Klimanøtten

I innledningen til denne bloggen definerer jeg et «coconut moment» som «det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet». Jeg har hatt en drøss slike øyeblikk de siste årene, og takk og lov for det, at jeg ikke vandrer rundt her i 2015-versjonen av meg selv. Det skulle tatt seg ut….

Alle kokosnøttøyeblikkene har vært viktige for hva jeg driver med i dag, men noen har absolutt definert retningen mer enn andre. Jeg vil si at det siste virkelig store smellet kom i fjor sommer. Og nå skal jeg fortelle historien om tidenes kokosnøtt og hvorfor skrivingen har kommet litt i bakgrunnen de siste månedene.

Hetesommer

I fjor sommer var det varmt. Skikkelig varmt. Forutsigbar og langvarig varme som gjorde at vi nordmenn kunne legge av oss vanen med «hei, solen skinner og det er over 20 grader – ut med oss og krampenyt sola!». Vi kunne faktisk koste på oss å sitte inne noen timer selv om det var en fin dag, de fine dagene tok nemlig ikke slutt. Drømmesommer for mange. Mareritt for andre. Bøndene slet. Gresset ble brunt. Noen svettet mer enn vanlig.

varmt

Jeg inngår absolutt i gruppen av de som nøt varmen. Samtidig – på den tiden satt jeg og leste meg opp på FNs bærekraftsmål, og mål nummer 13: «Stoppe klimaendringene» ble høyst aktuelt å henge seg opp i ettersom sommeren skred fram.
Jeg skal innrømme at dette er noe jeg har utsatt å sette meg grundig inn i. Og da mener jeg å forstå årsaker, risiko og mulige konsekvenser. Det har vært litt på samme måte som den føflekken du har på ryggen som ser akkurat ut som en av de skrekkflekkene Dagbladet skremmer oss med en gang hver sommer. Du vet at dette bør sjekkes, men hverdagen er full av «skal bare», tanken på legen er ubehagelig, og dessuten føler du deg jo helt fin.

Men nå kunne jeg jo ikke akkurat hoppe over mål nr. 13, og dermed var det egentlig gjort. Enten var det veldig mange andre som også tok tyren ved hornene akkurat da, eller så var det RAS som var på ferde igjen. RAS – Reticular Activating System – den lille dingsen i hjernen som gjør at det vi fokuserer på, det ser vi mye av. Altså, har du nettopp blitt (eventuelt ikke blitt) gravid, så er verden full av vandrende mager. Har du nettopp kjøpt en rød Tesla (eller bare har fryktelig lyst på en), så ser du fryktelig mange røde Teslaer.

Antageligvis var det en kombinasjon, men jeg syntes plutselig at jeg leste og hørte om klimaendringer i absolutt alle kanaler. Jeg leste. Og leste litt mer. Og jo mer jeg leste og studerte, desto mer underlig syntes jeg det var at ikke enda flere, ja absolutt alle i hele verden var opptatt av klimaendringer.

For jeg innså temmelig raskt at «alle» de som var opptatt av klimaendringer befant seg inne i de samme filterboblene som meg; de fulgte de samme nyhetskildene på Twitter, Facebook og LinkedIn og vi fikk antageligvis de samme bokanbefalingene fra Amazon. Men i det virkelige livet var det annerledes. Utenfor internett, bøkene og rapportene føltes det som at jeg hadde opplevd noe ekstremt dramatisk som snudde opp ned på alt, men idet jeg gikk måpende og sjokkert ut i verden – ja, da oppførte folk seg som at ingenting hadde skjedd. 

Strategibommert

Jeg følte et enormt behov for å snakke om CO2-konsentrasjon, tiltakende hetebølger og smeltende Grønlands-is non stop. I grunnen helt uavhengig av situasjon. Det er grenser for hvor lenge den taktikken er vellykket. Både i privatlivet og i jobbsammenheng.

«Hallooo! Skjønner dere ikke? Jorden koker og isen smelter! Og dere går rundt her og…..planlegger høstferien??! Irriterer deg over fotballandslaget? Lurer på hva du skal ha til middag? Om oljeprisen er på vei ned?!»

panikk
Eksempel på dårlig taktikk. Fungerer like dårlig på FAU-møte som i juleselskap.

