Pine, panikk, PITCH!

Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke nervøs. Nei, jeg er faktisk ikke nervøs, men hvorfor i alle dager svikter fysikken?! Tørr hals, iskalde hender, kort pust, rask pust….eller vent, puster jeg i det hele tatt? Tre personer til før det er min tur. Oj, hun er nervøs, hun. Jeg ser skjelvende ben. Nestemann glemmer hva han skal si. Jeg føler så sterkt med ham at jeg faktisk blir litt nervøs selv. Nå husker jeg ingenting. Hva var det jeg skulle starte med igjen? Navnet mitt, ja. Hva var det, igjen?

For halvannet år siden, før jeg la ut på arbeidslivets kjerrevei (mye artigere enn E18, men noe mer svingete), hadde jeg overhodet ingen følelser knyttet til ordet «pitch». Nå derimot….her er det følelser, ja! En hel gjeng. Dette skal jeg utdype, men først litt ordforklaring.

Jeg mangler dessverre en god norsk oversettelse, men jeg tror ordet pitch er så godt innarbeidet at det er unødvendig å prøve. På engelsk brukes det i usedvanlig mange sammenhenger; i alt fra golf til musikk. Men den betydningen jeg snakker om her er den som defineres som «to promote, advertise or attempt to sell». På norsk er vel kanskje «kort presentasjon» det nærmeste vi kommer, og vi definerer det som «en kortfattet presentasjon av en idé som får den til å fremstå fordelaktig for mottakeren.»

Nok om det.

Se opp, Obama!

Et av målene mine for 2018 er å bli en bedre formidler. Både skriftlig og muntlig. Siden jeg helt klart føler meg mer hjemme bak et tastatur enn på en scene, er det ingen tvil om hvilken av disse formene som bli mest ukomfortabel å bli bedre på. Men det er ingen vei utenom.

For dette er fakta: Du kan ha den beste idéen i verden, men hvis du ikke klarer å kommunisere den til omverdenen på en overbevisende måte, kan du like gjerne putte idéen i en boks og sette den langt inn på hylla.

 

Siden jeg mer enn noen gang føler at jeg har noe viktig å formidle, kan jeg ikke la være å prøve å bli bedre på dette som jeg virkelig mener burde være en mye større del av pensum i grunnskolen. Jeg kan huske at jeg holdt foredrag om kjernekraftverk en eller annen gang, pluss en ganske artig sak om Olav Duun. Ellers er det temmelig skralt med kunnskap rundt muntlig framstilling.

foredrag

Men nå har jeg altså vært på kurs. Det adrenalinfylte avsnittet på toppen var en fri tolkning av opplevelsen min på Gründerhuset HI5 tidligere denne uka. Og det er fri fantasi, altså, ingen medelever må føle seg hengt ut! Topp instruktør, utrolig mye nyttig teori, og til slutt det som gjør at vi alle kjenner at vi lever denne dagen: to minutters pitch.

Jeg mener selv at jeg ikke er nervøs. Jeg sier til meg selv at dette er skikkelig spennende og morsomt, og oppi hodet mitt stemmer det. Det er bare det at kroppen svikter, til min store frustrasjon. Jeg får hverken den store skjelven eller begynner å stamme, men jeg glemmer fullstendig å puste. Jeg trekker antagelig ikke pusten lenger ned enn til adamseplet (om jeg hadde hatt det), og da sier det seg selv at innlevelse og engasjement må vike ganske raskt for fokuset på å overleve.
Dette er skikkelig irriterende, men som for alt annet er jeg temmelig sikker på at øvelse gjør mester. Derfor er målet å få trent mest mulig; 50 pitcher fram i tid, en liten dæsj teori og pusteøvelser, og scenen er min. Jeg gleder meg.

Tidspress

Jeg er ganske ambivalent i forhold til hva jeg mener om måten pitching blir brukt på.
Jeg har lært at jeg må ha en «elevator-pitch». Jeg må kunne fortelle om idéen min, eller hva jeg driver med på den tiden det tar å ta heisen opp eller ned i et sånt passelig høyt bygg. Jeg synes dette er et veldig unaturlig bilde. Altså: jeg møter en gammel kjenning i en heis, jeg begynner å fortelle, og idet vi er fremme og døren går opp, sier gamle kjenning: «App,app, app, stopp nå, tiden er ute. Hyggelig å treffe deg, men jeg skjønner ikke hva du driver med. Adios.»
Eller hvis jeg treffer noen på en konferanse, begynner å fortelle, og vedkommende begynner å gjespe etter femten sekunder…. Da velger jeg å skylde på en kjedelig konferanse eller for mye wining & dining, ikke mine fortellerevner. Men ok, det kan være nyttig å kunne presentere seg kjapt og greit, slik at motparten kan velge å bli stående eller plutselig måtte løpe på do.

timer
15 sekunder i heisen. Ikke et sekund mer.

Så har vi andre varianter; tretti sekunder, ett minutt, to minutter, atten minutter….. Ingen foredragsholder på TED-scenen får holde på i mer enn atten minutter. Dette lærte jeg på kurset, men jeg har faktisk funnet et unntak (kanskje fordi han var så morsom at de ikke ville stoppe ham, se den og le godt). De mener atten minutter er den tiden det tar før folk begynner å tenke på middagen eller neste sommerferie. Jeg synes det høres mye mer fornuftig ut enn både femten sekunder og to minutter. Bortsett fra at atten minutter er fryktelig lenge å holde pusten, så jeg får vel trene litt før jeg satser på TED.

Problemet med de korte pitchene er at det er ekstremt krevende å fatte seg i korthet om noe man ønsker så sterkt at folk skal forstå. Timer, dager, uker, kanskje år med undersøkelser, tankevirksomhet, testing og oppdagelser skal kortes ned i så få og så korte punkter som mulig uten at innholdet forsvinner. Veldig, veldig unaturlig, men kanskje helt nødvendig i endel sammenhenger. Antar jeg. Jeg er fremdeles litt usikker.

Prosjekt perfekt pitch

Tilbake til Gründerhuset HI5 og den berømte pitchen.
Jeg glemte å puste. Jeg brukte mye mindre enn to minutter og fikk ikke sagt alt jeg skulle, rett og slett fordi jeg holdt på å besvime av oksygenmangel. Men jeg kom gjennom, det var bedre enn forrige gang, og jeg er ganske sikker på at den neste blir enda bedre. For å få fart på løpet mot nivå à la Barack Obama har jeg også meldt meg på et kurs som går over en hel helg. Snakk om å styre unna alt som ligner på komfort og lave skuldre.

Obama
Forbered dere på å bli overbevist!

Kurset holdes av han som står bak appen Voiceable. Dette er ingen reklame, men for en artig app! Du snakker i et halvt minutt på din mest engasjerte og overbevisende måte, og så analyseres stemmen med tanke på volum, leie, hurtighet osv og du får vite hva du med fordel bør forbedre. Du får også vite hvilken kjent person du ligner mest på. Foreløpig ligner jeg 97.3% på Christine Lagarde, vel og merke hjemme i min egen stue. Jeg mener likevel det gir grunnlag for et visst håp.

lytte

Fra å snakke til å lytte: Det er viktig med balanse, så jeg hviler stemmen innimellom, setter proppene i ørene og lar meg inspirere. For et par innlegg siden snakket jeg om podkaster. Jeg lovet å dele listen min, og her er den. Enjoy!
Favoritter på øret

speaker