valg og til og med andres mangel på tid, og det virker jo helt uforståelig. Og til å bli litt sprø av å tenke på. Jeg skal forklare:

Tidligere i uka så jeg en konkurranse inne i en  Facebook-gruppe. Jeg pleier aldri å svare på sånne konkurranser, men denne gangen gjorde jeg det. Premien var deltakelse på et tre dagers markedsføringsevent, og siden jeg så på sjansen til å vinne som temmelig mikroskopisk valgte jeg å delta til tross for at tidspunktet passet temmelig dårlig inn i kalenderen.

Det må ha passet temmelig dårlig for alle andre også, for vi var bare to deltagere da fristen gikk ut! Selv om dette absolutt var noe jeg hadde lyst til, skal jeg innrømme at jeg pustet litt lettet ut da trekningen skjedde («live» på Facebook), og jeg hørte «vinneren er…..Marcus!». Jeg så frem til en rolig helg uten kolliderende avtaler, helt til det viste seg at Marcus ikke hadde tid likevel og ga premien videre til meg.  Litt overveldet og helt uvitende om hva jeg gikk til, var det bare å pakke kofferten og forberede seg på tre fulle dager sammen med folk jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem var.

conferenceSå fordi jeg tok den uvanlige beslutningen om å være med i en konkurranse, og fordi den godeste Marcus hadde for mye å gjøre, har jeg møtt en hel haug med artige  gründere i alle aldre og kategorier, lært ting jeg ikke visste jeg behøvde å kunne, truffet og hørt fantastiske eksperter og foredragsholdere og fått mange nye innspill og idéer å jobbe videre med. En helt strålende helg takket være Marcus sin fulle kalender.

Tid og sted, tilfeldigheter og valg. Det er nesten til å bli litt rar av å tenke på. Og det er kanskje best å la være.

Foreløpig denne uka har det vært langt flere hekser og vampyrer enn ordførere i sikte, og dessuten mye mindre hopping, så da får vi se hvordan det innvirker på tidsperspektivet.

hekser

Comfortably numb

comfort

Jeg var helt sikker på at teksten i Pink Floyds «Comfortably Numb» handlet om det å være litt sånn lykkelig ignorant i forhold til resten av verden. Så feil kan man ta.
Ifølge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters, som skrev teksten, inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Jaja. Overskriften passer til temaet, så jeg velger å beholde den.

Det er første og kanskje siste gangen jeg bruker et privat bilde av mine egne private mennesker i denne bloggen. Men denne gangen passet det for bra til å la være, og det er i grunnen veggen bak som er fokuset.

Preus Museum
Nye perspektiver

Bildet er fra Preus Museum i Horten, der de åpnet en ny utstilling forrige helg. Det ser og høres ut som om dette er dagligdagse kulturelle begivenheter i familien, men det kan jeg avkrefte med en gang. Det fine er jo at Pokémon’er forviller seg til de merkeligste steder, også til Horten, og det er utrolig hva det kan gjøre med motivasjonen.

Det beste med hele utstillingen syntes jeg var denne veggen med ikoniske bilder fra historien. Mange vil dra kjensel på flere av bildene nettopp fordi de gjør inntrykk og ikke så lett forsvinner fra netthinnen.
Rosa Parks på bussen, World Trade Center 11. september, Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter massakren på Utøya, Alan Kurdi på stranda i Tyrkia, den brennende munken i Vietnam….
Dette høres kanskje voldsomt ut for en fireåring, men med gode og ikke altfor dyptgående forklaringer tror jeg at det kan være litt sunt å se at verden er større enn Tønsberg og at heltene fra Ninjago faktisk funker veldig dårlig når det blir skikkelig krise.

ninjago
Sorry, gutter…Dere er LEGO.

Tidligere denne uka hørte jeg på en podkast med en svært ivrig coach (det er sånt man begynner med når man skal finne seg selv) som anbefalte å lese mer historie for å kjenne seg mer takknemlig i hverdagen. Jeg synes han hadde et godt poeng. Det blir litt vanskeligere å klage over rush-trafikken og julebrus i oktober hvis man akkurat har lest om Holocaust. Vi trenger faktisk ikke engang å gå til historien. Om noen vil ta ikoniske bilder i dag av hendelser som ville gitt oss et videre perspektiv og mer takknemlighet i hverdagen, har de dessverre nok av muligheter hver eneste dag, rett utenfor stuedøra.

Men de har så lett for å glippe, alle disse sakene som vi jo gjerne skulle gjort noe med og brydd oss mer om. De forsvinner et sted mellom åtte-til-fire, fotballtreningen og foreldremøtet, og når vi til slutt er nødt til å bekymre oss litt for morgendagens rush-trafikk, har vi faktisk ikke mer tid til å tenke på krigen i Syria.
Men hjelper det at vi går rundt og tenker på krigen i Syria, blir det fred av den grunn? Nei, det gjør det ganske sikkert ikke. Men å engasjere seg i en sak, snakke om den og vise at man bryr seg er fryktelig mye bedre enn å la være.

«Det er ikke slik at synlighet løser alle problemer – men vi vet at stillhet dreper.»

Leger Uten Grenser

 

comfortably numb
Comfortably numb?