Ja, dere skjønner. Sånt kan man både bli venneløs og sliten av. 

«Bærekraft og klima er viktig, men ikke hele tiden», fikk jeg høre. «Jo, hele tiden!», hadde jeg lyst til å svare. 
Og det har jeg fortsatt lyst til å svare innimellom. 

Redningen ble filterboblene og folkene inni. Heldigvis blir disse boblene stadig større, og antall mennesker som føler de har opplevd noe, lest og hørt noe som snur opp ned på alt, og som vandrer måpende ut på gaten – ja, de blir stadig flere. Det er mye bedre å måpe i fellesskap enn mutters alene, og heldigvis foregår det mer enn bare måping blant de som har skjønt alvoret.

Al & co

Et stykke utpå høsten i fjor, etter at FNs klimapanel hadde kommet med sin siste dramatiske rapport og jeg hadde innsett at alt jeg hadde lest om og lært meg ikke kunne avlæres og fokuseres bort fra, fikk jeg årets beste tips. Jeg er tipseren evig takknemlig for at jeg ble styrt i retning av Al Gore og hans Climate Reality Project. Jeg hadde vagt hørt om kursene han kjørte, men hadde aldri vurdert det som noe jeg hadde mulighet til å delta på. Etter ca et kvarters tenkepause, en veldig entusiastisk søknad og et par ukers venting, viste det seg at de faktisk hadde rom for en klimaoppvåknet, litt oljetilgriset geofysiker fra Norge.

I mars dro jeg til Atlanta for å kurses som Climate Reality Leader. Sammen med ca 2000 andre…. Ikke noen privatundervisning der, altså. Vi var seks stykker fra Norden, og jeg tror vi alle ble litt sjokkert over den innsikten vi fikk som vi ikke visste at vi manglet. I sørstatsbyen Atlanta, i hjembyen til Martin Luther King jr. og den amerikanske borgerrettsbevegelsen, var et av hovedtemaene hvordan klimaendringer rammer ekstremt urettferdig og hvordan marginaliserte grupper er ekstra sårbare og utsatt. 
Vi møtte et kobbel av dyktige klimaforskere og andre foredragsholdere, lærte om vitenskapen bak og hvordan kommunisere den best mulig, om hvor vi står i dag og om hva som er utfordringene. Men ikke minst lærte vi om løsningene som finnes i dag og alle kreftene verden over som heldigvis trekker i riktig retning. 

Noen nærmest skyter rygg når jeg nevner Al Gore. Beskyldninger for å overdramatisere klimakrisen, for ikke å «walk the talk» i forhold til eget forbruk, for å tjene seg rik på klimakrisen, for å ikke ha kunnskap nok osv. Noen virker nesten litt fornærmet fordi de mener det ikke har blitt så ille som han lenge har sagt at det skal bli. 

Jeg kan ikke annet enn å uttale meg utifra egen erfaring, så da gjør jeg det:
Han er like høy og amerikansk-visepresidentaktig som jeg hadde forestilt meg. Han har en enorm kunnskap om temaet og i tillegg omgir han seg med så mange eksperter og troverdige kilder at det gjør det umulig for meg å tvile på det han sier. Han sier heller ikke noe annet enn det som per i dag er vitenskapelig konsensus.
Han har utholdenhet til å snakke nonstop i over tre timer, på både inn- og utpust, og uten innlagt hverken drikke- eller dopause.
Han blir ikke rik av å utdanne Climate Reality Leaders. Kursene er helt gratis, går over tre hele dager og er stappfulle av innhold. I tillegg klimakompenseres det for reisene til alle deltakere som kommer langveisfra. 

Jeg reiste hjem, stolt over min nye grønne nål, mye klokere og flere nye venner og kontakter rikere. 

Verktøy og nettverk

Så hva har skjedd etterpå? 

