(Hvis du ikke orker å lese hele denne posten, så se i alle fall videoen på slutten. Jeg tror nesten jeg kan garantere at du blir i bedre humør. Eventuelt kan du sette på videoen nå, så har du et veldig passende soundtrack mens du leser.)
Prokrastinering
En av flere grunner til at jeg startet denne bloggen tilbake i 2017, var for å legge et visst press på meg selv. For å få ting gjort, rett og slett. Og her må jeg bruke et ord som jeg verken liker å skrive eller å si; prokrastinere. Ja, det er altså det det hjelper på, prokrastineringen.
Dette ordet er det virkelig nesten helt umulig å både stave og å uttale, så kanskje vi heller skal kalle det å utsette ting til siste sekund.
Men altså, om man spør Wikipedia, så svares det: «Prokrastinering ses gjerne ved arbeidsoppgaver med lang tidsfrist der personen har stor frihet til selv å styre sin egen tid.»
Ja, nettopp. Eksamen, rapporter, selvangivelsen, stryking av bunadsskjorter til 17.mai, juleforberedelser, klimakriser….alle disse tingene som du vet kommer, men som virker så innmari langt unna i tid.
Og hvis du nå har lyst til å prokrastinere enda litt til før vi kommer til poenget, så kan du se denne veldig morsomme TED-talk’en om temaet.
Undervurdert studieteknikk
På skolen lærte vi at det ikke var lurt å lese de siste timene før en prøve eller eksamen, og i alle fall ikke samme morgen. Visstnok ville man ikke huske noe av det man leste helt mot slutten. Dette syntes jeg at jeg motbeviste gang på gang, og jeg følte ofte det var nettopp det jeg leste i siste sekund som satt best (er ikke det egentlig logisk?). Om det satt en måned senere, var noe helt annet.
(Denne typen studieteknikk kommer jeg altså ikke til å dele med barna, men heller la dem finne ut av det selv…)
Men nettopp fordi kombinasjonen av tidspress og høye forventninger virket så bra, har heller aldri motivasjonen for å slutte med å utsette ting til siste sekund vært særlig stor, og på ett eller annet tidspunkt kan det jo komme og bite deg i halen.
Og det er derfor jeg dokumenterer dette, planen om å la bloggen få en podcast-følgesvenn. La oss si vi plasserer lansering (= eksamen, julaften eller 17. mai) uti juni en gang. Antageligvis er det langt nok unna til at jeg ikke innser alvoret før om omtrent en måned.
Sånn! Sagt er sagt, spist er spist. Mikrofon er kjøpt inn og stemmen er varmet opp. Så da er det bare å utføre.
Mening og nødvendighet
I tillegg til at forventninger og tidspress hjelper godt på framdriften, er det ikke til å stikke under en stol at en følelse av nødvendighet og mening er vesentlig når man skal til å ta et godt byks utenfor komfortsonen. Så hva er nødvendigheten og meningen bak podcastplanen min?
En av de hardeste og minst diskrete kokosnøttene jeg har dokumentert i denne bloggen, er den såkalte klimanøtten som kom dalende sommeren og høsten 2018.
Her er det kanskje på sin plass å gjenta hvorfor jeg til stadighet maser om kokosnøtter. Navnet på denne bloggen, Coconut Moments, peker på et slikt kokosnøttøyeblikk, som jeg definerer som det øyeblikket noe plutselig går opp for deg, som at en lyspære skrus på. Eller at du får en kokosnøtt i hodet.
Når den verste hodepinen og angsten hadde viket plass for noe som mer lignet begeistring for alt vi har å gjøre de neste årene, gjorde jeg et valg om å ikke bruke mer tid på surr. Og surr er alt det som ikke på en eller annen måte bringer verden i riktig retning, sett fra kloden og menneskehetens ståsted.
Denne klimanøtten, kombinert med en god del av de andre kokosnøttene, danner grunnlaget for nødvendigheten og meningen. Det at jeg selv er en skikkelig podcast-nerd gir i tillegg motivasjon i bøtter og spann.
Tidligere har jeg blant annet skrevet om hvordan man ikke skal undervurdere en god krise, om hvordan jeg oppdaget hvor herlig det var å finne veien ut av gullfiskbollen (A4-arbeislivet), om gründeren Jørn som tok en helomvending i karrieren etter å ha bodd et år på Sri Lanka, om feilskjær og oppturer og om hvorfor jeg begynte å glede meg til mandager.
Dette var hendelser som gjorde at jeg endret kurs eller så ting med helt nye øyne, og de siste årene har jeg møtt mange som har beskrevet lignende opplevelser. Disse historiene og personene har jeg lyst til å få fram i lyset.
Kriser og begeistring
De siste månedene har snudd opp ned på fryktelig mye av det som tidligere var normalt. COVID19 har for noen ført til ingenting å gjøre og full panikk, for andre altfor mye å gjøre og like full panikk. Mange har mistet jobben og mange vil gjøre det i månedene som kommer. Hos oljenæringen rasler det i boreriggene på mer enn én måte, og mange av de som ikke har sansen for sånt benytter sjansen til å snakke om at «dette må da være en gylden anledning til å endre kurs…?»
Hvis noen hadde så mye som ymtet frampå om at «dette er en fin anledning til å begynne med noe helt nytt» (stort smilefjes) da jeg tok den første turen til NAV i 2015, hadde de antagelig endt opp med blått øye. Derfor har jeg ikke tenkt å holde på med sånn åpenlys ymting i podcasten min.
Men dette er fakta: Endringene kommer enten vi vil eller ikke. Verden blir ikke som den var, og det er ikke sikkert det er helt feil.
For min egen del brukte jeg altfor lang tid fra sjokket over at jeg plutselig hadde «feil» kompetanse til at jeg fant ut at verden var full av muligheter som jeg aldri hadde vurdert. Jeg fant helt nye sandkasser; miljøer og mennesker som jeg ikke ante at eksisterte, og ressurser, verktøy, kurs og veiledning som jeg brukte unødvendig lang tid på å finne fram til. Vi trenger nye arbeidsplasser og nye næringer, og de finner vi ikke hvis alle skal bli ved sin lest, for å si det sånn.
Jeg tror vi har et uoppdaget potensiale for begeistring for å løse utfordringene som står i kø i tiden som kommer; koronakrise, økonomisk krise, klimakrise, naturmangfoldskrise, dopapirkrise….bare å velge på øverste hylle.
Jeg vet at det er litt «out there» å snakke om begeistring for å redde verden. Men det er akkurat det jeg skal gjøre. For er det ikke faktisk det det handler om?
Mindre surr, mer redding av verden
Jeg vet om mange begeistrede menneskene som holder på å redde verden, og jeg vet det finnes mange, mange flere enn de jeg har truffet. De som har tatt uvanlige sprang, fått kokosnøtter i hodet, tatt på seg sko med mindre og grønnere fotavtrykk, og ikke minst – de som har begynt å glede seg til mandager!
Er du en av dem – ta kontakt! Jeg vil veldig gjerne snakke med deg!
Helt til slutt; jeg lovte godt humør. Her er en som har hoppet direkte til «nyorienteringsfasen» i det som for de fleste vil oppfattes som en rimelig kjip krise.
Aldri har vel utsagnet «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», passet bedre. Hurra for nytenking, sangsøknader og fine strender i Tønsberg. Og heia Odd Henry! Gi den mannen en jobb!