Prosjektet som jeg har fått støtte til fra Innovasjon Norge fokuserer nettopp på dette. De fleste er vel enige om at hvis alle var snillere mot hverandre og flinkere til å hjelpe dem som trenger det, så hadde verden blitt et bedre sted. Hos mange ligger det i ryggmargen at man er hakket snillere om man ikke forteller andre om det. Det er litt edlere og litt mer ekte om man holder det for seg selv. Dette er personlig, og jeg sier ikke at det er galt. Men jeg er fullstendig overbevist om at hvis engasjement og innsats for en sak vises fram, vil det inspirere flere og gjøre det mulig med en enda større positiv endring enn den man kan klare alene, i det stille.

snill i det stille
Er gode gjerninger bedre når de ikke deles?

 

Når jeg spør folk hva de vet om Frelsesarmeens Gatefotball, får jeg veldig sprikende svar. Noen ytterst få vet at det er en del av Frelsesarmeens rusomsorg mens andre tror at det rett og slett er fotballkamper som spilles i gata. I dag er det gatefotballag i Fredrikstad, Bergen, Oslo, Trondheim, Stavanger, Tønsberg, Kongsvinger, Larvik, Birkeland, Mandal, Stord og Vennesla. Og visste du at VM i gatefotball (Homeless World Cup) ble arrangert i Oslo i sommer? 50 land var representert av over 500 spillere. Et stort arrangement med stor betydning for veldig mange mennesker.

Siden det ikke er lovpålagt å ha et tilbud om å få spille fotball for å holde seg rusfri, er ikke daglig drift av dette noe Frelsesarmeen får statsstøtte til. Derfor er andre bidrag veldig velkomne.  Jeg er skikkelig glad for å få sjansen til å teste konseptet mitt med Gatefotballen som den første saken jeg skal forsøke å skape engasjement rundt. En veldig positiv eier av en lokal bedrift blir med på pilotprosjektet og publikum som besøker denne bedriften får også sjansen til å delta på en måte som krever handling, ikke penger.
Hvis det går som jeg håper, vil flere bedrifter se at prosjektet gir gevinst, ikke bare for selve saken, men også for lokalmiljøet og for bedriftene som engasjerer seg.

engasjement

Dessverre er det fryktelig vanskelig å forutse folks reaksjoner og handlinger, så jeg er temmelig spent.
Stay tuned! Og for de som ikke orker å vente på neste bloggpost, er Facebook stedet.

Tekstmelding fra staten

tekstmelding fra Innovasjon Norge

-Hei, det er fra Innovasjon Norge, har du litt tid?

-Ja! Masse tid!

-Det er jeg som er saksbehandleren din, og jeg tenkte vi kunne gå gjennom søknaden du har sendt. Jeg kjenner jo denne saken, for vi har snakket sammen før.

-Å, det er deg ja, jeg håpte på det.

-Å? Syntes du jeg hørtes så snill ut?

-Ja, jeg syntes vi ble så gode venner.

Ja visst. Profesjonelt og fint, altså. Dette var begynnelsen på tre kvarters samtale tidligere denne uken, der det kom tydelig fram at det var helt avgjørende hva jeg svarte på alle spørsmålene jeg fikk. Det føltes verre enn muntlig eksamen i kjemi på videregående. Den gang ble jeg så sjokkerende nervøs at jeg ble gående med svarte flekker etter sølvnitrat på hendene i flere uker etterpå, og det var ikke så mye bedre denne gangen. Jeg var utslitt resten av kvelden.

For nysgjerrige:
flekker fra sølvnitrat
Hendene mine sommeren etter kjemieksamen.

«Sølvnitrat er giftig ved inntak eller inhalasjon. Ved kontakt med hud kan stoffet skape brune misfarginger, som gradvis blir svarte. Disse misfargningene kan ikke vaskes bort eller fjernes – har man først fått dem, må man vente på at huden slites bort, og ny flekkfri hud skapes innenfra.» Wikipedia

 

Vente. Ikke lett, altså. Når man bare har lyst til å ringe for å spørre: «Er du helt, helt sikker på at du har skjønt hva jeg mener?»

Den hyggelige saksbehandleren fikk faktisk ytterligere to lange e-poster utover kvelden, fordi jeg følte han behøvde enda mer overbevisende informasjon. Jeg så for meg at han tenkte på saken min mens han gikk tur med hunden, sto med oppvasken og mens han pusset tennene. Det gjorde han selvsagt ikke, men det er jo en litt artig tanke.

Han tenkte nok på meg hele neste dag også, for det var helt stille. Jeg holdt på å gå helt i frø og funderte mye på hvor mye enkelte personers avgjørelser har å si for andres humør.

Neste dag fikk jeg en tekstmelding. En tekstmelding altså! Temmelig overbevist om at en tekstmelding var likestilt med «Vi takker for interessen og ønsker lykke til videre» ved jobbsøking, mistet jeg litt av piffen.
Jeg klikket meg videre fra tekstmeldingen og så at beskjeden så litt annerledes ut enn avslaget i april. Jeg leste den sikkert tre ganger. «Innvilget.» Innvilget!
lettelse

En helt enorm lettelse! Det er sånn jeg vil beskrive følelsen. Jeg vil nok aldri bli typen som løper rundt og hyler av glede. Visst ble jeg glad, men det var lettelsen som var mest fremtredende. Lettelse over at jeg slipper å gå rundt å være småtrist i tre uker og slite for å bringe motivasjonen tilbake der den var. Og lettelse over at jeg endelig fikk et konkret bevis for at noen virkelig tror at jeg er inne på noe. Det siste er helt uvurderlig.

