Enkelte av landsmennene til steinansiktene på bildet her kan få oss til å måpe i skrekk og undring, men heldigvis er amerikanere et mangfoldig folk med mange positive innslag også. I fjor, midt i min oppdagelse av alt jeg kunne lære meg på internett, ble jeg bedre kjent med TED. TED er altså ikke en fyr, men en en mediaorganisasjon som er mest kjent for konferanser bestående av foredrag på 18 minutter eller mindre, om alt mellom himmel og jord. Og stort sett alt annet også.
TED er temmelig delaktig i Coconut Moment nr. 3
En dag satt jeg og søkte etter noe relatert til vann. Det var midt i «Water management» -kurset mitt, og TED har en hel drøss foredrag om vann. Det fine med TED er at takket være flinke og engasjerende foredragsholdere blir nesten alle temaer veldig spennende. Også vann.
Men internett er jo relativt skummelt sånn sett; plutselig ender man opp et helt annet sted enn det man hadde tenkt, og med ett satt jeg og så på en kar som het Scott Dinsmore som snakket om «How to find work you love».
Ouch! Den satt! Kokosnøtt så god som noen.
Jeg vil absolutt anbefale alle å spandere 18 minutter på å se dette foredraget, men kort oppsummert snakker godeste Scott om at mange (i USA 80%, sier han) har en jobb de ikke er spesielt glade i, hvordan det påvirker folk og samfunn og hva man kan gjøre for å komme nærmere noe man trives med. Selv sa han opp en god jobb og startet «Live Your Legend» (inspirert av boken Alkymisten til Paulo Coelho), der de baserer seg på tre grunnprinsipper:
- Bli en ekspert på deg selv
- Gjør det umulige
- Omgi deg med folk som gjør det du ønsker å gjøre
Etter å ha sett dette foredraget og følt meg truffet midt i planeten og blitt aldri så lite rystet i min faglige identitet, gjorde jeg det naturlige: jeg googlet Scott Dinsmore. Den første siden som kom opp var «In memory of Scott Dinsmore». Det viste seg at han på sitt livs reise jorden rundt sammen med kona Chelsea skulle bestige Mount Kilimajaro. De ble truffet av steinsprang og Scott døde på stedet. Temmelig ironisk, vil noen sikkert si. Jeg velger å ikke se sånn på det.
Enda mer rystet fortsatte jeg å lese om Scott, Chelsea og Live Your Legend. Selv om jeg på den tiden hadde en innebygget skepsis til overskrifter som «Find your passion», føltes det ekstremt treffende der jeg satt og forsøkte å overbevise meg selv om at forvaltning av vann var noe av det artigste jeg visste.
Det viste seg at Live Your Legend var høyst oppegående, selv ett år etter grunnleggerens død, og senere den kvelden gjorde jeg noe veldig ulikt meg; jeg meldte meg på kurset deres «21 Days to Discover Your Passion».
Jeg kan høre et rungende «Himmel og hav!»
Å fortelle andre om selvutvikling, om det å finne sin lidenskap og forvente hurrarop er nesten like håpløst som å prøve å påvirke noen til å begynne å trene fordi man selv har oppdaget hvor godt det er med en liten løpetur. Man er fullstendig uimottakelig inntil man har funnet ut av det på egen hånd. Jeg har vært på begge sider av begge dørstokkene selv, så jeg har stor forståelse. Jeg har møtt endel par øyne det siste året som er temmelig nær det jeg vil kalle himlende (det er faktisk mulig å himle med stemmen også, har jeg oppdaget). Så jeg har sluttet å snakke så mye om det.
Det jeg faktisk vil snakke om er at dette kurset var fullstendig altoppslukende, utrolig gøy og ekstremt lærerikt. Jeg brukte kvelder, helger og hvert ledige øyeblikk (ikke dagene, for da var jeg jobbsøker og vannstudent, NAV), og mens jeg måtte slepe meg selv til PC’en for å lese om vannrørsystemer, var dette nesten overveldende morsomt og interessant.
Jeg skal ikke gå inn i detaljene, men jeg lærte ekstremt mye om meg selv, og jeg tenker fortsatt at noe liknende dette kurset burde være obligatorisk for alle som skal inn på høyere utdanning eller skal ta valg som avgjør retningen i livet. Spørsmål og oppdagelser jeg satt igjen med var:
- På skolen elsket jeg å skrive stil og norskeksamen var et høydepunkt, så hvorfor var det helt opplagt for meg at jeg skulle studere realfag?
