Nei, men vi skulle ikke bare lage et lokk da…?

Lokket har jeg fortalt om før. Jeg har fortsatt tomatsuppe på veggene, så problemet finnes, men jeg klarte ikke å mane fram den helt store følelsen av nødvendighet. Derfor la jeg lokket på hylla. Senest i går tenkte jeg at et lokk kanskje ikke hadde vært så dumt å pusle med likevel. Eventuelt vaffelrøreproduksjon. Eller en hudpleiesalong. Noe skikkelig ufarlig  som ingen kunne la være å like.

Da jeg startet denne bloggen, var det av tre grunner:

  • For det første hadde jeg  fryktelig mye jeg ønsket å si om hvordan det er å miste jobben og prosessen for å finne en ny. Jeg begynte å bli lei av å høre min egen monolog i bilen, og jeg trengte et større publikum.
  • For det andre hadde jeg grenseløst lyst til å fortelle om alle de inspirerende, kreative og positive menneskene jeg møtte blant gründere og hjelperne rundt dem. Disse skal jeg snart fortelle mer om!
  • Og for det tredje, og ikke minst, ønsket jeg å gjøre omverdenen kjent med idéen min som er innenfor et område der mange mener mye, og troverdighet og tillit er avgjørende for at jeg ikke blir kastet til løvene. Eller blir hengt ut i Tønsberg Blad.

    Løvens hule
    Sinte løver eller sinte ungdomspolitikere? Tja…

I helga hadde en ung SP-politiker en spalte i TB der hun uttrykte skrekk og gru over at noen kan finne på å selge kaffe fra rosa kopper, ta fem kroner ekstra, for så å donere disse fem kronene til Kreftforeningen. Eller at noen klistrer rosa sløyfer på negllakkflasker, selger dem litt dyrere og donerer overskuddet samme sted. Hun mener det eneste handelsstanden gjør i disse kampanjene er å velte seg i profitt, samtidig som at de minner folk som har mistet noen i kreft om tapene de har lidd.

Gulp. Det hun snakker ned i gjørma er «cause marketing». Å koble en merkevare til en god sak. Dette er min hete potet. Men jeg skal forsvare poteten min med nebb og klør.konflikt

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med å si at jeg er dypt uenig.

Jeg mener vi har et ødeleggende forhold til hva det betyr å hjelpe andre. Det skal aller helst gjøres ut av ren idealisme, gratis og på egen fritid. Gode handlinger må ikke assosieres til penger, og vi bør gjøre det i det stille uten å fortelle noen om det. Lager du et lokk eller en ny duppedings til kjøkkenet, eventuelt et aldri så lite voldelig dataspill er det «fritt fram, bli millionær!», men ønsker du å bidra til at noen som ikke har det bra får det litt bedre, er det best for deg at det ikke gagner deg samtidig. Bortsett fra at du får skikkelig god samvittighet, selvsagt.

Det er veldig mange områder som berøres av denne holdningen. Det er sosiale entreprenører som risikerer å bli kalt velferdsprofittører. Det er store organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna som med jevne mellomrom blir utsatt for kritikk for at de bruker for mye penger på administrasjon og ikke nok der giveren mener det er best at de blir brukt. For giveren vet selvsagt dette best. Og det er bedrifter som bidrar til gode saker, tjener på det samtidig og blir kjeftet på av unge SP-politikere.

For omtrent et halvt år siden, etter at jeg hadde funnet ut at jeg ville bevege meg ut i dette minefeltet der jeg skulle tjene penger på å være et mellomledd mellom de som vil hjelpe og de som skal hjelpes (høres jo kritikkverdig ut), kom jeg over Dan Pallotta. Ja, det begynner å bli merkbart mange amerikanske helter hos meg. Jeg vet ikke hva det er, men de er jo fryktelig mange over der, og gjør stort sett mye ut av seg… Dan Pallotta har et foredrag på TED og han har startet Charity Defense Council.