Jeg hadde i grunnen forberedt meg på å la dette innlegget handle om å komme seg raskest mulig over en skuffelse og fortsette å fokusere på målet. Jeg gruet meg til å skrive det, for jeg visste jeg kom til å være i et elendig humør. Nå kan jeg spare det innholdet til en hump lenger ned i løypa. Jeg er tvers gjennom optimist, men humpene kommer, før eller senere.

Hvordan oktober, november og desember kommer til å se ut, klarer jeg fremdeles ikke helt å se klart for meg. Selv om jeg har skissert det rimelig detaljert for Innovasjon Norge, er det vanskelig å se for seg en realitet som er helt avhengig av at noen sier «Kjør på!» før de virkelig sier det. Nå har jeg hatt fire dager på å la det synke inn, og de to-tre neste månedene begynner å ta form, også inne i mitt hode.

fremtiden
Myser inn i fremtiden

For mange av menneskene jeg omgås for tiden er «markedsavklaring» og «Fase 1» dagligdagse begreper, ofte forbundet med sterke følelser. For alle andre som måtte lure, sier Innovasjon Norge det slik: «Formålet med denne fasen er å redusere markedsrisiko. Forretningsidé og forslag til løsning testes i markedet i tett dialog med kundene. Målet, etter endt prosjekt, er å kunne dokumentere at du kommer til å tjene penger, og at forretningsidéen gir muligheter for vekst.»

Jeg har fått støtte til et helt konkret prosjekt, og alle penger skal gå til eksterne utgifter tilknyttet dette. Jeg har gitt meg selv beskjedent med tid, og idet vi vinker farvel til 2017 bør jeg ha brukt potten jeg har fått råde over på smartest mulig måte, slik at jeg kan si med sikkerhet at markedet er klart for å ta imot idéen min. Selv om jeg synes det er fantastisk å kunne styre skuta helt selv, er det litt overveldende å tenke på at hver minste avgjørelse er min, og at resultatet hviler på om jeg tar smarte valg.

Takk og pris for alle gode og erfarne rådgivere og hjelpere der ute! Selv om de utvilsomt flinke folka noen ganger gir helt motsatte råd av de andre utvilsomt flinke folka, setter jeg stor pris på dem. Jeg får heller ta med meg magefølelsen min på strategisamling innimellom og velge råd etter beste evne.

mineons
Strategisamling

I gode og onde dager

i gode og onde dager

Nei, jeg skal ikke starte med ekteskapsrådgivning. Det får være grenser. I denne sammenhengen relaterer jeg gode og onde dager til opp- og nedturer i tilværelsen som grunnlegger og eneste ansatte i et foretak som jeg har funnet på helt alene, og bare den setningen i seg selv er jo nok til å ville slutte å skrive akkurat her. For det er nærliggende å tro at nedturene vil bli minst like mange som oppturene, i alle fall i starten, og det er jo ikke akkurat en trend i samfunnet, det å snakke om nedturer.

Men joda, det skal jeg. Jeg vil jo si at jeg har begynt ganske bra med jobb-krasj og kriser og dørgende stille arbeidsmarked. Men det er fortid, og fordi jeg i dag ser på disse hendelsene som positive spark i baken, er det ikke så ille å dele det. Noe ganske annet er å dele nedturer «in real time». Jeg kan jo alltids håpe at det blir lite å snakke om, men kommer de, skal dere få dem. Dette gjelder da altså innenfor området som er inkludert i denne bloggen, jeg bretter ikke ut hele tilværelsen. Igjen; det får da være grenser.

Er vi ikke alle sånn at vi synes det er litt deilig å komme som gjest til et hus som har smuler på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken? Det føles liksom litt greit at ikke alle andre har alt på stell. Vi senker skuldrene og tenker at «jammen er vi helt innafor likevel». Men vi er generelt flinke til å ikke snakke så høyt om rotete kjøkken, jobben som forsvant eller Birken vi måtte bryte, for vi vil jo helst fremstå så perfekte som mulig. Vi slipper unna det litt skumle i å vise oss sårbare, men vi mister antagelig noe vesentlig på veien. Og vi blir ganske slitne i skuldrene.

Man skulle tror at jeg var betalt av TED. Det er jeg altså ikke, men kanskje det er noe å foreslå for dem. Brené Brown er virkelig verdt å sette på i lunsjpausen (eller bytte ut Facebook-feed’en med et øyeblikk). Hun  snakker om sårbarhet, og hvorfor vi er så innmari redde for det.

Brené Brown
Brené Brown, June 2010, TEDx Houston. The power of vulnerability.

Jeg har nettopp sett dette foredraget for kanskje femte gang. Inspirert og klok skal jeg nå teste ut det hun snakker om:

I april søkte jeg Innovasjon Norge om støtte til markedsavklaring. Jeg fikk tidenes raskeste nei. Seks dager tok det! Ikke særlig rom for tvil der, altså.
I noen uker etter avslaget syntes jeg Innovasjon Norge var noe ordentlig tull, og hadde det vært i dag hadde jeg antagelig frydet meg over den negative omtalen de har fått i media den siste uka. Men jeg fryder meg ikke,  jeg tror generelt folk har gode hensikter, og det er jo synd at det blir mindre rosa traktor-dresser å se fremover.