- Et valg du har tatt som tjueåring behøver ikke være bindende livet ut.
- Hvis det finnes en aktivitet som får deg til å miste følelsen av tid og sted, og som du gjerne kan gjøre gratis, er det ofte en god pekepinn på hva du burde bruke tiden på.
- De temaene som stadig dukker opp, og som du gladelig diskuterer, forsvarer og snakker med andre om, kan også være en god pekepinn.
- Å prøve å avdekke de verdiene du setter høyest her i livet, gjør de fleste valg utrolig mye enklere.
Og – kanskje viktigst av alt - «Du er gjennomsnittet av de fem menneskene du tilbringer mest tid sammen med». Ønsker du å løpe en maraton, så hjelper det å tilbringe tid med folk som løper en mil før frokost (for eksempel. Jeg har ingen maratonplaner).
Jeg tror jeg oppdaget Scott Dinsmore omtrent én uke etter at jeg hadde vært på frokostmøtet på Silicia, og det passet strålende siden jeg da allerede hadde funnet en kilde til folk som tenkte utenfor boksen. Et stykke uti «Discover your passion» hadde jeg imidlertid kommet nærmere hva som var mine styrker, verdier og interesser, og det var her kjøkkenutstyrsimperiet ikke helt innfridde. Forrige post må leses for å forstå sammenhengen her.
Når jeg begynte å snuse på disse «passion»-temaene, åpnet det seg plutselig mange nye dører, eller linker, til andre «forståsegpåere» innenfor samme område. Og det var sånn jeg oppdaget Simon Sinek. Jeg har siden den tid lest og hørt alt jeg har kommet over fra ham, og han har nærmest blitt en slags helt.
Han har skrevet mange bøker, men den mest kjente er kanskje «Start with why». Han tegner det han kaller «The golden circle», der den ytterste ringen representerer «What», den midterste «How» og den innerste står for «Why». Han påstår:
Alle mennesker vet hva de gjør: tittel, funksjon eller hvilke produkter eller tjenester de selger.
Noen mennesker vet hvordan de gjør det: hva gjør de som skiller dem fra andre.
Få mennesker vet hvorfor de gjør det: hensikten eller overbevisningen bak det de gjør.
Og her har vi TED igjen, da: her er et av hans foredrag. Veldig god foredragsholder, og 6,5 millioner visninger er vel et bevis på at han har noe å komme med. 18 minutter folkens! Og kanskje dere får en ny helt…
Det har blitt litt trendy å snakke om det å finne sitt «Hvorfor» i det siste, og jeg er veldig klar over at det kan provosere i gang hissige debatter i et land der arbeidsledigheten har blitt høyere og maskineriet ikke lenger er like velsmurt. Skal de som mister jobben gripe muligheten (og støtten fra NAV) til å finne sitt «Hvorfor» og realisere seg selv, liksom?! Er det det som menes med omstilling?
Her er hva jeg har kommet fram til:
Jeg brukte godt og vel et år på intens jobbjakt, søkte vidt, søkte smalt, var høyt oppe, men oftere og oftere langt nede. Siden en i familien allerede hadde gått fra olje til fisk og begynt å ukependle til huttaheiti, hadde vi brukt opp den ekstra muligheten som ligger i det å være flyttbar. Radiusen min var bitteliten og det ble flere og flere om beinet.
Jeg var mer og mer intenst opptatt av å passe inn i boksen for «ønskede kvalifikasjoner» og innså etter måneder med ny læring at jeg fullstendig hadde mistet av syne egne ønsker og hva jeg faktisk var god til.
Jeg er helt overbevist om at samfunnet ikke er tjent med flere mennesker i feil yrker, så framfor å fortsette tvangslæringen av fag som jeg trodde ville kunne lede meg til en jobb, fokuserte jeg mer og mer på å finne mine egne unike styrker.
Og det forandret egentlig alt.
I neste post skal jeg fortelle om hva jeg nå har til felles med Petter Stordalen. Det var fristelsen sin, det, tenker jeg! Jeg kan røpe såpass som at det ikke er kontoutskriften.
Jeg skal også fortelle om hvordan jeg lagde meg en fallback-plan, en plan B, som faktisk gjør at jeg sover litt bedre om natten.