Fysikk og frokostmøter

Ikke bli skremt, men i dag skal jeg starte med litt fysikk. Sir Isaac Newton er jo en slags helt for meg, siden jeg engang i forrige århundre studerte jordens tyngdefelt. Jeg er ikke så fryktelig opptatt av tyngdefeltet for tiden (selv om det er greit å ha), men Newton hadde mer på lager, han. Bevegelseslovene, for eksempel.
Newton’s første lov: Et legeme vil forbli i ro eller ha konstant fart i en bestemt retning om summen av krefter som virker på det er lik null. Altså: ingen påvirkning utenfra, og legemet fortsetter i samme tralten som før. Stemmer nesten like godt på mennesker som på rullende kuler!

De aller fleste stritter i mot endring. Det er skummelt, slitsomt og i mange tilfeller temmelig ubehagelig. Når livet er helt ok, synes vi det er fullstendig unødvendig å gjøre noen endringer. Det må en ytre kraft til, et lite jordskjelv eller en aldri så liten oppsigelse.

For at det ikke skal være noen tvil: å miste jobben er i utgangspunktet utelukkende negativt. Det er en stor belastning fysisk, psykisk og økonomisk,  og det påvirker omgivelsene og samfunnet på en dårlig måte.
At endringen i seg selv kan føre til noe som tilslutt blir bra og kanskje enda bedre, er noe helt annet, men det tok lang tid før dette ble åpenbart for min egen del.  Det lå der jo hele tiden, dette ørlille håpet om at pilen skulle snu slik at jeg kunne gå tilbake til jobb og alt ville være som før. Det hadde vært så behagelig og enkelt!

Det er mye å fortelle om året som var så bratt, mellom september 2015 og september 2016, men siden det var et ganske kjedelig år, tror jeg det også kan være drepen å lese om det. (Bare for å poengtere; alt var ikke kjedelig, men det var ganske traurig innenfor temaet jobb.)

Så for å unngå at eventuelle lesere sovner eller rømmer, gjør jeg det bloggere elsker: jeg lager en liste. 

Så her kommer Året det var så bratt, i listeform. (Og i presens, for da blir det mer spennende, har jeg hørt. Og her må vi ty til alle midler):

  • Å ha «geofysiker» i søket på finn.no genererer akkurat null treff. I hele Norge. Om det skulle dukke opp en slenger er det hundrevis av søkere fra helt øverste hylle på stillingen.
  • Jeg deltar på jobbsøkerkurs. Ut av komfortsonen. Kreativ og pågående jobbsøker.
  • Mange telefoner, mange møter, mange nye kontakter. Milevis utenfor komfortsonen. Ingen jobb.
  • Finner ut at det er kjipt å gå fra å ha en av de fineste badeballene på stranda til at det går hull på den og ingen vil leke med deg lenger (badeball = utdannelse).
  • Jeg kan feil ting. Vil lære noe nytt. NAV sier tja.
  • Oppdager den fantastiske ressursen internett. I dag kan man faktisk lære alt på internett.
  • NAV sier at jeg ikke kan bruke for lang tid på kurs. Kortest mulig, minst mulig krevende. Jeg skal jo være 100% jobbsøker.
  • Finner de korteste kursene som gir mest mulig uttelling.
  • Lærer meg akkurat lite nok om prosjektledelse, kartsystemer, naturforvaltning og forvaltning av vann.
  • Finner ut at kart, vann- og naturforvaltning er ganske spennende for de som liker sånt. Jeg liker det sånn passe.
  • Lærer at ingen vil ansette en prosjektleder med et tredagers kurs på CV’en.
  • Legger alt i jobbsøknadene, en søknad tar minst en dag. Små litterære verk.
  • Går på intervjuer, er alltid en outsider, men noen ganger «med en spennende bakgrunn».
  • Kommer langt i noen veldig lange prosesser, men det hjelper så lite å være en god nummer to.
  • Finner ut at det ikke er enkelt å komme seg inn i «det offentlige» hvis man ikke har erfaring fra «det offentlige».
  • Erfarer at ikke alle resepsjonister, HR-sjefer eller «rette vedkommende» er hyggelige når du kommer med en flat badeball.
  • Blir lei av å benekte at jeg kommer til å løpe tilbake til oljebransjen hvis krisen går over.
  • Blir også litt lei av å forklare folk at jeg ikke er snobbete og kravstor. Jeg får virkelig ikke den jobben i den klesbutikken når det er 500 søkere foran meg som faktisk ønsker å jobbe med klær.
  • Blir lei av at alle tror at hele oljekrisen bor på Vestlandet.