Men tilbake til avslaget. Mye har skjedd siden april. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt en god del klokere og skjønt mange sammenhenger som jeg ikke så den gang. Når jeg i dag ser på avslaget jeg fikk fra dem, skjønner jeg hvorfor de sa nei, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått de pengene, hadde jeg brukt dem på feil måte og antagelig ikke fått svar på det jeg ønsket å teste ut.

Jeg er ganske overbevist om at jeg har lært mye siden april, men tiden får vise om det er nok. Nå har jeg nemlig søkt igjen. For fem dager siden. Der har dere den: potensiell nedtur. In real time. Og den er i høyeste grad potensiell; 2 av 3 får avslag. I forrige uke, før jeg skrev søknaden, hadde jeg en lang prat med en veldig hyggelig og hjelpsom mann hos Innovasjon Norge, og jeg følte at vi ble bestevenner. Han forsto meg, jeg forsto ham, og da jeg la på kunne jeg ikke skjønne at dette ikke skulle gå i boks.

optimist
Er universet på min side?

Innimellom lider jeg kanskje av en overdreven optimisme og tro på at hele universet er på min side. Det er faktisk et ord for det: pronoia. Det er det motsatte av paranoia og defineres som en følelse av at det eksisterer en konspirasjon som er ute etter å hjelpe deg. Høres det ikke fantastisk ut?

Konspirasjon eller ikke, om det skulle være noen tvil; her tester jeg ut Brené Browns filosofi for alt den er verdt (dere som ikke har sjekket TED-linken ennå, bør gjøre det for å forstå sammenhengen). Om jeg skulle få avslag igjen, kommer jeg sikkert til å synes at Innovasjon Norge er noe tull i noen uker, og jeg kommer til å rive meg i håret over at jeg var så åpen i forkant. Men jeg er ganske sikker på at jeg har lært noe når gruffet har lagt seg. Og jeg gir meg ikke. Det var en som sa «Du trenger ikke penger, du trenger en bedre strategi».  Det kan jo bli en trøst.

Så om det går lenger tid enn normalt før neste oppdatering, er det muligens fordi pronia’en min har fått seg en trøkk, pluss at jeg sitter og tenker ut en bedre strategi….

strategi
Penger eller ny strategi?

Nei, men vi skulle ikke bare lage et lokk da…?

Lokket har jeg fortalt om før. Jeg har fortsatt tomatsuppe på veggene, så problemet finnes, men jeg klarte ikke å mane fram den helt store følelsen av nødvendighet. Derfor la jeg lokket på hylla. Senest i går tenkte jeg at et lokk kanskje ikke hadde vært så dumt å pusle med likevel. Eventuelt vaffelrøreproduksjon. Eller en hudpleiesalong. Noe skikkelig ufarlig  som ingen kunne la være å like.

Da jeg startet denne bloggen, var det av tre grunner:

  • For det første hadde jeg  fryktelig mye jeg ønsket å si om hvordan det er å miste jobben og prosessen for å finne en ny. Jeg begynte å bli lei av å høre min egen monolog i bilen, og jeg trengte et større publikum.
  • For det andre hadde jeg grenseløst lyst til å fortelle om alle de inspirerende, kreative og positive menneskene jeg møtte blant gründere og hjelperne rundt dem. Disse skal jeg snart fortelle mer om!
  • Og for det tredje, og ikke minst, ønsket jeg å gjøre omverdenen kjent med idéen min som er innenfor et område der mange mener mye, og troverdighet og tillit er avgjørende for at jeg ikke blir kastet til løvene. Eller blir hengt ut i Tønsberg Blad.

    Løvens hule
    Sinte løver eller sinte ungdomspolitikere? Tja…

I helga hadde en ung SP-politiker en spalte i TB der hun uttrykte skrekk og gru over at noen kan finne på å selge kaffe fra rosa kopper, ta fem kroner ekstra, for så å donere disse fem kronene til Kreftforeningen. Eller at noen klistrer rosa sløyfer på negllakkflasker, selger dem litt dyrere og donerer overskuddet samme sted. Hun mener det eneste handelsstanden gjør i disse kampanjene er å velte seg i profitt, samtidig som at de minner folk som har mistet noen i kreft om tapene de har lidd.

Gulp. Det hun snakker ned i gjørma er «cause marketing». Å koble en merkevare til en god sak. Dette er min hete potet. Men jeg skal forsvare poteten min med nebb og klør.konflikt

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med å si at jeg er dypt uenig.

Jeg mener vi har et ødeleggende forhold til hva det betyr å hjelpe andre. Det skal aller helst gjøres ut av ren idealisme, gratis og på egen fritid. Gode handlinger må ikke assosieres til penger, og vi bør gjøre det i det stille uten å fortelle noen om det. Lager du et lokk eller en ny duppedings til kjøkkenet, eventuelt et aldri så lite voldelig dataspill er det «fritt fram, bli millionær!», men ønsker du å bidra til at noen som ikke har det bra får det litt bedre, er det best for deg at det ikke gagner deg samtidig. Bortsett fra at du får skikkelig god samvittighet, selvsagt.

Det er veldig mange områder som berøres av denne holdningen. Det er sosiale entreprenører som risikerer å bli kalt velferdsprofittører. Det er store organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna som med jevne mellomrom blir utsatt for kritikk for at de bruker for mye penger på administrasjon og ikke nok der giveren mener det er best at de blir brukt. For giveren vet selvsagt dette best. Og det er bedrifter som bidrar til gode saker, tjener på det samtidig og blir kjeftet på av unge SP-politikere.

