Jeg hadde tenkt å starte denne posten med et bilde av en struts med hodet i sanden som et symbol på mennesker som prøver å unngå oppmerksomhet. Nå ble det ingen struts fordi:
- Strutser med hodet i sanden symboliserer visstnok mer det å unngå å se virkeligheten i øynene, og det har ikke noe med saken å gjøre i det hele tatt.
- Det er en myte at strutser stikker hodet i sanden. Så om ikke annet har vi lært det i dag: Strutser stikker ikke hodet i sanden. Derimot kan de løpe i opptil 70 km/t, og de kan finne på å legge seg rett ned og spille død i håp om å ikke bli oppdaget.
Ingen struts altså, men en liten katt som prøver å gjemme seg. Og den symboliserer i alle fall ganske greit det jeg ønsker å få fram: Hvor utrolig behagelig det er å bli der under teppet, framfor å stikke nesa fram og si eller gjøre noe som kanskje «naboen» eller «de andre» vil synes er dumt eller rart. De kan være litt vanskelige å oppdage, alle de øyeblikkene der de fleste av oss tenker oss om en ekstra gang og vurderer risikoen for kritikk fra omgivelsene. De er ikke umiddelbart innlysende, men for min egen del kan jeg komme på flere eksempler bare siste uka:
Det var på det møtet der jeg nesten lot være å si noe som jeg var ganske sikker på at alle de andre ville være uenige i (de var ikke uenige, viste det seg). Det var idet jeg tenkte å ta den telefonen, men fant en god grunn for å skyve den til neste dag fordi jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst og måtte forberede meg litt til. Det var da jeg utsatte løpeturen fordi alt var til vask bortsett fra treningsbuksa fra 1998 eller deromkring. Det er idet jeg skriver dette innlegget. Og det er helt sikkert neste uke når jeg har tenkt meg på et møte hvor jeg vet jeg har noe jeg skulle ha sagt, men har en overdrevet respekt for gjengen med Dressmenn som kommer til å være der.
En veldig stor del av angsten for å si eller gjøre det man egentlig vil er fullstendig uberettiget og helt og holdent et resultat av redselen for ikke å være god nok. En liten del av den er mer basert på reelle grunner, som samfunnets forventning av hva man bør og ikke bør gjøre.
Til en viss grad er det jo greit at vi tenker oss om før vi handler på impuls og kun etter eget hode, sånn at ikke gatene blir oversvømt av folk i fillete treningsbukser fra 1998. Det skulle tatt seg ut. Men av og til, og for de fleste av oss oftere enn vi gjør i dag, kan det være greit å slenge opp et lite sitat eller to og prøve å leve litt etter det:
«Everything around you that you call life was made up by people that were no smarter than you».
«Your time is limited, so don’t waste it living someone else’s life.»
Dette var det Steve Jobs som sa. Smart kar.
Vi ser jo at dette er noen år siden, men du verden, det er mange av oss som ikke har fulgt rådet hans.
Etter at jeg begynte å dele alt rundt dette med å miste jobben og finne nye veier, har jeg fått høre at jeg er modig og utfordrer meg selv. Ja, jeg er enig i det, men det blir stadig enklere, og jeg lyver stadig mindre når jeg sier at jeg ikke lenger bryr meg om hva folk måtte mene. Sa hun. Høy i hatten.
Men en ting er å dele at jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor, noe ganske annet er å dele hva jeg ønsker å bli. For det har jeg oppdaget i min korte, og egentlig knapt påbegynte gründerkarriere; absolutt ingenting er verre enn når omgivelsene ikke tror på idéen som er grunnlaget for alt.
Det som redder meg litt her og nå er at jeg nesten ikke kan be alle som leser dette om å signere en taushetsavtale, så alle detaljene får dere ikke. Og det er i detaljene at de virkelige godsakene ligger.
Here we go.
