Walk the talk. Ja visst. Kjempelett. Det vet alle foreldre som misliker luesveis, men som daglig holder en preken eller tre om hvor dumt det er å gå ut i minus ti uten noe på hodet. Nå er det faktisk en myte at det forsvinner så fryktelig masse varme fra hodet. Du blir mye kaldere av å gå uten bukse enn uten lue. I tillegg blir du antagelig hentet av lovens lange arm. Men jeg skal ikke knuse myten. Den kan være grei å ty til, og du kan jo faktisk få øreverk.
Forrige innlegg handlet om hjernen, og jeg lovet at jeg skulle forklare relevansen. Det har tatt litt tid rett og slett fordi jeg synes det er litt vanskelig å forklare og å ordlegge meg riktig. Men det begynte med en bok om barn og læring.
Smarte barn og inkonsekvente foreldre
Boken handler om hvordan barn på beste mulig måte kan oppleve mestring på skolen. Den heter «Ditt smarte barn» og er skrevet av Hanne Finstad, grunnleggeren av Forskerfabrikken. For noen uker siden kom jeg til kapittelet som handler om «growth mindset» vs. «fixed mindset». Ganske enkelt fortalt går det ut på at de med et «fixed mindset» tror at intelligens er medfødt og ikke kan forandres, mens de med et «growth mindset» tror at intelligens kan trenes opp. For barn på skolen gir det seg da utslag i at noen gir opp og føler seg dumme med en gang de møter motgang, mens for andre vil motgang føre til at de legger ned enda mer innsats for å bli bedre.
Veldig interessant og temmelig relevant for barn som aller helst vil mestre ting før de har prøvd. Men jo mer jeg leste, jo mer kunne jeg relatere det til hu’ mor herself. Akkurat nå er det ekstremt relevant. Jeg har nemlig oppdaget at jeg innenfor noen felt er relativt fastgrodd og «fixed», og at jeg prøver å lære barna noe som jeg absolutt ikke praktiserer på meg selv.
Nei, dette skjønner jeg ikke.
For de fleste av oss byr ikke hverdagens oppgaver på de helt store overraskelsene, og i arbeidslivet driver vi stort sett med noe vi har valgt på ett eller annet tidspunkt, gjerne fordi vi mener vi har et visst talent for det. Men hva skjer når man skal omstille seg? Hva skjer når vi begynner på nytt, gjerne i en helt annen bransje?
Plutselig har du ikke selvtilliten og tryggheten som ligger i et vitnemål og kanskje mange års utdannelse. Du skal dessuten mestre veldig mange og vidt forskjellige oppgaver. Det som du tidligere med et lykkelig smil ville sendt videre til regnskapsavdelingen, IT-gjengen eller de på salg og markedsføring, havner nå på ditt skrivebord. Og det er sjokkerende nok ingen som får det bort derfra!
Hva gjør man da? Delegerer? Outsourcer? Til hvem i så fall? Følgende kommentarer kan komme til å falle. Jeg har hørt flere av dem, både inne i eget hode og blant andre nylig omstilte personer.
«Nei, dette, det får noen andre ta seg av. Ikke en av mine sterke sider. »
«Jeg er ikke teknisk! Dette får jeg ikke til.»
«Jeg hater å snakke høyt i forsamlinger. Det ligger ikke for meg.»
«Økonomi…..Tall som representerer penger! Det går rett og slett i svart for meg.»
Den siste er min, helt og holdent. Og selv om jeg vet med fornuften at ikke alle som har gått på Handelshøyskolen eller BI er genier eller oppfostret på en helt spesiell type vitaminbjørner, så er det noe merkelig som skjer idet jeg hører ordet «budsjett» eller «omsetning». Jeg drifter bort i en annen dimensjon og får et stirrende blikk. Jeg begynner å tenke på middag. Lager fine border og kruseduller.
Jeg antar det er et slags valg jeg har tatt, utifra interesse og behov, om at den delen av bordet holder jeg meg unna.
At det representerer er fastlåst og «fixed mindset», er det vel ingen tvil om. Omtrent like dumt som velge et liv med borrelås om man ikke fikser skolisser de første fem gangene. Jeg sammenligner ikke fem år på NHH med skolisser altså…..
Da jeg leste om «growth mindset» vs. «fixed mindset» første gang var jeg inne i en litt oppgitt fase. Jeg var lei av å være avhengig av andre, lei av å vente på hjelp og svar og lei av å ikke ha nok kunnskap innen et felt til å føle at jeg kunne ta en fornuftig beslutning. Nå er det dessverre ikke sånn at jeg har oppdaget en gjemt kilde til superhjernekraft som gjør meg uavhengig av all hjelp. Det er grenser for hva en stakkars avokado kan utrette. Men jeg har nok begynt å tenke litt annerledes.
Jeg innså nemlig noe vesentlig: Helt siden jeg begynte å gjøre ting jeg på papiret ikke kan, har jeg ikke en eneste gang virkelig følt at hjernen har kokt. Med kokt hjerne mener jeg resultatet av en oppgave man er forventet å løse fordi det ligger innenfor stillingsbeskrivelsen, og fordi det på en eller annen vag måte berører fagfeltet man har papirer på at man kan. I tidigere tider har jeg i disse tilfellene lest, prøvd, feilet, vridd hjernen og øvd til jeg har følt at hjernen har kokt over. Som regel har kokingen resultert i en rimelig brukbar løsning. Og noen ganger bare i hodepine og en misfornøyd sjef.
Men poenget mitt er at jeg nå har begynt å se på kryptiske budsjetter, app-utvikling, forretningsplaner og markedsføring som utfordringer som absolutt ikke er verre enn de verste tilfellene av kryptisk geofysikk og andre forunderligheter fra x-bransjen min. Jeg har bestemt meg for at hjernen skal koke litt innimellom, i alle fall nok til at nivået blir såpass at jeg forstår hva ekspertene snakker om. En ting er at det faktisk er veldig artig å lære helt nye ting. En annen ting er at det blir lettere å avgjøre hvilken ekspert det er lurest å høre på. Eventuelt at man finner ut at det er best å høre på seg selv.
Jeg tror at innstillingen er mye viktigere enn avokado, gurkemeie og nok fysisk aktivitet (for å forstå denne referansen må du lese forrige innlegg). Men det skader jo ikke å legge til rette for et mest mulig velsmurt kontrollsenter. Så derav altså den store interessen for knotten på toppen og podkaster som Kwik Brain.
For de som frykter at jeg heretter skal prøve å gjøre alt selv, så kan jeg forsikre om at jeg har god nok selvinnsikt til å la være. Jeg har nylig opplevd hvilken utrolig forskjell den rette eksperten kan utgjøre, og jeg kommer til å fortsette med å «ringe en venn». Forskjellen er at jeg så langt jeg kan skal lære meg det grunnleggende slik at samtalen ikke går over hodet mitt.
I tillegg skal jeg slutte med å se en annen vei når noen begynner å snakke om balanse og avkastning. Det blir vel omtrent som å avfinne seg med luesveis….. Kjempelett.