For omtrent et halvt år siden, etter at jeg hadde funnet ut at jeg ville bevege meg ut i dette minefeltet der jeg skulle tjene penger på å være et mellomledd mellom de som vil hjelpe og de som skal hjelpes (høres jo kritikkverdig ut), kom jeg over Dan Pallotta. Ja, det begynner å bli merkbart mange amerikanske helter hos meg. Jeg vet ikke hva det er, men de er jo fryktelig mange over der, og gjør stort sett mye ut av seg… Dan Pallotta har et foredrag på TED og han har startet Charity Defense Council.

Dan Pallotta
Dan Pallotta, charity defender, at TED2013, Long Beach, CA. Photo: James Duncan Davidson

For de som ikke gidder å se foredraget (anbefales, han forklarer bedre enn meg, og du kan risikere å bli overbevist), her er et kort sammendrag:

Han hevder vi bruker to ulike regelbøker, en for ideell sektor og en for vanlig forretningsvirksomhet. Av og til er engelsk enklere, så jeg velger å bruke non-profit og for-profit.  Dette berører:

  1. Kompensasjon: den inngrodde idéen om at det er umoralsk å tjene penger på å hjelpe andre fører til at verdifulle og høyst tiltrengte talenter velger å tjene mye penger på duppedingser og dataspill framfor å jobbe for non-profit sektor, hvor lønna skal være så lav som mulig.
  2. Markedsføring: det er vanskelig å gjøre en sak kjent når man ikke kan bruke penger(som er donert) på å markedsføre den.
  3. Risiko og innovasjon: uten rom for å prøve nye idéer (som kan innebære å feile), kan man ikke vokse. Mindre vekst gir dårligere resultat.
  4. Tid: det er mindre villighet til å vente på at de gode resultatene vises innen non-profit sektor.
  5. Kapital: siden non-profit sektor ikke kan utbetale utbytte er det umulig å tiltrekke seg kapital som ville muliggjort mye større prosjekter.

    To regelbøker
    To regelbøker: en for non-profit og en for for-profit

 

 

Pallotta mener at vi blander moral og nøysomhet, noe som fører til at vi måler effektiviteten til ideelle organisasjoner utifra hvor lite kakestykke de setter av til administrasjon. Jo mindre kakestykke, desto mer går til den gode saken. Og dette mener jo de fleste er bra. Men ved å la administrasjon inkludere de fem puktene over og øke denne andelen ved f.eks å reklamere høylydt for saken det jobbes for, kan hele kaka bli mye større selv om prosentandelen som går til saken blir mindre relativt sett.

Så hva har dette med rosa kaffekopper og Kreftsaken å gjøre? Jo, det har med holdningen å gjøre, som sier at alt som knyttes til  bistand, frivillighet og veldedighet  må holdes strengt adskildt fra alle de reglene vi bruker i annen forretningsvirksomhet. Dermed går vi glipp av alle de gode mulighetene til vekst og stor endring for de aller viktigste utfordringene vi har i verden.

«What should we pay the non-profit CEO that figures out how to stop 30,000 kids a day from dying from preventable causes? Whatever they want.»
Trevor Neilson, Global Philantropy Group, innlegg i Huffington post

Jeg behøver vel ikke si det, men jeg er enig med Dan Pallotta. Og det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal gi fra hjertet og være skikkelig involvert i den saken man støtter. Det betyr bare at jeg mener at det er lov til å bruke hodet også. Om bedriften man jobber for får flere lojale, engasjerte og opplyste kunder som blir minnet om den gode saken samtidig som at de kjøper en litt dyrere kaffekopp, så ser jeg virkelig ikke hvem som taper på det.

Jeg er den første til å snakke ivrig om at vi alle burde gjøre flere gode handlinger uten å forvente noe tilbake. Det er denne hjernekjemien som jeg har snakket om før, som har så mange gode effekter på oss at vi kan slutte å dra på spa. Men vi trenger kanskje et lite dult for å komme i gang. Og når det gjelder næringslivet, kan vi ikke være så naive at vi tror at de ikke uansett har et ønske om å tjene penger på det de gjør, om det er ved å få gladere og mer arbeidssomme ansatte eller flere kunder.

Som sagt; dette er en het potet jeg er villig til å kjempe for. Det blir en spennende reise, for poteten og meg. Det er et mangfoldig felt, med mange potensielle hull å snuble i, og det vil helt sikkert være noen som står klar med frityrgryta om vi tråkker feil.

Litt av hensikten med denne bloggen er å vise veien fram til en mulig bærekraftig bedrift, så jeg håper ikke det oppfattes som ren markedsføring. På bycause.no jobbes det iherdig i bakgrunnen. Foreløpig er det ikke så mye å hente, men for de som er interessert og som gjerne drikker kaffen sin fra en litt dyrere rosa kopp, er det bare å følge med!