Jeg har nevnt tidligere at jeg i 2015, midt i min tjukkeste selvmedlidenhet over å ha blitt permittert, begynte å innse at uansett hvordan jeg snudde og vendte på det så satt jeg på en gyllen gren, hadde alle muligheter til å endre på situasjonen og måtte rett og slett slutte å klage. Det var barna som ikke kom seg levende over Middelhavet som satte i gang de første tankene, men det var først etter å ha endevendt meg selv og etter å ha kartlagt interesser, ferdigheter, verdier og styrker at jeg begynte å tenke at dette kanskje kunne kobles sammen på en måte.
Både i Norge og i verden forøvrig, har vi heldigvis en hel del idealister som reiser til Afrika for å bygge skoler, jobber frivillig for kreftsaken eller på andre måter starter ett eller annet fantastisk prosjekt som ender opp med å gjøre en stor forskjell for noen som trenger det. Men for de aller fleste av oss blir det med tanken om at vi så gjerne skulle gjort noe, før vi haster videre i hverdagen.
På samme måte som tomatsuppe oppover veggene var et problem jeg hadde førstehånds kjennskap til, var jeg selv i min egen målgruppe når det gjaldt å finne løsninger og metoder som kunne gjøre det litt enklere å bidra til konkrete saker, selv i en travel hverdag.
Jeg hadde begynt å jobbe som frivillig på Stella – Røde Kors Kvinnesenter for minoritetskvinner og virkelig kjent på kroppen og i hodet hvor bra det føltes å være til nytte for andre. Dette er jo noe vi får inn med morsmelka egentlig, vi vet at det føles godt å hjelpe andre, så sånn rent egoistisk; hvorfor gjør vi det ikke oftere? 
Det er ren hjernekjemi: oxytocin frigjøres når vi gjør noe for andre, ser andre gjøre en god gjerning eller når andre gjør noe for oss, og det beste av alt er at oxytocin leder til et behov for å gjøre enda flere gode gjerninger! På toppen av det hele motvirker det avhengighet. (Det er visstnok derfor Anonyme Akoholikeres siste steg i avvenningsprogrammet er å hjelpe en annen alkoholiker: det skal forhindre tilbakefall.)
Siden de fleste av oss, under normale omstendigheter, tilbringer mye tid på jobb, mener jeg at arbeidsplassen er et perfekt sted å nå folk, uten å måtte sloss mot den familiære tidsklemma. Det er stadig større fokus på at bedrifter skal vise samfunnsansvar, og selv om mange er godt i gang allerede, er jeg overbevist om at potensialet er stort særlig i små og mellomstore bedrifter.
Jeg synes egentlig at samfunnsansvar er et ord som ikke akkurat roper «hurra, nå skal vi bli glade av å hjelpe andre!», så jeg foretrekker å satse på samfunnsengasjement. Jeg er helt overbevist om at ved å fokusere på motivasjon, tydelige resultater og det at det faktisk ikke er noe galt i å tjene på å bidra til en god sak, er det mulig å nå mye lenger enn når det går et stille trekk fra lønna hver måned til en sak som stort sett bare ledelsen vet hva er.
Mer om dette senere! Jeg er fullstendig klar over at dette ikke var noen klokkeklar forretningsplan som hadde imponert Petter Stordalen, men det var heller ikke meningen. Jeg snakket mye om det store «hvorfor» i forrige post. Hvis jeg skal forsøke å formulere hvorfor jeg gjør det jeg gjør i dag, må det være omtrent slik: fordi vi har ekstremt mange utfordringer i verden i dag, må vi prøve å tenke nytt og annerledes i forhold til det å hjelpe, det å gi og det å akseptere at penger i systemet er nødvendig for at vi skal nå lengst mulig.
Så altså; det dreier seg om engasjement på arbeidsplassen, å støtte en god sak, nye måter å gjøre det på og gode effekter for deg og meg, bedriften vi jobber for og de som mottar hjelpen vår.
Forhåpentligvis får jeg testet ut noen av metodene mine om ikke altfor lenge. Kanskje fungerer de, kanskje ikke. Jeg vet uansett hva som er det endelige målet, og om jeg må ta en omvei dit, er det helt greit.
Som en bonus blir jeg kanskje ekstremt modig på veien dit, og en vakker dag kaster jeg alle hemninger og tar løpeturen i treningsbuksa fra 1998.