Dan Pallotta
Dan Pallotta, charity defender, at TED2013, Long Beach, CA. Photo: James Duncan Davidson

For de som ikke gidder å se foredraget (anbefales, han forklarer bedre enn meg, og du kan risikere å bli overbevist), her er et kort sammendrag:

Han hevder vi bruker to ulike regelbøker, en for ideell sektor og en for vanlig forretningsvirksomhet. Av og til er engelsk enklere, så jeg velger å bruke non-profit og for-profit.  Dette berører:

  1. Kompensasjon: den inngrodde idéen om at det er umoralsk å tjene penger på å hjelpe andre fører til at verdifulle og høyst tiltrengte talenter velger å tjene mye penger på duppedingser og dataspill framfor å jobbe for non-profit sektor, hvor lønna skal være så lav som mulig.
  2. Markedsføring: det er vanskelig å gjøre en sak kjent når man ikke kan bruke penger(som er donert) på å markedsføre den.
  3. Risiko og innovasjon: uten rom for å prøve nye idéer (som kan innebære å feile), kan man ikke vokse. Mindre vekst gir dårligere resultat.
  4. Tid: det er mindre villighet til å vente på at de gode resultatene vises innen non-profit sektor.
  5. Kapital: siden non-profit sektor ikke kan utbetale utbytte er det umulig å tiltrekke seg kapital som ville muliggjort mye større prosjekter.

    To regelbøker
    To regelbøker: en for non-profit og en for for-profit

 

 

Pallotta mener at vi blander moral og nøysomhet, noe som fører til at vi måler effektiviteten til ideelle organisasjoner utifra hvor lite kakestykke de setter av til administrasjon. Jo mindre kakestykke, desto mer går til den gode saken. Og dette mener jo de fleste er bra. Men ved å la administrasjon inkludere de fem puktene over og øke denne andelen ved f.eks å reklamere høylydt for saken det jobbes for, kan hele kaka bli mye større selv om prosentandelen som går til saken blir mindre relativt sett.

Så hva har dette med rosa kaffekopper og Kreftsaken å gjøre? Jo, det har med holdningen å gjøre, som sier at alt som knyttes til  bistand, frivillighet og veldedighet  må holdes strengt adskildt fra alle de reglene vi bruker i annen forretningsvirksomhet. Dermed går vi glipp av alle de gode mulighetene til vekst og stor endring for de aller viktigste utfordringene vi har i verden.

«What should we pay the non-profit CEO that figures out how to stop 30,000 kids a day from dying from preventable causes? Whatever they want.»
Trevor Neilson, Global Philantropy Group, innlegg i Huffington post

Jeg behøver vel ikke si det, men jeg er enig med Dan Pallotta. Og det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal gi fra hjertet og være skikkelig involvert i den saken man støtter. Det betyr bare at jeg mener at det er lov til å bruke hodet også. Om bedriften man jobber for får flere lojale, engasjerte og opplyste kunder som blir minnet om den gode saken samtidig som at de kjøper en litt dyrere kaffekopp, så ser jeg virkelig ikke hvem som taper på det.

Jeg er den første til å snakke ivrig om at vi alle burde gjøre flere gode handlinger uten å forvente noe tilbake. Det er denne hjernekjemien som jeg har snakket om før, som har så mange gode effekter på oss at vi kan slutte å dra på spa. Men vi trenger kanskje et lite dult for å komme i gang. Og når det gjelder næringslivet, kan vi ikke være så naive at vi tror at de ikke uansett har et ønske om å tjene penger på det de gjør, om det er ved å få gladere og mer arbeidssomme ansatte eller flere kunder.

Som sagt; dette er en het potet jeg er villig til å kjempe for. Det blir en spennende reise, for poteten og meg. Det er et mangfoldig felt, med mange potensielle hull å snuble i, og det vil helt sikkert være noen som står klar med frityrgryta om vi tråkker feil.

Litt av hensikten med denne bloggen er å vise veien fram til en mulig bærekraftig bedrift, så jeg håper ikke det oppfattes som ren markedsføring. På bycause.no jobbes det iherdig i bakgrunnen. Foreløpig er det ikke så mye å hente, men for de som er interessert og som gjerne drikker kaffen sin fra en litt dyrere rosa kopp, er det bare å følge med!

 

 

 

TED, Scott og Simon

Enkelte av landsmennene til steinansiktene på bildet her kan få oss til å måpe i skrekk og undring, men heldigvis er amerikanere et mangfoldig folk med mange positive innslag også. I fjor, midt i min oppdagelse av alt jeg kunne lære meg på internett, ble jeg bedre kjent med TED. TED er altså ikke en fyr, men en en mediaorganisasjon som er mest kjent for konferanser bestående av foredrag på 18 minutter eller mindre, om alt mellom himmel og jord. Og stort sett alt annet også.