 

 

 

Tenke det, ville det, tørre det

Jeg hadde tenkt å starte denne posten med et bilde av en struts med hodet i sanden som et symbol på mennesker som prøver å unngå oppmerksomhet. Nå ble det ingen struts fordi:

  1. Strutser med hodet i sanden symboliserer visstnok mer det å unngå å se virkeligheten i øynene, og det har ikke noe med saken å gjøre i det hele tatt.
  2. Det er en myte at strutser stikker hodet i sanden. Så om ikke annet har vi lært det i dag: Strutser stikker ikke hodet i sanden. Derimot kan de løpe i opptil 70 km/t, og de kan finne på å legge seg rett ned og spille død i håp om å ikke bli oppdaget.

Ingen struts altså, men en liten katt som prøver å gjemme seg. Og den symboliserer i alle fall ganske greit det jeg ønsker å få fram: Hvor utrolig behagelig det er å bli der under teppet, framfor å stikke nesa fram og si eller gjøre noe som kanskje «naboen» eller «de andre» vil synes er dumt eller rart. De kan være litt vanskelige å oppdage, alle de øyeblikkene der de fleste av oss tenker oss om en ekstra gang og vurderer risikoen for kritikk fra omgivelsene.  De er ikke umiddelbart innlysende, men for min egen del kan jeg komme på flere eksempler bare siste uka:

Det var på det møtet der jeg nesten lot være å si noe som jeg var ganske sikker på at alle de andre ville være uenige i (de var ikke uenige, viste det seg). Det var idet jeg tenkte å ta den telefonen, men fant en god grunn for å skyve  den til neste dag fordi jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst og måtte forberede meg litt til. Det var da jeg utsatte løpeturen fordi alt var til vask bortsett fra treningsbuksa fra 1998 eller deromkring. Det er idet jeg skriver dette innlegget. Og det er helt sikkert neste uke når jeg har tenkt meg på et møte hvor jeg vet jeg har noe jeg skulle ha sagt, men har en overdrevet respekt for gjengen med Dressmenn som kommer til å være der.
En veldig stor del av angsten for å si eller gjøre det man egentlig vil er fullstendig uberettiget og helt og holdent et resultat av redselen for ikke å være god nok. En liten del av den er mer basert på reelle grunner, som samfunnets forventning av hva man bør og ikke bør gjøre.
Til en viss grad er det jo greit at vi tenker oss om før vi handler på impuls og kun etter eget hode, sånn at ikke gatene blir oversvømt av folk i fillete treningsbukser fra 1998. Det skulle tatt seg ut. Men av og til, og for de fleste av oss oftere enn vi gjør i dag, kan det være greit å slenge opp et lite sitat eller to og prøve å leve litt etter det:

«Everything around you that you call life was made up by people that were no smarter than you».

«Your time is limited, so don’t waste it living someone else’s life.»

Dette var det Steve Jobs som sa. Smart kar.

Vi ser jo at dette er noen år siden, men du verden, det er mange av oss som ikke har fulgt rådet hans.

Etter at jeg begynte å dele alt rundt dette med å miste jobben og finne nye veier, har jeg fått høre at jeg er modig og utfordrer meg selv. Ja, jeg er enig i det, men det blir stadig enklere, og jeg lyver stadig mindre når jeg sier at jeg ikke lenger bryr meg om hva folk måtte mene. Sa hun. Høy i hatten.

Men en ting er å dele at jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor, noe ganske annet er å dele hva jeg ønsker å bli. For det har jeg oppdaget i min korte, og egentlig knapt påbegynte gründerkarriere; absolutt ingenting er verre enn når omgivelsene ikke tror på idéen som er grunnlaget for alt.
Det som redder meg litt her og nå er at jeg nesten ikke kan be alle som leser dette om å signere en taushetsavtale, så alle detaljene får dere ikke. Og det er i detaljene at de virkelige godsakene ligger.

Here we go.
Jeg har nevnt tidligere at jeg i 2015, midt i min tjukkeste selvmedlidenhet over å ha blitt permittert, begynte å innse at uansett hvordan jeg snudde og vendte på det så satt jeg på en gyllen gren, hadde alle muligheter til å endre på situasjonen og måtte rett og slett slutte å klage. Det var barna som ikke kom seg levende over Middelhavet som satte i gang de første tankene, men det var først etter å ha endevendt meg selv og etter å ha kartlagt interesser, ferdigheter, verdier og styrker at jeg begynte å tenke at dette kanskje kunne kobles sammen på en måte.

Både i Norge og i verden forøvrig, har vi heldigvis en hel del idealister som reiser til Afrika for å bygge skoler, jobber frivillig for kreftsaken eller på andre måter starter ett eller annet fantastisk prosjekt som ender opp med å gjøre en stor forskjell for noen som trenger det. Men for de aller fleste av oss blir det med tanken om at vi så gjerne skulle gjort noe, før vi haster videre i hverdagen.

På samme måte som tomatsuppe oppover veggene var et problem jeg hadde førstehånds kjennskap til, var jeg selv i min egen målgruppe når det gjaldt å finne løsninger og metoder som kunne gjøre det litt enklere å bidra til konkrete saker, selv i en travel hverdag.

Jeg hadde begynt å jobbe som frivillig på Stella – Røde Kors Kvinnesenter for minoritetskvinner og virkelig kjent på kroppen og i hodet hvor bra det føltes å være til nytte for andre. Dette er jo noe vi får inn med morsmelka egentlig, vi vet at det føles godt å hjelpe andre, så sånn rent egoistisk; hvorfor gjør vi det ikke oftere? Det er ren hjernekjemi: oxytocin frigjøres når vi gjør noe for andre, ser andre gjøre en god gjerning eller når andre gjør noe for oss, og det beste av alt er at oxytocin leder til et behov for å gjøre enda flere gode gjerninger! På toppen av det hele motvirker det avhengighet. (Det er visstnok derfor Anonyme Akoholikeres siste steg i avvenningsprogrammet er å hjelpe en annen alkoholiker: det skal forhindre tilbakefall.)