Da september kom i 2016, var jeg både lei og desillusjonert. Det skulle jo ikke ta så lang tid! Jeg begynte nesten å tro mer på et under enn på hardt arbeid. Men så kom det endelig en kokosnøtt.

Coconut Moment nr. 2

Jeg hadde sett en annonse fra Silicia Technology Incubator. «Fra idé til arbeidsplass. Teknolog på jakt etter nye muligheter? Er du villig til å gripe en mulighet til å satse for å skape din egen arbeidsplass?» Jeg bestemte meg for å gå, egentlig mest for å treffe noen mennesker som kanskje var i samme situasjon som meg, slik at vi kunne sammenligne triste skjebner.

Men det ble helt annerledes, og en aldri så liten åpenbaring.

Jeg traff mange «slike som meg», noen med gode idéer, noen uten gode idéer og noen uten idéer i det hele tatt. Jeg husker faktisk ikke så mye av foredragene eller hvem som snakket, men tanken jeg ble sittende igjen med var at «Jeg må finne på noe, samme hva, så lenge jeg får bli endel av dette miljøet!» Muligens litt feil ende å begynne i, men jeg var inspirert bortenfor enhver fornuft. Det var akkurat som at en hel verden av nye muligheter åpnet seg, og jeg var hektet fra første sekund.

Det er mye snakk om gründere og det å skape nye arbeidsplasser, særlig nå under valgkampen. Det er fantastisk at det er økt fokus på dette, samtidig er jeg overbevist om at det ikke passer for alle. Men den største verdien jeg tok med meg fra dette frokostmøtet var inspirasjon, og det var akkurat det jeg trengte. Å få praktisk informasjon, høre andres historier, inkludert opp- og nedturene, og å se konkrete eksempler på at det faktisk er mulig å tenke helt utenfor boksen, tror jeg kan redde mange desillusjonerte jobbsøkere fra å gå helt i kjelleren.

Jeg dro hjem og startet idéjakten. De fleste gode oppfinnelser oppstår vel ved at man selv har et behov, så jeg begynte å gå gjennom hverdagen min for å se om jeg kunne oppdage noe jeg savnet. Sikkert preget av noen år som småbarnsmor, endte jeg i kjøkkenavdelingen. Uten å gå i detaljer, handlet det om stavmiksing av tomatsuppe, sprut på kjøkkenveggen og et lokk.

Jeg gikk temmelig dedikert inn for oppgaven, undersøkte markedet og begynte å tenke på materialer. Det lurte vel en liten tanke i bakhodet, om det virkelig var utvikling av kjøkkenutstyr som var mitt kall her i livet, og til slutt var det denne følelsen (og det at noen hintet meg om at Clas Ohlson var på saken allerede) som begravde mitt potensielle kjøkkenutstyrsimperium. Men det var morsomt de ukene det varte, og prosjektet satte meg i et helt nytt modus der jeg begynte å tenke fullstendig nytt.

Det er merkelig hvordan både positive og negative hendelser ofte kommer flere i følge. Det var det som skjedde denne gangen. Midt oppi «prosjekt Lokk» kom neste kokosnøtt, og det var den som koblet det hele sammen.

Og hvis noen føler at dette begynner å lukte av selvrealisering og «å finne seg selv», så bare vent: The best is yet to come….