TED er temmelig delaktig i  Coconut Moment nr. 3

En dag satt jeg og søkte etter noe relatert til vann. Det var midt i «Water management» -kurset mitt, og TED har en hel drøss foredrag om vann. Det fine med TED er at takket være flinke og engasjerende foredragsholdere blir nesten alle temaer veldig spennende. Også vann.
Men internett er jo relativt skummelt sånn sett; plutselig ender man opp et helt annet sted enn det man hadde tenkt, og med ett satt jeg og så på en kar som het Scott Dinsmore som snakket om «How to find work you love».

Ouch! Den satt! Kokosnøtt så god som noen.

Jeg vil absolutt anbefale alle å spandere 18 minutter på å se dette foredraget, men kort oppsummert snakker godeste Scott om at mange (i USA 80%, sier han) har en jobb de ikke er spesielt glade i, hvordan det påvirker folk og samfunn og hva man kan gjøre for å komme nærmere noe man trives med. Selv sa han opp en god jobb og startet «Live Your Legend» (inspirert av boken Alkymisten til Paulo Coelho), der de baserer seg på tre grunnprinsipper:

  • Bli en ekspert på deg selv
  • Gjør det umulige
  • Omgi deg med folk som gjør det du ønsker å gjøre

Etter å ha sett dette foredraget og følt meg truffet midt i planeten og blitt aldri så lite rystet i min faglige identitet, gjorde jeg det naturlige: jeg googlet Scott Dinsmore. Den første siden som kom opp var «In memory of Scott Dinsmore». Det viste seg at han på sitt livs reise jorden rundt sammen med kona Chelsea skulle bestige Mount Kilimajaro. De ble truffet av steinsprang og Scott døde på stedet. Temmelig ironisk, vil noen sikkert si. Jeg velger å ikke se sånn på det.

Enda mer rystet fortsatte jeg å lese om Scott, Chelsea og Live Your Legend. Selv om jeg på den tiden hadde en innebygget skepsis til overskrifter som «Find your passion», føltes det ekstremt treffende der jeg satt og forsøkte å overbevise meg selv om at forvaltning av vann var noe av det artigste jeg visste.

Det viste seg at Live Your Legend var høyst oppegående, selv ett år etter grunnleggerens død, og senere den kvelden gjorde jeg noe veldig ulikt meg; jeg meldte meg på kurset deres «21 Days to Discover Your Passion».

Jeg kan høre et rungende «Himmel og hav!»
Å fortelle andre om selvutvikling, om det å finne sin lidenskap og forvente hurrarop er nesten like håpløst som å prøve å påvirke noen til å begynne å trene fordi man selv har oppdaget hvor godt det er med en liten løpetur. Man er fullstendig uimottakelig inntil man har funnet ut av det på egen hånd. Jeg har vært på begge sider av begge dørstokkene selv, så jeg har stor forståelse. Jeg har møtt endel par øyne det siste året som er temmelig nær det jeg vil kalle himlende (det er faktisk mulig å himle med stemmen også, har jeg oppdaget). Så jeg har sluttet å snakke så mye om det.

Det jeg faktisk vil snakke om er at dette kurset var fullstendig altoppslukende, utrolig gøy og ekstremt lærerikt. Jeg brukte kvelder, helger og hvert ledige øyeblikk (ikke dagene, for da var jeg jobbsøker og vannstudent, NAV), og mens jeg måtte slepe meg selv til PC’en for å lese om vannrørsystemer, var dette nesten overveldende morsomt og interessant.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene, men jeg lærte ekstremt mye om meg selv, og jeg tenker fortsatt at noe liknende dette kurset burde være obligatorisk for alle som skal inn på høyere utdanning eller skal ta valg som avgjør retningen i livet. Spørsmål og oppdagelser jeg satt igjen med var:

  • På skolen elsket jeg å skrive stil og norskeksamen var et høydepunkt, så hvorfor var det helt opplagt for meg at jeg skulle studere realfag?
  • Et valg du har tatt som tjueåring behøver ikke være bindende livet ut.
  • Hvis det finnes en aktivitet som får deg til å miste følelsen av tid og sted, og som du gjerne kan gjøre gratis, er det ofte en god pekepinn på hva du burde bruke tiden på.
  • De temaene som stadig dukker opp, og som du gladelig diskuterer, forsvarer og snakker med andre om, kan også være en god pekepinn.
  • Å prøve å avdekke de verdiene du setter høyest her i livet, gjør de fleste valg utrolig mye enklere.
    Og – kanskje viktigst av alt
  • «Du er gjennomsnittet av de fem menneskene du tilbringer mest tid sammen med». Ønsker du å løpe en maraton, så hjelper det å tilbringe tid med folk som løper en mil før frokost (for eksempel. Jeg har ingen maratonplaner).

Jeg tror jeg oppdaget Scott Dinsmore omtrent én uke etter at jeg hadde vært på frokostmøtet på Silicia, og det passet strålende siden jeg da allerede hadde funnet en kilde til folk som tenkte utenfor boksen. Et stykke uti «Discover your passion» hadde jeg imidlertid kommet nærmere hva som var mine styrker, verdier og interesser, og det var her kjøkkenutstyrsimperiet ikke helt innfridde.  Forrige post må leses for å forstå sammenhengen her.

Når jeg begynte å snuse på disse «passion»-temaene, åpnet det seg plutselig mange nye dører, eller linker, til andre «forståsegpåere» innenfor samme område. Og det var sånn jeg oppdaget Simon Sinek. Jeg har siden den tid lest og hørt alt jeg har kommet over fra ham, og han har nærmest blitt en slags helt.
Han har skrevet mange bøker, men den mest kjente er kanskje «Start with why». Han tegner det han kaller «The golden circle», der den ytterste ringen representerer «What», den midterste «How» og den innerste står for «Why». Han påstår:

Alle mennesker vet hva de gjør: tittel, funksjon eller hvilke produkter eller tjenester de selger.
Noen mennesker vet hvordan de gjør det: hva gjør de som skiller dem fra andre.
Få mennesker vet hvorfor de gjør det: hensikten eller overbevisningen bak det de gjør.

 

 

 

 

Og her har vi TED igjen, da: her er et av hans foredrag. Veldig god foredragsholder, og 6,5 millioner visninger er vel et bevis på at han har noe å komme med. 18 minutter folkens! Og kanskje dere får en ny helt…

Det har blitt litt trendy å snakke om det å finne sitt «Hvorfor» i det siste, og jeg er veldig klar over at det kan provosere i gang hissige debatter i et land der arbeidsledigheten har blitt høyere og maskineriet ikke lenger er like velsmurt. Skal de som mister jobben gripe muligheten (og støtten fra NAV) til å finne sitt «Hvorfor» og realisere seg selv, liksom?! Er det det som menes med omstilling?

Her er hva jeg har kommet fram til:
Jeg brukte godt og vel et år på intens jobbjakt, søkte vidt, søkte smalt, var høyt oppe, men oftere og oftere langt nede. Siden en i familien allerede hadde gått fra olje til fisk og begynt å ukependle til huttaheiti, hadde vi brukt opp den ekstra muligheten som ligger i det å være flyttbar. Radiusen min var bitteliten og det ble flere og flere om beinet.
Jeg var mer og mer intenst opptatt av å passe inn i boksen for «ønskede kvalifikasjoner» og innså etter måneder med ny læring at jeg fullstendig hadde mistet av syne egne ønsker og hva jeg faktisk var god til.
Jeg er helt overbevist om at samfunnet ikke er tjent med flere mennesker i feil yrker, så framfor å fortsette tvangslæringen av fag som jeg trodde ville kunne lede meg til en jobb, fokuserte jeg mer og mer på å finne mine egne unike styrker.

Og det forandret egentlig alt.

I neste post skal jeg fortelle om hva jeg nå har til felles med Petter Stordalen. Det var fristelsen sin, det, tenker jeg! Jeg kan røpe såpass som at det ikke er kontoutskriften.
Jeg skal også fortelle om hvordan jeg lagde meg en fallback-plan, en plan B, som faktisk gjør at jeg sover litt bedre om natten.