Siden de fleste av oss, under normale omstendigheter, tilbringer mye tid på jobb, mener jeg at arbeidsplassen er et perfekt sted å nå folk, uten å måtte sloss mot den familiære tidsklemma. Det er stadig større fokus på at bedrifter skal vise samfunnsansvar, og selv om mange er godt i gang allerede, er jeg overbevist om at potensialet er stort særlig i små og mellomstore bedrifter.

Jeg synes egentlig at samfunnsansvar er et ord som ikke akkurat roper «hurra, nå skal vi bli glade av å hjelpe andre!», så jeg foretrekker å satse på samfunnsengasjement. Jeg er helt overbevist om at ved å fokusere på motivasjon, tydelige resultater og det at det faktisk ikke er noe galt i å tjene på å bidra til en god sak, er det mulig å nå mye lenger enn når det går et stille trekk fra lønna hver måned til en sak som stort sett bare ledelsen vet hva er.

Mer om dette senere! Jeg er fullstendig klar over at dette ikke var noen klokkeklar forretningsplan som hadde imponert Petter Stordalen, men det var heller ikke meningen. Jeg snakket mye om det store «hvorfor» i forrige post. Hvis jeg skal forsøke å formulere hvorfor jeg gjør det jeg gjør i dag, må det være omtrent slik: fordi vi har ekstremt mange utfordringer i verden i dag, må vi prøve å tenke nytt og annerledes i forhold til det å hjelpe, det å gi og det å akseptere at  penger i systemet er nødvendig for at vi skal nå lengst mulig.

Så altså; det dreier seg om engasjement på arbeidsplassen, å støtte en god sak, nye måter å gjøre det på og gode effekter for deg og meg, bedriften vi jobber for og de som mottar hjelpen vår.

Forhåpentligvis får jeg testet ut noen av metodene mine om ikke altfor lenge. Kanskje fungerer de, kanskje ikke. Jeg vet uansett hva som er det endelige målet, og om jeg må ta en omvei dit, er det helt greit.

Som en bonus blir jeg kanskje ekstremt modig på veien dit, og en vakker dag kaster jeg alle hemninger og tar løpeturen i treningsbuksa fra 1998.

Om mandager og sikkerhetsnett

Jeg husker en gang jeg så et intervju med Petter Stordalen der han snakket om hvor mye han alltid gledet seg til mandag. Jeg forsto ikke hva han mente. Jeg tror faktisk at jeg ble litt irritert.

Jeg har heldigvis aldri gruet meg til ukestart, men jeg forstår hva han mente, hvem det nå var som sa: «I hate Sunday because it’s too close to Monday». Søndagen har liksom alltid hatt et snev av panikk over seg, fordi den betyr slutten på helgen. Jeg tenker ofte i farger, og mens fredag er knall gul og lørdagen er rød, er søndagen litt sånn ubestemmelig gusjegrønn. Man skulle jo tro at det har en slags betydning…

 

Man treffer folk innimellom som påstår at de har verdens beste jobb. Noen sier det på en sånn måte at man faktisk tror på dem. Tidligere har jeg da tenkt at de har trukket gullbilletten, vunnet det store «jobb-lotteriet» eller har vært ekstremt treffsikre i valg av utdannelse.
Men i tillegg til de som faktisk gjør det, kan jeg tenke meg flere mer indirekte årsaker til at folk sier at de elsker jobben sin:

  • Høy lønn og prestisje hjelper definitivt for endel, men holder antageligvis ikke i lengden.
  • Veldig godt miljø og gode kollegaer kan gjøre arbeidsdagen til en fest selv om oppgavene ikke er de mest spennende.
  • Dopamin! Det avhengighetsskapende stoffet som er endel av hjernens belønningssystem er i sving når vi når mål, oppnår forfremmelser eller bonuser, får en ny kunde og så videre, og det er ingen tvil om at det får oss til å føle oss bra.
  • At jobben krever lite nok, men samtidig gir høy nok avkastning til å finansiere en veldig gøyal fritid.
  • At arbeidshverdagen inneholder nok innslag av en aktivitet som du synes er ekstremt artig, selv om denne egentlig ikke har noe med selve jobben å gjøre.

Fram til bråstoppen i det «normale arbeidslivet» for to år siden, var den første jobben jeg fikk etter endt utdannelse, den jeg satt høyest. Mine fem år som systemingeniør i Nera Satcom ser jeg fremdeles på som en lang opptur. Nesten synd at det var den første, for jeg hadde ikke vett til å sette pris på det.
Men grunnen til at jeg elsket denne jobben, var ikke at jeg brant så inderlig for data, elektronikk og satellittkommunikasjon, selv om det var spennende nok i seg selv. Nei, det var noen få elementer som gjorde denne jobben så bra; et veldig godt miljø, masse reising og mye nytt å lære. Nesten ingen arbeidsdager var like, og jeg fikk reise til alle verdenshjørner sammen med veldig hyggelige mennesker. Det tror jeg de fleste 27-åringer uten barn og familie ville likt. Dessuten begynte jeg helt på bunn sånn faglig sett og måtte lære meg alt. Det har gått opp for meg etterhvert at det å lære nye ting er noe av det morsomste jeg vet.