 

Om kriser og kokosnøtter

Forrige post avsluttet jeg med å si at jeg nå skulle gå tilbake til september 2016, og at fra da av var alt bare fryd og glede. Jeg kom på etterpå at jeg hoppet over et år! Et helt år! Jeg glemte en kokosnøtt. Kanskje den viktigste. Jeg tror det at jeg glemte et helt år, sier litt om det året. Det var ikke mye fryd og glede, for å si det sånn… Dette er det året da permitteringen fremdeles bare var en permittering og det året da det var så veldig bratt. Så altså, om et lite øyeblikk skal vi helt tilbake til september 2015.

Tittelen på denne bloggen, Coconut Moments, dukket opp på hjemmesiden til en amerikansk «story coach»  (selvsagt har de egen coach for sånt i USA) som en beskrivelse av de øyeblikkene der du plutselig forstår noe, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet. Det har regnet kokosnøtter over meg de siste to årene. I alle fall tre stykker. Og siden det å få en kokosnøtt i hodet faktisk kan være ganske dramatisk (noen kverulanter vil påstå at du faktisk kan dø av det, men jeg snakker litt mer billedlig), anser jeg tre slike øyeblikk i løpet av såpass kort tid som temmelig mye å skrive hjem om. Og det er det jeg skal. Men først litt mer fra denne «story coachen».

Hun heter Jessica Mastors, og jeg har blitt skikkelig fascinert av alt hun har å si om historiefortelling. Det er et stort tema, og jeg har ikke tenkt å late som at jeg har fått med meg alt. Men to ting har festet seg og begge er høyst aktuelle, ikke bare for min egen del.

Det ene er at historier er en effektiv måte å fange interesse på. I det miljøet  jeg har beveget meg inn i det siste året, der de aller fleste etterhvert har noe de må selge, hører jeg det stadig vekk: «Bruk historier!» De som er best på dette er antageligvis reklamebransjen. Tenk for eksempel på hvordan det har blitt en greie med reklamefilmer med flere episoder: «Gulost er gulost». «Hund er hund» (de som ikke tok den ser altfor lite på tv).
Men hvis vi tenker etter bruker vi alle historiefortelling for å formidle og få tilhørerne interessert. Barn forteller historier hele tiden, ofte inngående og detaljert. Vi har en fire år gammel ekspert her i huset… Læreren forteller historier for å få stoffet til å feste seg hos elevene. Og ikke minst; følg med i neste lunsjpause, jeg er sikker på at det florerer med historier om gårsdagens treningsøkter eller morgenens trafikkaos. Og fortelleren selv har gjerne en fremtredende og interessant rolle.

Det andre tankevekkende aspektet ved historier er valget av hvilken versjon vi velger å fortelle oss selv og andre om det som skjer i livene våre. En historie er aldri en nøyaktig beskrivelse av hva som egentlig skjedde. Vi velger selv hvordan vi tolker og gjenforteller historien om oss selv. Det høres ikke like stilig ut som når coachen fra USA formulerer det, men på norsk vil vi vel si «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.»
Nettopp dette har vært helt avgjørende for meg den siste tiden. Det å velge å se det positive i situasjonen, eller i alle fall det potensielt positive. Og ikke minst det å sette mine egne utfordringer opp ved siden av andres store utfordringer, og da mener jeg de virkelig store utfordringene, for å sjekke ut: «Er dette et ordentlig slag i trynet eller bare en liten dult i siden?»

 

Dette leder meg direkte til

Coconut moment nr 1:

Det var i begynnelsen av september 2015. Jeg hadde vært permittert i fire måneder, og alvoret i situasjonen begynte å synke inn. Sommerens Italiaferie var unnagjort. Den som vi bestilte rett før både mannen og jeg fikk dårlige nyheter om framtiden på hver vår jobb (Jada, begge to! Not only in Stavanger). Vi begynte å innse at dette ikke kom til å bli så lett, og at risikoen for at vi måtte ty til, i mine øyne, ekstreme tiltak, var tilstede. Jeg begynte å synes temmelig synd på meg selv. Synd på oss, og på det jeg oppfattet som en fryktelig urettferdig situasjon. Bitter, er vel et dekkende ord. Det føltes som om ingen hadde det så ille som oss. Vi var et lite «oljebyen Stavanger» midt i et Vestfold tjukt av trygge stat- og kommuneansatte, og ingen skjønte hvor forferdelig dette var. Dette var altså hvordan jeg oppfattet situasjonen. Dette var historien jeg fortalte meg selv.