Jo, hele poenget med Climate Reality Project er å gjøre både hvermannsen og viktigper’en fra alle deler av verden, fra alle yrkesgrupper og alle lag av samfunnet til katalysatorer for å få fram helt nødvendige endringer og for å få oss bort fra avhengigheten av fossile energikilder. Vi ble utstyrt med verktøyene, kunnskapen og midlene for å finne mer kunnskap – det er tross alt grenser for hva man klarer å absorbere i løpet av tre dager. Og vi lærte teknikker for kommunikasjon og hvorfor det å løpe ut i gatene mens man skriker «Hallooo – isen smelter!» antageligvis ikke er noen god idé.

Og noe av det viktigste – vi fikk et internasjonalt nettverk å spille på lag med, om lag 20 000 mennesker over hele verden som deler av sin kunnskap og sine erfaringer, samarbeider om prosjekter og kampanjer.

I etterkant av kurset har jeg snakket høyt så mye jeg kan, men uten å rope. For bedrifter, til politikere, for lærere, elever og alle som ønsker å høre enkle fakta, dagens alvorlige realiteter, men med hovedfokus på alt det positive som tross alt skjer og at dette er en gigantisk dugnad som vi faktisk bare bli med på, alle som en. Og jeg er redd for at i det lange løp så holder det ikke å betale boten (les: klimakvotene) for ikke å møte opp. Dessuten kommer dugnadsgjengen til å endre alle reglene i borettslaget uten at at unnasluntneren får et eneste ord med i laget. 

unnasluntrer
Nope. Orker ikke mer dugnad. Betaler heller den 200-lappen.

De som har fulgt bloggen min en stund, vet at noen av de første kokosnøttene hadde å gjøre med flyktningkrisen og en akutt bevissthet over hvor lite jeg hadde å klage på, selv om jeg var aldri så mye arbeidsledig på det tidspunktet. Denne bevisstheten er der i like stor grad som før, om mulig enda sterkere. Ekstremt mange mennesker på kloden har ikke noe sted å gjøre av seg, og for veldig mange er årsaken til syvende og sist endringer i klimaet der de kommer fra. 
De som har minst og sliter mest, er også de som blir rammet hardest av klimaendringene. Dette skjer i høyeste grad i dag, og FNs Flyktningeråd estimerer at innen 2050 vil opp til 250 millioner mennesker være på flukt på grunn av stigende havnivå, tørke, flom, orkaner, forørkning og matmangel.

Så altså, dette handler ikke bare om varmere sommerdager, dårligere avlinger og mer flom og skogbrann. Det handler om flere enn oss. Det handler om moral og om lojalitet overfor medmennesker verden over. Det handler om barna våre og deres barn.
Det handler om at vi i lille Norge har tjent oss grunnrike på olje og gass som tross alt er en av hovedkildene til global oppvarming. Og da holder det ikke å si at vi er for små til å gjøre en forskjell. Visste du forresten at de sier det samme i Canada? Verdens nest største land med en befolkning på 35 millioner.

Inn i historiebøkene, men på hvilken måte?

Når vi ser et drama om den franske revolusjonen eller en dokumentar om månelandingen på Netflix, leser i historiebøkene om da Newton fikk eplet i hodet eller at Cæsar ble banket av Asterix, kan vi tenke: «Åh, for en spennende tid å leve! Tenk hvor mye disse begivenhetene har hatt å si for ettertiden.» 
Jeg er helt overbevist om at vi lever i en slik tid nå. Det er månelanding, revolusjon, teknologiske sjumilssteg og romertid på en gang, og den som kjeder seg de neste ti årene følger antagelig ikke særlig godt med.
Det skal være sunt å kjede seg innimellom, sies det. Det styrker kreativiteten. Men akkurat i denne sammenhengen er det fullstendig unødvendig og bortkastet.

Aldri har det vært flere oppgaver å gyve løs på og sjelden flere muligheter enn akkurat nå. Aldri har det vært viktigere hva hver og en av oss tar av valg og bestemmer oss for å bruke dagene våre på. Fra hvordan vi stemmer til hvor vi velger å feriere. Fra hva vi bruker arbeidsdagen på til hva vi spiser til middag. 

Og for den som fortsatt skulle være i tvil, på den ene eller den andre måten:

Kommentar overflødig…