Så altså: reising, gode kollegaer og mye læring gjorde at jeg syntes jeg hadde verdens beste jobb i fem år. Men jeg er usikker på om det hadde vært nok i lengden.

Simon Sinek som jeg snakket om i forrige post sier:

We don’t necessarily find happiness in our jobs every day, but we can feel fulfilled by our work every day if it makes us feel part of something bigger than ourselves. Fulfillment comes when our job connects di­rectly to our WHY.

Satt i en annen sammenheng – vi elsker barna våre, men det er ikke nødvendigvis slik at vi liker dem hvert sekund av døgnet.

Der var dette «hvorfor’et» igjen. Jeg er ganske sikker på at det ligger noe helt vesentlig der.

Når jeg nå prøver å skape meg en jobb som tilfredsstiller det jeg per i dag tror er mitt «hvorfor», er det temmelig skummelt å si rett ut hva dette «hvorfor’et» er. Tenk om det ikke fungerer. Hva om jeg blir sittende med skjegget i postkassa og et ubrukelig «hvorfor» som ikke er økonomisk bærekraftig? Hva da?

Det er her plan B kommer inn. Sikkerhetsnettet.
Da jeg tok avgjørelsen om å hoppe i det rundt juletider i fjor, var det egentlig uten fnugg av tvil. Jeg følte ikke at jeg risikerte så veldig mye. Relevante stillingsannonser glimret med sitt fravær, og det å bli eksponert for nye miljøer og ny kunnskap kunne bare øke sjansene mine enten det ble slik eller sånn. Dagpenger under etablering fra NAV er fantastisk starthjelp, og jeg vurderte det slik at jeg ville få mer ut av å prøve enn å la være.
Men det er klart, dagpenger over en lengre periode er ingen gullgruve, og noe mer økonomisk fleksibilitet og trygghet hadde vært greit.

Annonser på sosiale medier kan være en pest og en plage, men av og til treffer de blink. Jeg var vel i målgruppen på en eller annen måte, for plutselig fikk jeg se en veldig forlokkende annonse for et webinar som handlet om hvordan man kunne bli frilans oversetter, jobbe fra hvor som helst og bestemme sin egen arbeidstid.

Jeg så sikkert for meg dette…

«Helt perfekt», tenkte jeg, meldte meg på, og tok det påfølgende kurset også. Jeg var et enkelt bytte. Og det var i grunnen helt perfekt. Jeg er glad i å skrive, håndterer engelsk rimelig greit, og kan dessuten henge det på en bransje som jeg har dypere kunnskap om. Og plutselig åpnet det seg en ny verden av folk som driver med noe som jeg ikke visste noe om fra før. Dette er en stor bransje, og folk lever helt fint av det. Og jeg likte det! Det var nesten som en liten kokosnøtt. La oss kalle det en hasselnøtt.
Foreløpig har jeg bare tatt noen få oppdrag, fordi dette er tidkrevende og forsinker de andre tingene jeg holder på med. Men jeg har fått bekreftet at dette er noe jeg kan fikse, og jeg er sikker på at jeg kan skalere det opp om nødvendig.
På den måten sover jeg bedre om natten, og det skal man absolutt ikke undervurdere.

Tilbake til det store «hvorfor». Jeg tenker stadig at jeg skal komme bare litt nærmere noe som beviselig har livets rett før jeg bretter ut planer og bakgrunn for alle og enhver. Bare være litt tryggere og sikrere slik at ikke fallet blir så innmari langt og hardt. Men samtidig; en av grunnene til at jeg startet denne bloggen var for å få en sterkere følelse av nødvendighet. Jo flere jeg forteller om planene mine, desto mer nødvendig blir det for meg å få det til. Det blir litt som han som skal slutte å røyke eller begynne å trene som deler det på sosiale medier for å legge et større press på seg selv.

Så grunnen til at jeg ikke går nærmere inn på «hvorfor» akkurat nå, er ikke fordi jeg ikke vil eller tør. Det er bare fordi et «hvorfor» krever en hel bloggpost helt for seg selv, og jeg innbiller meg at folk begynner å gjespe når man passerer 1000 ord.

Så jeg vil heller avslutte med å røpe hva jeg har til felles med den godeste Petter (ikke han jeg er gift med, men han andre).
Vi er begge fra Porsgrunn, men ikke nok med det…

Vi gleder oss begge til mandag!
Det er fantastisk å ikke alltid se fram til neste helg og å slippe følelsen av klaustrofobi når man tenker på de tilmålte fem ukene med ferie som langt i fra strekker til. Jeg vet at utkommet av hver eneste dag avhenger av min egen innsats, om jeg kontakter de rette personene og om jeg tar smarte avgjørelser, og den følelsen av kontroll og ansvar er i mitt hode helt uvurderlig. Jeg jobber antageligvis mer nå en noen gang tidligere, men jeg er herre over min egen tid, og hver dag blir nesten akkurat så god som jeg bestemmer at den skal bli.
Jeg liker ikke hver eneste aktivitet, men totalen er helt strålende!
Så hva er mitt «hvorfor»? For ikke å snakke om «hva» og «hvordan»? Det skal jeg fortelle om i neste post.