Så kom den kvelden TV2 viste to år gamle Alan Kurdi som lå druknet på en strand i Tyrkia. Et knyttneveslag i magen. Jeg er sikker på at flere som meg har dette bildet lagret i bevisstheten for alltid.
Han lå med ansiktet ned og hendene langs siden, på nesten akkurat samme måte som min da jevngamle minstemann pleide å sove i sengen sin. Men ansiktet til Alan lå ned i sanden, ikke ned i en myk pute, bølgene skylte over ham og han skulle aldri mer våkne. Jeg tror det er det vondeste bildet jeg noen gang har sett, og det ble en brutal vekker. Knallhard kokosnøtt.

Fremdeles sliter jeg med bildet av Alan Kurdi. Jeg har opptil flere ganger satt inn og fjernet en illustrasjon av bildet i denne posten, fordi jeg ønsker at de som leser skal føle det samme som meg. Men så orker jeg ikke likevel. Jeg vet fremdeles ikke hva som er riktigst.

Tilbake til september 2015: Her var jeg redd til langt inn i ryggmargen for å  nedgradere levestandarden og i verste fall måtte flytte. Disse menneskene reiste fra alt de hadde, de hadde kun hverandre, men i et desperat forsøk på å oppnå trygghet for familien mistet de det mest dyrebare; sitt eget liv eller livene til kjære familiemedlemmer.
Alan ble et symbol, men han var ikke alene. Broren og moren hans druknet også, og mange flere voksne og barn den dagen. Og ekstremt mange flere i tiden før dette og i månedene og årene som har fulgt. Det totale antallet mennesker som har druknet i forøket på å finne et bedre alternativ enn et liv i krig, er så høyt at det blir nesten umulig for oss å begripe. Hele familier har blitt utslettet, foreldre har mistet barn eller barn har mistet foreldre. Og de som sitter igjen skal forsøke å takle sorgen, traumet og krisen som de fortsatt lever i.

Dette er ikke noen historie som skal vris over i politikk. De fleste som kjenner meg litt vet vel hva jeg mener, men det er ikke poenget her. Det handler fremdeles om perspektiver og det å ta en liten titt utenfor sin egen boble. At toåringer på flukt drukner i det samme havet som vi plasker rundt i i høstferien, er det heldigvis ikke mange som synes er greit. At disse barna er veldig like våre egne barn, vekker nok noe ekstra hos oss, men så blir det likevel for vondt og vanskelig å tenke på, så vi kjaser videre i hverdagen og forsøker å glemme det fryktelige bildet.

Natten etter dette tv-innslaget sov jeg nesten ikke. Jeg antar det som traff meg var en blanding av skam over egen sutring og en gedigen følelse av hjelpeløshet og mangel på muligheter til å gjøre noe. På denne tiden begynte frivillige å reise ned til Hellas for å hjelpe dem som kom i båter. Jeg hadde tiden, men ikke pengene og ikke muligheten til å miste støtten fra NAV ved å reise ut av landet. Å veie familiens og egne barns ve og vel opp mot tragedier som dette, er nesten helt umulig. Jeg ble hjemme og beholdt dagpengene, men nye ideer og tanker begynte å gro.

Dessverre tok det nesten ett år før neste kokosnøtt kom dalende. Et år med omstilling, jobbsøking og et mikroskopisk håp om at permitteringen skulle gå over og jeg kunne fortsette som før.
Permitteringen gikk for såvidt over. Den ble til en oppsigelse, men ting har absolutt ikke blitt som før.
I neste post skal jeg fortelle om den svingete veien videre og om Coconut moment nr 2. Og som i de fleste dramaer; når vi synes vi har fått servert nok nedturer, kommer det gjerne en opptur.